Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

torsdag 12. november 2009

Stri og sta

Neida, det er ikke nandens egenskaper jeg snakker om nå, men vi har definitivt noe til felles på det området. Egenskaper vi begge veit å verdsette. Nanden sier de er viktige i kampen for tilværelsen og at de stadig kommer til nytte, men noen ganger er det rett og slett et spørsmål om å måle viljestyrke. Det er tross alt jeg som utgjør den seende part, så nanden er vanligvis ikke veldig frampå når jeg er i sele. I dag var ho nok likevel litt i tvil en stund, men avfant seg med mine "nykker". Heldigvis. Ho kunne ellers ha fått en brå nedtur, men takket være min ekstreme stahet slapp ho unna brukne lårhalser og utslåtte tenner på dagens frokostrunde.

Nanden har fått for vane å være litt skeptisk den første tida på slikt leit vinterføre. Jeg må vel litt skamfult innrømme at jeg som fersking ikke var av den mest forsiktige og hensynsfulle typen vinterstid, og lot nanden gå på ratata noen ganger mer enn nødvendig. Men også jeg har lært og trenger ikke mye tid på å finne tilbake til vinterledsagingsferdighetene mine. Jeg har av erfaring skjønt at ordet "rollig" betyr "hogg inn bremsen ellers risikerer du å bli grundig kvesta av ei dundre på hundre". Slikt er vel en del av livets harde lære, men på det viset har jeg innsett at det bare er å avfinne seg med nandens gå sakte-aksjoner. Ho sier jeg er blitt veldig flink til å avpasse farten til varierende førerforhold, noe vi har mye av for tida. Dermed er det høytid for ros og godord akkurat nå.

Stakkars nand veit ikke sin arme råd. Egentlig vil ho ikke ha meg med på tur fordi føret er så utfordrende for labbene mine, og jeg fortsatt ikke er klar for seletur med sko på beina. Men ho veit jo hvor håpløs jeg blir hvis jeg ikke får røre på meg, så ho måtte pent ta meg med i dag også. Dessuten fikk jeg jo i morges, for ente gang, bevist at nandens vandringer ville vært livsfarlig i mitt fravær.

På tide å synge nattasang for nanden før jeg bysser lalle sjøl også.

Småtrøtt kveldshilsen fra Ariell


Bilde: Det er ikke min frokost, for på dette tidspunktet var den for lengst fortært. Skulle likevel gjerne tatt en jafs. Saftig, sommerfriskt gras er aller best, men høy duger også.



Bilde: Hans hestlige høyhet har fått frokosten servert. Heldighest! Jeg vil også ha mt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)