Mer besøk

Nanden har hatt besøk av firbeinte igjen. I dag blei jeg litt utålmodig etter hvert, men endelig har jeg fått min tobeinte for meg sjøl igjen. Bryr meg fortsatt lite om hvem som har vært her, men har klart og tydelig fortalt nanden at jeg er umåtelig glad for å se henne igjen.
Ellers er det kaldt og klart i dag. Kveldene og nettene er beinkalde og jeg trenger full påkledning med sko og flere lag klær når jeg går ut, Vi prøver å legge turene på dagtid, men også da er det ganske kjølig.

Nanden sprengfyrer og hadde 27 grader på kjøkkenet på formiddagen. Nå har ho så smått begynt å komme i pakkemodus ser det ut til, for storsekken er slept ut av skapet. Nå skal ho visst ta et par telefoner, og så er det tid for en god tur ut. Bet blir godt å få strekt litt på seg og lufta pelsen.

Mandagsklem fra Ariell

Besøk

Jeg har hatt overnattingsbesøk av Nussedachs med tobeint følge. I dag fikk jeg kose meg med en frossen Kong på soverommet, mens nanden tydeligvis hadde enda flere firbeinte på besøk. Da jeg kom ut etter et par timers strev med å få imeg fyllet fikk inspisere resten av huset, duftet det helt klart fremmede hunder, noe jeg ikke gadd hefte meg så veldig mye ved.

Nusse og jeg gikk tur med de tobeinte. Den lille, langstrakte masekroppen ville hele tida ha meg med på sprell, men jeg hadde annet å gjøre, så jeg lot meg ikke rive med. Snø er på alle måter viktig, og lukter blir det jo nok av, men da vi kom hjem til huset på prærien tok jeg initiativ til noen krappe vendinger og rundkjøringsrunder i svimlende fart.

Dagens stell er unnagjort, innkludert frisering mellom totillene. Det er ingen gjester igjen på verken to eller fire, så præriefreden har senket seg for helga. Nanden sliter fortsatt med overnatting for neste helg, og jeg er fornøyd etter dagens siste store begivenhet. Kveldsmaten.

Da tar jeg helg og vinterferie på mitt vis. Ikke mye som skiller dem fra de andre dagene, og nanden sier at slutten på vinterferieuka blir oppvarming til en travel marsmåned.

Da skal jeg bysse lalle. Sove meg opplagt til en liten formiddagsjobb. Ellers blir det nok en rolig lørdag.

Helgekos fra Ariell

Farlig stor tankevirksomhet

Har en nand som sliter med å få ting til å fungere i praksis. Det passer tydeligvis veldig dårlig, for nyvene i panna blir snart permanente sånn som ho holder på. Dessuten misliker jeg fraværet av mental tilstedeværelse. Det blir liksom så vanskelig å få kontakt.

En annen sak er at ho er blitt veldig gjerrig på fôret. Det er visstnok ikke sparekniven som har skylda, den vil jeg nok ikke oppleve å bli utsatt for. Saken er at vekta har talt. Det gjør den jo rett som det er. Den snakker ikke alltid helt sant, men informerer likevel nokså høyt og tydelig. Det er ikke alltid nanden er like fornøyd med det den skrullet dama forteller, sjøl etter at ho har trekt fra den ekstra kiloen den stadig vil lyge på meg. Nå kjennes ikke ribbeina altfor godt, så det er nok der problemet ligger akkurat nå. Neida. Jeg har ikke vokst noe mer i bredden. det har vel heller vært ganske stabilt. Jeg har ikke så forferdelig mye polstring, bare akkurat nok til at nanden mener det fortsatt kunne vært en anelse mindre.

I tillegg til alle sånne kinkige saker som nanden ikke får til å gå i hop, er det visst også utfluktsplanlegging på gang. NSB bannes opp og ned fordi de har planer om å være vanskelig et helt døgn mens vi er på reisefot og trenger tog. Det utfordrer ganske mye med tanke på overnatting, og min tobeinte er ikke helt klar for nye vrier akkurat nå. Saken er den at vi da må innlosjeres på et sted hvor vi ikke er avhengige av NSBs luner. Ikke stort jeg kan gjøre dessverre, annet enn å trå støttende til med litt ekstra praktisk og retningsgivende bistand om nye løsninger må tas i bruk

Jeg har fått dagens siste luftetur, så nå gjenstår det bare å knyte beinhaugen for natta.

Søvnig hilsen fra Ariell

Fra Macarena til dagdrømming og ekte stillhet

I går var det mildt og rom for masse utekos. I dag har vi gått tur for å sjekke om en søndagstur i litt mer brattlendt terreng lar seg gjennomføre. Vel hjemme fant nanden det for godt å ta seg en svingom på stuegolvet, og jeg lot meg rive med i en taktfast macarena, mens nanden holdt på å knekke sammen av latter. Det blei ikke noe mindre livlig av den grunn, så ho fant brått ut at det var nødvendig med et realt temposkifte for dempe de energiske labradortendensene.

Roen kom smygende gjennom øregangene med Henning Fintholms "Pure Stillness" og Henrik Bach Petersens "Daydreaming". Nanden mente også å ha fått med seg noen toner fra Carsten Rosenlund på vei inn i det virkelige drømmeland. Musikken fikk så avslappende effekt at vi sovna på sofaen begge to. Det var nok ikke det som var meningen, men for en livsnyter som meg var det absolutt ikke å forakte. Det kommer alltids mer tid til å foreta seg noe annet, og en stille stund med snuta i nandens halsgrop er etter mitt syn vel anvendt tid. Det gir kroppen ro og jeg kan slappe helt av, vel vitende om hvor jeg har min nand hen. Ellers er jeg nok mer fan av lennsmannsøvn. En bør jo helst ikke gå glipp av noe.

Nå er det kveld og tid for å gå til ro for natta.

Nattakos fra Ariell

Huff & buff

En kjølig start på dagen, men godt å komme ut og få rørt litt på seg. Det er visst i ferd med å skye over, så da er det håp om litt mildere vær. Det hadde vært veldig fint, for jeg er egentlig veldig klar for en skikkelig labbetur. Nanden sier vi egentlig burde finnes oss en skikkelig stigning for å få brukt oss litt, men ikke lett å finne slike turveier av akseptabel lengde i slike snørike tider. Passer ikke helt med en dagsmarsj akkurat nå.

Nanden er delvis i lesemodus, eller var det kanskje eselmodus? Litt usikker på hvilke vei det er riktig å se det. Noe i likhet med en sta lesehest er vel en dekkende beskrivelse. Ho klør seg stadig i hue. Uvisst å si om det er lus eller tankespirer ho graver fram. Ikke helt lett å kjenne lusa på gangne for tida.

Jeg nyter grønttilskuddet og det har så langt ikke medført mer gjennomtrekk, men så har jeg jo fått en forsiktig start også. Ifølge ho jeg deler hus med er det snarere blitt reduksjon i gassutslippene, så jeg er i ferd med å bli en smule miljøvennlig :) Nå skal det sies at det ikke er mye som minner om global oppvarming her i fjellheimen for tida,

På tide å krype under vedovnen for å tine skrotten litt mens jeg venter på bedre turtemperatur.

Fredelig formiddagshilsen fra Ariell

Kveldstur Grand Prix

Mens andre benker seg foran tv-skjermene for å få med seg kveldens norske malodi grandprix-finale, legges de siste planene for en lang og fredelig kveldstur for vår del. Nanden sier at dette er en av de få kveldene hvor en virkelig kan nyte stillheten, og at en slik mulighet ikke får gå til spille.

Ellers er det litt stille her i dag. Trur nanden lader opp, for formen er fortsatt ikke helt på topp tydeligvis. Det er ikke spesielt kaldt her men ho hakker tenner og slår floke. Jeg har flere ganger prøvd å varme henne opp, men det er neimen ikke lett. Det er visst ikke noe i veien med termostaten heller, så ho skjønner ikke helt hvorfor ho er gjennomtæla, og mener det kan være greit med en skikkelig tur for å få opp blodsrikulasjonen.

Bortsett fra en lang og god kosestund, eller rettere sagt opptiningsforsøk, har dagen også hatt noen timers tidsfordriv å by på. En stor og velfylt kong holder en god stund når den har vært en tur i fryseren.

Da er det visst fôringstid for både meg og nanden, og ett par timer ro og fred innen det er tid for å dresse seg opp for en lørdagskveld under åpen himmel.


Småhyper lørdagshilsen fra Ariell

Du grønneste!

Nanden har endelig skjønt det, og har satt i verk litt mer overbevisende tiltak for å veie opp for all den løvetannen ho verken har sanka inn eller latt meg få nyte. Jeg har riktignok levd på noe slags semmert kosttilskudd det siste halve året, men ingen av oss har vært helt overbevist, og nanden har hatt vondt for å gi meg så mye som jeg egentlig skal ha. Tre svære skjeer om dagen er i overkant, men det hjalp meg jo tross alt over den verste kneika.

Nå har altså nanden endelig ombestemt seg og har begått en dristig investering. Noe av problemet har vært at det viste seg vanskelig å få tak i de spesialproduserte kjeksene, som forresten heller ikke er billige, og dessuten var det ikke lett å finne ut hva de eventuelt inneholder foruten den grønne hovedingrediensen. Fordelen er at kjeksene skal være mer smakelige for oss firbeinte, men når de ikke var å få tak i måtte nanden kjøpe granulat i et forholdsvis stort kvantum. Litt risikabelt tatt i betraktning at dette er et prøveprosjekt som i følge de tobeinte virkelig smaker pyton. En nokså klar grunn til at det finnes spesialprodukter til oss, og at våre venner på to foretrekker tabletter. Til tross for at jeg jo er labrador på min hals, har det derfor vært tvil om hvorvidt dette er noe duganes prosjekt i det hele tatt, så diverse smakstilsetning er for sikkerhets skyld innkjøpt i håp om å gjøre det hele litt mer spiselig.

De bekymringene var absolutt helt unødvendige, for det stakkars mennesket mitt fikk skikkelig tryne da jeg viste en intens interesse allerede før ho hadde fjerna plastikken fra den gedigne esken. Snakk om innpakning da. I esken lå det flere mindre esker. De er av litt mer passelig størrelse for meg og jeg hadde fryktelig lyst til å knabbe den esken nanden dro ut. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte slutte å være så utålmodig, og at det bare er meningen jeg skal spise innholdet :) Så jeg lot henne aller nådigst få pakke ut ferdig først, noe som helt klart ikke er gjort i en fei. Inni hver sånn flate eske er det nemlig enda mer innpakning. Skikkelig juksepakke altså! Porsjonsposene er lite fordøyelige, men inni dem er altså det fornøyelige. Gromme, grønne godsaker!

Det var en spenningens stund og nanden venta nok egentlig på at jeg skulle miste interessen og snu bakeenden til, men jeg fikk smake noen få grønne korn fra hånda, og blei ikke mindre interessert etter det. Dermed fikk leg litt pulver i en skvett med vann. Jeg er ingen flittig bruker av vannskåla, så vanntesten er en prøvelse. Det var ikke mye grønt nanden hadde i, men jeg kunne jo ikke slutte å imponere, så jeg drakk opp vannet og har i tillegg prøvd å gnage høl i skåla.

Nå har jeg altså en tobeint i sjokktilstand. Nanden kan ikke fatte hvorfor ho har venta så lenge, og blir stadig mer overbevist om at til og med labradorer som er ekstreme i matveien og helst inntar uspiselige og gjerne helseskadelige saker, også kan velge helsefremmende spiserier. Det beviste jeg vel egentlig i sommer. Hva er vel mer naturlig for en hund, enn naturens eget gedigne medisinskap? Hvorfor skal de tobeinte være så skeptiske til slikt? Vi kan, i likhet med tobeinte, gjøre menge ukloke ting, men vi har da våre instinkter i behold, og de er utelukkende til for at man skal kunne overleve. Da gjenstår det å se hvilke effekter Chlorellaen etterhvert vil gi. Så nå er det nandens tur til å smøre seg med en stor tube tålmodighet, og den bør nok helst vare noen måneder.

Da legger jeg meg på vent til kveldsmat med en anelse algekrydder.

Chlorellagrønn hilsen fra Ariell

En kald start på årets andre måned

Det er allerede gått en måned av året 2010, og ingen kan vel påstå annet enn at inngangen til februar er en nokså kjølig affære. 27 blå her hos oss nå, strålende sol, men ikke noe utevær for meg i alle fall. Da er det bedre foran vedovnen.

Nanden har begynt å kikke etter ny matskål til meg. Den fine skåla med bilde av meg på skal få bli vannskål, og vannskåla skal settes pent vekk sier nanden, for ellers er det fare for at den snart går i golvet med et brak. Det er ei keramikkskål som er glassert på innsida, men resten er ubehandla og har mange gjemmesteder for edderkopper, noe de benytter seg flittig av. Det er utrolig hva den skåla kan huse i løpet av en dag, og nanden sier at ho har fått nok. Nå sikler ho på ei smålekker skål som også ville passe godt til mine toretters måltider. Den er av det noe edlere slaget og sjølsagt ikke til Nillepris, men ho trur jeg kan dra flere fordeler av den. Med min spiseteknikk blir matskåler et kapittel for seg, så det er noen hensyn å ta ved nyinvesteringer. Stålskåler er bannlyst, og plastskåler sliter jeg ut på et par dager. Da er de blitt håpløse å gjøre reine, og dessuten er de altfor lette.

Nei. Nå må jeg varme meg litt foran ovnen igjen. Snart på tide å sende nanden ut etter mer ved også, så ho kan holde dampen oppe her inne.

Vinterlig hilsen fra Ariell