Nandehundenes blogg: Klær for all slags vær

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

onsdag 7. oktober 2009

Klær for all slags vær

Jeg kan ikke fordra å bli påkledd, men nanden har i det minste vært fornuftig nok til å skaffe meg klær som det går an å bevege seg i. Med understellsdekkenet mitt får jeg nå være med på både morgenturer og kveldsturer og ellers når det er kjølig. Bruker det ikke i kombinasjon med sele enda, for det er litt nytt for meg, men nanden er glad jeg for en gangs skyld lager lite spetakkel med påkledningen og har godt håp om at jeg skal få en fin og aktiv vinter. Når skoene kommer i hus skal visst også de få gode prøveturer så jeg kan gå godt med dem når de virkelig trengs. Sko er noe herk, men såre labber er enda verre for da kan jeg bare gå innomhus og greier ikke labbe ute så mye.

Det blåser litt ute, men jeg får gå ut og lufte den loslitte pelsen min litt tenker jeg. Nanden er lite imponert over pelskvaliteten min for tida, men prøver å gjøre det beste ut av det jeg har av pels.

Forblåst præriehilsen fra Ariell