Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

fredag 12. november 2010

Bofast på kjøkkenet

Nå har vi tatt i bruk vedovnen for vinteren og siden den befinner seg på kjøkkenet gjør også jeg det. I dag har jeg knapt vært noe annet sted i huset, og det hersker ikke lenger noen tvil om at jeg blir stadig mer varmekjær, ihvertfall når jeg først finner på å trekke innomhus. Det begynner dessuten å bli dekkentid igjen for sånne tilårskomne damer som meg.

I dag har jeg nytt snøen som nå begynner å bli ganske klabbete i mildværet. Livsfarlig glatt blir det også der den er kjørt eller tråkka ned, og min tobeinte går stadig og venter på en brå og brutal nedtur med uante konsekvenser. Sjøl står jeg rimelig godt på alle fire. Det skal da litt til å vippe meg ut av balanse.

Nanden legger puslespill med kalender og klokke. Et puslespill som både har for mange brikker, og har noen brikker som over hodet ikke vil passe sammen. Sånn blir det lett når mye uforutsett skjer samtidig, ellers er nanden blitt ganske god på å få planene sine til å gå i hop på de forunderligste vis. Resultatet kan til tider bli en nær livløs nand, men så langt har ho da kommet seg over kneikene. Så får tida vise om ho kommer noe lengre med å klø seg i hue. Kan jo hende ho greier å klø fram en og annen smart tanke i løpet av helga.

Jul er i ferd med å bli tema her i gården, og min tobeinte er såvidt i gang med julegavene. Ho har kjøpt velduftende pressang til søsssen sin, og nå er det gave til meg ho grubler på. I følge henne sjøl kommer den sannsynligvis til å bære preg av å være tiltenkt en godt voksen og ikke helt lytefri kropp.

Kanskje jeg skal gjøre et forsøk på å be om litt kveldsmat. Sjøl om jeg ikke er så hardtarbeidende for tida trenger jeg jo mat. Uten mat og drikke duger helten ikke, heter det jo. Og at jeg fortsatt er nandens helt er det ingen tvil om :)

Heltemodig helgehilsen fra Ariell

2 kommentarer:

  1. Indie (førerhund)søndag, 14 november, 2010

    Voff! Jeg vil også ha kveldsmat, mer mat!
    Min mams har redusert på antall måltider her *sukk* :(

    Tenk at jeg ikke fikk mat etter siste turen! Å jeg som har fått det i over en uke.. De kan da ikke bare ta bort et gode, når man har vært så flink og arbeidsom en hel dag??

    Å det er spesielt urettferdig når ho og far (mamsens pappa) går ut uten meg! Jeg fikk ikke være med, de skulle vist besøke mor på sykehuset.

    Hvilken treningsmetode funker best på mamsene våre, for å få mer mat? Ja løpe, for å gå ned i vekt. -Men jeg vil ha en raskere metode ;P

    SvarSlett
  2. Ariellsøndag, 14 november, 2010

    Så koselig å høre fra deg her på bloggen også Indie! Og takk for sist forresten. Både jeg og nanden syntes det var kjempefint å treffe dere igjen :)

    Sjukebesøk høres skummelt ut. Du får være ekstra grei med mamsen din. Det er viktig at flokken står sammen når noe blir vondt og vanskelig.


    Får du ikke mat! Det er fryktelig dårlig gjort syntes jeg, men av og til må vi visst bare bære over med de tobeintes dumheter. Jeg deler gjerne litt av knotteriet mitt med deg, men håper mamsen din snart lar deg få lønn for alt stevet. Jeg er usikker på om sånne mamser er særlig trenbare. Min er det i alle fall ikke, og dessuten kan ho være fryktelig uforutsigbar. Jeg har jo lært meg noen knep i livets lang løp, men nanden ville aldri tillate at jeg lærer opp en søt og flink frøken som deg i noe slikt. Dessuten vil jeg jo nødig at ho skal gjennomskue mine særdeles matnyttige strategier.

    Sender deg en stor medfølende kos. Når dette skrives håper jeg du har fått stilt den verste sulten.

    Så må du være søt å overbringe en lang og god kos til mamsen din fra oss her på prærien.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)