Til tross for alle bekymringer rundt mitt nylige vekttap viser blodprøveresultatene at det går riktig vei med leveren min. Jeg er jo ellers frisk og sprelsk som aldri før, blir bare en tanke roligere når jeg må ha på den svarte tvangstrøya. Nanden var litt bekymra for meg i går, for da ville jeg være med inn med en gang jeg fikk fri. Følte liksom ikke noe behov for å sprelle fra meg litt ekstra, og hadde heller ingen ugjjorte ærend. Gikk bare å la meg i senga mi, noe nanden mener absolutt ikke ligner meg.
Nå jeg nå er erklært friskere enn på lenge blir det feitekur med litt ekstra mat på meg framover. Det er jeg ikke lei meg for, men nandens lommebok sutrer nok. Nanden sjøl mener jeg allerede får mer enn nok vomfyll, og forstår ikke helt hvorfor jeg plutselig har fått så vanskelig for å gå opp i vekt, jeg har jo som labradorer flest hatt det motsatte problemet, så det har vært streng rasjonering av mat. Særlig mystisk er det visst fordi energitettheten i småkjeksene jeg får nå er en god del høyrere enn i oldingfôret jeg spiste tidligere. Det mumles noe om dårlig utnyttelse av maten og begeistringen for å fôre store mengder er heller ikke særlig stor. Ho er visst redd det kan være mer til skade enn til gagn, da jeg jo allerede har et fordøyelsesrelatert problem og en kropp som ikke bør utsettes for store belastninger i matveien. Fôring blir dermed en stadig mer komplisert vitenskap. I og med at ting så smått er på tur til å normaliseres er det uaktuelt med noen større endringer nå, så her må nok min kjære nand ta tida og den store tuben med tålmodighet til hjelp. Så krysser vi labber og hva vi ellers måtte ha å krysse, i håp om at alt blir så bra som det kan for min godt voksne og ikke lenger lytefrie kropp.
Da tar jeg meg en liten hvil tenker jeg. Det er nemlig ganske slitsomt å være hunden til en bekymra nand.
Fredelig fredagshilsen fra Ariell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar