Månedens favoritt - Norvis potesalve

Dette er nødhjelp på boks og har vært redningen for mine sårbeinte poter. Hadde ikke nanden hatt denne lille krukka tilgjengelig til en hver tid, ville en tur ut blitt en trasig og veldig ubehagelig affære.

Norvis potesalve er basert på naturlige ingredienser. Nanden skal jo ha samvittighet til å utsette meg for klineriet, og mineraloljer er et fy-ord her i huset. Produktet er ikke så veldig interessant å spise, så det har fått bli på labbene for å gjøre jobben sin uten min innblanding.
Nanden har også brukt den på sine kløende myggstikk, lanker og tåfiser og den kan fint brukes til selesmøring når seletøyet mitt trenger ekstra beskyttelse på søleværsturer.
Et produkt av god norsk kvalitet med mange gode bruksområder.

Ikke helt enkelt

Det har vært en hektisk og ikke helt problemfri uke for nanden og meg. Nanden pådro seg verkende hender etter litt vel flittig hamring på en håpløs PC. Ho har egentlig fått forbud mot å knotte på datamaskin, men hennes gode hjelper, tablettesken, holder vondtene under kontroll, så fingrene kan jobbe litt i ny og ne.

Etter vel overstått antibiotikakur er det blitt litt bløtt igjen det som skal ut der bak, så nå er det ny runde med ZooLac, og det sier jeg jo ikke nei takk til.

Det var dagens beretning. Skal skrive mer når tilstanden her i gården er blitt litt mer stabil.

Kort og grei hilsen fra Ariell

Åtte år eller åtte måneder ?

Jeg holdt skikkelig oppvisning på dyreklinikken i dag og nanden min ga seg ende over. Jeg fikk beskjed om å oppføre meg som den godt voksne hunden jeg er. Jeg er da tross alt åtte år, mente min armen tobeining
-... eller var det åtte måneder? smilte veterinæren.
Jeg hadde altså store problemer med å styre meg. Prøvde å sitte stille, men med så mange viltre lopper i blodet blei det virkelig vanskelig. Nanden kan ikke huske sist ho så meg lette på denne måten, og nevnte noe om gamlinger som går i barndommen igjen.

Det blei litt i livligste laget, så etterhvert følte jeg sterk trang til å gnage litt labber, noe som medførte at veterinæren måtte se litt ekstra på meg. Jeg har fine ører, hjertet er normalt, lymfeknutene normale, potene er perfekte, gluggene verken bedre eller verre og tanngarden viser så langt ingen tegn til å lide under det ensformige inntaket av vassgraut lagd på gule småkjeks. De vil ikke utsette leveren for noe den kanskje ikke har godt av, for da kan jeg få ny betennelse, så derfor må jeg finne meg i å leve på denne kosten fram til jeg skal ofre noen bloddråper igjen om fire ukers tid. Etter å ha hatt fanden farende på fire føtter i hele sommer er det definitivt nok nå, og mitt tobeinte vesen trenger litt pusterom for å kunne riste av seg noen bekymringer.

Nanden har konkludert med at Bohus er det perfekte stoppested for en hvil. Flere års jakt på en god hvilestol nærmer seg et høydepunkt, og det skal nok snus på kronene framover for å oppfylle drømmen. I går fant ho nemlig godstolen sin, etter å ha hvilt litt både her og der. Jeg hadde det bare veldig travelt for vi har aldri vært i den butikken før. Den ligger på vei til dyreklinikken, en vei vi vanligvis ikke tar noen avstikkere fra, så jeg mente vi hadde havna på helt feil sted da nanden og nandemoder'n studerte alt fra spisestuer til høvdingstoler og hvilestoler, til senger og sovesofaer.

Før vi gikk til veterinæren rakk vi også innom Zoobua for å kjøpe nytt teppe til meg. Det er et stort og ganske tjukt teppe jeg virkelig kan slange meg på, og der det er liten plass kan det legges dobbelt så jeg kan krølle meg sammen og få litt ekstra beskyttelse mot harde golv. Nanden er møkk lei av sånne filler som må vaskes på tretti grader og er så tynne at ho kan kjenne sine ekstremt kortklipte negler gjennom teppet når ho klemmer på det. Når ho bruker salteppetesten på hundetepper er det strengt tatt lite som holder mål, så det er ikke lett å tilfredsstille krava til denne dama nei. Kvalitet koster, men nå får jeg i alle fall polstring som er beregna på litt store vofser. Så jeg vil nok ikke lide noen nød når jeg nå skal fortsette min karriere som studinnehund.

Når man snakker om gode liggeunderlag... Kanskje det er på tide å bysse lalle nå.

Nattakos fra Ariell, prinsessen på erten

Hipp hurra!

Jeg har bursdag i dag. Ikke akkurat noen heidundrende feiring av mine åtte år her nei. Dagen flyter nokså sstille og rolig forbi, fordi nanden er i ulaget og jeg ikke får spise noe utenom diettfôret. Vi skal prøve å få til litt mer liv og røre til helga, men nanden sier det ikke er så latt for alle er så travle for tida.

Jeg har gjort dagens gode gjerning som varmeflaske for nanden og det er veldig godt å få lov til å bruke ho som liggeunderlag. Vi hunder trenger jo også litt fysisk nærhet og kroppskontakt. Når det blir for varmt flytter jeg meg bare til et kjøligere sted.

Jeg har i alle fall fått godvær på dagen min og nanden sier at min jobb som varmeflaske har gjort henne litt mer virkelysten, så jeg skal få en god tur ut etter at vi begge har spist middag. Nanden skal ha kokt laks fra Fjordland. Ikke ofte ho spiser sånn mat, men fordi formen er så laber blir det det i dag. For min del er skjer det ikke noe spennende i matveien, så jeg får nok mine oppbløtte småkjeks som vanlig.

Jeg får vel også nevne at jeg har fått underlag til vann -og matskålene i bursdagsgave, så nå blir det ikke så mye gris på golvet etter drikking og spising. Fikk også en søt liten pote som henger i halsbåndet mitt. Så sier nanden at jeg trenger nytt teppe, og det skal visst kjøpes inn når vi skal på veterinærutflukt. Bruker stadig skinnfilla mi når jeg reiser med buss og tog, men trenger noe skikkelig å ligge på når jeg skal sove meg gjennom endeløse timer med forelesninger. Jeg er jo ei lita urokråke innimellom, så madrasser er uaktuelt der hvor jeg må være stille, fordi de lager for mye lyd når jeg beveger meg. Det er synd for jeg er blitt veldig glad i gaupamadrassen min og deler gleden med nanden fordi den er grei å ta med som reiseseng og lett å holde rein.

I går kom vi hjem fra vår tredagers utflukt og mitt tobeinte vesen er storfornøyd med at jeg fungerer så godt på ukjente steder. Det er kjempespennende å jobbe på steder hvor vi ikke har vært før, og kjempemoro når jeg kan overbevise en tvilende nand om at jeg veit hvor vi skal. Nanden er en usedvanlig treig trappegjenger for tida, så jeg finner heller sånne ramper og gangveier bergna for rullestoler og barnevogner hvis noe slikt er innenfor synsvidde.

Da skal nanden spise fiskemiddagen sin (jeg har nemlig nettopp fått middag) og så skal vi gå en fin bursdagstur i kveldssola.

Bursdagskos fra Ariell

Etter regn kommer sol

I går striregna det. I dag har vi heldigvis fått bedre utevær, men her er det ikke åpen dør i godværet fordi jeg er i ferd med å konvertere fullstendig til hest. Nanden er ikke spesielt begeistra for min ekstreme beitelyst. Dermed får jeg bare gå ut når ho er med.
-Sukk.... Hvorfor må det være sånn?

Jeg er heldigvis ikke fullt så sårbeint lengre, har lagt på meg litt mer og flasser og klør litt mindre. Noen mener at jeg fortsatt er en betydelig smalere utgave av meg sjøl, men nanden mener det begynner å hjelpe på nå. Ho er glad ho slipper å knipe inn på materasjonene i alle fall.

Til uka skal vi en tur til veterinæren for ny kontroll og blodprøver. Nanden liker ikke at det nokså jevnlig renner puss av venstre øye. Det er riktignok minimale mengder, men ho kan jo ikke la være å bekymre seg. Høyreøyet er det lenge sida det har rent noe fra nå heldigivs.

Forrigedagen hadde vi tobeint besøk. Det var stas å ha tantebarnet til nanden på besøk og jeg fikk løpt av meg litt overskudd. De lagde vafler, men jeg fikk jo som vanlig ikke noe. Nanden har ikke for vane å servere sære middager, men denne dagen endte de opp med pølse i vaffel, noe som så ut til å falle i smak, så lompepakka blei visst overflødig.

Ellers er det noen rolige dager nå før neste utflukt. Den er til ære for meg sier nanden.
- Hmmm. Hva kan nå det være da?

Nanden er litt oppgitt over meg og tannpussnykkene mine. Som tidligere nevnt har jeg absolutt ikke noe imot det. Jeg blir bare så fryktelig ivrig og må tygge og spise på denne skrubberedskapen. Ro og fred, korte økter og en stor tube tålmodighet er rett og slett ikke nok til å dempe tyggebehovet mitt. Nå vurderer ho visst å gi meg en sånn tannbørste til tobeinte som likner en dobørste til fri benyttelse.
- Hah! Ho har endelig innsett at jeg greier meg fint uten hennes hjelp til tannpussen :)

Nå er det atter en gang fôringstid for sultne lille meg. Nanden begynner å få problemer med å holde styr på hvor mange ganger om dagen jeg egentlig får mat, sjøl om vi prøver å overholde faste spisetider. Nå legges hele dagsrasjonen av om morningen sammen med dagens medisiner så ho kan være trygg på at jeg får i meg det jeg skal ha.

På tide å kreve middagen servert!

Lystig søndagshilsen fra Areill

En hund etter hinder

Jeg og nanden i innendørs hinderbane

Og en tur ut i det grønne.

Fellesdekk på lang, lang rekke. Rundt 40 stykker til sammen

Bare å smøre seg med tålmodighet. Noen tar seg en

høneblund imens.

Og vi venter enda litt til...

Da er vi hjemme etter ei uke på farten. Både Holmestrand og Oslo, samt noen hunderike dager i Hurdal sto på reiseplanen. En plan som for øvrig blei utvida med to dagers ekstra farting mellom Oslo og Holmestrand, med innlagt Kongsbergtur for å ta i mot mer mat og medisiner til meg, trygt brakt nedover den lange dalen av et av nandens mange snille søskenbarn.

Sammen med vårt tobeinte reisefølge har vi spasert rundt på universitetet i Oslo, og i dag var jeg og nanden på frifot der oppe. En seksfota prestasjon nanden var veldig fornøyd med. Så måtte vi trikke til Sporveisgata en kjapp tur. Der fikk jeg også servert lunsjen min. Høydepunktet var nok likevel det gledelige gjensynet med treneren min. Sjøl nå, etter fem år, er det fortsatt like stas og kroppen min blir så rar og sprelsk. Den blir vill og gal og hodet bobler over av gjensynsglede. Nanden må i all hast ta av meg seletøyet, fullt vitende om at det er dødfødt å forsøke og gjenvinne kontrollen. Jeg må rett og slett bare få gjøre meg ferdig med hilsing og kosing. Jeg kan nemlig være langsint hvis noen motsetter seg min vilje i slike situasjoner og har faktisk prestert å furte ei hel helg over mine høyt ansette, men akk så håpløse tobeinte som viser null forståelse for at de ikke skal ha andre hunder enn meg.

Dagene i Hurdal har vært spennende, men på ingen måte utmattende. I følge nanden har jeg vært en god og stabil ledsager under hele kurset. Både jeg og kjeppen har fått litt avlastning disse dagene. I likhet med nanden er jeg glad for at vi slapp å dele på knotteriet mitt, for denne gangen har ho ikke lidd noen nød. Ho fikk til og med mer tid til meg når ho slapp å vente så mye. Onsdag fikk jeg vaska ulla. Det misliker jeg virkelig, men inn i hundedusjen måtte jeg. Denne gangen var de jo to om jobben, så det var ikke mulig å slippe unna.
Torsdag var vi på Gardermoen og det blei trang og mye venting, men vi var begge veldig fornøyde med runden vi gikk. Dette var et helt ukjent sted for oss, så nanden hadde ikke annet å stole på enn at jeg gjorde jobben min, og vi gikk begge lykkelig logrende tilbake til Medemas trange spiserom. Fredag var vi på tur med Skibladner. Jeg var blant heldighundene som slapp å bli igjen på et kjedelig rom i Hurdal. Værgudene var ekstremt gavmilde denne dagen så vi fikk kose oss masse ute på dekk. Det er blitt mye båtkjøring på meg i sommer, men dette fartøyet var mye mindre og helt annerledes enn de store bilfergene. Litt trangt om plassen og nye utfordringer blei det, men det gikk veldig bra. Dessuten hadde vi jo reserveførerhunden vår.
Lørdag var en rolig dag på senteret med et par turer i en utendørs labyrint, samt en tur i hinderløype på skogssti og litt lydighetstrening. Den siste labyrintturen var nanden særdeles fornøyd med. Vi fikk nemlig gå med en garva førerhundtrener som var veldig god på å gi tilbakemeldinger. Nanden brukte den muligheten maksimalt og gjorde det veldig greit for meg å jobbe. Denne nokså utfordrende labbeturen rundt senteret gjorde visst inntrykk på treneren også, så vi fikk mye skryt etter turen. Under kveldssosialiseringen lørdag kveld blei nanden helt målløs av overraskelse da ho blei utropt som en av de tre nominerte til ”beste ekvipasje”. Riktig nok blei det med det, men premien var et gavekort på et fôrmerke som jeg uansett ikke får bruke, så den kom nok til sin rett hos den lykkelige vinner. Dessuten vokste nanden flere meter bare på begrunnelsen for nominasjonen, så det holder i lange baner tenker jeg. Ho bør ikke bli for høy på pæra heller. Likevel er det jo fint å vite at vi fortsatt jobber godt sammen og jeg kan være trygg på at min tobeinte raritet har greid å holde ved like noe av det ho lærte da vi gikk våre første seleturer sammen for drøyt fem år sida.
Søndag var det laaaang fellesdekk som gikk bra helt til vi skulle sitte opp og en hund kom løpende. Den blei litt vel nærgående, så jeg måtte forlate plassen min av sikkerhetshensyn. Der er ikke nanden helt enig, men det får bare være. Etterpå gikk vi innelabyrint, også den med mange slags hindringer og rariteter på to og fire bein. Nok en gang overbeviste jeg nanden min om at det kan være nokså ryddig og greit opp i skallen min, til tross for at det ikke alltid ser slik ut.

Nei. Det har blei både mye og langt. Skal heller fortelle mer seinere.

Nattakos fra Ariell

Puss, puss, så får du en suss

Tannpuss er blitt en del av kveldsritualet for meg også. Tannkremen smaker godt, men den vaskeredskapen som kalles tannbørste er bare dum. Den er jo ikke særlig spiselig om jeg prøver aldri så mye, men jeg greier jo ikke la være heller. Nanden sier at det er ekstra viktig å passe på tennene nå som jeg bare får bløt mat. Har jo alltid hatt fine tenner uten tannpuss, men nå får jeg jo ikke noe å tygge på så da må tannpussprosjektet gjenopptas. Jeg har egentlig ikke noe imot det, men som det matvraket jeg er, ser jeg helst at alt som puttes i min munn kan spises.

Endelig skjer det noe her. Det er alltid spennende når fjellsekken kommer fram og jeg er klar for å reise med en gang. Skjønner ikke hvorfor nanden skal ha så mye i den sekken først, men nå begynner det å bli klart for Hurdalsutflukt og vi er så heldig at vi skal få ha med vår tobeinte reisekompis på langtur. Det kan bli veldig bra for nå slipper i alle fall ho å sulte foran brødboksen på noen dager. Og så får vi litt ekstra hjelp. Det blir jo ganske mange folk og dyr så det kan være godt for oss begge. Trur forresten nanden også har godt av at det skjer noe nå, for ho går og vokter på meg hele tida og er alltid bekymra for ett eller annet. Sover urolig om nettene gjør ho også, så da må jeg bort å sjekke hva ho driver med oppi denne loppekassa si.

Da er det på tide å gjøre sine siste ærend før vi setter kursen nedover dalen.

Sommerkos fra en reiseklar Ariell

Frisk som en fisk, men hvem kan berolige nanden?

De siste blodprøvene viste normale leververdier og nanden har fått beskjed om at behandlinga jeg nå har fått skal være tilstrekkelig og at ho ikke skal bekymre seg. Ho gjør det likevel trur jeg. Mener visst at jeg bør slutte å bære rundt på slike skumle hemmeligheter. Ho er visst redd for at jeg stadig skjuler noe og lurer på hvor lenge jeg har gått rundt med leverbetennelsen min. Hvor lenge kan slikt ligge å godgjøre seg før det medfører så mye ugreie som kroppen min blei utsatt for? Dessuten er ho redd for seinkomplikasjoner som leverkreft og skrumplever. Neida. Jeg er ingen ølhund, men kronisk leverbetennelse kan visstnok medføre store arrdannelser i leveren. Nå er den jo ikke spesielt hissig denne betennelsen, men gudene må vite når den gikk til angrep på leveren min. Så er det denne knollen min da. Ja, med hjernemasse, øyer og det hele. Bare bekymringer! Å overbevise og berolige nanden er ikke lett. Det greier visst verken jeg eller veterinæren.

Det regner mye der ute for tida. Det liker jeg ikke og lar være å gå ut hvis ikke nanden er veldig gira på en trasketur i griseværet. I dag tidlig mente nanden det var nok og nærmest kjeppjaga meg ut på do. Når jeg nå først var kommet ut greide jeg jo ikke la være å teste hvordan labbene funker i søla. En sølehund er visst ikke noe vakkert syn, men nanden bare lo og tørka av meg. Nå begynner jeg visst å få sånn utstillingsbæsj, og det er lortepelleren min glad for. Det viser at fordøyelsessystemet greier å leve med denne langvarige tablettiseringen. Skal jo fortsette noen uker til. Vi vil ikke ha noe mere snusk nå nei. Jeg er jo glad til, for Synulox smaker faktisk godt og jeg får jo ingen andre godbiter utenom medisinen min to ganger om dagen, så her i huset er medisinering blitt dagens høydepunkt. Får fortsatt mat en ekstra gang om dagen. Turboknotteriet er i ferd med å gjøre meg spinnvill og har gitt meg litt mer labradorformer, men ikke mer enn jeg skal ha. Dessuten gir det håp om å bli kvitt flass, kløe og sårbeintheten som jeg pådro meg av noen ukers mager diett.

Jeg har bursdag snart, blir voksen dame på åtte år, men de fleste lurer på hvor jeg er voksen hen :) Nanden har sydd halsbånd og er på teppejakt. Ho lurer fælt på hvorfor litt store gode hundetepper må koste fire ganger så mye som tepper til sånne små, gneldrepelser, knurrende gulvmopper og teppetissere.

Skal ha med nanden på skikkelig god tur bare værgudene blir litt blidere stemt. Blir sprø av å tasse rundt som pleiepasient. Det er fint med ekstra oppmerksomhet og omsorg, men jeg er da ikke så dårlig at jeg har vondt av å bevege meg litt.

Da er det på tide å be om lunsj. Nanden har ikke engang fått i seg frokost i frykt for å overse telefonen om den skulle ringe. Snakk om samvittighetsfull telefonvakt. Nå er det kanskje håp, for den telefonen ho venta på har ho jo fått. Så da kan vi prøve å leve og virke litt kanskje.

På tide med noen gule småkjeks med vann på.

Rastløs lunsjhilsen fra Ariell