Prærieleven

Bilde: En gul en... og en svart en. Her sitter de og nyter godværet og utsikten fra haugen sin.

Jeg befinner meg akkurat nå på den gode gamle prærien og kan videreformidle det glade budskap om at huset fortsatt står. Det er en stund sida sist jeg var innom her, men endelig har jeg da fått prøve meg som prærieulv igjen, sjøl om moroa nok blir kortvarig.

Det er visst på høy tid at nanden får litt hjelp til å oppdra denne gulingen sin, så han lærer seg å etterleve god prærieskikk. Akkurat der er jeg jo sjøl blitt ganske flink i løpet av sju år med stadige påminnelser, og jeg har nokså grundig bevist at all lærdommen fortsatt sitter like godt etter en måneds fravær. Ikke noe slinger i valsen her nei. Her skal en da oppfører seg som en dannet dame.

Ehm. vel. Det finnes kanskje visse unntak, som når nanden gnubber meg på magen eller rufser meg godt ved halerota. Da mister jeg nemlig alle hemninger og blir nokså dyrisk opptatt av å nyte berøringene. Det kan neppe defineres som anstendig oppførsel når jeg ligger på rygg og bretter meg ut så godt det lar seg gjøre, eller står der gryntende og gyngende samtidig som halen foretar sine radbrekkende øvelser. Det er i grunnen ganske imponerende at det viltre vedhenget der bak fortsatt er i full drift.

Jeg har også gjort en stor oppdagelse som dessverre ikke er til min fordel. Maten her i gården har fått en kraftig oppgradering, men det gjelder altså bare for denne unge herremannen. Jeg må nok slite med min blanding av oppbløtte småkjeks og frysetørka vom. Jeg har såvisst ikke lagt skjul på at jeg også ønsker meg ordentlig kjøttmat og synes denne forskjellsbehandlinga er blodig urettferdig. Ett gode har jeg da heldigvis. Jeg får nemlig mat mye oftere enn denne nykomlingen.

Ellers er det jo litt mer liv her i gården nå som ungdommen har satt sitt preg på prærietilværelsen. Han kan være litt småtøff når han først finner ut at han skal leike, og i dag gjorde nanden det nokså klart for han at det ikke er akseptabelt å spise gamle seige logradordamer til lunsj. Litt oppgitt måtte jeg bort å viske henne noen ord i øret om at jeg faktisk er så seig og sta at jeg er kapabel til å ordne opp sjøl. Ho ville ikke høre på det øret og er visst av den oppfatning at vi godt kan beherske oss en tanke for å unngå å pådra oss stygge riper i lakken og andre mer eller mindre alvorlige skader. Dessuten stiller ho seg tvilende til hvorvidt jeg tar hensyn til at jeg snart blir ti og ikke to år.

Når vi er ferdige med våre sprell og har klatra ned igjen fra tuntreet, sørger nanden nokså kjapt for at præriefreden senker seg. Det foregår med en kort og grei kommando som vi begge godt forstår betydningen av og prøver som best vi kan å adlyde.

Småbøllete hilsen fra Ariell