Dronningen av kråkeslottet

Jeg må vel kunne regnes som herskerinnen av kråkeslottet nå. Jeg har nemlig fått tilhold hos nandens foreldre, men nanden sjøl glimrer med sitt fravær. Det er veldig uvant og jeg savner henne litt. Likevel er jeg ikke så superdeppa som jeg var første gang ho var innlagt på sjukehus for noen år sida. Jeg kan til og med være lit sosial, men logrefaktoren er nok ikke altfor høy.

Egentlig har jeg ingen ting å klage over, for nandenmamsen og nandepapsen steller veldig pent med meg. Faktisk er de nok både mildere og snillere enn nanden sjøl. og så får jeg gå masse tur. Av og til må jeg være litt i buret mitt, men de gjør alt de kan for at jeg skal få slippe. Alle rom det finnes noen mulighet for at jeg kan bryte meg inn i er nå kjemisk frie for alt som kan være i nærheten av å oppfattes som spiselig, og min nåværende matmor er fornøyd med at jeg ter meg såpass bra.

Jeg er til og med så heldig at jeg får være med både på kjøreturer og på besøk i nabolaget. Det synes jeg er kjempestas for jeg er jo vant til å få være med på det meste. De skjønner heldigvis at jeg ikke er en sånn golvfille som bare kan stues bort i en krok og at jeg trenger å få se litt av verden innimellom.

Det er blitt litt tomt og stille i nabolaget etter at min grå kompiss med krøll på hale nylig vandret til de evige jaktmarker. Han var et par år yngre enn meg og har hatt flere leie sykdomstilfeller den siste tida.

Sant å si har jeg det som plommen i egget, men det er litt underlig at ikke nanden er her hos meg.

Utganngsmarshilsen fra Ariell

Forblåst søndag

Vi har hatt en herlig helg med mye bra vær. I dag blåser det høy og hatter, men det har ikke satt noen stopper for vår utomhuslige virksomhet. Det er godt å være ute for her inne flyr nanden meg ned rett som det er der ho svimer rundt og prøver å finne, fikse og ordne. Hele huset er et eneste stort katastrofeområde akkurat nå, og sjæfa ser ut til å ha belaga seg på en sein kveld.

I dag har pels og klør fått en grundig gjennomgang, og jeg ser nesten vårfin ut. Nanden sier at det ikke bare er førerhundselen jeg er blitt for liten for. Jeg er nemlig blitt litt stor i dressen og det kan se ut som jeg er i ferd med å krype ut av mitt gode skinn. Jeg prøver å overbevise henne om at alt er i sin skjønneste orden og at litt overskudd av hud kan komme god med.

Etter stellet er jeg blitt tilgodesett med litt å gnage på så min tobeinte har fri bane og kan rase rundt uten å være redd for at jeg plutselig befinner meg på feil sted til feil tid. Jeg er dessuten ganske hørbar så lenge jeg gnager, så da har ho full kontroll. Det sies at jeg kan være nokså hensynsløs med hvor jeg plasserer kroppen min. Nå er jeg jo også svært oppatt av fysisk kontakt og det er lite som slår en real omfavnelse. Kroppskontakt er kroppskontakt også når det kommer til de brå og noe brutale møter, og jeg tåler da en støyt. Dessuten er det viktig å passe på så en ikke blir glemt, og hva er vel da bedre enn å være til stede der tingene skjer? :)

Vel, vel. Jeg får begå en liten luftetur før jeg tar kveld. Trenger litt skjønnhessøvn jeg også.

Sein søndagshilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Bia-madrass

Den har vært med meg og nanden på de fleste utflukter de siste par åra. Den er grei å rulle sammen, grei å holde rein og god å ligge på. Bia-madrassen skiller seg fra bia-bädden ved at den ikke har noen opphøyd kant. Det gjør den mer praktisk å ta med på tur, og så tåler den litt. Jeg er jo den fødte tråkkemaskin, men madrassen blir ikke fillete i trekket. Hele trekket er laget i det samme materialet og samler ikke hår og skitt. Trekket har glidelås så det kan tas av og vaskes, men til vanlig er det nok å tørke av med ei fuktig fille.

I likhet med sengene kommer også madrassen i flere størrelser og farger, så her bør det være noe for enhver smak.

Bia-madrassen får jeg bruke på buss og tog, så vel som innomhus når vi er på farten. Det skal sies at jeg er blitt litt kravstor med økende alder, så jeg setter pris på en god madrass når vi er på reisefot. Dessuten er det fint å ha med egen seng. Jeg er nemlig ikke alltid like glad i senger som andre har brukt.

De fleste forhandlere av Bia-bädden kan også skaffe madrassene, eksempelvis butikker i Buddy-kjeden. Den kan nå også kjøpes via Canis

Hjem til helga

Her på prærien er det nesten blitt snøfritt. Da vi reiste for to snaue uker sida var det fullt vinterføre, men nå er det bare en og annen gjenstridig snøflekk igjen.

Vi har altså vært på en lengre utflukt og har tidvis pendla mellom Oslo og Hurdal. Nanden har stadig noe ugjort her og der, så det er visst ikke fred å få. Vi har overnatta på et nytt sted også, for nandesøssen har nå blitt nabo med gamle Lier psykiatriske. Jammen sa man galehus, for den katta som bor der er ikke riktig på en snurr. Den likte i alle fall ikke forbipasserende logrehaler særlig godt, men jeg lot som jeg ikke la merke til den, og den gikk heldigvis ikke lenger enn til å uttrykke sin misnøye med mitt nærvær.

Jeg er ikke helt fonrøyd med nanden min heller, for ho har gjort et forsøk på å ha andre hunder enn meg mens vi har vært på reisefot. Jeg har valgt å godta det, dog under tvil. Det verste er at ho prøver å skjule det, men det nytter jo ikke. Jeg har da nese for slikt.

Nå skal vi kose oss her hjemme og det skal bli godt med ei fin og solfylt helg på barmark. Nanden har en del å gjøre, og lurer på hvilke ende ho skal begynne i, Det hoper seg opp når en er borteværende en stund, og mens nanden rydder i sine mange gjøremål skal jeg rydde litt kvist og kvas som vinden har feid ned fra tuntreet mitt.
Oi, det burde jeg kanskje ikke nevne i klartekst for da kommer nanden til å henge på meg som en klegg for å passe på at jeg ikke fortærer noe treverk.

Vel. Tre eller ikke tre. Jeg ønsker uansett alle to- og firbeinte venner en fantastisk helg.

Helgehilsen fra Areill

Bortreist

Vi har vært på farten en liten uke og har fortsatt noen dager igjen av reisevirksomheten. Med unntak av en lengre utflukt på onsdag har vi stort sett holdt oss her i Hurdal, Om seksten timer er vi på vei til Oslo som er neste stopp, og nærmere helga setter vi snuta hjemmover.

Nanden er i ekstase etter å ha gjort helgas store oppdagelse. Eksamensoppgava ho krangla med for ett par uker tilbake er definitivt et tilbakelagt stadium og nanden undres på hvordan femten sider svada kombinert med elendig kilebruk kan resultere i annet enn stryk. Som om det ikke var nok er resultatet til og med blitt bedre enn enn laveste ståkarakter. Da kan ho i alle fall rette all oppmerksomhet mot neste kneik, for dem er det flere av innen semesterlsutt. Sjøl står jeg i stor fare for å miste ledsagerstatusen min innen den tid, men nandens prærieulv og skogstjerne vil jeg alltid være.

Nanden er forresten tankefull om dagen. Det er mulig jeg er opphav til noe av tankesveveriet. Kalenderen er også roten til mange bekymringer om dagen, for også i år har søknaden om ett par ekstra måneder blitt avslått. Tid er vel uansett noe mange tobeinte aldri får nok av. Vi firbeinte har heldigvis ikke noe koplisert forhold til denne tida, men til gjengjeld får vi virkelig merke tidspresset til menneskene våre.

Nattakos fra Ariell som har all verdens tid akkurat nå

Turklar

Magen min er ferdig med sitt renselsesrituale som en vakker fredagsnatt var absolutt merkbar i begge ender. Nå er normale tilstander under gjenoppretting, og nanden er i ferd med å trekke tilbake trusselen om å la meg bli igjen her oppe i den lange, trange dalen. Det er da enda godt, for ho er i ferd med å pakke sekken for en virkelig langtur og jeg er allerede i reisemodus. For å få fortgang i sakene prøver jeg så godt jeg kan å hjelpe til med prosjekt "full sekk". Maten min er nå lagt nedi, så da kan jeg være ganske trygg på at jeg er inkludert i reiseplanene.

Ellers har nanden min som vanlig altfor mye ugjort, og situasjonen er akkurat så kaotisk som den pleier være før vi legger i vei. I praksis vil det si at søvn er kraftig nedprioritert for den tobeintes del, så det er godt jeg skal være med å passe på. Det nytter ikke å sende slike trøttinger på tur på egen hånd. Det er altfor risikabelt.

Vi har hatt mye bra vær i det siste, men det har blåst en nokså kald vind over prærien. Heldigvis har det ikke vært til mye hinder for mitt sårt tiltrengte friluftsliv, og det har blitt mange gode stunder utomhus.

Ja, ja. Jeg får vel gå tilbake og passe på så nanden får med seg sokkene sine, og andre nødvendigheter ho har lagt fram i den hensikt å greie og få dem ned i sekken. Det er sjelden et vellykka prosjekt uten min medvirkning. Jeg burde strengt tatt lønnes som heldøgns personlig assistent, men utsiktene for noe slikt blei jo ikke større da en jo er blitt degradert til vare.
"For et hundeliv" vil vel noen si, men egentlig er det ikke så aller verst å være nandehund sjøl om det ikke er stort å bli feit av. Mange har til og med problemer med å tru at jeg er en vaskeekte labbe, så benevnelsen går mer i retning av labrador light.
Jeg har jo dessuten bevist at jeg ikke er krympefri, så det er ikke helt enkelt å holde på labradorstatusen uten å måtte framvise stamtavle. Et annet problem er at avstanden mellom øra er tilstrekkeiig stor til at folk på grunnlag av hattmålet kan finne på å omtale meg som hannhund. Jeg er derfor ganske snar med å kaste meg ded på rygg og brette meg ut, så alle kan se at jeg ikke har noe tilleggsutstyr.

Nei, nå får det være nok skrifsing for i dag. Jeg må sørge for å gjøre nanden reiseklar.

Rastløs hilsen fra Ariell

Masekropp

Jeg er full av pepp i dag. Kanskje ikke så rart for vi har hatt ett par relativt rolige hjemmedager. Riktignok har jeg vært flink til å lufte nanden sjøl om kampen mot både klokka og studielitteraturen har vært nokså altoppslukende for hennes del de sist dagene. Nå har ho levert noe ho mener for alltid vil komme til å framstå som universitetets absolutte skrekkeksempel på en eksamensbesvarelse. Nanden får uansett ikke gjort noe mer nå før dommen har falt, men regner med at dette ikke er et endelig avslutta kapittel og at det må kjempes minst en runde til før faget kanskje kan regnes som bestått. Jeg har fått æren for at nanden i det hele tatt greide levere fra seg noe som helst, for ho ville for lengst vært permanent sengeliggende om ikke jeg hadde vært så søt å tilby henne noen gode lufteturer. Tobeinte er snodige sånn. De må ofte ha en særdeles god unnskyldning for å gå ut, til tross for at de egentlig foretrekker frisk luft og bevegelse framfor lite givende stolsliting. De helsemessige fodelene må vel også sies å være svært godt dokumentert

Tidligere denne uka var vi på to dagers Tigerstadsekspedisjon. Nanden skulle nemlig ha veledning på et annet større skrivearbeid som hjernecella hennes nå kanpt nok har krefter igjen til å tenke på. Så var vi på årsmøte i førerhundklubben før vi fant tak over hue for noen timer søvn. Nandens betydelige problemer med framdrift i eksamensbesvarelsen og den nært forestående nnleveringsfristen avgjorde tidspuntket for hjemreisen, så vi måtte tidlig ut å toge på onsdagsmorningen.

Etter noen dager med for mye sitting og alltfor lite søvn, har nanden nå greid å sove seg noenlunde til heketene igjen. Ho er i alle fall oppestående, men jeg har allerede sett visse faresignaler som kan tyde på at det er svært dårlig stelt i toppetasjen.

Vi har nettopp hatt prærierådsmøte. Til forskjell fra alle andre slags møter og forsamlinger jeg drasses med på, har jeg utrolig nok stemmerett i prærierådet. Problemet er jo at vi bare er to rådsmedlemmer, og nandens doble stemme gjør at jeg stadig står i fare for å bli nedstemt. Heldigvis sørger prærierådslederen for at det i slike tilfeller fattes vedtak som også imøtekommer mine ønsker og behov. Akkurat nå er det enstemmig vedtatt at vi skal ut å nyte holka, vinden og sola som er medfølgende tilbehør til de siste dagers mildvær.

Luftig lørdagshilsen fra Ariell