Hjelpe meg!

Nanden min er skikkelig grinete i dag. Samme hva noen sier eller mener så er det visst feil. Trur det har noe å gjøre med et par brev ho har lest. Jeg begriper ikke hva ho tar sånn på vei for, men skjønner at ho er i elendig humør.

Neida, ingen fare. Jeg får både mat, stell og kos jeg, men det er ikke noe stas når noen iriterer nanden min.

Det begynner å bli litt mildere her nede også nå. Sola har vært innom til og med og det er ikke verst. Nanden sier at jeg skal få være med ut etterpå. Temperaturen har vært veldig lav her nede på flata, sammenligna med oppi lia på andre sida og jeg har ikke fått lov til å være så lenge ute av gangen. Nanden er nemlig redd jeg skal fryse av meg både ører og hale. Det er jo sånne deler som ikke kan tulles inn i et dekken, så de er litt utsatte.

I går var vi på høgskolen igjen og nanden lagde visst pizza. Trur ikke ho spiste så mye, for behovet for mat var stort da vi hadde litt ventetid på Kongsberg. Vi kom oss litt tidlgi hjem. Det vil si. Vi fikk en lengre stopp for å handle og satt på med nandesøstra hjem. Nanden var fornøyd med at jeg greide å lose ho fram gjennom kaoset i butikken, men ho blei ganske sliten etterhvert trur jeg, for innimellom sto ho rett opp og ned en god stund uten å foreta seg noe som helst.

Nanden liker forresten dårlig at jeg prøver å bæsje der det er mest snø for da har ho snø til livet innen ho har plukka opp etter meg. Skjønner ikke hvorfor det er så viktig å ta det vekk jeg. Den gjør da ingen skade og dessuten kan jeg rydde opp etter meg sjøl nemlig, men det liker ho visst heller ikke og sier det er grunn god nok til å fjerne lorten med en gang.

Jaja. Den nanden, den nanden.

Nå skal jeg se om jeg kan lure til meg en av tyggerullene ho var så vennlig å raske med seg fra butikken i går. Nanden rynker på nesa når ho leiter gjennom hundehyllene på Kiwi. Sier at det ikke er mye å finne til ei vofse av midt kaliber der. Alt som har mange ingredienser og inneholder skumle ting som korn styrer ho unna. Så får jeg ikke lenger spise sånne kompakte tyggebein. Ikke knutebein og sånn heller, bare de porøse fra dyrebutikken. Da er det ikke stort ijgen å velge i nei. Ofte er visst proteininnholdet for høyt også, men jeg skjønner ikke bæret av noe av det. Jeg spiser jo uansett det jeg kommer over, så nanden trenger ikke være så vanskelig i matveien på mine vegne.
Ho argumenterer med at nå klør jeg så lite, mister mindre pels og er så fin i lorten, så ho vil ikke ødelegge. Hva har det med maten å gjøre da? Jeg spiser det jeg vil, tenk!

Nei, nå er det nok matprat. På tide å gå fra teori til praksis.

Småsulten hilsen fra Ariell

Det funker med oldingfôr

Nanden er fornøyd med at jeg ikke røyter så ekstremt. Litt er det jo, men ikke sånne teppeleggingstendenser i alle fall. Nå skal jo snart vinterfrakken av så da blir det nok mer, men jeg har jo fått for vane å spre digre hårmonstre året rundt. Nå ser det altså ut til at ting bedrer seg litt, takket være för for gamle, gretne grevlinger og null og niks brødmat og andre skumle kornholdige saker.

Det klør ikke så mye lenger heller, verken i og rundt munnen eller på resten av kroppen. Ikke spiser jeg så mye på labbene mine heller, men både oter og pels er fortsatt ganske tørre. Den siste fiskeoljeflaska er tom og jeg er blitt fastere i lorten. Nanden syntes fortsatt det er litt mye som kommer ut, men er fornøyd med at det ikke lenger ser ut som jeg lever på silofôr.

Så er jeg blitt litt fin på det, for nå har jeg avansert fra ei rå eggeplomme i ny og ne til søndagsfrokost med bløtkokt egg. Nanden mener at en logrador med mine primadonnanykker også må få leve litt deretter. Dessuten er jeg blitt god på å tigge til meg en liten porsjon Markus Mühle. Det er bare å legge godbitballen i fanget til nanden min, sukke litt og legge snuta på kneet hennes, så ordner det seg som oftest.
Etter en sånn kosestund kan jeg til og med kanskje drikke litt vann, noe nanden tydeligvis syntes er fryktelig rart. Vil jeg har oppmerksomhet er det bare å gå til vannskåla og plaske litt med vannet.

Det begynner å vokse ut hår på den nakne flekke og jeg ser ikke så skamklipt ut lenger. Det vokser heldigvis fort ut denne gangen.

Nå trur jeg nanden trenger en prestekrage å plukke på, for ho får ikke bestemt seg om vi skal dra på tirsdagstur til Rotodden. Ho mener det er mer enn nok med en dag i uka egentlig, men føler visst også at ho burde vært der på tirsdagene. Nå er den nanden blitt ganske ubestemmelig , så vi får se. Om et døgn sitter vi kanskje på jernbanestasjonen og venter på heimat-bussen.

Vi har fått mer snø. Litt kjipt med snø oppå all den glatte isen, men jeg digger jo snøen da.

Nei nå vil jeg ha kveldsmat. Lurer på om jeg skal synge matsangen eller kaste meg rundt halsen på nanden. Det er ikke alltid så lett å vite hva som vil fungere best. Noen ganger funker det å presse hue mot låret til nanden sånn at litt av huden klemmes mellom meg og bordkanten. Det blir i alle fall en reaksjon av det :-)

Sulten kveldskos fra Ariell

Vanskelig å stå på beina

Det er skikkelig pyton der ute nå. Det har lagt seg litt snø oppå speilholka og det såpass kaldt at snøen ikke fester seg. Ikke lett å holde seg oppreist nå nei, ikke engang for meg på fire bein som pleier å være ganske stødig. Verken klør eller brodder få noe tak, så det er virkelig risikosport å ferdes utomhus nå.

I går var det årets første skoledag for oss. Det vil si. Nanden kunne vært på skola før denne uka, man det orka ho ikke. Ho var sliten og ville bare hjem da ho endelig var ferdig og vi kunne gå til bussen. Ho har planer om å dra på forelesninga på tirsdag, men det er jo en hel dags foreteelse med reising og venting på kveldsbussen hjem, så ingenting er sikkert før vi eventuelt sitter på bussen nedover. Nanden mener den tida kan brukes mer effektivt til lesing på egenhånd. 12-13 timer dautid for å få med seg ei forelesning på tre timer er mye bortkasta tid etter hennes mening. Ikke så lett å bruke den tida til noe fornuftig når en trenger hjelpemidler til alt av skolearbeid. Bøker i punktskrift er det lite av for tida og dessuten er de krevende å drasse rundt på.

Nå skal vi ut å danse isdans, så nå må jeg avslutte.

Stor helgeklem fra Ariell

Jeg gikk en tur på...

Vi er ferdige med dagens siste vandring. En utfordring for oss begge på det føret vi har nå. Det er jevnt over ganske glatt og mange steder også litt sporete. Ho sier jeg er blitt mye flinkere til å gå rolig, men så har nok også nanden blitt flinkere til å gå på glatta. På flata fungerer det greit med brodder, men i bakkene må en passe godt på hvor en trår, for der er det farlig glatt mange steder og ingen ting biter når det i tillegg er så bratt og sporete.

Tablettkuren min er vel overstått og hevelsene er helt borte. Det er bare en liten fortykning i huden på grunn av såret og jeg er frisk og rask. Nanden lurer på om ho også skal spise Hills' for å få litt mer energi :)

Nå skal vi visst få en ny dose urolig vær. Nanden liker det ikke noe særlig. Det blir så vanskelig å orientere seg ved hjelp av hørsel. Om et par dager er det visst tid for en ny dagstur til Notdodden. Studieåret er visst godt i gang sier nanden, men det har jeg egentlig ikke merka så mye til enda.

Da skal jeg bysse lalle for i kveld, for en skal jo være uthvilt og klar til dyst når nanden vil ut å stabbe en gang uti grålysninga.

Luftig nattakos fra Ariell

En trist helg

Tidlig i grålysninga på fredag fant vi en livløs hest da vi var på vei opp for å fôre dem. Han har alltid likt å løpe etter meg. Det er så skummelt så jeg har lært meg å holde meg unna han. Denne gangen var det ikke så lett, for han lå tvers over den smale traktorveien, så det var nesten uråd å komme forbi. Han viste jo ingen tegn til at han ville ta meg så jeg våget såvidt å liste meg forbi. Lenger opp gikk en ensom stakkar og ropte på kompisen sin, så vi gikk for å se til han og gi han litt ekstra å tygge på. Det er ikke så greit å plutselig bli helt aleine her i verden.

Nanden min ser sliten og nedfor ut for tida. Jeg prøver å trøste så godt jeg kan. Noen ganger hjelper det litt, andre ganger er det som om ho ikke merker at jeg er her. Det blir i alle fall mange ekstra turer ut nå som gamlefar er blitt aleine. Føret består stort sett av is og skare nå, så vi må være forsiktige når vi går. Jeg får ha litt lengre klør akkurat nå og nanden bruker brodder i håp om at det skal holde henne på beina.

Mitt oppi all elendigheta lurer nanden litt på om ho skal melde oss på lydighetskurs i mars. Ho trenger å se litt framover og tenke på noe annet, så får vi se om vår trofaste medhjelper har tid og lyst til å bruke ei ekstra helg på oss.

Nanden skal egentlig på skola nå rett over helga, men trur ikke ho orker det. Det ser ikke sånn ut heller, for den tida ho ikke befinner seg på vei til eller hos gampen, tilbringer ho helst i senga. Trur ikke ho sover så godt for ho vrir og vender mye på seg der borti loppekassa si. Ikke spiser ho stort heller. Det er jo slett ikke bra for mat er viktig. Det mener nå jeg.
Ho sier jjo sjøl at "uten mat og drikke, duger helten ikke".
Helgivis får i hvert fall jeg maten min, og jeg spiser som vanlig med iver og lyst. I dag fikk jeg gulrotbit da vi var på frokostvisit hos gampen. Jeg satte stor pris på at de delte med meg. Jeg spiser jo ellers både gress og kraftfôr, men egentlig får jeg ikke lov å ta av hestematen for nanden mener jeg blir så løs i magen av det. Da spør jeg heller hesten om lov og han bryr seg jo ikke, så da sniker jeg til meg en smule her og et strå der. Det er alltid godt å ha noe å tygge på. Det er i alle fall vi på fire enige om.

Nei. Nå er det tid for en luftetur tenker jeg og så får jeg prøve å få nanden til å spise litt frokost. Vi firbeinte er for lengst ferdig med vår frokostrasjon.

Logrende søndagshilsen fra Ariell

GODT NYTT ÅR!

Først av alt vil jeg ønske alle som er innom bloggen min et riktig godt nytt år!

Så var det føljetongen om en kul som ville noe mer. Det blei ganske fort en skikkelig hevelse, noe som resulterte i et veterinærbesøk. Jeg fikk utmerkelsen flott og smilefjes i helseboka. Nanden min mente jeg oppførte meg som en villstyrig og udressert valp, men veterinæren lot seg i alle fall imponere av mitt livlige lynne. Resultatet av besøket blei ganske smakfult. Nå får jeg nemlig leverpostei både til frokost og kvelds. Nanden min sier jeg er lettlurt, men er glad for at jeg er så grei å medisinere.

På turen til veterinæren gjorde nanden noe usannsynlig teit. Kulen min sitter på høyre side av buken og det var blitt gansek hovent i området rundt, så ho hadde noen betenkeligheter med å ikle meg førerhundsele. Nanden hadde tatt med selen for at bussjåføren skulle skjønne at han måtte stoppe for oss, men ellers var ikke planen hennes å bruke den til noe fornuftig. Med meg ved sin venstre fot, selen på skulderen og hvit stokk i høyrehånda la ho i vei til dyreklinikken. Det var ikke helt enkelt og det gikk saaakte. Jeg mista ganske fort tålmodigheten og dansa litt fram og tilbake for å få nanden til å forstå at det var best jeg tok over. Nå hadde det seg sånn at ho ikke ville forstå, så jeg lagde bråstopp og tenkepause ved å stille meg på tvers foran beina hennes. Da fikk jeg endelig sele på så vi kunne gå trygt videre. Med nokså slak bukreim og godt trekk bar det i en viss fart til målet for turen. Nå er nanden så lav at det skal mye til før det blir noe trykk bak frambeina. Ho var ganske imponert over min iver og arbeidslyst, men var stadig bekymra for om jeg hadde det bra. Jeg prøvde stadig å vise at jeg var i toppform, men den nanden er ikke lettest å overbevise.

Ellers har det vært ganske rolig de siste dagene. Det har vært ganske kaldt så nanden har ikke latt meg være ute så lenge av gangen siden jeg har en bar flekk på magen. Man kan ikke gå så lettkledd i streng kulde, sier ho, så det blei heller noen flere småturer og masse innekos. Jeg er blitt stelt veldig pent med og lider ingen nød.

Nå truer nanden med en grundig omgang labbestell og en nødvask. Det stinker visst tørr vofs av meg, men kjenner jeg nanden rett finnes det remedier i skapet som kan brukes til pelsrens uten at jeg må i dusjen. Pelsen min tørker jo ikke fortest, så nanden liker ikke å gjøre meg gjennomblaut nå midtvinters. Dessuten blir den ofte enda tørrere etter en såpevask. En skånevask sliter ikke sånn på humøret. Jeg vil ikke akkurat si at jeg digger den spraysjampen heller, men det er bedre enn å måtte innta diagonalen i det trange dusjhjørnet for å bli spyla i en halvtime. Tett pels gir ikke slipp på såperesetene med det første og vanntrykket her i huset er ikke stort å skryte av. Nanden slipper dessuten å vaske hele badet fra tak til golv etter at jeg har spredt noen ladninger svarte hår.

Hoppende gal nyttårshilsen fra Ariell