Mat, mat, mat...

Bilde: Ariell ligger på en tom fôrsekk.
__________________________________________________

Nanden har en fantastisk far. I dag kom han rullende i reisehuset sitt, men han parkerte bare for en kort stund, så han kom uheldigvis ikke for å bli. Det er jo dumt, for han er en trivelig kar, men sjøl om han dro like fort som han kom og vi ikke engang fikk hilse på, har vi da fått noe igjen for moroa vi blei snytt for. Nå er tønner og frysere fulle av mat til oss, så da er vi vel berga, om ikke for esten av vinteren så i hvertfall for en god stund.

Ellers ligger det an til å bli en våt og klinete dag. Det er ikke så stas, men vi har utnytta oppholdsværet vi hadde på formiddagen, så dagens lengste utflukter har vi fått unnagjort. Vi har tassa litt blant noen av skogens mange trær, og Apollo har forgjeves prøvd å jakte på virvlende høstløv. Det er neimen ikke lett når det blir så mye å velge blant. Jeg snuser litt her og der, men holder nøye øye med følget mitt så lenge min gyldne kompis går i sele. Sjøl om det ikke går i turbofart kan de plutselig bli borte rundt en sving, eller bak ei tett treklynge, så det er best å passe på hvor en har dem hen. Når vi er løse begge to prøver vi gjerne å skremme vettet av hverandre. Jeg synes det er særlig fint med sånne stubber som gir meg mulighet til å komme litt opp i høyden, for da kan jeg hoppe ned på Apollo når han kommer tassende for å se hva jeg driver med.

Høstturene i skogen er fine, og særlig spennende er det å vasse rundt i løvet for å finne noen gode lukter. Insektene har sagt takk for seg for i år og klamme fuktige sommerdager har vært nødt til å vike for den skarpe, friske høstlufta.

På tide med noe mat nå vel. Vi har jo mer enn nok, så det kunne jo vært fint med litt ekstra.

Sulten hilsen fra Ariell