Min tobeinte misliker nok mest er at de nye undervisningsrommene er utstyrt med store vinduer. De store glassflatene er i seg sjøl en utfordring for mange. Ho er heller ikke spesielt begeistra for at kursdeltakerne blir utstillingsobjekter i ellers krevende undervisningssituasjoner og mener dette ikke er noen god vei til avmystifisering av "blindeundervisningen," snarerere tvert imot. Å betrakte "rariteter" gjennom et vindu bidrar sjelden til å øke forståelsen.
På samme måte som da vi kom blei kursdeltakerne frakta puljevis ca. femhundre meter med minibuss før ombordsktigning i bussen som skulle kjøre via Gardermoen til Oslo fordi Hurdalsenteret fortsatt har midlertidig hovedinngang nede ved peisestua. Vi skulle være med bussen ned igjen og nanden var glad for at vi var såpass raskt ute etter lunsjen at var blant de første som blei kjørt til Haraldvangen for bussbytte. Det var nemlig trangt om plassen, men heldigvis bare meg som firbeint passasjer. De andre fire førerhundene var med i andre pulje. De lagde til og med kaos når de skulle inn på den store bussen, men da hadde vi for lengst slått oss til ro på vår plass og slapp å kave rundt i floka av bein og haler.
Ellers er nanden glad for at jeg har tatt disse dagene med knusende ro. Jeg sover når det ikke skjer noe som angår meg, men bøller gjerne litt med min tobeinte når jeg får anledning. Imidlertid aksepterer jeg ganske greit når nok er nok. Nanden har vært opptatt med undervisning mesteparten av dagen, og kveldene har ho brukt til å forberede neste dags undervisning, så jeg har ikke akkurat levd et strevsomt liv de siste dagene. Vi har også vært flere førerhunder og den eldste i flokken har jeg vært på flere kveldsturer sammen med. Han satte meg på plass ved et tilfelle, men ellers har vi kost oss på turene med våre tobeinte. Flere har også skrytt mye av hvor flink jeg er med å komme tilbake til nanden og at jeg ser ut til å være en rolig og grei ung herremann. Vel, jeg flyr ikke akkurat i beina på henne, men stikker heller ikke langt unna.
Etter fire dager på en byggeplass med flyttekaos, elendige undervisningsforhold og manglende utstyr og undervisningsmateriell er nanden inderlig glad for å være hjemme igjen. Ryggen hennes klager over dårlig behandling, men ho er likevel glad ho dro med seg den tunge datamaskina, for ho måtte bruke sitt eget utsyr i undervisninga da senteret ikke hadde maskiner i brukbar stand. Å invitere til datakurs uten tilgjengelig datautstyr synes ho er toppen av galskap, og ho begynner å lure på hvor mye tålmodighet ho egentlig bør tillate seg å ha før ho sier takk for seg. Nå har de trukket flere praktikanter på høstens kurs fordi senteret ikke har råd til å få alle ferdig som assistenter inneværende år, men det er sjølsagt ikke de som kom sist som trekkes først. Noen får dermed en praktikantperiode på fire år, noe som mildt sagt er i drøyeste laget når halvannet år var satt som et absolutt mål.
Jeg synes også det er veldig godt å være ferdig med reisinga for neon dager. Dagen i dag har vært lang med mange kjedelige timers venting der vi ikke kunne gjøre stort annet enn å passe bagasjen fordi det ikke finnes egna oppbevaringsmuligheter. Ariell var med for å hente oss på bussen og gjensynsgleden var stor enda ho har hatt det som plommen i egget med fire måltider om dagen og middagshvil på sofaen sammen med far i huset.
Før nanden slapp oss inn i det vesle huset vårt på prærien fikk vi gjøre oss ferdig med hilseritualer og gledessprett, samt en tur ut i villnisset for å befri våre kropper for diverse avfall. Ariell venter på sin lille rasjon nattmat og jeg er i ferd med å gå til ro for natta. Vår tobeinte er uendelig lykkelig over å være hjemme etter de siste fire strie dagene. Akkurat nå vil ho nok helst avlyse alle høstens planer og gå i hi, men det går seg nok til denne gangen også.
Trøtt torsdagshilsen fra Apollo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar