Pølsefest

Bilde 1: Dachsen iført altfor store rosa hundesolbriller og bursdagspressangen hengende rundt halsen.


Bilde 2: Ariell pakker opp en av gavene sine.

I dag har vi hatt storfint besøk. Nandens tre tantebarn med opphav og bjeffert har vært innom for å markere mine ti år, så det har vært noen livlige timer her på prærien. De tobeinte spiste pølser og vi firbeinte fikk hver vår bursdagskjeks. Nanden hadde spesiallaga gjestekjeks til dachsefrøkna, så ho fikk et lite hjerte fordi kjeksbeina er i største lage for en sånn liten kropp.

Heldige meg har fått gaver i dag også. Jeg fikk ny tøyskål, noe som er greit å ha i bakhånd når vi firbeinte trenger å vannes på turen. Så fikk jeg ny knuteball. Det passer veldig fint for de er så populære her i gården at de blir fillet og utslitte ganske fort.

Vi rusla en tur ned til elva alle sammen. Jeg fikk til og med lov til å bade litt. Det var årets første bad for min del, og det blir nok helst også årets siste. Nandens eldste tantebarn blei her litt lenger enn de andre gjestene så jeg fikk litt ekstra kos også. Utrolig nok har været vært på vår side i dag, så vi har tilbrakt det meste av dagen ute. Stort bedre kan det vel ikke bli :)

Sliten, men fornøyd søndagshilsen fra Ariell

Bulder og brak

I dag er det ikke udugelige snekkere på taket som har lagd spetakkel. Nei da, det er han Tor sjøl som har svingt flittig med hammeren så det gnistrer og spraker. I tillegg har det øst ned vann i bøtter og spann, så det er nesten påkrevd med redningsvest hvis en skal bevege seg ute. Nanden spøker med at ho kan bli havfrue snart hvis det været her fortsetter, men ho er ikke sikker på om ho egner seg særlig godt til noe slikt.

Jeg har fått noen dager selefri mens nanden prøver å pleie skrotten sin. Vi har hatt en hektisk dag med mye hjernetrim innomhus, men utpå ettermiddagen ga det verste styrtregnet seg så vi fikk være ute en stund. Nanden bryr hue sitt med ei kinkig oppgave og mener ho aldri før har brukt så lang tid på å skrive halvannen side. I tillegg må ho stadig ta pauser for å innta horisontalen for en stund.

Sjefa er ellers ikke helt stø så her får en bare passe seg når ho kommer snublende. Ikke rart ho av og til ønsker seg fire bein. Halen har forresten stått langt oppe på ønskelista i mange år. Greit å ha noe å ta tak når en trenger å få strekt litt ekstra på ryggen. Det høres kanskje ikke spesielt behagelig ut å bli dratt i halen, men gjort på riktig måte er halestretching en sann nytelse.

Vel. På tide å bidra med leksehjelp kanskje. Det skader ikke med en luftepause i ny og ne for å vekke hjernecella litt. Det skal visst være bra å tenke høyt rundt utfordrende problemstillinger. Jjeg må i så måte være den fødte samtalepartner, for maken til skravlebøtte mener nanden en skal leite lenge etter. Det sies at jeg ser en tanke snodig ut når jeg sitter og vrir på de små øra mine samtidig som jeg trimmer stemmebånda. En ting er nå sikkert. Her i huset skal ingen ting forbli usagt nei :)

Snakkesalig hilsen fra Apollo

Regner det???

Du verden. Ja det gjør visst det gitt. Vann fra oven er jo nesten i ferd med å bli en sjeldenhet. Faktisk et snaut døgn sida sist, så det er på høy tid med ei ny rotbløyte.

Vi firbeinte har hatt hjemmedag, mens nanden har halta seg til legen på støttepinnene sine. Da hadde ho ingen ledige hender for verken firbeint ledsager eller slagvåpen, så ho måtte ty til tobeint los for en gangs skyld. God tid til transportetapper på apostlenes hester hører med i planlegginga om dagen, for her går det så laaangsomt at til og med sneglene fort kan få noen hundre meters forsprang. Den danske legedama måtte igjen knurre litt over det ubeskrivelig langsomme norske helsevesen, men skreiv ut resept på mer smertestillende

Vi sørger for å lage liv på tunet og er ellers veloppdragne dyr på vår "langtur" til postkassa. Noen hundre meter "vei" med vanndammer og hestemøkk i fleng er en utfordring for vår tobeinte når ho må ha to støttebein og derfor ikke kan la seg ledsage av noen som har vett på å styre unna elendigheta. Innimellom kommer Ariell ilende til for å redde vår tobeinte fra et ufrivillig bad i en av innsjøene de siste dagers regnfall har gitt oss. Svømmeturen slapp nanden heldigvis unna, men helt tørrskodd var ho nok ikke da ho seint om sider kunne slepe med seg beina på innsida av dørstokken etter dagens strevsomme utflukt.

Sølete hilsen fra Apollo som nå har henta håndkle og herved krever tørkehjelp

Trøtt torsdag med bløtt tilbehør

Ååhh. skulle nanden vært noe sted i dag??? Det kan jeg ikke forestille meg, for her har det vært veldig stille. Riktignok har jeg lånt nandeskrotten litt som liggeunderlag, men skylda for at den aldri kom seg til Tigerstaden vil jeg ikke ta. Den lunefulle kroppen har seg sjøl å takke når den bidrar med både tømmermenn og hekseskudd (i hvertfall heksehyl). Den kan ikke en gang gi fylla skylda.

Nanden er uansett glad ho ikke dro. En viss lyslugga kar har nemlig benytta dagen til å avlevere gjødsel i en noe tvilsom konsistens. Det kom en kraftig og saftig ladning i lite plukkbar form på formiddagen, men han har nylig overbevist vår tobeinte om at den største faren sannsynligvis er over ved å servere en fast og fin lort. Riktignok reiv den godt sjøl i ei sløv nandenese, men likevel var det visst flott gjort.

Den unge herren har dessverre ikke alltid like god kontroll over sitt ugjorte, og veien fra gjort til ugjort kan som kjent være grenseløst kort. Om han han er aldri så nylufta og har gjort både løst og fast i lange baner er til liten hjelp når han plutselig bare må. Når en allerede lever etter prinsippet om at må man så må det skje med en gang, kan slike ugne magedager by på visse uappetittlige utfordringer. Nokså grisete og upraktisk når resultatet vanskelig lar seg plukke og plaste.

Nei, ikke særlig greit å dra på dagstur med slik ustabil mage. Det har jeg til nandens store forskrekkelse prøvd en gang, og ingen av oss ønsker den affæren i reprise. Ho kan ikke huske at jeg på noe annet tidspunkt har vært så betutta og uttafor som den gangen på kjøpesenteret. Nanden var bare så inderlig glad for at det ikke skjedde på toget og lykkelig over at vaskepersonalet tok det så pent. Snakk om null kontroll!!! Og jeg som ellers aldri har gjort fra meg i sele!!! Akkurat på det området har nok min lyse venn aldri så lite forbedringspotensiale.

Lurer på om jeg bør legge nanden snart, ser ut som ho kan trenge det sjøl om ho ikke har vært oppe lenge av gangen og da mest for å lufte og fôre.

Hjemmekoshilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Turproviant fra K9 Natural

Bilde: Reiseklar Apollo med to 500 g pakninger K9 Natural Lamb.

Nanden har lenge vært litt usikker på om ho tørr bli glad i disse produktene fordi det en stund så ut til at Dyrekilden som selger dem ville fjerne dem fra sitt sortiment. Nå har de heldigvis heller valgt å satse på K9 natural ved å utvide sitt utvalg av dette fôret.

Den eldste av oss har fungert veldig godt på dette fôret i perioder der nanden har vært tvilrådig med hensyn til fôrvalg for en vanskelig hundekropp med spesielle behov. Saken er bare den at det ikke kan regnes som økonomisk forsvarlig å fullfôre store hunder på dette fôret over tid. Riktignok er det blitt noe rimeligere å fôre med nå som fire kilos pakningene er tilgjengelige, men det koster stadig en liten formue.

Gamla sjøl får fortsatt K9 Natural som del av sin daglige fôrrasjon og digger det rått. Sjøl for en altetende labrador er vanlig tørrfôr for vann og brød å regne i sammenlikning med disse herremåltidene. Ungdommen må imidlertid nøye seg med denne fortreffelige festmaten som turmat, en kjærkommen avveksling fra kjøttmaten som ellers serveres. Nå er ikke de frosne pølsene særlig anvendelig å ta med på turer ut over ett par dager, og dessuten veier jo tørrmat mye mindre. Overgangen fra kjøttbasert mat til kornbasert tørrfôr kan også være litt tøff for magen og det er lite ønskelig å fôre på tørrfôr i lengre perioder med mye reising. Med K9 Natural er problemet løst. Vi slipper styret med tilvenning ved fôrskifte, det er lett å ta med og forbruket av fôr er relativt sparsomt da de frysetørka bitene av kverna rått kjøtt og grønnsaker virkelig bidrar med næring i konsentrert form.

Fôringstabellen som er oppgitt på pakningen er beregna for hunder som i tillegg får rå, kjøttfulle bein daglig, så en må øke litt på dagsrasjonen av K9 Natural dersom en benytter dette som eneste fôr. Det blir likevel ikke store mengder mat å snakke om, men nå skal det ikke mye ekstra til før det merkes godt i lommeboka.

Til tross for den stive prisen vil nok K9 Natural være å finne her i gården i lang tid framover. Fôret er lett både å transportere og håndtere i det daglige. Dessuten smaker det fortreffelig. Og sist men ikke minst. Det fungerer veldig godt for oss begge.

Ti innholdsrike år

Bilde 1: Real bursdagskjeks med form som et kjøttbein.



Bilde 2: Ariell tester sitt nye aktivitetsbrett. Nina Ottosons Dog Trouble består av et trebrett med utfrest spor i form som en serpentin. I den ene enden utvides sporet slik at de skyvbare klossene kan løsnes . Klossene er hule slik at godisen kan gjemmes under dem, men godbitene er ikke tilgjengelige før klossene er plassert i riktig ende av sporet og kan løftes vekk.

Det er en sånn dag der minnene strømmer på og tydeligvis gjør nanden litt ekstra gavmild. Dagen har vært finfin for oss firbeinte med unntak av denne bondeknølen som har leika snekker på taket vårt og lagde så grenseløst mye spetakkel at vi måtte rømme huset for noen timer. Nanden fikk på seg skoa og det bar til skogs så fort de arme beina greide bære henne. Det gikk ikke i noe imponerende tempo, men uansett var det godt å kunne søke skogens ro og la øra slippe den intense skrallinga fra blekktaket.

Nå er jeg ikke lenger snart ti år for i dag er det akkurat ti år sida jeg blei født. Nanden har bakt bursdagskjeks som jeg trygt kan spise. Store, herlige bursdagsbein som nesten utgjør et helt måltid for lille meg. De er allerede blitt en ny favoritt hos både meg og min lyse kompis. Neste helg blir det visst enda mer bursdagsfreiring for nandens tantebarn vil også gjerne feire mine ti år :)

Nå varer dessverre ikke disse kjeksbeina evig, Derfor har jeg også fått en mer varig gave av nanden min. Et aktivitetsbrett fra Nina Ottoson som byr på litt andre utfordringer enn jeg er vant til fra mine gamle brett som jeg nå kjenner ganske godt og løser kjapt og greit. Jeg har fått Dog Trouble denne gang. Den har klosser som må flyttes gjennom en slags labyrint for å få tak i godbitene. Det er alltid like spennende med nye aktivitetsleiker og jeg kan bli veldig ivrig, men her må en visst ta det litt rolig i svingene ellers havner en virkelig i trøbbel. Det skal riktig nok noe til for å sette meg fast, så den helt store utfordringen er nok ikke dette heller. Moro er det i alle fall.

Med få unntak digger jeg Nina Ottosons aktiviseringsmateriell. Blant annet deler jeg nandens syn på at DogBoxen er en mindre genial oppfinnelse. Den er rett og slett noe rakkleverk av dimmensjoner. Ikke gir den belønning som fortjent og dessuten detter den fra hverandre til stadighet. Akkurat på det området har det fungert bedre å lære rydding i hverdagen. Jeg lærte tidlig å rydde min egen leikekasse for selegnag og endeløse dager på farten var ikke nok for meg.
Det har vært ti innholdsrike år og i sju av dem har jeg vært nandens trofaste ledsager. Ho trur ikke ho vil få oppleve en førerhund igjen med slik utholdenhet som jeg har vist. Av et kull på sju søsken er jeg en av to som blei førerhunder, men til gjengjeld fikk vi begge veldig fornøyde brukere. Som valp og unghund var jeg en rebell. Ei skikkelig bølle som mer enn gjerne var å finne blant godsakene på benker og bord, samt alle andre forbudte steder. Det blei til slutt for mye for forvertene og jeg flytta til nytt hjem for en stund. Etter et lengre opphold på førerhundskolen blei det da en velfungerende stifinner av meg også.

Jeg og nanden har sammen traska milevis gatelangs, på kjøpesenter, sjukehus, diverse hoteller, kurs -og rehabiliteringssentra, på landeveier, krøtterstier midt i villeste kauen, i bekkefar og steinrøyser... og andre tenkelige og utenkelige steder. Jeg har tilbrakt timevis med tålmodig venting i busser, på tog, stasjoner, hotellrom, venterom klasserom, auditorier, kontorer, ja til og med på doer. En stund hadde jeg nemlig et avtrede for meg sjøl, og folk må vel ha trudd nanden var sterkt plaga av diare så mye som ho fløy på do for å forsikre seg om at jeg hadde det fint :)

Da nanden sist uke deltok på aktivitetsuka med pollegutten sin mintes ho første gang ho hadde med meg på noe slikt. Med lopper i blodet og maur i baken sto jeg for pipekonserten fire dager til ende. Nanden mente jeg ville være dødssliten innen vi kom hjem, men neida. Etter en lang hjemreise og sein hjemkomst søndag kveld, var jeg som vanlig tidlig oppe mandagsmorningen, og innen klokka viste 6.00 hadde jeg fått plassert nanden i skoa og vi var på skogvokterrunden vår.

Opp gjennom åra har jeg nok ment så mangt om mye, noe som av og til har medført at min tobeinte har vært på vei til å bli grønn av ergrelse, men alt i alt har min egenrådighet vært en god egenskap, særlig når en stressa nand har sletta alle mentale kart og alle spor av retningssans er fordufta. Som ho sjøl sier; "Staheten er en overlevelsesteknikk ho ikke ville vært for uten."


Hilsen en fornøyd jubilant

Ariell prøver seg på Dog Trouble.

I samla flokk

Det er godt å være tilbake på prærien sammen med Apollo og nanden. I dag har jeg vært hjemme aleine noen timer, men det er jeg vant til så det går fint. Jeg får litt ekstra oppmerksomhet når Apolloen har lagt seg for å hvile litt. Det er utenkelig for nanden å skulle prioritere den ene av oss foran den andre, men pensjonisttilværelsen gjør jo at jeg nødvendigvis må få litt andre former for aktivisering. Kos er heldigvis ikke aldersbetinga så det får jeg masse av, men en ekte kjælegris får jo aldri nok :) Dessuten er jeg jo litt mer krevende i stellet, så jeg får også litt ekstra tid på trimmebordet. Ellers er jeg jo med på alt jeg kan være med på og nyter prærielivet med hopp og sprell sammen med husets guling.

Jeg har hatt ei fin uke sammen med nandens foreldre. Der er det flere som benytter meg som unnskyldning for en trasketur. Nandefader'n tar meg også gjerne med på biltur. Dessuten er han en fin fyr å småbølle med og så gir han meg av og til litt huebry og lar seg imponere over hvor hardt jeg kan jobbe for en skarve gulrotbit. Han inviterer meg også med opp i sofaen for en god middagshvil. De lange, gode kosestundene der jeg får krølle meg sammen på en varm, sovende kropp er herlige.

Nandemoder'n satte meg på fire daglige måltider etter at jeg presterte en ny runde oppkast, og jeg har ikke returnert mer mat etter det. De siste ukene har jeg fått mat tre ganger daglig, noe som fungerte greit. Min reservematmor er opptatt av at jeg fôres ofte nok for å skåne magen, men samtidig sikre at den hele tida har litt å jobbe med da jeg gjerne blir gående å brekke meg om magen begynner å bli tom. Så jeg er i de beste hender og de er visst fornøyde med at jeg også er en grei firbeint å ha i hus.

Sjøl om nanden veit at jeg har det alle tiders mens ho er på reisefot synes ho det er godt å komme hjem og få ha meg hos seg. Gjensynsgleden var gjensidig for da jeg var med for å hente henne i går, for plutselig blei kroppen min aldeles vill og ustyrlig av å se igjen nanden min og jeg var nær ved å hoppe rett opp i armene hennes. Ho sier det er godt å se at jeg er gode gamle meg, sjøl om jeg veldig snart fyller ti år og helt klart er en aldrende dame.

Fredagsfrisk hilsen fra Ariell

Fra frustrasjon til præriefred

Nanden har fått en forsmak av det nye Hurdalsenteret, på godt og vondt. Flere av de som har litt restsyn er lite imponert over kontrastene, da de gamle korridorene er malt lyse og gir dårlig kontrast mellom vegger og dører. Belysningen og akkustikken er heller ikke spesielt fordelaktig. Den nye hovedinngangen og resepsjonsområdet har fått gode ledelinjer, men ikke alle er like hensiktsmessig plassert. I løpet av uka fikk de heldigvis også på plass ledelinje inne i spisesalen. Mange har slitt med å orientere seg på den store, åpne plassen og det var lett å havne i en eller annen krok.


Min tobeinte misliker nok mest er at de nye undervisningsrommene er utstyrt med store vinduer. De store glassflatene er i seg sjøl en utfordring for mange. Ho er heller ikke spesielt begeistra for at kursdeltakerne blir utstillingsobjekter i ellers krevende undervisningssituasjoner og mener dette ikke er noen god vei til avmystifisering av "blindeundervisningen," snarerere tvert imot. Å betrakte "rariteter" gjennom et vindu bidrar sjelden til å øke forståelsen.

På samme måte som da vi kom blei kursdeltakerne frakta puljevis ca. femhundre meter med minibuss før ombordsktigning i bussen som skulle kjøre via Gardermoen til Oslo fordi Hurdalsenteret fortsatt har midlertidig hovedinngang nede ved peisestua. Vi skulle være med bussen ned igjen og nanden var glad for at vi var såpass raskt ute etter lunsjen at var blant de første som blei kjørt til Haraldvangen for bussbytte. Det var nemlig trangt om plassen, men heldigvis bare meg som firbeint passasjer. De andre fire førerhundene var med i andre pulje. De lagde til og med kaos når de skulle inn på den store bussen, men da hadde vi for lengst slått oss til ro på vår plass og slapp å kave rundt i floka av bein og haler.

Ellers er nanden glad for at jeg har tatt disse dagene med knusende ro. Jeg sover når det ikke skjer noe som angår meg, men bøller gjerne litt med min tobeinte når jeg får anledning. Imidlertid aksepterer jeg ganske greit når nok er nok. Nanden har vært opptatt med undervisning mesteparten av dagen, og kveldene har ho brukt til å forberede neste dags undervisning, så jeg har ikke akkurat levd et strevsomt liv de siste dagene. Vi har også vært flere førerhunder og den eldste i flokken har jeg vært på flere kveldsturer sammen med. Han satte meg på plass ved et tilfelle, men ellers har vi kost oss på turene med våre tobeinte. Flere har også skrytt mye av hvor flink jeg er med å komme tilbake til nanden og at jeg ser ut til å være en rolig og grei ung herremann. Vel, jeg flyr ikke akkurat i beina på henne, men stikker heller ikke langt unna.

Etter fire dager på en byggeplass med flyttekaos, elendige undervisningsforhold og manglende utstyr og undervisningsmateriell er nanden inderlig glad for å være hjemme igjen. Ryggen hennes klager over dårlig behandling, men ho er likevel glad ho dro med seg den tunge datamaskina, for ho måtte bruke sitt eget utsyr i undervisninga da senteret ikke hadde maskiner i brukbar stand. Å invitere til datakurs uten tilgjengelig datautstyr synes ho er toppen av galskap, og ho begynner å lure på hvor mye tålmodighet ho egentlig bør tillate seg å ha før ho sier takk for seg. Nå har de trukket flere praktikanter på høstens kurs fordi senteret ikke har råd til å få alle ferdig som assistenter inneværende år, men det er sjølsagt ikke de som kom sist som trekkes først. Noen får dermed en praktikantperiode på fire år, noe som mildt sagt er i drøyeste laget når halvannet år var satt som et absolutt mål.

Jeg synes også det er veldig godt å være ferdig med reisinga for neon dager. Dagen i dag har vært lang med mange kjedelige timers venting der vi ikke kunne gjøre stort annet enn å passe bagasjen fordi det ikke finnes egna oppbevaringsmuligheter. Ariell var med for å hente oss på bussen og gjensynsgleden var stor enda ho har hatt det som plommen i egget med fire måltider om dagen og middagshvil på sofaen sammen med far i huset.


Før nanden slapp oss inn i det vesle huset vårt på prærien fikk vi gjøre oss ferdig med hilseritualer og gledessprett, samt en tur ut i villnisset for å befri våre kropper for diverse avfall. Ariell venter på sin lille rasjon nattmat og jeg er i ferd med å gå til ro for natta. Vår tobeinte er uendelig lykkelig over å være hjemme etter de siste fire strie dagene. Akkurat nå vil ho nok helst avlyse alle høstens planer og gå i hi, men det går seg nok til denne gangen også.


Trøtt torsdagshilsen fra Apollo

Fortsatt på reisefot

Bilde: Apollo har gått til ro for kvelden i en av Hurdalsenterets hundesenger og med medbrakt teppe.

I likhet med de foregående dagene var vi også heldige med været både lørdag og søndag. Lørdag hadde vi valgfri trening og nanden hadde bestemt oss for å gå hinderbane før lunsj. Vi gikk tre runder, men banen blei ombygd mellom hver gang, så det var bare å skjerpe oppmerksomheten og passe på. Det gikk slett ikke verst denne gangen heller, men en del av disse pinnene og plastremsene syntes jeg var dustete plassert, men sånn er det nå en gang i de tobeintes verden. Vinden bidro også til litt ekstra utfordringer ved å rive flere hindre, så plastbånd flagra og stenger lå strødd som fyrstikker.

Det var ikke så varmt som dagen før, noe som hjalp litt på konsentrasjonen. Etter lunsj var vi med på innkallingstrening. Jeg er sjelden å finne mange meter unna nanden og er ikke vond å be når nanden vil jeg skal komme, men jeg går gjerne med halen opp og snuta ned når jeg får være løs. Da vi hadde kryssinnkalling med to og to hunder samtidig tok jeg rennafart og sikta meg godt inn på nandens knær, men jeg rakk akkurat å bremse så mye at jeg ikke traff henne med full kraft. Sjøl om jeg ikke dro så mye da jeg blei holdt igjen, var beina mine klare for noen friske fraspark og jeg var lynsnar med å ta strake veien tilbake til henne så fort jeg fikk slippe løs.

Søndag sto den store styrkeprøven for tur. Den innebar en større hinderbane med mange ulike typer hindringer og utfordringer. Jeg hadde litt lyst på brødskiva med leverpostei som noen holdt fram til meg, men greide meg ellers bra. Noen hindre var reine labyrinten så en nesten gikk seg vill i dem, men vi kom oss gjennom dem også.

Etter lunsj var det tid for å stable folk og dyr i bussen og sette snuta mot Oslo. Derfra tok jeg og nandnen toget til Holmestrand for å overnatte ei natt. Siste biten skulle vi egentlig ta buss, men den slapp å ta oss med da nanden ikke oppdaga den før den plutselig starta og kjørte av gårde som om den plutselig hadde fått hastverk. Dermed blei det trasketur for meg og nanden, noe ryggen hennes var lite begeistra for. Like etter at vi kom fram til hytta begynte det å regne og det bøtta ned hele natta. Min tobeinte begynte å bli bekynra for turen videre, men da vi tidlig i grålysninga gikk til bussen stilna regnet av for en liten stund.

Dagens reise med buss, tog og taxi endte på en byggeplass langt oppi skogen et sted. Jeg har aldri vært her før, men nanden er visst litt kjent her. Vi kom ganske tidlig. Da var det fullt kaos her fordi de blant mye annet holdt på å rigge til den nye resepsjonen. Nanden sier de kommer til å holde på med bygge og flyttevirksomhet i mange uker framover og er helt sikker på at mye arbeid fortsatt gjenstår også ved den såkalte nyåpninga i slutten av september. I dag har ho tråkka rundt for å studere de tilgjengelig deler av Hudalssenteret.

Her oppe har det også regna masse, bekkene er blitt små fosser og renner over mange steder, så det er stedvis mye vann på gangveiene. Jeg blei våt og sølete etter den fartsfylte kveldsturen sammen med en eldre førerhundkollega. Jeg har fått låne seng og nanden har lagt teppet mitt oppi. Nå er jeg trøtt og skal gå til ro for kvelden.

Søvnig nattahilsen fra Apollo

Med nanden på (bær)tur

Etter en lengre biltur på mandagskvelden hadde vi en rolig dag i Holmestrand på tirsdag, så nandekroppen skulle få litt fred. Det var et nytt og spennende sted for meg, og mim tobeinte er heller ikke der så ofte, mem vi fikk en fin tur i herlig formiddagsvær. Jeg prøvde så godt jeg kunne å trekke nanden opp de bratte kneikene og gjorde ellers en god innsats med å geleide henne på ujevne grusueier og opp snodige stier og sjags underlige trapper. Vi kom oss gjennom hele runden uten store problemer, men valgte feij sti et sted. Det var ikke min skyld for jep markerte veiskiller så godt det lot seg gjøre og var dessuten pinlig nøye med å gjøre nanden oppmerksom på alle kanter, trinn og ujevnheter. Både godord og godbiter satt løst på den turen, og vi var begge strålende fornøyde da vi var vel tilbake ved hytta.

Tidlig på onsdagsmorningen kjørte en veldig snill nandefar oss inn til stasjonen etter først å ha diska opp med både frokost og matpakke til en surrenand som aldeles ikke var klar for å reise videre. Både starthjelpa og matpakka kom godt med, for det blei en lang dag der timene gikk med til togreiser, venting og møtevirksomhet, før vi ankom Lillehammer tidlig i kveldinga.

Her har vi nå tilbrakt to hele dager i selskap med nærmere førti andre førerhunder og deres brukere, samt en hel del trenere, hjelpetrenere og øvrige hjelpere som gjør en betydelig innsats.
I går var vi i byen og trente, og nanden var spent på hvordan jeg ville fungere i et helt ukjent bymiljø. Det har dessuten vært smått med byturer på oss de siste ukene. Jeg fikk virkelig vist hva jeg er god for og har losa nanden forbi mange ulike hindringer, avsperra fortau. Trange passasjer, kaotiske gågater, sure bikkjer og masse folk som svimer rundt uten mål og mening. Ikke en gang den tredje og siste byvandringa med flest utfordringer greide ta piffen fra meg, så nanden kom ikke tilbake til hotellet med et slakt av en hund slik ho hadde sett for seg, og ho er storfornøyd med meg. Hjelpetreneren strødde også om seg med godord, og så hadde vi en kjempefin økt med en av trenerne fra skolen min.

Dagen i dag har også vært innholdsrik. For vår gruppe begynte den med landeveistrening inkludert hundepasseringer og møter med el-bil. Etterpå gikk jeg og nanden vår første hinderbane sammen. Første forsøk gikk strålende. De neste to gikk også fimt, men med litt småpirk på et par hindrimger. Det var etterhvert blitt ganske varmt og nanden mente at jeg også begynte å bli litt sliten. Ho lurte litt på om vi burde stå over okta etter lunsj, men det blei appell på oss. Riktignok utførte jeg den ikke med høyeste intensitet, men nok en gang beviste jeg for min tobeimte at jeg ikke er aldeles slappfisk.

Neida, jeg har ikke vært aldeles livløs resten av ettermiddagen og kvelden. Det er absolutt mulig å få kontakt med meg, og jeg kan til og med på eget initiativ reise meg fra madrassen og tusle bort til nanden for å småprate litt. Jeg var ikke engang vanskelig å få med på kveldens siste luftetur

Fornøyd nattahilsen fra Apollo

Forberedelser til ny utflukt

Bilde: Apollo klar for tur med både mat og madrass.

Nanden prøver å komme i pakkemodus, og for sikkerhets skyld står huset fullstendig på hue. Helgas festligheter tok så hardt på at vi ikke kom oss hjem før i dag. Nå var det kanskje ikke 30-årslaget som blei mest utslagsgivende, men den særdeles vrange kroppen hennes som stadig gjør forsøk på å spolere alle planer.

Planen er å få unna første del av reisa i dag for å få en dags avbrekk i reisevirksomheten. Dessuten er det litt mer behagelig for både to- og firbeinte å fredes i bil på sånne lange turer. Nandemodern skal låne Ariell, og mat for nesten to uker er posjonert og pakka ned. Min turproviant er veldig grei. Nå har jeg fått noen dagers tilvenning til frysetørka mat og skal ikke ha med mer enn en skarve kilo med fôr til vår ti dagers utflukt. Fordi min biamadrass enda ikke er kommet, skal jeg få låne Ariell sin Gaupaseng. Ho har jo både seng og bur der oppe i kråkeslottet og trenger ikke noen reisemadrass nå. Dessuten er jo hennes lille biamadrass her hvis de skal på helgeutflukt. Ariell sover godt på den, men jeg er ikke fullt så sammenleggbar så den er i minste laget for meg.

Reiseklar hilsen fra Apollo

Ikke helt etter planen

I går begikk jeg en prestasjon som nesten fikk nandens planer for kvelden ti å gå i vasken, eller rettere sagt fordrives av en real hundevask. Før ho rakk å si noe hadde jeg nemlig begått sommerens hjemmespa-behandling og den foregikk sjølsagt ikke i særlig reint vann. Jeg skulle jo uansett vaskes en av de nærmeste dagene, men det var egentlig meningen å vente til vår firbeinte feriegjest hadde reist hjem. Det var dessuten så varmt at vi ikke kunne gå noe sted før langt uti kveldinga, men godt tørkevær var det jo så tidspunktet for en vask kunne knapt nok vært bedre.

Det var fortsatt mer enn varmt nok da vi gikk for å besøke nandens mormor. I tillegg var det nokså myggelig, men de fleste som prøvde å forsyne seg av min tobeinte til kvelds måtte bøte med livet for den ugjeringen. Det går ikke spesielt fort med nanden om dagen, men vi kom da fram til slutt. Hjem kom vi oss også. Ho har ikke helt styring på alle musklene som skal kontrollere ankelleddet, noe som gjør det ekstra vanskelig å gå oppoverbakker, men opp den verste bratta var vi så heldige å få rulle i bil denne kvelden.

I morges fant nanden ut at ho hadde lagt igjen en svamp ute etter gårsdagens vask. Det vil si, jeg kom over den først. Uheldigvis for svampen og ikke spesielt fordelaktig for meg heller, for min parteringsvirksomhet var nokså hørbar og dermed var jeg avslørt.

I dag er det gråvær igjen og nå på ettermiddagen har det begynt å regne også. Det er slutt på dachsens ferie, så om noen timer reiser ho hjem igjen. Snart er det slutt på hjemmeferien vår også. Jeg og nanden reiser på en lengre utflukt på tirsdag. Jeg skal få være med på min første store førerhundsamling som i år er på Lillehammer. Der har jeg riktig nok allerede vært en gang, men da var det bare to førerhundkollegaer der.

Sommerkveldshilsen fra Apollo

Gladachs

Det er jevnt over ganske bra sommertemperatur om dagen, men sola avløses daglig av gråvær inkludert regn og torden.

Akkurat nå er vi alle tre samla rundt nandens bein. Det begynner å bli såpass kjølig at vi snart kan traske en rolig kveldstur. Dachsefrøkna får nok en kort tur sammen med gamlemor for ho fikser ikke alltid like godt å gå i bånd. Det gjør nok ikke så mye at det ikke blir noen langtur for hennes del da det til tider har vært nokså livlig på tunet i dag.

Ellers er dachsen fortsatt snill og grei. Helt ferdig med løpetida er ho tydeligvis ikke for h greide å grise til nanden nokså grundig i går, og kan av og til finne på å gjøre seg lekker for meg. Jeg bryr meg ikke, men blir ho for nærgående og klamrer seg fast rundt halsen på meg kan jeg da si i fra om at jeg misliker slik klenging. Imidlertid tyr jeg ikke til annet enn milde advarsler og de respekteres av dachsen. Nanden er veldig fornøyd med hvordan jeg har mottatt feriegjesten. Ho hadde egentlig tenkt at vi ikke skulle omgås så mye fordi jeg kan bli litt voldsom i leik og ho er redd jeg vil mose dette beinrangelet av en dachs med den store, tunge kroppen min. Ho har tatt skammelig feil, for jeg tar nemlig hensyn til den pinglete lille skrotten og overser henne heller enn å ta helt av. Dacchsedama er en fin leikekamerat inntil et visst punkt, for til og med jeg kan få gnagsår i øra av den intense bjeffinga som tydeligvis er en nødvendighet for å drive de tynne, korte beina framover.

Sommervarm hilsen fra Apollo