Natteliv

Nå pleier både jeg og nanden min å ove godt om nettene, men som kjent finnes det jo ingen regel uten unntak, og denne natta byr på ett slikt. Nandeskrotten har de siste dagne vist stadig sterkere misnøye med nandens kjemiske tiltak for å døyve de verste vondtene, og er nå blitt så vrang at ho ikke får ta smertestillende i det hele tatt. Alt returneres umiddelbart enten det inntas i den ene eller andre enden, og nanden fortviler. Riktignok er ikke ryggen like kranglete hele tida, men venstrelabben hennes vil ikke slutte å klage sin nød over tingenes tilstand.

Likevel prøver nanden å komme seg opp med jevne mellomrom, ho er nemlig livredd for at ho igjen skal bli liggende i senga uten å kunne røre seg. Dessuten trenger jo jeg mitt daglige stell, mat og aktivisering.

Kommende ukes utflukt er i sin helhet avlyst dersom ikke et mirakel intreffer i løpet av de nærmeste dagene. Nanden er lei av å ikke kunne nyte de fine vinterdagene fullt ut, og håper ho skal kunne få såpass orden på kroppen at den avfinner seg med hennes kjemiske krigføring når den nå først skal være så problematisk. Ho har nemlig erfart at hvis ho kan komme seg ut på godt smøføre med meg i ene hånda og en gåstav i den andre, så er det mulig å bevege seg uten at vondt blir mye verre. Jeg digger jo å gå tur, noe jeg gjør altfor lite for tida. Det hadde vært fint om nanden kan gjenvinne kontrollen over de verste vondtene, så vi kan få en fin og vinterfrisk helg sammen.

Håpefull helgehilsen fra Ariell