Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 26. september 2010

Præriesprell


Nanden misunner meg virkelig å være så sprelsk og sprek før frokosten er inntatt. Nå skal det sies at tobeintfrokosten kan bli ganske sein. Ho er langtifra påpasselig med regelmessige måltider for seg sjøl. Men når det gjelder meg er det visst veldig viktig.

Vel. Det har seg slik at nanden nok blei snytt for neon timers nattesøvn, og det setter uungåelig sitt preg på dagen. Mens ho prøvde å stable seg på beina, kosta jeg godt foran døra. Nanden hadde påsett at min ærend var unnagjort og jeg hadde fått tasse noen rolige oppvarmingsrunder da det tok helt av. En gang kom jeg så brått at ho holdt på å sette seg på meg i rein forfjamselse. Ho mener jeg ikke er vettug på en flekk, men det har vi nok felles, så ho får snakke for seg sjøl. Det er godt vi har få naboer når ho trøtt i trynet og skeiv i ganglaget vakler rundt på tunet flere timer etter soloppgang. Makan til trøtting!

Nanden er stadig opptatt av bakdelen med at hue jo alltid kommer først. Jeg ville nok sett ganske snodig ut om det satt i andre enden, men poenget er altså at det sitter veldig utsatt til når jeg kommer rasende i full fart. Opp gjennom åra har ho vel mer enn en gang ment at jeg burde vært utlevert med hjelm som påbudt utrustning. Jeg har jo ikke alltid like mye kontroll over den viltre kroppen min. Det kan gå bra en god stund når jeg veit at det er strengt nødvendig at jeg er veloppdragen, men jeg veit da å utnytte alle muligheter til å ta igjen all tapt moro. Mange ville nok blitt ganske overraska over at den lydige, lille engelen plutselig forvandles til vill og voldsom vofs, eller som nanden kaller det, sin dunderfulle hunderholdningsobjekt. Til tross for at ho ikke helt greier holde tritt med mitt eneriginivå ved dagens første luftetur, er ho stadig like glad for å kunne dele dagene med et vesen bygd for fart og spenning. Kan det være fordi ho trenger litt drahjelp mon tro?

Da får jeg se om det er bruk for meg som pakkehjelp. Finnes alltid en viss fare for at det rotehue av en tobeint begår handlinger som ho ikke husker noe av to minutter etterpå. Så da må noen ta ansvar og holde rede på hvor ho gjør av saker og ting. Har vært reddende engel mer enn en gang jeg ja.

Rastløs hilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)