Det kryr av dyr

Bilde: chihuahau/dvergpinchertispe, åtte uker gammel.

Nå er nanden blitt "tante" til to pelsdotter, ei søt lita frøken, og en herlig liten gutt. Det innebærer at også resten av flokken må forholde seg til nykomlingene da vi jo av og til vil treffe på dem, i det minste når vi avlegger kråkeslottet et besøk.

Tispa, en blanding av chihuahua og dvergpincher, har vi hilst på i dag. Det vil si, vi har vært i samme hus. Jeg har fått ha nærkontakt med henne, men ser egentlig ingen grunn til å bry meg om hennes tilstedeværelse. Nå er valpefrøkna heller ingen konkurrent hva oppmerksomhet angår. Nanden har tidligere hilst på henne uten vårt nærvær og er opptatt av å holde styr på egen flokk og at vi ikke må skremme vannet av den lille kroppen. Apollo er i overkant nysgjerrig så han har så langt fått studere pelsen på avstand. Ho er en skikkelig tøffing, men en stor leiken logrador kan bli i meste laget.

Nanden er veldig betatt av nurket, et vakkert lite vesen som likner en ørkenrev med sin spisse snute og store, stående ører. En liten hund med stor H.

Den andre valpen er også en chihuahua-blanding som vi foreløpig ikke har møtt. Vi vil nok ikke se han veldig ofte heller, men må nok også pent forholde oss til at vi av og til gjester kråkeslottet samtidig. Nanden har visst hilst på han og sier han er en fryktelig søt og herlig liten tass.

Hilsen en stor og bedårende Ariell

"Hilsen uhelsen"

Bilde 1 og 2: Ariell iført skjerm og body. Venstre framfot har plaster og høyre framfot har bandasje og sokk.

Neida, ingen fare med meg, men nanden har gravd fram helseboka mi. Den er en kraftig påminnelse om alle mine veterinærbesøk, plager og all usikkerheten de har skapt. Ho skal ta helseboka med seg og levere den til førerhundskolen når ho en vakker høstfrisk dag er på de kanter. Det er ikke mange ubrukte sider i den, og de tomme sidene skyldes definitivt ikke for få veterinæbesøk å fylle dem med. snarere tvert imot. De blei jo så mange og kom så tett at en samleutskrift av journalen til slutt blei den mest fornuftige løsningen. Ei fyldig blekke det ja.

Journalen min er så absolutt blitt en lang og brokete avhandling. Nanden undres på hvor lenge jeg vil fortsette å holde meg såpass frisk som nå. Jeg skulle snart vært til veterinæren på seniorsjekk, men om det er lurt kan en jo saktens lure på, for erfaringsvis kan et rutinebesøk hos dyrlegen være opptakten til en lang rekke veterinærbesøk. Ikke fordi de finner noe der og da, men fordi det gjerne dukker opp noe snusk et par uker etter at jeg er erklært frisk og rask.

Helsestatusen må vel sies å være relativt god om dagen, alle vonde forhistorier og funn tatt i betraktning. Synet er ganske stabilt, det ene øyet renner litt nå og da slik det alltid har gjort, mens det andre er helt fint. Ørene har vært i god form uvanlig lenge. De har til og med gjennomlevd en hel sommer uten problemer.

Det som kommer ut av bakre del av fordæyelsessystemet er et kapittel for seg for etter lengre tids problemer, blei det jo plutselig så fast og fint her i vinter. Og slik har det utrolig nok holdt seg. Jeg harker og brekker meg ikke så mye lenger, men av og til kaster jeg opp. Det er litt avhengig av hva jeg spiser, samt hvor mye og hvor ofte. Tørrfôr er litt ugreit fordi det fyller mye, ikke fordøyes optimalt og passerer fort. Dermed blir magen fort full, men også fort tom igjen hvis den ikke får påfyll ofte nok.

Litt sårbeint blir jeg innimellom, men sånn har det jo vært i alle år. Med potesokker og en god labbesalve går det som smurt. Dessuten funker Humilac fortsatt bra når tredeputene begynner å bli litt barkaktige.

Huden min er som vanlig litt tørr og ømfintlig, flasser en del og holder ikke altfor godt fast på den litt rufsete, loslitte pelsen min. Ullproduksjonen er det ikke noe å si på og jeg leverer ganske bra med ull mesteparten av året. Så har jeg jo sånn fantastisk vakker underull som virkelig har gode egenskaper når det gjelder toving. Nanden vurderer faktisk å ta vare på en god porsjon ull så ho kan få noen til å spinne litt ekte Ariellgarn.

Hud- og pelsproblemene har vært for normaltilstander å regne etter at jeg blei utsatt for et slikt hormonforstyrrende inngrep for nokså nøyaktig sju år tilbake. Nedturen for to år tilbake gjorde ikke saken bedre. Regelmessig børsting med gode børster og en god, pleiende pelsspray gjør underverker, men fjerner jo ikke problemet for all tid. Kløen jeg var så plaga med i yngre år er nå helt fraværende, og det er bra for den satte grå hår på både meg og min tobeinte.

Mellom mine ører bor det mye rart, men nanden mener at skavankene nok ikke har blitt flere og at jeg slik sett er ganske normaltfungerende for alderen. En kan jo ikke utelukke at jeg kan pådra meg et nytt hjerneinfarkt for en blir jo ikke akkurat mindre utsatt for den slags med økende alder.

Leveren har heller ikke sagt noe om at den er i ulage. Så lenge jeg slipper å ta medisiner for mine slitne skulderledd og fôres fornutfig finnes fortsatt et godt håp om at renseanlegget bryter sammen med det første.

Hmm. Var det da noe mer? Jo, Arrvevet i lungene mine, men det er jo ikke mye av det og det er heldigvis heller ikke til bry. Veterinæren sier det ikke er uvanlig at hunder pådrar seg slikt når de eldes.

Jaja. Gamle damer skal vel helst ha noen vondter og skavanker som kan framlegges som bevis for at de ikke har gått på stas hele livet. Alt i alt har jeg det fint og lever godt takket være noen ekstra remedier og rutiner. Det er ingen spøk å skulle ta meg i hus, men heldigvis ikke verre enn at nandemoder'n med litt godvilje besto opplæring og eksamen i Ariellstell. Ho sørger for at jeg holder meg frisk og i god form på alle vis og nanden er veldig fornøyd med innsatsen hennes.


Frisk og sprek hilsen fra Ariell

Sildre, sildre, vasse, vasse

Bilde 1: Ikke så mye præriesol, men oppe i lia kan dette sjeldne lysfenomenet observeres.


Bilde 2: Apollo sitter på jordet å funderer, mens sola snart kan finne på å kaste noen varme stråler på den gyldne pelsen.

Høsten er i ferd med å feste grepet. Sola er tydeligvis fortsatt på ferie, men det hender den gløtter fram et kort øyeblikk. Vann har vi i overflod, så det er ingen fare for tørke her med det første.

De siste ukene har vi hatt avstengt vei med brekende ulldotter og bedritent tilbehør. Ingen av oss bryr oss noe større om sauen, men nanden vil ikke la oss labbe i den stinkende lorten. På slike fuktige høstdager blir eneste alternativ å svømme tur blant skogens trær. Det er mer bekkefar enn sti vi går på nå om dagen, men noen utfordringer skal en jo ha. Våt blir en jo uansett, for en kan ikke regne med oppholsvær på hele turen. Da må en snu i døra.

Her på prærien er det stille og fredelig om dagen. Ikke så mange andre enn skogens konge som viser seg her nå som veien vår er så lite farbar for folk flest. Jeg kan høre elgen tusle rundt her, noe jeg liker så dårlig at jeg av og til må si i fra. Gamlemor sukker og ser dumt på meg som om ho ikke skjønner hva jeg bråker for, men noen må jo passe på litt her. Spørsmålet er heller hvem som passer på hvem, for jeg er verken glad i elgen eller høstmørten utafor vinduene om kveldene. Jeg greier å roe meg når nanden legger armene sine godt rundt meg og forsikrer om at alt er i orden. Er det seint og veldig mørkt ute tar ho meg med inn på arbeidsrommet en stund. Der inne er det alltid skikkelig dekt til med gardiner foran vinduene, så jeg slipper å se alt det rare som speiler seg i de mørke vindusflatene. Nå ser jeg av og til spøkelser på høylys dag også, men det skjer ikke så ofte lenger nå.

Høstvåt og litt mørkredd hilsen fra Apollo

Månedens favoritt - mikrofiberhåndkle med brodert poteavtrykk

Bilde 1: Ariell sittende med hådnkle over skulderne. "Rødt er søtt :)"

Bilde 2: Apollo inntulla i håndle. Stort sett bare ansiktet som synes. "Gullklumper trenger skikkelg innpakning".

Disse håndklærne er blitt vår favoritt i de særdeles våte sommermånedene vi har hatt i år. Høsten har så langt også vært ganske fuktig, så det er ikke ofte en kommer helt tørr inn igjen. Det er deilig å gnubbes og gnikkesl litt på etter våte utflukter. Dessuten er jo tørking høydepunktet etter en real omgang kroppsvask, så denne anskaffelsen nyter vi firbeinte virkelig godt av. Nanden er heller ikke lei seg for lavere forbruk av håndklær. Det geniale med mikrofiberhåndklærne er at de kan vris opp og brukes litt til selv om de er blitt veldig våte. De tørker dessuten fort og rekker dermed ikke bli sure.

Med sin hendige størrelse på 60 x 90 cm. er de ypperlige for bruk til alt fra litt våte labber til tørking av en gjennomvåt labradorpels. De er lette å ta med seg så en enkelt kan ha et håndkle tilgjengelig der en ferdes. I disse regnværstider er det dessuten nødvendig å ha noe å tørke med i beredskap til enhver tid.

Ikke bare er håndklærne praktiske, de er faktisk pene også. Med sin friske rødfarge og hvitt potetrykk brodert i ene hjørnet er de rett og slett litt smålekre.

Våre mikrofiberhåndklør er kjøpt fra Doggia. Nanden har også greid å oppdrive disse i ett par andre nettbutikker, og prisen er noenlunde den samme.

Stille før stormen

Bilde: Ariell og Apollo har inntatt kosekroken og den store Biabedden for å slapper av. Godt å ha en god liggeplass når uværet setter inn og en må tilbringe litt mer tid under tak.

De som spår været mener vi har uvær i vente. De siste timene har det verken vært antydning til vindvær eller væte, så da er det vel stille før stormen.

Det er godt med litt oppholdsvær innimellom. Den tida benytter vi sjølsagt godt, for når det først holder opp å regne for en liten stund må en jo bare nyte tilværelsen utomhus.

Innimellom prøver nanden å vakle skogstur med Apollo og et støttebein. Ikke så lett å gå i skogen med krykke med påmontert pigg, for de hekter seg jo fast i det høye graset og gjør alt så mye vanskeligere. Det er visst ikke måte på hva den tobeinte kan finne seg i for å få en smak av moderns forikål, så ho kjempa seg fram på blaute stier og over jorder som ikke akkurat er nyslåtte. Fram kom de da, men da de kom hjem hviska min lyse kompis meg noe i øret om at det slett ikke gikk fort.

Jeg får mine daglige lydighetsøkter både inne og ute. I tillegg får jeg gjerne en liten løstur borti høgget her. Da er det bare meg og nanden på tur, noe vi begge synes er trivelig.

Om morningen får vi en rask luftetur i bånd hver for oss så nanden er sikker på at vi er skikkelig våkne og har fått gjort det vi bør før dagen virkelig tar til og vi raser i vei mellom uthusa. Da får ho samtidig sjekka at alt er som det skal med oss. Dessuten kjemper ho nokså innbitt for å etablere bedre luftevaner for vår lyse venn som jo gjerne lorter litt både her og der. Det skjer nokså uavhengig av tid og sted så lenge man befinner seg på områder som kan betegnes som utendørs. Det hetes visst at det går framover, for det skal nå ha gått et anseelig antall uker sida sist han gjorde fra seg i sele.

Faren er likevel langt fra over for når nanden mener det går i riktig retning overrasker gjerne lysluggen med et tilbakefall. Lorteproblemet har også tidligere vært fraværende i flere uker, men så en vakker dag greier han helt plutselig ikke motstå trangen til å slippe ut et par små kladder der han går. Det detter helst ut helt uten noe forvarsel, men i heldigste fall kan han rekke å styre av veien hvis mulig. Vanningsanlegget har han fått såpass mye kontroll på at det stort sett er tid til å befri han for seletøy før vannet kommer sildrende, men noen ganger er det virkelig bråhast, för må man så må man jo med en gang.

Av og til blir nanden superflau for avfallet kan komme i mengder så det ser ut som om det er gått flere døgn og ikke bare en liten halvtime sida sist han gjorde vått og tørt både godt og grundig.

Sladrehilsen fra Ariell

Trappetroll

Jeg har oppført meg pent i togtrapper den siste tida. Riktignok er jeg ikke overbegeistra for å gå i slike bratte, glatte trapper, men nanden hadde nesten slått seg til ro med at jeg var kommet over det verste. Under fredagens togturer sådde jeg ny tvil om den saken, men denne gangen var det til en forandring ikke påstigningssperra som slo inn. Trappene på intercitytogene er temmelig vemmelige å gå ned også, særlig når en ser rett ned i helvetesgapet og virkelig må ta sats i håp om å berge seg over på fast grunn. Jeg vil jo for all del unngå å forårsake en tragisk ende på en ellers god reise.

Da vi skulle av toget på fredagens formiddagutflukt blei jeg stående fast på fire stive bein ved toppen av trappa. En oppdretter av diverse større hunderaser kom ilende til, og før verken jeg og nanden viste ordet av det sto jeg trygt på perrongen. På tur til Hurdal skulle vi av på Eidsvoll. Det vil si. Nanden ville gå av mens jeg igjen var sterkt i tvil om det var en helt trygg foreteelse å forlate toget. Uheldigvis for meg kom det ingen sterke, hundevante mennesker til unnsetning denne gagen og nanden mener det var best slik, for ho kan jo ikke ha med seg folk for å bære rundt på meg. Det er dessuten såpass mye kropp å nå rundt at nanden ikke med sin beste vilje greier løfte meg om ho er aldri så frisk. Armene strekker til for kort og ho får rett og slett ikke ordentlig tak på meg.

Nå var heldigvis avstanden mellom toget og perrongen ikke så avskrekkende stor så nanden greide overtale meg til å droppe planen om å bli med helt til Lillehammer for å snu. Ho blei nok litt småstressa og frustrert av disse nykkene mine og nenvte noe om at vi en vakker dag blir gjenstand for avisoverskrifter av typen "Førerhund skapte togkaos på østlandet." Det blir nemlig fort mye klabb og babb når NSB ikke overholde rutetidene sine. Jeg er jo ellers en togvant kar og min tobeinte er i tvil om hvorvidt avstanden mellom tog og perrong er det eneste utslagsgivende.

Hilsen trappetrollet Apollo

Med nanden på slep

Bilde 1: Børste ulla først...


Bilde 2: ... og vaske. Så pjuskete og ulykkelig kan man altså se ut under slike omstendigheter, men jeg blei heldigvis både rein og tørr etterpå.

Jeg har slept rundt på nanden noen dager, men til tross for at det definitivt ikke har gådtt fort har ho stabba seg framover ved hjelp av et støttebein. Nå er det på høy tid å få satt hjul på henne for ho må konsentrere seg så hardt om å flytte pålene sine at de fleste andre funksjoner settes ut av drift.

Legen truer med ny sjukehusinnleggelse, men esler er nå engang esler og slike er gjerne så stae at de knapt lar seg legge inn så lenge de er ved bevissthet. Nanden sier nemlig at ho foreløpig ikke trenger passes på for å ta pillene sine, den påminnelsen greier kroppen fint å gi henne på egenhånd. Tidligere innleggelser har ikke hatt annet å by på enn pinefulle timers dyretransport (les ukomfortable drosjebiler) fra sjukehus til sjukehus for diverse undersøkelser der resultatene i etterkant forsvinner i systemet. Dessuten er ho blitt livredd for retningsville taxisjåfører uten sertifikat for rullestoltrilling, og slike som springer tjue meter foran en blinding som kreker seg fram med prekestol på vei ut til bilen. Ho har et sterkt ønske om i det minste å kunne få beholde beinstrukturene noenlunde inntakte og mener ho tross alt ivaretar den biten best sjøl.

Nandeskrottens leie luner gjorde det helt nødvendig å vende hjem til prærien et par dager før den opprinnelige reiseplanen. Egentlig skulle vi vært på styremøte og forelesning også, men det var bare å innse at det ikke var praktisk mulig med en kropp i slik elendig forfatning. Nandemodern ville ikke engang utlevere vår svarte prærieulvinne og blei heller ikke møtt med protester. Hvis tilstanden ikke forverres ytterligere skal visst saken tas opp til ny vurdering med maks et døgns saksbehandlingstid.

Den pinefulle ferden begynte med forelesning på torsdag. Etterpå reiste vi til Lier hvor jeg både overlevde besøket på kinarestaurant og slapp å få nytt halsbånd. Som forventa fant ikke nanden noe som tilfredsstilte hennes krav, så da var vi like langt.

Fredag dro vi en snartur til Holmestrand for å besøke Ariell som var med dit på helgetur. Heldighunden har to tobeinte og ei hytte i skogen helt for seg sjøl. Nanden sier ho må passe seg så de ikke tar feil av henne og malekosten for de har visse likhetstrekk. Røde hunder klør dessuten noe aldeles forferdelig, men de verken logrer eller bjeffer og er i det store og hele ikke noe godt selskap.

I helga trente vil litt sammen med de andre firbeinte fra førerhundklubben. Vi var riktig nok ikke med på alt fordi nanden blir helt ødelagt av å måtte tenke så hardt for hvert steg, men ho sier vi uansett ikke har så veldig mye fornuftig ugjort. Med unntak av elendig organisert fellesdekk er ho stort sett ganske fornøyd. Det ryktes også at ho skal ha mora seg med å skremme vettet av en firbeint herremann som holdt pipekonsert i nabolaget. Han ropte så sårt på sin mams, men ulykkeligvis kom det inn ei heks av en nand istedet. Stakkars krok. Godt han overlevde sjokket, men stakkaren blei tydeligvis stum av skrekk for det var stille fra den kanten resten av helga.

Også under det påfølgende kurset som begynte på mandag traff jeg flere førerhundkollegaer, men de var ikke så spennende. Det ville vært mye mer moro å plage samtreningssliterne litt, men nanden mener jeg fortsatt er såpass fersk sjøl at jeg bør ha min egen samtrening friskt i minne. Ferskinger har strengt tatt mer enn nok med seg sjøl og bør helst ikke havne i for mye trøbbel.

Jeg har vært med på min andre omvisning på det ikke helt ferdige Hurdalsenteret og begynner å bli kjent nå. Denne gangen var det til og med vann i bassenget, men nanden sier at vi firbeinte ikke har noe der å gjøre. Dessuten skal de visst bruke varme fra Hurdalsjøen til oppvarming og det spøkes sjølsagt med at badetemperaturen vil bli deretter. Hvor mange utenom badegale labradorer vil frivillig kave rundt blant isflaka da :)

Sjøl om jeg ikke fikk innta bassenget var det likevel ikke nødvendig å gå ut for å bli våt. Jeg fikk nemlig stifte bekjentskap med senterets hundefasiliteter i form av hundedusj. Fytti pyton! Jeg blei ikke bare utsatt for en grundig bløting. Neida, jeg fikk virkelg gjennomgå full behandling med sjampo og diverse andre remedier. Det var en sann lettelse da nanden til slutt fant fram håndklærne for å tørke meg, og akkurat den biten av stellet setter jeg faktisk pris på. Til tross for at jeg kan styre min begeistring for sånne vaskeritualer, sier nanden jeg er en drøm å håndtere i slike situasjoner i forhold til hva ho er vant med. Jeg kan i det minste skryte på meg å ha reist ganske nybada hjem, men i det fuktige høstværet vi har om dagen varer det nok ikke lenge før jeg ser ut som ei gedigen repekake.

Onsdag forlot vi byggeplassen i Hurdal mye tidligere enn planlagt fordi nandens kropp var i ferd med å gjøre henne aldeles tullete og legen ville ha henne hjem til kontroll snarest. Det var en nytelse å komme hjem, men litt stille her uten den svarte golvfilla mi. Dårlig gjort at sånne loslitte pelser skal få reise på luksusferie, mens slike kjekke, unge herrer som meg har labbene fulle av viktige oppgaver og må være dønn seriøse når vi er på reisefot.

Nanden sender stadig medfølende tanker til de stakkars førerhundbrukerne og de firbeinte ferskingene som er igjen på samtreningskurs og såvidt er halvveis i sitt opphold.

Hilsen fra Apollo som har bestått de store prøvelsene det innebar å få med seg nanden hjem

Reiseklar

Mens nanden vagger rundt på to halve syltelabber og har store problemer med å komme i reisemodus, er jeg mer reiseklar enn noen sinne. Jeg har dessuten debutert som multifunksjonell assistansehund. Nå er jeg også blitt ganske god på å plukke opp og holde krykker og bidrar mer enn gjerne med en kropp til hjelp og støtte for ustøe damer.

Jeg har endelig fått min egen reisemadrass som skal få være med på tur for første gang. Den har reist i forveien sammen med maten min og noen klesskift til nanden. Truslene om full kroppsvask i løpet av de nærmeste dagene ser det ut til at jeg bør nok ta på alvor, for sjampo og tilbehør er nå lagt i den lille sekken nanden sjøl skal bære med seg den første dagen av vår ukesutflukt.

Etter morgendagens forelesning skal vi visst til Liertoppen på halsbåndjakt. Det forutsedtter at jeg kommer helskinna unna middagen, for vi skal visst på sånt spieseted som har både Fido og Pus på menyen, vel og merke kamuflert som noe helt annet. Det sier i hvert fall nandefader'n, Nanden ler litt oppgitt av han og mener man ikke skal høre for mye på skrullete gubber. Ho trur neppe de ville servere innbakt labrador. Vel, det er nok uansett best å gå i dekning under et bord og ligge musestille.

På fredag skal vi tilbake til den store byggeplassen oppi skogen. Nanden sier vi skal være der altfor lenge denne gangen og håper kroppen hennes ikke steller i stand altfor mye ugang. Nå har nanden gått ifra det ene støttebeinet sitt så jeg har fått igjen min plass ved hennes venstre side. Fort går det ikke, men det går da stadig framover.

Reiseklar hilsen fra Apollo