Høye krav

I dag har jobben min for en stor del bestått i å vente, og vente, og vente enda litt til. Først måtte vi vente på at nanden skulle komme inn til tannlegen, så måtte jeg vente til tannlegen hadde gjort sitt, og så måtte vi vente en god stund på buss hjem. Etter tannlegebesøket fant nanden fort ut at det ikke var helt lett å gi meg tydelige kommandoer uten følelse i høyre side av kjeven og med halve munnen full av bomull, så vi tilbrakte mesteparten av tida i ro og mak på vårt faste spisested. Det blei ikke inntatt noe fast føde der, men litt væskepåfyll måtte vi etterhvert ha.

Før vi satte oss måtte vi handle litt. Min arme nand var imponert over at jeg greide å oppfatte alle komandoene, men syntes det blei litt vel slitsomt å få uttalt dem skikkelig. Det skjer ikke ofte at vi stopper blant bleier og andre babyremedier, men i dag var målet helt klart ferdigtygd mat. Handlekurven inneholdt diverse ferdige grøter, yoghurt og noen glass med barnemat og min tobeinte raritet følte seg tydeligvis ikke helt vel med å be meg søke disk. Ho var også usedavanlig rask med å pakke sammen varene sine etter å ha betalt. Det ga meg en fornemmelse av at ting burde skje fort, så jeg nærmest halte henne ut av butikken. Det er ikke lett å le med hue fult av ull og samtidig prøve å forklare meg at jeg skal ta det rolig, så nanden befalte stopp og tenkepause da vi var kommet oss ut av butikken. Ho fikk hekta ned igjen overleppa og forklarte meg at vi slett ikke hadde dårlig tid og at vi nå kunne fortsette turen i normal marsjfart. Heldigvis traff vi heller ikke på noen pratesjuke bekjente, så det blei ingen store utfordringer for snakketøyet.

Da vi kom av bussen trava jeg rett hjem, og hadde nesten ikke tid til å stoppe ved nanden sin omskoingsstasjon. Det er nemlig ikke fritt for saulort på veien vår enda, så ho må utplassere et par gummistøvler på post mens vi er borte.

Jeg trener også på å gå med sko. Det er fryktelig vanskelig og beina vil liksom ikke lystre helt når de er tildekte. Derfor trener jeg bare på tunet enda, men det går ikke så fort framover med meg. Bakken er hard og frossen nå og det sliter på labbene mine, så egentlig trenger jeg å bruke sko på tur. Nanden smører iherdig med potevoks, men sier at det ikke vil være nok hvis jeg skal kunne jobbe noenlunde jevnt på diverse håpløst føre i vinter. Er det passe kaldt og godt snøføre går det greit, men det er jo sjelden slik en hel vinter, og denne barfrosten er nesten det verste. I tillegg er potene mine ekstra ømfintlige nå etter nedturen i sommer. De siste vintrene har det også stadig oftere hendt at det blandes salt i grusen som brukes til å strø veiene med. De stakkars labbene mine hater det.Det har alltid vært grusomt å gå i veisalt, og sjøl om tredeputene ikke ser så ille ut, svir det noe forferdelig og jeg vil helst bare gå utafor veien. Dessuten blir det masse ekstra styr med vask og smøring av labber. Det gleder vi oss ikke til. Blir mange ekstra ritualer både før og etter en liten tur ut, og nå som jeg i tillegg må kles på blir det ekstra mye.

Nei. det får være nok gnål for i dag.

Hilsen Ariell som venter på en snørik og passe mild vinter