Den nanden, den nanden

Som oftest er det fryktelig viktig at jeg er med, men noen ganger stikker nanden av uten meg og det er skikkelig kjipt. Jeg blir skikkelig deppa når jeg skjønner at jeg ikke får bli med, men greier jo ikke annet enn å vise min gjensynsglede når ho kommer tilbake da.

I går var vi på besøk i kråkeslottet hvor nanden er oppvokst. Det var fullt hus fordi det var både barnepass og hundepass på gang og jeg fikk se igjen lille Nussedachsen. Nanden hadde egentlig tenkt å stikke av sammen med vår tobeinte turkompis, men jeg fikk være med fordi nanden mente det blei for mye pes for meg å være ijgen med den viltre ungeflokken. De la om planenen sine litt så jeg fikk en herlig skogstur. Jeg greide visst å skremme dem litt. Vi skulle ned igjen og veien er litt bratt og ganske svingete og det har bare vært tråkka opp et spor der i vinter. Nå er jo snøen så hard at det går an å gå ved siden av, men vi bruker stort sett sporet alle mann. Jeg hadde tatt meg en liten runde på egen hånd og sprinta etter de to som var kommet litt nedi bakken. Nanden var nesten sikker på at jeg skulle løpe dem ned. Jeg greide nemlig å løpe ned nanden før her i vinter fordi jeg hadde så stor fart og det ikke var så lett for noen av oss å komme ut av sporet fordi kantene var så høye. Dermed lå nanden min på magen. Etter at ho hadde undersøkt meg og var helt sikker på at alt var i orden holdt ho på å le seg skakk. Jeg måtte danse litt rundt fordi alt var så snodig. Der lå nanden min rett ut på bakken og rista av latter. Godt at ho skjønte at det ikke var meningen å springe ho ned. Ho sier at med den farten jeg hadde visste ho at jeg ikke ville greie å roe ned i tide.

I dag ser det ut til at verden står litt stille, ihvertfall her på prærien. Det skjer ikke så mye spennende, så her må jeg nok lage liv sjøl. Det pleier å hjelpe om jeg tar en liten sang eller trommer litt med halen på døra. Det blir så fin lyd av det og en fin måte å få kontakt på. I dag måtte jeg synge stå-oppsangen flere ganger før nanden greide å våkne. Ho sier at ho skulle ønske at ho var logrador ho også. Da ville ho slippe å drive med norskprosjekt og sånt og så ville ho vært litt mer våken om morningen. Når nanden subber rundt i halvsøvne er det virkelig fare på ferde. I dagmorges hadde ho tenkt å ha melk på frokosten min :) Jeg kan jo ta litt surmelk eller yoghurt, det er godt det, men søt melk er ikke noe godt for hundemager. Vanligvis får jeg litt olje. På søndager får jeg rå eggeplomme også. Nå for tida får jeg ikke surmelk fordi nanden vil vite om det gjør noe forskjell på kløen. Ho trur ikke det, mener tvert imot at det holder mer styr på magen min, så kanskje det blir melkedessert på meg ijgen snart. Det ville vært alle tiders.

Nei n å vil jeg ut å nyte ettermiddagssola. Det er så fint ute nå. Ser ut som nanden trenger litt frisk luft også. Det tar på å ha stolsliting som dagens hovedaktivitet, så jeg må passe på at ho får lufta seg skikkelig.

Sånn! Da går vi ut nanden!

En merkedag

Nanden er ikke i kjempeform, men har i det minste gjort sine plikter. Ho hadde egentlig litt flere planer, men det ser ikke ut til at de blir satt ut i livet.

Nanden er den som holder styr på klokke og kalender her i huse. I dag er det virkelig en merkedag, for 23. mars for fire år tilbake fikk vi vår godkjenning og dermed var vårt videre samarbeid sikra. Det er jeg glad for.

Slike godkjenninger er forresten skumle greier. Tre av fem ekvipasjer blei godkjent den dagen. En ekvipasje fikk gå opp til ny godkjenning dagen etter og den siste kursdeltakeren måtte reise hjem uten hund fordi han ikke var frisk nok. Han fikk seinere trening og godkjening på hjemstedet.

Nanden sier at ingen av de to sistnevnte hundene er i tjeneste lenger. Den ene blei familiehund fordi brukeren fikk flere helseproblemer og hunden ikke kunne retrenes flere ganger. Den andre hunden døde av hjerteproblemer. Det var den hunden nanden kanskje ville fått om ho ikke hadde fått meg. Ho blir kjempetrist når ho tenker på at han ikke fikk bli eldre enn sine fem år. Han var jo sånn en herlig og dyktig labbetass og fikk jobbe for ei kjempekoselig eldre dame.

Nanden er litt bekymra over at det er så mange førerhunder som tas ut av tjeneste kort tid etter utlevering, så ho er veldig glad for at jeg fortsatt fungerer bra, liker jobben min og er ved god helse. Ho gjør alt ho kan for at det skal fortsette slik. Jeg er jo ingen ungdom lenger, men jeg prøver jo stadig å berolige henne med at jeg langt i fra er noen olding sjøl om jeg begynner å bli hvit i skjegget. Ho ler av meg og sier at jeg er ei sprek godt voksen dame med mange barnslige påfunn, men ho syntes tida går så alltfor fort og er stadig redd for at det skal skje noe med meg. Det er fint å være til både nytte og glede for nanden min og jeg får ofte høre at ho ikke skjønner hvordan ho skulle greid seg uten meg nå som det skjer så mye og ho ikke bare kan gå på de stedene ho er veldig godt kjent.

Så jeg er glad og lykkelig for at jeg er her hos nanden min. Kanskje det vanker en ekstra godbit i dag også. Fire år i tjeneste som førerhund er da verdt såpass, eller hva?
Nanden har skribla noen ord om den første tida vi hadde sammen, både på førerhundskolen og etter at jeg flytta hjem til henne. Vil du vite mer ligger en link nesten helt øverst på denne sida.

Jeg er også veldig glad for den nye selen vår. Den er blitt stelt pent med fra første dag så den er mjukk og god å ha på og ser fortsatt ganske pen ut. Dessuten slipper jeg å drukne i den og så klemmer den ikke slik på skuldrene mine heller. Vi har fått gått den inn også, så den er sitter fint på meg nå. Førerhundselen er som skoene til de tobeinte. Den må brukes litt før den blir ordentlig god. Med godt selestell går det fortere sier nanden. Dessuten blir læret mer holdbart når det holdes rent og får massasje med litt fett og denne selen trenger det visst mer enn noen annen. Her i huset brukes det labbefett på selen også. Jeg kjenner det på lukta, men det gjør ikke så mye om det lukter litt julemat bare selen er rein og behagelig å ha på.

Nei nå må jeg prøve å få litt liv i den tobeinte skrotten, så da får jeg avslutte dagens beretning.

Hilsen ei tjenestevillig labbetusse som alltid er beredt for en labbetur.

Påske er en snodig affære

I dag har vi vært i bursdagsfeiring på fjellet. Egentlig skulle jeg bli igjen hjemme, men noen insisterte på at jeg måtte få være med. Heldigvis for meg for det var kjempestas.

Nå er jeg blitt bedre kjent med tollergutten Solan. En vilter fyr med godt humør og masse leikelyst. Nanden innrømmer at han er en veldig søt og kjekk kar, men passer seg for å si det høyt. Jeg kunne jo finne på å forsvare flokken min. Måtte avverge en svært så sosial sammenkomst mellom nanden min og Nusse, denne havknuste dachsen. Ho er ei klengefø, men ho og min tobeinte liker hverandre godt ser det ut til. Vi store retrieverfanter hadde forresten moro av å springe fra den lille spjælingen. Det blei litt mye snø for henne gitt, men ho er da spretten og kommer seg godt fram ho også.

I kveld har nanden vært veldig stille og nå ser ho virkelig lidende ut. Planen om å krype til køys ser ut til å gå i do, bokstavelig talt. Det skjer nok ganske straks, så nå forsvinner min sekretøse.

Fortsatt god påske!

Hilsen ei fortsatt ganske opplagt labbetusse

Fin middag

I dag fikk jeg en bedre søndagsmiddag bestående av reinsdyrkjøtt. Håper ikke det blir lenge til neste gang, for det var virkelig godt :-D
Nanden sier at det snart er tomt for gamleföret Olivers lam, men hvis det betyr at jeg får mer god mat, er jeg slett ikke lei for det. Jeg vil gjerne ha masse god mat. Hysj. Det må ikke nanden min få vite. Ho er redd jeg skal bli for tjukk sjøl om jeg trimmer ganske mye.

Vi stortrives fortsatt med den nye selen vår. Den blir fort stygg i det søleværet vi har nå, så her i gården brukes det mye tid på stell av både meg og arbeidstøyet mitt. Nanden sier at småting en forsømmer en dag eller to fort utgjør et helt dagsverk når arbeidet skal tas igjen.

Nå er det visst noe de kaller påske. Påske er når det er massse tobeintinger overalt her oppe, fordi de skal leite etter litt mat før de finner veien til fjellet. På fjellet går de visst masse med planker på beina. Noen har med seg hunder også. Jeg er glad jeg ikke er sånn påskefjellhund for det høres ikke noe godt ut for labbene mine. De blir stelt veldig pent med, men har likevel litt vanskelig for å bli bra. Det går bedre nå med nytt för og den nye potvoksen, så vi håper de skal bli gode som nye etter hvert. .
Det er heldigvis ikke så mye salt på veiene her så det svir ikke sånn som det ofte gjør når vi er på bytur, men jeg blir fort sårbeint av å gå på grus, asfalt eller skare. Det beste vinterføret for labbene mine er når vi har nysnø og ikke så mange kalde grader. Da har de det ganske godt.

Veien bort hit til oss er blitt ganske våt og sølete, med masse svære dammer. Noen steder er det også mye is. Det er veldig vanskelig å lede nanden trygt utenfor alle dammene, for på jordene ligger det jo fortsatt en god del snø, men vi sniker oss fram og går sikksakk der det trengs. Det har gått fint så langt.

Nei, nå må jeg ut i ruskeværet å se om det er noe spennende på gang her ute på prærien. Kan jo ikke være inne hele tida.

Hilsen prærieulven Ariell

Heldighunden meg :-)

I går dro nanden min en ny pappeske inn i huset. Den blei plassert mitt på golvet og vi måtte slite av teipen for å se hva som var oppi. Jeg ville være med jeg også for det lukta nemlig veldig godt av den esken. Da vi hadde greid å åpne den måtte jeg bare stikke nesa oppi for å finne ut hva som var der. Det første jeg fant var en sånn grønn gummiball som visstnok skal være bra for tennene mine. Det var masse godt oppi der også, men nanden min har lagt det meste i knaskebøtta og godbitbøtta. Jeg fikk smake litt på en sånn mekrelig sak som ligner litt på en sjokoladeplaet, bare at denne er grønn og mye hardere. Den smakte peppermynte. Sjokolade får jeg ikke lov til å spise, men de grønne bitene smakte slett ikke verst de heller. Blei også veldig interessert i et margbein som lå i esken, men nanden min tok det vekk. I dag putta ho litt leverpostei i den grønne ballen. Det er et slit å få det ut igjen, men jeg greier jo ikke å la være og prøve, for det lukter jo så godt. Jeg prøvde å forklare at jeg trengte litt hjelp, men det var ikke store hjelpa å få. Bare et glis og en liten latter, sammen med kommentaren "Du har ikke tenkt å gi opp nå vel? Det er mer igjen her. Lukt!" Som om jeg ikke visste det fra før da... Håpløse mennekse. Da det ikke var noe bistand å få tok jeg ballen og tassa min vei.

Nå er det masse labbesmøring på gang. Labbene mine liker ikke så godt det underlaget som er ute og jeg vil ikke ha sokker på. Fysj så ekkelt! Så da må vi smøre istedet sier nanden. Jeg har veldig lyst til å spise vekk den salva, men den lukter litt sterkt så jeg prøver å la være. Ikke så lett det heller. Det er litt godt med labbemassasje også. Ihvertfall på framlabbene. Bak er jeg ganske kilen så der må nanden massere litt hardere, for det er veldig vanskelig å ligge stille når det kiler slik.
Nå lukter det labbefett av selen min også. Lurer på om ho jeg deler hus med har klint inn den med labbefett også. Rare tobeinting altså :-)

Jeg prøver å forklare nanden at jeg ikke vil ligge aleine i stua om nettene. Jeg legger meg på soveromsgolvet og demonstrerer, men det ser ikke ut som ho forstår det. Jeg vil nemlig ha ordentlig liggeplass på soverommet. Det er trangt der, men saccosekken kan jeg vel få ha der inne? Kanskje det skjer noe hvis jeg maser lenge nok :-) Jeg er jo labrador så jeg gir aldri opp håpet. Jeg kan faktisk være ganske flink til å overbevise.

Nanden har lagt kveldsmaten min i kjøleskapet, så nå blei jeg veldig sulten altså. Her om dagen sa den hundesenga som kan snakke at jeg var blitt lettere. Nanden har nemlig vært litt gjerrig på maten i det siste fordi ho sier jeg er blitt litt for tung. Nå går det rette veien, men jeg vil gjerne ha mere mat jeg da. Det jeg får er altfor lite for en skrubbsulten labbis, nemlig. Men det øret hører ikke nanden min på. Nå har jeg smakt agurk også. Syntes det var litt rart første gangen. Egentlig er det litt godt også, men ingen grønnsaker slår knaskerøttene. Det er knask det :-)

Uff nei. jeg blir sulten av å skrive om slikt jeg. Får gå og klage min nød. Kanskje det detter ned noe. Miraklenes tid er forhåpentligvis ikke forbi.

Rumlende hilsen fra Ariell

Hjem, kjære hjem

Vi er nettopp kommet hjem fra en utflukt som begynte ved morgengry i går. Etter mange timer på buss, tog, møter og andre steder nanden mente det var viktig å sette sine bein, er vi endelig hjemme igjen. Vi fikk også med oss et sånt "hund under bordet-møte", men egentlig var det bare styr og trangt så jeg krølla meg godt sammen på mitt nye langhåra saueskinn som faktisk er blått av farge. Nanden fant en passende krok hvor jeg kunne få være litt i fred for alle som skulle noe. Før møtet fikk jeg også løpe litt i parken sammen med en av mine venner og kollegaer, men nanden ville ikke mer da jeg begynte å knase pinner til flis og ville spise det opp.

I går kveld var nanden min skikkelig surrehue. Jeg prøvde å fikse litt på alt styret da, men ho virka bare forvirra og bekymra seg masse over ei vekkeklokke som ingen ville stoppe. Vi skulle nemlig overnatte på et litt snodig sted hvor vi ikke har vært så mye før. Etter å ha forsikra seg om at den vekkeklokka var ei vekkeklokke og ikke en alarm tok ho endelig sjansen på å låse oss inn. Vi fikk da lagt oss til slutt også. Så var det tidlig opp igjen da. I dag har jeg vært helt i det blå, så jeg husker ikke engang hvor vi har vært. Men nå veit jeg at vi er hjemme og at det er noe skummelt her. Det vil ikke nanden min vite noe om, så jeg har gitt opp å fortelle henne det.

Hilsen labbetusse som er glad for å være hjemme igjen

En spennende helg

I går var jeg og nanden i bursdag til nandemoder'n og nandefader'n. De pleier ikke å ha så mange firbeinte gjester på besøk, utenom meg, men denne gangen kom det en til. En liten pølsehund, som vår tobeinte turkamerat liker å kalle det. En sånn liten lang en med subbeører, veit du:) Dachs kalles det visst. Ho er ikke så gammel, så ho er fryktelig barnslig og alltfor liten for store meg. Jeg liker å leke, men dette snodige dyret var liksom tøffest når det sto under bordet der jeg ikke gadd å krype. Ho har visst brudd i ei hofte og en fot, men det var det ikke mye tegn til. Ho kom bort for å mase litt innimellom, men jeg bare snudde meg vekk for å forklare henne at jeg ikke var interessert. Nanden min lo av meg da og kalte meg for gammel, sur tantepromp.
Nei. Jeg trur jeg holder meg til noen på min egen størrelse. Det der blei for smått og barnslig.

Jeg fikk masse kos også. Det var alltid noen med gode hender som ville kose med meg, men mest nanden sine da og det er bra. Ho prøvde å kose litt med valpefrøkna også, men da syntes jeg at jeg måtte si i fra om at jeg var der også. Nanden sa at ho har to hender så ho kan kose med to hunder på en gang, men jeg forklarte henne at det ikke er aktuelt å låne bort en hånd til en annen hund. Finnes noen ledig nånd så skal den kose med meg, ikke en liten dachseramp.

Hilsen litt sjalu kosehund