Ureint trav

Nandens bekymringer baller visst bare på seg. Vi har gått vår kveldstur, en tur som kunne blitt veldig kort om jeg ikke hadde greid å overbevise nanden om at ting ikke var fullt så ille som ho ville ha det til. Jeg kom uheldigvis i skade for å gå litt ujevnt i starten. Etter å ha forsikra seg om at jeg ikke hadde fått noe rusk mellom tåsene, eller kunne ha andre problemer med undersåttene mine. prøvde vi å gå litt til.

Det ville seg nå engang slik at jeg brukte litt tid på å gjenfinne mitt jevne, svevende trav, og tullebukken jeg gikk i følge med ville helst snu. Da blei jeg for en sjelden gangs skyld litt småtverr, og forklarte henne nokså tydelig at det var uaktuelt å snu så tidlig, og at ho ikke engang burde våge å snyte meg for en skikkelig kveldstur. Jeg greide etterhvert å finne go'takta og labba i vei, så nandebeina virkelig måtte lange ut. Ho lot være å protestere på en stund, men hadde nok planlagt snuplassen nøye. Da vi kryssa veien for å snu, prøvde jeg å overtale henne til en god, og kronglete skogstur i brattlendt terreng, men da satte eselnanden seg på bakbeina, og forlangte at vi skulle påbegynne returen. Ferdsel på krøtterstier, i steinrøyser og bekkefar kom ikke på tale, særlig av hensyn til de utaktene jeg nylig hadde vist. Ho ville heller ikke risikere å bli stående midt inni villeste blåbærskauen med en lite gangfør ledsager, og mente det var ytterst lite sannsynlig å treffe på en elg som ville bære meg pent hjem om det skulle knipe. Jeg innså at jeg ikke hadde stemmerett i den saken, og gikk litt motvillig med på hennes veivalg.

Nå er jeg, som labradorer flest, ikke langsur, så jeg la meg likegodt skikkelig i selen på hjemturen også. Nanden mener jeg ikke trenger dra så mye nå som vi har en god sele som gjør jobben sin skikkelig. Det hevdes dessuten at jeg er i ferd med å bli krøpling, sjøl om jeg ikke vil vise det. Med unntak av visse stressmomenter har jeg aldri vært kjent for å ha særlig mye trekk, snarere tvert imot. En virkelig god sele har helt klart gjort underverker, så nå fiser jeg av gårde som jeg aldri før har gjort. Nanden er sjølsagt glad for at jeg ligger jevnt og godt i selen og har bra driv, men skjønner ikke helt hvorfor det er blitt så overveldende mye bedre nå som ganske mange funn viser at kroppen min bærer preg av alderen og den besværlige helsa. Som jeg har nevnt før, finnes det noen som er av den oppfatning at man skal roe ned litt med økende alder, men jeg ser ikke formålet med det. Kroppen er da skapt for å brukes, ellers blir den i alle fall skrøpelig.

Ja, da har jeg igjen greid å gjøre en kort historie lang, så da avslutter jeg for denne gang.

Laaang nattaklem fra Ariell