Pakkekunst

Bilde: Apollo, Ariell, ny brun biabed og den lille pappesken senga var pakka i.

I dag kom postmannen med pakke fra Bristols. Nanden blei nokså bekymra da ho mottok den lille esken. Den kunne da umulig inneholde en stor hundeseng. Ho træla en god stund med det ho nesten begynte å lure på om kunne være en skikkelig juksepakke, for inni esken lå en godt igjenteipa avfallsekk. Hvor mange meter teip de har brukt er det vel like greit man ikke aner noe om, men solid innpakning skal de ha honnør for.

Etter en stunds iherdig arbeid med saks og never kunne nanden puste letta ut. Inni lå en brun Bia-bed i riktig størrelse sammen med noen andre småsaker ho hadde bestilt. De var også godt teipa fast i plasten som biaen lå i.

Nå har vi altså fått større seng som gir plass til oss begge. Bustermadrassen er lagt oppi så vi har rimelig god beskyttelse mot gjennomslag og beskytter biaen litt mot mine klør når jeg er på sengevandring. Apollos noe mindre Biaseng står også i stua slik at vi fortsatt har tilgang til hver vår seng ved behov.

På tide å krype tett sammen med Apollovensen og nyte nyinvesteringen.

Sløv tirsdagshilsen fra Ariell

Det lå to hunder på et bord. Kvirrevirrevitt bom bom.

Bilde 1: Apollo på trimmebordet. "Ikke noen dum plass å tilbringe dagen dette her."


Bilde 2: Apollo har gitt plas til Ariell på bordet også. "Deles alt som deles kan".

Etter å ha dytta inn en god dose smertestillende tok nanden fatt på dagens gjøremål som blant annet immebar stell av Ariell sine klør, samt en real omgang hårfjerning som angikk oss begge. Bordet var knapt nok kommet ut av huset før svartingen satt pent og rolig og venta på at sjæfa skulle finne fram rette redskapen og skride til verket.

Det var en særdeles tålmodig og medgjørlig labradordame som tilbrakte en evighet på bordet. Skulle tru ho aldri har gjort annet enn å sitte på bord og bli stelt og frisert, men historien bak er visst nokså hårsår. Det fortelles nemlig om en ung dame som slett ikke syntes kam og børste var stas. Kos var fint, men alt av stell var pyton. Heldigvis blei ho overbevist om at pelsstell er en fin ting så nå storkoer dronninga seg med stellet og vil helst ikke ned av bordet igjen. Nanden sier ho hadde forventa mer motstand hos meg, men jeg har vært et eksempel til etterfølgelse fra første dag og nyter virkelig å bli stelt med. Jeg får masse skryt for at jeg er så flink og tålmodig og det sies at jeg er minst like medgjørlig som Ariell.

Nanden greide å samle Ariell i bøtte, vel, løspelsen altså. Etter at ho var ferdig med meg så det ut som det virkelig hadde vært bikkjeslagsmål der ute. Hårdottene lå spredd rundt forbi og vinden bidro sjølsagt til enda mer spredning.

Nanden holdt på med siste finpuss og skulle ha meg til å stå da Ariell tydeligvis nå ha hørt "hopp" i stedet for "opp å stå" for plutselig sto ho på bordet ved siden av meg. Vår tobeinte blei litt overraska da ho mente Ariell hadde tilbrakt mer enn nok tid på bordet og ikke burde føle noen stort behov for å komme tilbake, men det skal i hvert fall ikke herske noen tvil om at den svarte ulldotten digger både trimmebordet og stellet. Nanden erklærte at det var tid for en liten kosepause, så vi la oss ned på bordet for å nyte kosen før Ariell blei løfta ned og jeg fikk siste del av stellet mitt.

Alle tre er fornøyde med dagens innsats. Nå regner det i strie strømmer og vi koser oss inne etter en dag med mye uteliv både med og uten bord.

Mandagshilsen fra en velstelt Apollo

Et hal(v)t steg i riktig retning

I går hold nanden seg godt fast i dørkarmen mens vi gjorde unna våre utomhuslige sysler inkludert noen gode runder tunsprell. Det går greit for en dag når vi er to til å holde hverandre i aktivitet, men tilkalling av assistanse for gjennomføring av en real labbetur for oss firbeinte var en stund under vurdering. Nå holdt vi det gående en god stund på formiddagen så ingen av oss følte stor trang til noe særlig mer enn en rolig ettermiddag. Huebry og tungebrekking blei det også en god del av, så til slutt sovna jeg på kjøkkengolvet, mens Apollo kveila seg sammen på badet.

I dag har vår tobeinte gitt slipp på dørkarmen og prøvd seg på noen forsiktige vaklende steg på tunet. Vi har vært hensynsfulle nok til å la være og springe henne ned. Det er ikke spesielt vanskelig å vippe henne av pinnen om dagen. Å få henne ut av senga kan imidlertid være en prøvelse. Til tross for at jeg ikke lenger er noen ungdom er jeg den første som står opp her i huset når jeg er på overnattingsbesøk.

Riktig nok tråkker jeg ikke lenger nanden i filler, men ho sier jeg har sånn slumreknapp for jeg kommer tilbake sånn omtrentlig hvert tiende minutt. Når jeg til slutt kommer bærende med halsbåndet mitt pleier ho å ta hintet og kravle seg ut av loppekassa. I morges måtte jeg gi henne litt ekstra drahjelp så ho fikk reist seg opp. Jeg fant nemlig en singel sokk, noe nanden så sitt snitt til å utnytte. Det var nok ikke akkurat fordelaktig for den stakkars sokken at vi dro i hver vår ende, men jeg fikk i hvertfall min tobeinte på beina. Vill av glede og forventning kom jeg i skade for å tråkke på de bare totillene hennes. Vanligvis ville det kommet noen stygge grimaser og et stønn, men ikke i dag. Neida, ho lo litt av meg og sa jeg må passe på hvor jeg satte labbene mine. Det er vel ikke akkurat noe godt tegn når nanden ikke kjenner at jeg setter klørne i beina hennes, men det er visst bedre enn i går.

Apollo har overtatt tøffelhentinga, men krykker, stokker og annet som slenger er det fortsatt jeg som holder styr på. Nå mangler jeg bare en kraftig sele med en fast bøyleinnretning så nanden har noe å støtte seg på.

Jeg er altså på helgevisitt på ubestemt tid fordi mutter og fatter har reist til flåttland. Alle var enige om at det var best jeg fikk slippe å bli utsatt for de ekle snylterne som sprer så mye fanteri. Dessuten er jeg til uvurderlig nytte for en hjelpetrengende nand, og fryder meg hver gang mine gjerninger resulterer i smil, kos og godord.

Jaja. Jeg får vel se om det er behov for noe mer praktisk bistand før vi knyter beinhaugen.


Helgeslutthilsen fra Ariell som er i det hjelpsomme hjørnet

Slaktedag

Vi har kommet oss hjem etter et par dager på farten og nanden sier vi skal ta det litt med ro. Ho må snart holde beina sine fast for å holde styr på dem. Ho ser ikke helt god ut der ho stavrer seg fram, hardt konsentrert om å holde styr på beina. Kanskje litt vrient når en føler at de for alvor er i ferd med å miste bakkekontakten. Inne prøver ho å greie seg uten krykke, men skal ho utføre flere slike stund bør hjelm og knebeskyttere være minstekravet til sikkerhetsutstyr. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo se hva rabalderet gjaldt, og joda. Nanden lå på kjøkkengolvet og kava i et oppgitt forsøk på å samle de ustyrlige lemmene sine.


Og når vi først snakker om nedturer, få jeg vel samtidig meddele at også jeg har gitt mitt bidrag til dagens begivenheter, for sjøl om det ike skjer så mye er det da noe liv. Nå er det jo sånn at allting har en ende, og det hadde også gö'grisen min. Jeg kom nemlig i skade for å drepe den og skulle påbegynne parteringsarbeidet da nanden mente at nok var nok av hensyn til min egen sikkerhet. Det er blitt underlig stille her på prærien uten min høylytte latexgris, men til forskjell fra Ariell har jeg ikke for vane å sørge særlig lenge over tapte vennskap. Det kan ikke engang falle meg inn å gå rundt og sutre i dagevis over et rosa pinnsvin som ulykkeligvis har mista stemmen og ikke engang kan hviske eller vese.

Nei, på tide med en real cowboystrekk. Skal legge meg og svi litt flesk på badegolvet nå mens varmekablene fungerer på sitt beste. Det har da vel præriens vokter og slakter ærlig fortjent. Nandens nese er uansett så elendig at den ikke vil merke de mindre edle dufter av grilla labrador.

Ha en fantastisk lørdag.

Hilsen en fornøyd og lørdagslat Apollo

Noe mer på gang

Det skal tydeligvis skje noe igjen for her er det ville tilstander. En nattarbeidende nand har begynt å legge diverse eiendeler i den store sekken. Det er ike noe latmannsliv å være nandehund nei. På en drøy måned har jeg vært med på flere utflukter og besøkt mange steder jeg aldri har vært før. Ett par av stedene er ikke min tobeinte særlig godt kjent heller, men det har gått veldig fint. Jeg er generelt en grei gutt å være på reisefot med. Dessuten arbeider jeg så samvittighetsfullt sies det, og så er det utrolig spennende og moro å jobbe på nye steder og jeg logrer gjerne så voldsomt at jeg nesten slenger halen rundt hele nandekroppen. Av og til ler ho av meg og sier jeg er en pussig skrue. Vel, jeg har vel mine fakter jeg som alle andre, men noen skrue er jeg da ikke?!

Her forleden fant jeg forresten en gryntende kamerat som Ariell ikke er spesielt interessert i. Riktignok har ho kommet over griseskrekken, men mener fortsatt at griser ikke er hennes bekjentskap verdt. Dermed er latexgrynte blitt min egen lille go'gris, men nanden vokter meg nøye og lurer mest på hvor fort jeg greier å pine livet av han. Innimellom bærer han seg heller verre og hyler som en stukken gris.

Nei, nå får jeg finne meg en soveplass og gå til ro for natta. Det ser ut som vi skal på langtur, så da får jeg være uthvilt og klar for en lang og krevende dag.

Nattakos fra Apollo

Sniktur med nanden

Vi har hatt ett par vindfulle dager, og jeg har fått tilbringe større deler av dem på prærien sammen med Apollo og nanden min. Jeg har til og med hatt henne for meg sjøl en stund. Vi gikk nemlig tur, bare vi to damene sida Apollo hadde vært med på butikktur før på dagen, og dessuten hadde gravd fram en Leo med noe trælsomt innhold som han har slitt både mye og lenge for å få ut. Jeg har også vært på løsturer mens Apollo pent måtte gjøre en innsats i sele. Han bryr seg minimalt om at jeg jasser rundt i blåbærskauen mens han må holde stø kurs på veien, men jeg har fått en ny utfordring. Nanden kan plutselig stikke av mye fortere enn jeg er vant til, så jeg må følge ekstra godt med.

I dag har Apollo prøvd svenskeselen. Nanden har ment hans egen sele var rimelig grei, men er ikke lenger helt overbevist, så det spørs hvor lenge han forblir iført brunt arbeidstøy. Det gule dyret la seg visst virkelig i selen også og gjorde en glimrende innsats. Det var dette å kunne motta og tolke signaler, samt respondere raskt nok. Nanden mener det nesten er mulig å kjenne hvilke øye gullgutten blunker med når de bruker den selen. En må vel bare regne med at skaden alt er skjedd og at ho igjen er fortapt i denne svensken, til tross for at den er langt fra like pen som Apollos egen sele.

Nei, jeg får vel ta meg en liten blund nå tenker jeg. Får se om jeg kan finne en ledig flekk å krølle meg sammen på.

Fornøyd hilsen fra Ariell

Rolig helgeutflukt

Jeg har vært med nanden på helgetur. For min del har den vært rolig og det sies at jeg stort sett har oppført meg eksemplarisk. Som førerhund har jeg i alle fall gjort jobben min, og jeg har ikke gått inn i flere lange diskusjoner om påstigning på tog. Det ene toget var veldig fult så vi måtte stå et godt stykke. Vel, jeg fikk ligge, men ga klart uttrykk for at jeg mislikte å ligge så nær den skumle trappa ved å gjør meg blytung og lite flyttbar.

Fredag og søndag innebar en god del reising med buss og tog, og på lørdag fikk jeg være med på restaurant. Nanden mener det var en sann nytelse, men jeg er litt mer i tvil. Det var forsåvidt greit, og jeg fikk jo ligge på et rolig sted med god plass, så jeg skal ikke klage, men det er dyreplageri å la en alltid sulten labrador utsettes for alle de deilige luktene i flere timer uten så mye som en bitteliten smakebit.

Ellers har jeg tilbrakt mye tid på hotellrommet, men nanden har ikke vært langt unna, og kunne dermed med egne ører høre at jeg ikke er noen bråkmaker når jeg må bli igjen en stund aleine.

Før søndagens hjemreise blei det tid til litt ekstra luftetur der jeg fikk være litt løs. Hjemreisa gikk strålende for min del, men nanderyggen trenger nok en lengre ferie fra sittende sysler for å bli noenlunde medgjørlig igjen. Nanden klamrer seg til krykka og pilleesken om dagen og sier at vi skal på skogstur så fort beina hennes blir noenlunde kontrollerbare og ho kan kjenne hvor ho trår. Litt ugreit når hendene må tas i bruk for å kjenne etter om en fortsatt har tær.

Mandagshilsen fra Apollo som er klar for ei ny uke med mange sprell

Månedens favoritt - Premier Bussy Buddy aktiviseringsleiker

Bilde 1:
Øverst; Bussy Buddy Bristle Bone
I midten; Bussy Buddy Bouncy Bone
Nederst til venstre; Bussy Buddy tyggeskive av maisstivelse
Nederst til høyr; Bussy Buddy tyggeskive av malt storfehud


Bilde 2:
Bouncy Bone består av en gummiball med en nylonbeinende på hver side. Mellom ballen og beinendene er det plassert tyggeskiver.


Bilde 3:
Bristle Bone har nylonbeinender og ei nylonskive med bust i midten. Mellom busta og beinendene sitter tyggeskiver og gummiskiver med knotter.


Bilde 4:
Vår modifiserte utgave av Bristle Bone. Midtre del består her av fire gummiskiver med knotter. Mellom disse er det plassert tyggeskiver.


Nanden er ikke helt sikker på om ho vil gå god for disse leikene som favoritter da ho har ett og annet å utsette på holdbarhet, men vi firbeinte digger dem i alle fall.

I Europa selges produktene også som del av Hunter Smart-konseptet. Bussy Buddyserien består av flere ulike leiketøysmodeller, noen er produsert i gummimateriale, mens andre består av nylon og gummi i kombinasjon. Som tilbehør finnes diverse godbiter og tyggeprodukter med spesiell utforming for å passe de ulike leikemodellene. Det skal sies at disse sjelden er å finne i hyllene hos zooforetningene, men velvillige Eukanubaforhandlere kan sannsynligvis ta inn det en måtte ønske på forespørsel.

Våre to favoritter er Bouncy Bone og Bristle Bone. Begge disse har den samme grunnkonstruksjonen bestående av nylon, en pinne påskrudd endestykker med beinform. Mellom endestykkene på Bouncy Bone sitter to tyggeskiver adskilt av en gummiball. Midtre del av Bristle Bone utgjøres av en nylonskive med nylonbust på begge sider. På hver side av denne sitter en tyggeskive og en gummiskive med knotter.

Tyggeskivene kommer i refilpakninger som inneholder skiver av pressa storfehudgranulat, samt skiver av maisstivelse. De er virkelig snadder og virkelig verdt å jobbe for.

Bouncy bone har lavest vanskelighetsgrad da tyggeskivene sitter ganske lett tilgjengelig. Den er også en relativt holdbar modell og har ikke pådratt seg store skavanker sjøl etter flittig bruk.

Bristle Bone er ment å skulle ha en tannrensende effekt og tyggeskivene er vanskeligere å få tak på fordi de sitter mellom bust og gummiskiver. Oppfinnelsen er etter nandens mening genial, men midtstykket der busta fester har dessverre en svakhet da den tåler lite tygging før den går fullstendig i oppløsning.

I tillegg kan beina bli litt for lette å skru fra hverandre etter hvert som gjengene blir slitte, så på et tidspunkt greide Ariell å lage litt puslespill av et Bristle Bone og greide dermed ta gjengene pinnen så de ble ubrukelige. Restene av beinet blei dermed avlagt som reservedeler da vi hadde to bein av dette slaget. Nå er også begge midtsykkene tygd i stykker, og nanden har tatt i bruk reservedelene så vi har fått vår egen litt mer robuste variant. I vanskelighetsgrad ligger vår nye vri et sted mellom de to opprinnelige modellene og midtre del består nå av gummiskiver og tyggeskiver.

Hei på dere!

Endelig har jeg greid å få Ariell til å gi meg forfatterrrolle i stedet for denne tvilsomme statusen som godt brukt diskusjonstema. Gamla var ikke lett å overbevise der ho klamra seg fast i tastaturet, men da jeg trua med å dytte henne ned fant ho det best å etterkomme kravet mitt.

Så her er jeg altså. Høflige hunder presenterer seg vel forresten, så jeg får gjøre det, sjøl om Ariell allerede har sladra så mye om meg at det ikke er stort mer å si.

Jeg heter Apollo og er en av seks rampegutter i et kull på ti hunder. Jeg er trent ved Lions førerhundskole, og til nå er også to av mine brødre utlevert som førerhunder. To brødre og en søster av meg skal samtrene med sine brukere i mai. Så har jeg en søster og en bror som ikke har vært i trening så lenge, og en søster som i første omgang skal gå i avl. Vi er med andre ord en duganes gjeng med labradorer som har gått fra å være små bøllefrø til å bli nokså veloppdragne.

Jeg tar sjølsagt mitt arbeid som nandens nye førerhund seriøst, men jeg liker godt å bølle og leike. Av og til må jeg erte litt på Ariell, nandens gamle førerhund som egentlig har flytta på oldinghjem hos nandens foreldre, men avlegger prærien en visitt så fort anledningen byr seg. Ariell er veldig snill, men også en ganske bestemt dame. Vi er blitt gode venner og kan dele det meste.

Fra en 17. mai med mye bra vær ispedd noen regnskurer, har værgudene i dag bestemt seg for å slå til med gårvær og regn. Ut må man jo, men det blir litt ekstra innekos på slike våte, triste dager. På slik en gråværsdag har jeg gjort en nyttig oppdagelse. Under pulten på arbeidsrommet står en sånn plastseng med talende vekt. Nanden har trua med at den må flytte ut fordi den tar mye plass og bare er i veien. Dessuten er den lite tess når den nå er blitt så ordknapp. Den er litt ustø når en trår i den, men det går fint ann å ligge der etter min mening. Ariell har aldri ansett denne vaklevorne plastbalja som liggeplass, og for henne har den aldri vært annet enn et sted ho av og til blir kommandert til å legge seg når vår tobeinte vil ha en anelse om hva bikkjeskrotten veier.

Innekoshilsen fra Apollo

Maivær i grønt, hvitt og grått

Vi har jo hatt noen strålende uker, og sjelden har vi hatt det grønnere i midten av mai. Når det nå nærmer seg 17. mai får naturligvis et realt væromslag med snø og gråvær. Det er spådd mer nedbør i dagene framover, men mest i form av regn heldigvis. Så da er det vel håp for flagg og bunader framfor julegran og skinnfeller når nasjonaldagen skal markeres.

Nanden har kommet vel hjem med Apolloen sin etter en drøy uke på farten. Det var deres første langtur sammen, og det ser ut som de har takla den bra. Vel, kanskje med unntak av nanderyggen som mener det er blitt altfor mye sitting. Den firbeinte delen av reisefølget har stort sett gjort jobben sin, og nanden er veldig fornøyd med deres første lengre utflukt.

Apollo er visst en fin fyr å være på reisefot med så lenge han ikke forsøker å forsinke tog. NBS er såpass gode på å ikke holde rutetidene sine at de i hvert fall ikke trenger flere bidragsytere på det området. 30 cm gap mellom tog og perrong kombinert med glatt, bratt trapp er lite ideelt for en hund som i tillegg kan være litt tung i sessen, så nanden bør egentlig være veldig glad for at han ikke prøvde seg på noe stunt der. Jeg har sjøl kava mallon tog og perrong en gang, og det er virkelig ikke noen lystelig opplevelse. Heldigvis tok jeg ikke skade av det på noen måte, men nanden har ofte løfta meg inn på slike dumme tog. Apollo er jo litt kraftigere og tyngre enn meg, så ho greier han ikke på egenhånd når ho må stå med godt spredte bein og løfte framover. Den vrange ryggen gjør det heller ikke enklere. Etter diverse forsøk måtte konduktøren bistå med å løfte eselet som sto på fire stive bein på perrongkanten. Det var en nokså oppkava og rødmende nand som måtte takke og beklage før ho sank sammen i et sete. Til nandens store lettelse måtte toget vente på passasjerer fra en buss på neste stasjon.

Resten av reisa den søndagen skal også ha vært nokså strabasiøs med buss for tog på flere strekninger i kombinasjon med NSB sin elendige informasjon og kundeveiledere som knapt kan ha kjennskap til betydningen av ordet "sevice". På Skøyen stasjon måtte de beine etter en flokk med reisende ned diverse trapper og over ett par gater før de heldigvis ankom bussene. "Men hvilke busser kunne man regne som de to første da?" De fikk til slutt pressa seg inn i en av bussene som gikk i riktig retning.

Etter diverse forviklinger som endte i kaos og bussbytte på Gullskogen, begynte nanden å få nok av NSBs leie luner. Da ho sto i busskøen og ba om hjelp til å få plassert bagasjen tok en eldre dame et godt tak i bøylen på førerhundselen og forsøkte trekke Apollo med seg, mens ho spurte "Skal jeg ta denne?" I overraskelsen greide nanden såvidt å kvekke fram et. "Nei. Han bør jeg nok få ta sjøl?" samtidig som en annen dame tok nandens ryggsekk og nokså oppgitt kommenterte at det vel heller var sekken det trengtes litt hjelp til. Nanden syntes oppriktig synd på sin gule venn der han forsøkte å ligge ro i midtgangen i en overfylt buss der andre reisende tok minimalt med hensyn til han. På Kongsberg gikk han heldigvis nokså uberørt inn på bussen har sine faste ruter oppover dalen. Han lagde ikke en gang noe baluba ved påstigning og kveila seg sammen under setet for å sove ett par timer til.

Morningen etter skulle de på tur igjen. Det var skikkelig togkaos og bare en maxitaxi som var satt inn for å erstatte toget fra Kongsberg, og mange reisende blei stående igjen. Dermed bestilte nanden taxi sjøl i håp om å rekke første forelesning. På en togtur seinere i uke blei ho med en stasjon for langt og måtte vente en drøy halvtime for å få tog tilbake, så det kan vel trygt sies at de har hatt noen begivenhetsrike dager. Utfordringer blei det nok av, men uten sitt firbeinte reisefølge ville nanden virkelig ha slitt, sjøl om han også har vært jgenstand for noen mindre forviklinger.


Hjemmekoshilsen fra Ariell

Lortegris

Nanden sier ho er glad jeg ikke er av det slaget som ruller seg hvor som helst. Det setter seg skikkelig i pelsen min, og så tørker jeg ikke akkurat fort etter vask, så da ville jeg nok spolert dagens eventuelle utflukter.

Nå var det Apollo som presterte å gni hue og nakken sin i en noe fuktig jordflekk en halv times tid før de skulle ut og busse. En noe oppgitt nand greide heldigvis å redde situasjonen med tørrsjampo, men innsatsen med å grise seg til skulle vært særlig mye større før en ordentlig vask ville vært påkrevet. Egentlig skjønner jeg godt at han prøvde å sette en stopper for utflukten. Det er sikkert ikke så moro å være på reisefot i flere timer bare for å sove seg gjennom en liten time av et bussjåførkurs. Han var med nanden i går også, så han har da fått prøvd seg. Ho sier han var riktig så dyktig gutt, for de kom greit fram til hotellet der ingen av dem har vært før.

Påstigning på busser med bratte trapper er visst ikke Apollo fullt så komfortabel med. Det hoppes, danses, vrikkes og vris litt i meste laget etter nandens smak, og det ser ikke akkurat elegant ut. Det går visst rette veien, og med reisevirksomheten til præriesjæfa finner han snart nok ut at det har lite for seg å bølle i busstrapper. Han er ikke veldig begeistra for bratte trapper og trapper som avslører hva som bor under dem. Ellers er han visst en drøm å være på reisefot med, noe jeg ikke akkurat kan skryte på meg fra min første tid som førerhund.

Han har visst en hektisk maimåned foran seg, for nanden er aldeles ikke uten planer framover. Ho er ikke særlig bekymra for at han kan forstyrre forelesningene, men ho er nok desto mer i tvil om hvorvidt ho sjøl kommer til å holde ut flere lange forelesningsdager på rad. Ryggen minner henne stadig om at den kan finne på å bli mindre medgjørlig om ho ikke passer på hva ho driver med.

Meihilsen fra Ariell