Grønn drink

Jeg har kanskje ikke nevnt at postmannen i går hadde med en pakke med deilige dufter tl oss. Vel, jeg så ikke så mye mer til pakka, men satt pent på kjøkkengolvet til nanden hadde rydda vekk innholdet i den. Det var blant annet noen tannrensbein i den, hvorav min mintfavoritt. Alt som lukter mint interesserer meg veldig. Jeg har trua med å drepe nandens grønne Eos-egg, og tannkremtuber skal oppbevares langt langt unna min rekkevidde. Nanden forstår stadig ikke hvorfor flertallet av hundetannkremer kommer med kalkun -eller leversmak. En ting er at slike tannkremer ikke gir særlig delikat ånde, men det finnes da sannelig også mange flere firbeinte enn meg som setter stor pris på mintsmaken. Om ikke annet gir minten litt friskere pust for en liten stund. De fleste av oss trenger dessuten ikke kjøttsmak på absolutt alt vi skal ha i munnen, og min tobeinte kjenner knapt nok noen hund som ikke lar seg friste av en bit Friskies Dentafresh som også smaker av mint.

Nanden har i dag satt kroppen sin på avvæpningskur med flytende bladgrønt i håp om at den vil bli litt mildere stemt overfor smertelindrende tiltak. Den grønne gugga lukter faktisk også litt mint, og jeg ville veldig gjerne smake, så jeg fikk ett par dråper i vannskåla. Grønnere vann skal man leite lenge etter, men det smakte slett ikke så verst, og nanden sier at det til og med kan være bra ved dårlig ånde. Det finnes egne vanntilsetninger for bekjempelse av denslags hos oss firbeiinte, men de inneholder ofte veldig små mengder klorofyll som i mange tilfeller er mest effektivt for å forebygge illeluktende hundeånde. Klorofyll inngår gjerne i tannrensbein også, enten tilsatt som klorofyllin, eller i form av klorofyllrike alger.

Jeg setter nok langt større pris på den grønne drinken med flytende klorofyll enn hva nanden gjør, men ho mener den hjelper på den leie magen og lindrer den ekle kvalmen. Dermed har vi begge gode argumenter for en virkelig grønn sup. Ett par ganger om dagen tar vi oss en liten skål, så man kan vel saktens si at vi er på klorofylla begge to. Nanden er uten tvil den verste av oss, og alt ligger godt til rette for en festlig grønn helg.

Min tobeinte har nok ellers ikke tenkt å foreta seg noen helgedumheter. Ho bør i alle fall ikke gå fra å døyve sine vondter med legens foreskrevne remedier, til å drukne sine bekymringer i jodlevann. Slikt kan visst være mer enn skummelt og absolutt ikke festlig. For henne greier det seg nok lenge med den makrabre spøken ho fikk servert sammen med julemiddagen da ho på julaften fikk slippe ut fra sjukehuset og nokså segneferdig kom hjem til dekka bord.

Apropos jul har nanden greid å hive ut det lille vi hadde av julestas her i huset, så i år er det ikke præriejul på overtid.

Grønn og skjønn helgehilsen fra Ariell