Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 26. juni 2011

Jeg kan tvinne nanden rundt ulvekloa :)

Nanden liker ikke å gjøre forskjell på oss og det er nok derfor ho fortsatt nekter meg full adgang til senga si. Her en kveld prøvde jeg nemlig på mitt yndige vis å snike meg til en flik av loppekassa hennes etter at ho hadde krypi til køys. Det er ikke noe jeg har hatt for vane å gjøre, for jeg veit at nandesenga er hundefri sone så samt det ikke er snakk om å vekke en halvdau nand. Da er ho jo uansett fra sans og samling og får knapt nok med seg hva som skjer.
Vel. Mitt forsøk på å holde nandens opphøyde liggeplass med ekstra selskap endte jo sjølsagt med at jeg fikk grei beskjed om at senga fortsatt er bare hennes, men det var ikke vanskelig å høre at det var med en viss sårhet ho ba meg pelle meg ned og labbe til min egen liggeplass. Ho er nemlig fryktelig svak for gamle damers stille men inderlige bønn om litt ekstra kos og oppmerksomhet.

Noen ekstra goder har jeg jo fått med tida. Ett av dem er den kjærkomne tillatelsen til å ligge på fanget. Det finnes knapt nok stunder jeg verdsetter høyere enn å få lov til å okkupere nandens fang. Da koser jeg meg virkelig.

Bortsett fra at jeg ikke har adgang til senga hennes og slett ikke får gnasfe på alt jeg måtte anse som spiselig kan jeg faktisk tvinne nanden rundt ulvekloa. Da ho kom hjem med Apollo fra byturen på torsdagen visste ho knapt hva godt ho skulle gjøre for meg. Nandemodern hadde latt meg ligge foran framsetet i bilen, men da nanden ville ha "min" plass til sukkerklumpen sin fordi det er best plass til han der, nekta jeg å flytte meg. Det kom henne også for øret at jeg hadde vært furten hele dagen og at en god stund blei tilbrakt surmulende på matta i gangen. Mitt krav om å beholde plassen ved framsetet blei til slutt godtatt så Apollo måtte pent ligge baki. Han er jo en nokså enkel herremann og var i tillegg noe sliten etter dagens begivenheter så han så ikke ut til å ta sakens utfall særlig tungt

Bortskjemt? Jeg? Langt ifra! Jeg sørger bare for at jeg ikke blir oversett. Nå skjer riktignok ganske sjelden, så det er ikke ofte jeg går til protestaksjon, men mine tobeinte er fullt klar over at jeg er kapabel til å lage vei i vellinga om de foretar seg noe jeg er sterk motstander av.

Søndagshilsen fra Ariell som skal snike seg til litt ekstra kos

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)