Ris til egen bak

Bilder: Apollo og Ariell i vilter vårleik før vi reiste på tirsdag. Da var det fortsatt antydning til snø. Slik er det ikke nå.
__________________________________________________


Da har jeg og nanden vært på bytur. Ja, vi er til og med kommet vel hjem. Årsmøtet i førerhundklubben gikk forbausende rolig for seg, og alle frammøtte kom rimelig helskinna om ikke like fornøyde ut av det. Litt misnøye og visking i krokene hører med når det blåser på toppene. Nanden har nå pådratt seg en hel del arbeid. Det var vel ikke hennes opprinnelige plan å stille til valg som leder, men noen ganger tar ting en vending som gjør at planer må endres.

Sida møtet jo var såpass seint at vi ikke kunne komme oss helt hjem samme kveld, overnatta vi på hlavveien. Vi fortsatte hjemreisa ganske tidlig i morges, så nanden har hattt mesteparten av dagen til å gruble på hva ho nå har begitt seg ut på. Det skal noe til å holde full oversikt over en svært så aktiv klubb med et femtitalls medlemmer, og sjøl om nanden er godt kjent med klubbens styrearbeid gjennom to år som sekretær, blir det litt andre oppgaver å utføre som leder.

I løpet av døgnet vi har vært borte er jordene blitt nesten helt bare. En og annen flekk med is finnes jo, ja, også mengder med vann da. Nanden bare sukker og sier det er godt vi har håndklær i huset, for en kan nesten ikke bevege seg ute uten å bli grundig blaut. Vel, det mumles noe om å styre unna de verste vanndammene, men hvem gidder å gå rundt sånne store innsjøer, når man heller kan nyte et herlig bad i dem.

Klissvåt hilsen fra Apollo

Ikke bare lett

Bilde 1: Apollo i senga si, og vår lille gjest som gjerne vil ha litt action. "Ikke fred å få."


Bilde 2: Indie har søkt tilflukt i sofaen. "Slitsomt å ha løpetid."


Bilde 3: Apollo har flata ut på golvet. "Slike løpske damer er ikke gode å forstå seg på. Her trengs sårt til litt hvile."

_____________________________________________________

Vi har hatt spindiebesøk i dag også. Den stakkars versle kroppen er kommet i puberteten og har pådratt seg sin første løpetid. Det er litt forvirrende og vanskelig for en liten frøken som fortsatt vil være sprelsk valp. Innimellom hviner og skriker villdyret og fyker veggimellom uten mål og mening. Når nanden synes det blir mye styr og spetakkel legger ho Indie innerst ved sofaryggen og lager en liten hule av sofaptene og sin egen kropp. Så krøller jeg meg sammen ved nanden sine bein, Apollo finn snorkestillingen i biaen og så sovner vi alle fire.

Det har roa seg litt sida sist vi hadde besøk, så i dag var det rom for en liten leikestund uten at det blei altfor mye styr. Apolloen skjønner ikke helt den rare oppførselen hennes, og hvorfor ho må lage så mye spetakkel bare han ser i hennes retning. Dessuten vil han gjerne hjelpe til med å holde henne rein, så her har vi gutten sin som steller både hus og barn. Han kan være i overkant nysgjerring, men er jo ellers en dannet ung herremann, og sjøl om han sliter med å forholde seg til den snodige framferden til krypet, er han tålmodig som dagen er lang.

Jeg bryr meg heller mindre om hva ungdommen foretar seg og har vel egentlig meldt meg ut. Jeg har tatt sofaen i besittelse og tar livet med knusende ro. Når det blir aldeles for mye lar jeg ungjenta få krype tett inntil meg så ho kan finne roen og la en forvirra og hardt påkjent kropp få litt sårt tiltrengt hvile.

Sofahilsen fra Ariell

Månedens favoritt - superkosten

Bilde 1: Undersida på en marihønekost. "Børstefibre i gummi med superkostenes geniale v-form, sørger for effektiv fjerning av hår."


Bilde 2: Marihønebørste i bruk. En børste som også ligger godt i hånda.

______________________________________________________

Superkosten er nettopp det den utgir seg for å være, men ikke bare er den en kost, men en hel liten serie med koster og børster. Nanden har hatt to varianter av disse i sitt eie i mange år nå, og vi er kommet til enighet om at de endelig skal få den heder og omtale de fortjener.

Superkosten er en type gummibørste, men i stedet for små faste pigger som er vanlige på tradisjonelle gummibørster er disse produktene utstyrt med en slags bust. Børstefibrene har v-form slik at de lettere tar med seg hår og skitt. I motsetning til vanlige koster blir ikke hele parykken sittende fast i kosten og de er dermed mye lettere å holde reine en børster og koster med nylon eller naturbust. En annen prisverdig egenskap er at superkostene tåler temperaturer opp til 95 grader og dermed kan utsettes for en real vask når det trengs. Dermed er den også hygienisk i bruk, og det er bra for den holder så lenge at den rekker å pådra seg en god del runder med vask. Med seks års garanti er dette børster som holder i mangfoldige år.

Vår marihønekost har vært med på det meste i årevis. Den er lett å ta med seg i sekken eller lomma og kan brukes til å børste alt fra hundepels til klær, møbler, tepper etc. Med denne børsten er man alltid beredt og det har visst nanden skjønt, for ho drar knapt nok noe sted uten marihøna vår. Vi firbeinte liker godt å bli stelt med denne, og den får lurvete seinvinterpels til å se litt mer velstelt ut, også når vi er på tur.

Marihøna har en liten og enda mer lommevennlig venn. Sommerfuglen. Den kan brukes til det samme, men er litt mindre. Superkosten finnes også i en håndkostvariant som er super når de tobeinte gir seg i kast med større børstejobber som reingjøring av tepper, møbler o.l.

Og sist, men ikke minst har vi lova nanden å nevne at vidunderet også finnes i en langkostvariant. Nanden skjønner ikke hvordan ho skulle greid seg uten den nå i røyteperiodene. Vi er så smått i gang med å slippe pels, og en del av den havner nokså uunngåelig på golvet etter litt gnubbing og risting av stor hundekropp.

Alle fire variantene av superkosten selges av 4dogs. Noen få nettbutikker har et mindre utvalg av disse usedvanlig praktiske børstene og kostene.
Kort sagt er dette supre koster!

Ut på tur, aldri sur

Bilde 1: Apollo nyter en solrik, men nokså frisk morgenstund der han sitter og venter på at det skal skje noe.


Bilde 2: Dagen er i gang og labradorkroppene forberedes for litt fysisk utfoldelse. "Litt morgentrim før frokost er visst sundt."


Bilde 3: Apollo har lagt seg ned, men Ariell inviterer til en ny runde sprell.


Bilde 4: Apollo og Ariell nyter en stille stund i formiddagssola.
______________________________________________


Nanden er i ferd med å fordrive forkjølelsen sin. Ho sørger også for å holde ovnen god og varm, så vi kan grille pels. Om pelsen min blir noe mindre tørr av det? ... Vel, det gjør den sikkert ikke, men jeg slår i hvert fall ikke gnister her hjemme slik jeg gjorde på Hurdalsenteret. Dessuten har jeg nå fått enda en real omgang pelsstell inkludert en fuktighetsgivende hårkur.

Mildværet har fått snøen til å synke sammen, og føret er mindre labbevennlig med is og skare. Nå er vann i fast form veldig fint å spise, så vi foretrekker det framfor å traske rundt til labbene blir såre.

Ellers er det fredelig her på prærien, med rusleturer, eller rettere sagt vralteturer. Nanden beveger seg nemlig ikke spesielt elegant med sitt nokså avkorta og lett vaggende ganglag. Likner mye på de små tobeinte som så smått har lært å gå. Ho er ikke helt sikker på om denne glatta er det ho trenger mest akkurat nå, men pigger i vei etter beste evne.

Ariell trår støttende til ved behov, for med to krykker blir det håpløst å gå med hund i sele. Gamlemor skubber og dytter og viser vei når ho mener nanden virkelig er på feil spor. Det er ingen spøk å ha en slik svimete tobeint med løs på tur, og blir det for ille kan Ariell til og med finne på å legge seg ned rett foran beina hennes. Jeg har ikke helt skjønt det der med ledsaging av løs bruker, og noe slikt kan jeg aldri huske har vært noen del av utdannelsen min. Æresord, jeg sov aldri i timen! Som den novise jeg er på dette området betrakter jeg med interesse de underligste ledsagerteknikker. Det der har Ariell utvilsomt gjort en del ganger tidligere. for nanden ser ut til å både å forstå og ta hennes anvisninger til etteretning. Innimellom prøver Ariell å la nanden greie seg litt på egenhånd, men holder henne under oppsikt og kommer ilende til om behovet skulle melde seg.

Fsstelavenshilsen fra observatøren Apollo

Sanseløs

Når ulykka er ute...
... er det best å være inne. Og jammen skal en passe seg, for ei ulykke kommer sjelden aleine. Det har nanden nylig erfart.

Dessuten er det nå engang sånn at alt som kan gå gærn't vil gå gærn't... og det har det nå til de grader gjort. Men... aldri så gærn't at det ikke er godt for noe.

Nei, det får vel være grenser for hvor lenge en skal gå rundt grøten før en kommer til poenget, så her kommer altså dagens tilstandsrapport. En trenger vel neppe nevne at den som her har bådratt seg skrivekløe ikke kan være riktig vel bevart. Det framgår på alle vis klart og tydelig uten at en trenger lese mellom linjene.

Hverken nandens syn eller luktesans har noen gang vært noe særlig tess, og den siste tida har det også gått litt hardt ut over taktilsansen, med nummenhet i både armer og bein. Nå har forkjølelsen satt smaksansen ut av drift og sannelig har den gitt henne nedsatt hørsel også.

Ikke bare har det gått på sansene løs, Stemmen er også vekk, og nanden kan ikke begripet hvem som skulle ha interesse av å stjele stemmen hennes. Konklusjonen er at det ville ikke engang den verste heks tatt seg bryet med, og det som ikke er stjælt kommer jo alltids til rette igjen.

Til tross for at det meste av sanser nå er sterkt redusert ser det ut til at nanden har greid å finne seg tålelig greit tilrette i sin nær sanseløse tlværelse der ho har krølla sag sammen med labradura i fanget og prøver utnytte sine sanserester til å holde styr på hvor ho befinner seg i forhold til pilleesken og vannglasset.

Ho tar en pille for alt som er ille, og så er nanden aldeles fra sans og samling.

Sanselig hilsen fra Apollo som sannelig har fått snusen i noe

Snørr og tårer... og andre prøvelser

Denne uka har vært en sann prøvelse for nanden min. Å undervise på voksenopplæringskurs er spennende, men også veldig krevende. Fritid blir det ytterst lite av da mye skal foreberedes, og det må skje utenom tid for undervisning og andre plikter. Nanden har ellers prioritert turene sammen med Tinka, så vi firbeinte får rørt oss skikkelig. I tillegg har jeg og broder'n fått base litt i luftegården innimellom, til stor glede for oss begge.

Nanden har fundert litt på hvorfor jeg nokså konsekvent går noen meter forbi veien som fører til inngangen ved peisestua når vi skal inn etter lufteturene. Det er ikke det at jeg ikke vil inn, for resten av jobben med å finne døra kan jeg knapt få gjort bedre. Jeg vil bare krysse litt lengre bort enn hva som er logisk for nanden. Samtidig vil ho ikke lage noe styr av det fordi det ikke ville være noen god situasjon dersom en skulle havne midt i en kryssende, trafikert vei. Da skal jeg heller få gå litt forbi krysset.

Lite visste jeg om at vi onsdag ettermiddag blei holdt under oppsikt fra innsida av glassdøra. Overraskelsen var stor da vi bråmøtte treneren min idet vi skulle gå inn. Det var spennende med det samme jeg så henne, men ho gjorde det nokså klart at vi ikke er venner, før vi rusla ut igjen en liten tur. Turen avslutta vi med å finne tilbake til den samme inngangen og jeg stoppa der veien krysser. Nanden mener det var mest for å blidgjøre "observatøren" da motviljen mot å stoppe akkurat der fortsatt er stor, men jeg gjør det hvis nanden er veldig pågående og gnåler mye om at vi skal gå inn. Og det gjelder bare den ene inngangen. Konklusjonen hennes er at jeg fortsatt misliker fuglekvitteret så til de grader og derfor prøver passere så langt unna at vi ikke "vekker dem" før vi er på god vei inn. Jeg tar jo også helst alle innersvingene i sikksakken hvis jeg ikke blir bedt instendig om å holde kant. Det er jo en gangsti tross alt. Der er det jo også sånne skvaldrestolper i svingene.

Midt oppi alle prøvelsene sine, har nanden også slitt med en kropp som plutselig fant det for godt å iverksette intens krigføring mot ett eller annet småsnusk. Det var en nokså tett nand som våkna på avreisedagen da ho også skulle avlegge sine avsluttende prøver i håp om å bli kvalifisert som rehabassistent. En dag som skulle vise seg å innebære mange prøelser, alt fra plutselige endringer i rekkefølgen på prøvene, til utsjekking i løpet av prøvetida, prøver som dro vel langt ut i tid og brannalarm som blei utløst under lunsjen. Med andre ord blei det en mye lengre og mer strevsom prøvelse enn nanden hadde regna med.

Ho besto da prøvene sine sjøl om forholda ikke akkurat lå godt til rette, og noen timer etter planen reiste vi fra Hurdal. Da var nanden så sliten at ho knapt husker noe av de lange timene med hjemreise. Ja, kanskje med unntak av matpakka ho prøvde å spise. Da var også smaksansen satt ut av drift og eneste forskjellen ho kjente på pålegget på skivene var konsistensen. Ellers smakt de det samme, eller rettere sagt ingenting.

Vi kom seint hjem i går og overnatta hos nandens foreldre sida det ikke har vært fyra skikkelig her på et par uker og nanden aldeles ikke var frisk. Jeg fikk gjøre unna kveldsluftinga før vi gikk inn. I gangen fant vi en svart pelsdott som snuste intenst på sekken vi har hatt med på tur, og som noen hadde vært snill å ta med inn. Enda mer intens blei pelsen da den oppfatta at det var mer enn bare en sekk som kom deisende inn gjennom døra. Ikke engang en utslitt og medtatt nand greier la være å le av det spinnville dyret som smiler med hele kroppen og nesten slår knute på seg av gjensynsglede.

I dag sier nanden at ho er tvers igjennom iskald, noe termometeret ikke er helt enig i. I morges kom vi hjem hit til prærien. Etter å ha fyra godt i ovnen har vår tobeinte tilbrakt mesteparten av dagne på sofaen med pelspledd og 25 kilo pelskledd varmeflaske av ekte labradortype. Jeg har vært opptatt med intens tyggevirksomhet. Ekstremutgaven av et matvrak som slanger seg på sofanen har ikke ofra meg og beinet mitt så mye som et lite blikk engang, så ho nyter visst nandens nærvær i fulle drag. Ingen tvil om at den frøkna er en hund etter kos.

Helgehilsen fra Apollo som nyter prærielivet

Fra kraftkar til kraftverk

Bilde: Portrett Apollo
__________________________________________________

Da har vi tilbrakt en hel uke her i Hurdal og det gjenstår fortsatt noen dager før vi kan reise hjem igjen. I starten hadde nanden noen travle dager med undervisning, men helga har vært ganske fin. Riktignok har det vært bitende kaldt, men vi har da vært ute en del likevel. Jeg har fått ei venninde på omtrent min egen alder. Ei blandingstispe som det utvilsomt er mye labrador i. Nanden mener ho likner veldig på Ariell i væremåte og aktivitetsnivå. Et spinnvilt vesen som jeg i starten hadde overtaket på, men som nå er i ferd me å bli for smart for meg. Sikkert er det i alle fall at vi har hatt mange fine turer sammen, og at vi skal få noen flere før vi skiller lag.

Innimellom treffer jeg også på en av mine brødre her oppe. Han var såvidt i gang med sin skolegang da jeg og nanden trente sammen på førerhundskolen, så det er blitt noe stort av han også :) Nanden veit med sikkerhet at åtte av oss er blitt førerhunder. En av min søstre går nå i avl, mens den tiende i kullet, den lille, forsiktige Atilla som ankom skolen en mandagskveld under samtreningskurset, vites det ikke noe mer om.

Her inne er det vannvittig tørr luft og i kombinasjon med diverse syntetiske materialer er det mildt sagt mye spenning i tilværelsen. Her er det stadig fare for elektrosjokk og nanden tør knapt ta i meg i frykt for å skremme vettet av meg. Ho pleier velsigne meg med en daglig omgang spraybalsam under for å dempe slike elektriske tilstander, men nå har ho greid å legge igjen sprayen hjemme. Så her stritter pelsen til alle kanter og jeg får meg stadig en liten smell på snuta.

Høyspent hilen fra lykketrollet Apollo