Kom!

At innkalling er den lydighetsøvelsen som virkelig er sikra en god karakter er det liten tvil om. Denne snutten er ett år gammel, og det går stadig framover, men nå har vi avansert litt og det er blitt litt utfordrende med stå som nytt innslag.

Et merksnodig fenomen

Her i huset har vi et snodig slags møbel. Det ligner mistenkelig på en sånn standard hundeseng i plast, en sånn med høy kant rundt og på ene sida en lavere krypekant for smårollinger og gamlinger. Den flytta inn omtrent samtidig med meg, men jeg har jo ordentlig hundeseng og denne rosa tingesten er ikke mye behagelig å ligge i. Ikke er den pen heller og så tar den masse plass. Jeg legger meg bare der når jeg får beskjed om det og slipper heldigivs å ligge der særlig lenge. Noen ganger mener nanden at jeg har lagt meg helt feil og da må jeg ut av senga for å legge meg på nytt. For et pes.

Så er det den høye damestemma da. Dama har jeg aldri sett, men noen ganger sier ho "feil" og da må jeg legge meg igjen. Nanden sier at jeg da enten har vært urolig eller reist meg for tidlig og må legge meg pent ned og vente helt til den fæle dama sier "gå av vekten". Etter en stund sier ho noe mer og nanden rister på hue og sier at kjerringa ljuger. Ttrekk fra en kilo så blir det mer riktig. Det skumle med den er at den jo kan fortelle nanden noe om det er grunn til matrasjonering, sjøl når ho har sett bort fra den ekstra kiloen. Ho har sagt at så lenge det er så langt til veterinær som er utstyrt med noe så simpelt som ei vekt, så forblir den ufyselige, bråkete senga her. Nå er jeg visst blitt tung nok og trenger ikke legge på meg mer. Det betyr vel at jeg i hvertfall ikke får mer mat, kanskje heller en smule mindre. Ja, ja. Jeg får spe på med litt gress da.

Gresselig grønn hilsen fra Ariell

Hallu i luken!

De siste dagene har jeg slitt ut en Nusse-dachs, spist noen hundre meter gress, prøvd å få nanden med på nok en pipekonsert (noe jeg nesten klarte), spist opp all maten min (og alt det nanden ikke veit om at finnes av god saker der ute). Jeg har også ved passende anledninger (som det finnes mange av,) løpt tulling rundt på prærien, prøvd å skremme vettet av nanden ved å late som jeg vil springe ho ned, (ho er ikke så lettskrent lenger desverre)... og så har jeg nesten greid å være snill og grei hjemmekoshund. Nandemagen har nemlig vært vanskelig noen dager og sånt blir det mye ekstra kontortid av. Ikke er det så aktuelt med lange utflukter heller, men en får jo unasett ikke mer moro enn en lager sjøl, og den moroa kan en også lage hjemme:)

På tirsdagen fikk jeg også anledning til å bli litt sjalu, for nanden min måtte hjelpe til å passe på diverse troll på to og fire bein. Neida, de er så søte så, men begge kan være litt krevende og nanden blei litt lei av at den firbeinte måtte mase på meg hele tida. Ho mente at jeg som er en velutdanna, eldre dame burde kunne akseptere at ho skilte oss og brukte ett minutt på å roe dachsefrøkna noen hakk. Jeg fant meg i det etterhvert, men jeg kan ikke si at jeg likte det noe særlig.

Ellers har nanden prøvd seg på fem minutters handletur uten meg eller sin slanke, enbeinte reserveløsning. Etterpå klaga ho fælt over hvor grusomt det var og hvor mye det faktisk sliter på en 30 år gammel skrott. Se det. Jeg er uunværlig og det synes jeg kvalifiserer for litt ekstra digg :)

Takk for nå. På tide å overbevise nanden om at sistnevnte er absolutt nødvendig.

Hilsen småsulten labbetusse

Hjem, kjære hjem

Vi har vært på tur til Hurdal igjen. Denne gangen fikk jeg stort sett være med overalt, også var det flere seledyr der, så vi fikk litt tid til felles leik og adspredelse.

Noen ganger er det helt sant at "morgenstund har gull i munn". En rusletur i skråninger hvor sola akkurat har begynt å varme, en omgang pelsstell i det doggvåte gresset eller en skikkelig springmarsj der plassen egner seg for det. At livet er herlig i Hurdal en tidlig sommermorgen er det liten tvil om. Bare se på bildene over.

På onsdagskvelden var noen av de tobeinte ute å kjørte tube, men heldigvis ikke nanden min. Men to av de andre firbeinte blei herreløse for en stund og jeg måtte vise min medfølelse, spesielt med puddelfrøkna. Nanden syntes ikke det var nødvendig at jeg deltok så aktivt i pipekonserten, men måtte nesten le litt av min voldsomme evne til å la meg rive med. Hvorfor må tobeintinger finne på så mye rart som vi ikke kan være med på?

Det finnes heldigvis mange gode pinner i Hurdal også. Aller best er de som flere vil ha samtidig :) og jeg er jo som kjent ikke den som gir meg først.

Nå har vi vært hjemme et par dager og ute er det vått og kaldt. Nanden klaga fælt over en veldig myggelig hjemkonst og mener vi har kommet hjem til det som best kan omtales som et av verdens desidert verste mygghøl med mygg så store som tennisballer. Vi tar livet litt med ro, og for en gangs skyld har jeg greid slappe av litt ekstra jeg også, men nå må det skje noe snart. Livet er da altfor kort til å soves bort.

Dormende hilsen fra Ariell

Borte bra, men hjemme best

Vi har greid å karre oss hjem igjen og jeg synes det er litt godt, men øret mitt plager meg litt. Nå må jeg gå med skjerm fordi jeg ikke greier la være å klø og gnikke øret mot bakken.

Før vi reiste hjem fra Hurdal fikk jeg noen flere fine turer og jeg fikk bade litt mer også, men så begynte øret mitt å bli vondt så da sa nanden at det ikke blir mer bading før jeg er blitt bra igjen.
Hvorfor skal jeg alltid være så uheldig når det er badevær?!

Nanden begynte å bli litt bekymra for meg de siste dagene før vi reiste hjem. En kveld jeg var igjen på rommet måtte jeg nemlig minne nanden min på at jeg var der. Ho kom for å se hva som sto på og jeg fikk bli med ut. Ho sier det var min skyld at det blei seint den natta, for hadde jeg holdt meg på rommet hadde ho kommet seg i seng til normal tid. Men vi hadde det veldig hyggelig begge to, så det var veldig fint å være oppe litt lenger. Nanden fikk prata masse og jeg fikk mye kos.

Nå blei det sånn at jeg måtte si i fra litt dagen etter også. Nanden liker ikke at ho må gå inn for å finne ut hva som skjer for ho er redd jeg skal finne ut at jeg får oppmerksomhet bare jeg bråker nok. Jeg greide å overbevise henne om at jeg ikke er noen dum bråkmaker og var stille de siste to dagene. Nå er jeg jo så heldig at nanden min uansett kommer tilbake når de andre drikker kaffe, så jeg ligger jo aldri lenge aleine, men noen ganger er det bare litt ekkelt og jeg hører mye rart som jeg ikke skjønner noe av og må bare si i fra litt.

Da vi slulle hjem var det kjempefint vær og vi gikk litt feil i Oslo. Vi blei satt av på feil sted og fikk litt hastverk med å komme oss ned til Oslo S. Sjøl om nanden blei stressa og tok litt feil rakk vi både tog og buss som vi skulle. Vi var så heldige at vi fant ei dame som var veldig flink til å forklare hvor vi var og hvor vi skulle gå, så da greide vi det fint. Nanden var kjempesliten da vi kom ned. Det var varmt og ho hadde kjempetung sekk og en bag som var så fullstappa at både glidelås og hanker trua med å ryke. Jeg var også sliten og varm, men jeg fikk masse drikke -og tissepauser. Det var behagelig temperatur både på toget og i bussen og nanden sa ho hadde litt lyst til å krølle seg sammen under setet ho ögså.

Vi kom oss i alle fall hjem og glade var vi for det. Hele helga har vært kjempefin og det er fortsatt badevær og badeforbud :( Det er kjempekjipt.

Hilsen furten labbetusse som verken får bade eller klø