Utfluktsforberedelser

Bilde: Apollo sitter og venter med ventekaninen sin i munnen. "Søte er de begge to."
_________________________________________________________


Nanden har halt storsekken fram fra skapet og babler ett eller annet om ett par uker på farten. Det er rikignok noen dager til enda, men sekken står nå der. Til skrekk og advarsel tydeligvis. Ho virker ikke akkurat stemt for å reise noe sted.

Jeg skal jo sjølsagt ikke være med. Nå er jeg jo for lengst fritatt fra slik strabasiøse ferder og har overlatt sånt pes til Apollo. At jeg ikke får bli med på langturene har jeg vendt meg til, og koser meg stort hos nandens foreldre der jeg har det veldig fint mens de andre to er bortreist. Småtrollet har begynt å forstå at jeg er en hund og ikke ei skinnfille ho bare kan rive og slite i slik det måtte lyste henne, men det hender fortsatt at ho tar sine fire små labber til hjelp for å bidra til å rydde litt i pelsen min. Ho er nå god også da, særlig når ho legger seg tett inntil for å låne litt varme av meg. Det skjer ikke så ofte lenger for nå er ho blitt nokså sjølstendig og har fått sin egen varme, gode pels.

Apollo tar det med ro så langt. Han er ikke av typen som er i reisemodus med en gang han ser sekken, men har visst vært og plukka reisekompisen sin ut av ene sidelomma. Pipedyret har egentlig fast tilhold i nandens jakkelomme for å kunne være lett tilgjengelig underholdning for en utålmodig kar når ventetida blir lang. Det er en grønn kanin med rosa ører av typen Kong Wubba balistic friends. En ekte ventekanin som gullgutten er blitt veldig glad i.

Foruten utfluktsforberedeler går nok helga med til en grundig gjennomgang av pels og klør for både meg og den gule. Han har heldigvis tatt til vett og roa pelsfellinga si. Ikke helt greit når gutta skal stase seg opp til våren så altfor tidlig. Min gamle skrott holde heldigvis godt på den varme gode underulla enda, så jeg ikke fryser spent ihjel av en liten tur ut i den bitende januarkulda.

Vinterkledd hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Rose Line potesaks

Bilde: Rose Line potesaks 4 1/2"
__________________________________________________________

Nanden har aller nådigst fått gehør for å få med denne torturrredskapen som favoritt, men argumentet er enkelt og godt. Alternativene er nemlig langt verre, enten det gjelder dårligere sakser, eller klippemaskin som likevel krever en stuss med saksa i etterkant, fordi den ikke kommer skikkelig til i alle kriker og kroker, særlig hos den som vokser på seg mye buskas rundt klørne.

Denne saksa har tre uvurderlige fordeler. For det første klipper den godt, for det andre har den med sine 4 1/2 tommer grei størrelse for oss som ikke akkurat har miniatyrlabber og for det tredje har den en god bue som gjør den sikker å lett å jobbe med. Sjølsagt er den også butt i enden for å minske risikoen for stikkskader.

Vi firbeinte lar saksa under tvil passere som månedens faroritt da klipp av potehår ikke utgjør den festligste delen av stellet. Dog er slikt stell godtatt, men det skader definitivt ikke at redskapen sørger for god effektivitet i arbeidet. Å skli rundt på golvet som Bambi på isen på grunn av lange hårtjafser under labbene er ikke engang noe alternativ, så litt frisering rundt tåsene må til inniblandt.

Denne potesaksa er forsåvidt også grei å stusse haletippen med, men her foretrekker nok nanden dobbel effileringssaks 6" av samme merke.

Rotehjelp

Bilde: Ariell med ett CD-cover i munnen. "En får vel være flink og rydde etter seg."
_____________________________________________________


Nå skal jo alle nandens og våre eiendeler flyttes ut av præriehuset om ikke altfor mange måneder, og i den forbindelse mente jeg det var på sin plass å minne henne på hvilke uendelig stort prosjekt det vil bli å flytte så mye krimskrams. I dag endevendte jeg like godt CD-hylla hennes. Ho kan jo bare få lure på hva som stakk en godt voksen gråhåra dame akkurat da.

Litt forundra blei ho stående å se på at jeg dytta ut CD-cover etter CD-cover og lot dem bli liggende på golvet. Da ho etter hvert fikk samla seg nok til å undres på om vi ikke heller skulle finne på noe annet, blei jeg et øyeblikk stående å kikke litt tvilende på henne, før jeg tassa ett par steg nærmere for å høre bedre hva ho nokså lavmælt hadde å meddele. Med litt høy halefaktor greide jeg å subbe ned ett par CD'er til også. Nå er jeg vanligvis ganske grei, og sida jeg nå likevel ikke fant noe som verken kunne behage min smak eller mine ører, hjalp jeg like gjerne til med opprydninga.

De siste dagers snøvær og kuldegrader har igjen gitt oss strålende vinterføre og en del løssnø å base i. Nanden lurer på om all snøen og den vinterfriske lufta har gått til hue på meg sånn som jeg styrer og steller her hjemme i dag.

Vilter vinterhilsen fra Ariell

Dialogens sanne ansikt

For tredje gang denne måneden er nanden oppgitt over knebler forkledd som dialog og taktisk spill som i fare for å bli satt ord på kamufleres under finurlige begreper som misforståelser og manglende dialog.

Nanden er mildt sagt oppgitt og her i gården tys det til skriveterapi for å få utløp for frustrasjonene. Det kan nok bli produsert en del tekst innen helga er omme.

Vi har kommet hjem igjen til kulda. Den lille snøen som dalte ned for noen dager tilbake har festa seg ganske bra, så det går an å gå sånn noenlunde trygt også med nandens små, nette joggesko som det er håpløst å få tak i egna brodder til. Ellers har ho jo måttet pigge seg avgårde til postkasse på to krykker i håp om at den løsningen skulle holde henne oppreist på skøyteisen vi har hatt en stund. Det er en lettelse at glatta nå har fått godt snøføre som erstatning, og de som spår været sier det skal dette ned mer krystalisert vann i løpet av helga.

Logrende lørdagshilsen fra Apollo

Løp og kjøp

Det er så absolutt ikke januarsalget som har fått vår tobeinte til å tømme sparegrisen sin, enda diverse hvitevarer og noe møblement må anskaffes i nær framtid.

Etter en søvnig nyttårsfeiring har nanden nå kvikna til såpass at ho innser hva det nye året krever av snarlige innkjøp. Deriblant viste en rask vareopptelling et stort behov for påfyll av kosttilskuddslageret for de nærmeste månedene. Fôr har vi i overflod både i fryser og sekk, så man regner med at vi rekker å bli flytteklare innen det er tid for å fylle opp matlagrene igjen. Nå kommer det jo litt an på tempoet til godsherren på Svelterud, men sveltihel er det nå likevel ingen fare for at det blir.

Den tidligere godseieren her på prærien har nå oversendt nanden skriftlig oppsigelse av den drøyt ti år gamle husleiekontrakta. Et godt, gammeldags brev der hver enkelt bokstav er pent og personlig utforma for hånd og sendt med sneglepost. Nanden kan knapt huske sist ho fikk noe slikt i posten. Det kan vel kanskje ha vært den gangen for åtte år sida, da den gær'ne nabokjerringa ga seg ende over og øste ut all sin misnøye i brevs form.

I alle de åra jeg har vært nandens førerhund har vi gått litt ekstra fort forbi den gården, og nanden hilser ikke når vi møter kjerringa på sin høye hest. Dessuten var det forrige bikkjedyret hennes lite snill med meg. Den sprang gjerne en kilometer foran eieren og hadde full anledning til å finne på alt det fanteri den kunne komme på, helt uten noen bekymring for for vedkommendes inngripen. Nanden har fortsat friskt i minne hvordan dyret en kald vinterdag plutselig kom stormende og satt i buksebeinet hennes på vei over ei isglatt bru. Ikke hadde filledyret vett til å slippe heller. Eventyret om Titus tok slutt noen måneder seinere, da dyret var så uheldig å bite feil person. Sånn kan det altså gå, så moralen her må vel være at det er best å holde tenna for seg sjøl :)

Hilsen fra Ariell som ikke har spist postmannen til lunsj

Så øra flagrer

Joda, vindvær har vi fått så det holder og nå synes vi det kan roe seg litt. Særlig nanden begynner å bli sliten og lei av så mye luft i bevegelse med mye unødvendig støy som resultat.

Det er fredag 13. og det har nanden fått merke. Heldigvis har det ikke skjedd de store ulykkene, men det er visst en del arbeid som går noe trått i dag. Det til tross for nokså hektisk virksomhet. Telenor har fullt opp med å få av gårde nandens mailer og holde tråden når ho hiver seg på telefonen i håp om avklarende svar.

Flere ganger i dagens løp har vi firbeinte vært ute for å teste isen. Den er like glatt i dag som i går, og nanden holder seg lavt nede ved bakken der ho lister seg ut for å hente ved og post.

Med hensyn til å kaste vinterfrakken har jeg ombestemt meg, men jeg rakk å bli nokså mye tynnere i pelsen på de få dagene jeg nå har brukt på å slippe underull. Nanden er godt i gang med pelssanking, og spøker med at det skal spinnes garn av den så ho kan få strikka jakke til stakkers tynnkledde meg. Ho har vært litt bekymra og mener jeg bør ha nok erfaring med norske vintre til å avstå fra og kle av meg så tidlig i januar.

Ullen hilsen fra Apollo

Tomskalle eller pappskalle?

Bilde: Med hue godt ned i senga og labbene slengt over kanten tar Ariell sterk avstand fra all tankevirksomhet.
________________________________________________________

Nanden er i grublehumør, og det er virkelig livets store og viktige problemstillinger det angår denne gangen :) Det funderes nemlig på hva som er forskjellen mellom å være tjukk i hue og trang i nøtta? Ja, det er jo sjølsagt ikke hattemålet det siktes til. Det får da være grenser for enkelhet :) Tilleggsprøsmålet er jo da om det er bedre å være et naut enn å være dum som en sau...?

Jaja. Ho får da bare fortsette å fundere hvis ho da ikke har noe bedre å ta seg til. Man får visst være glad man er hund og slipper unna sånne vanskeligheter. Fordelen med en nand i grublehumør er at ho forholder seg ganske rolig. Og med kroppen sin godt plassert i sofaen er det anledning for en tilårskommen bikkjeskrott å låne litt varm menneskekropp å sove på. Joda, jeg har da god seng, men et nandefang er tusen ganger bedre.

Dormende middagshilsen fra Ariell

Tilbake til skolebenken

Etter at det en god stund så utrygt ut for om vi i det hele tatt ville komme oss noe sted som helst, blei et håpløst taxitilbud erstatta med en over måte grei bilende lillesøster med god plass i bilen til både meg og nanden, samt hennes medbrakte eiendeler... og det var jo ikke så reint lite. Og enda var det fortsatt plass til nandens to yngste tantebarn i baksetet.

Vi ankom Numedal videregående skole i god tid. Jeg har aldri vært der før, men nanden gikk på skole der i årevis. Det begynner riktignok å bli tolv-tretten år sida, men forandringene er ikke større enn at ho fortsatt finner rimelig greit fram.

Jeg syntes det var kjempespennende med helt nytt sted. Riktignok har vi bytta buss der nede av og til når vi drar på langtur fra morningen av, men jeg har aldri fått anledning til å ta området i nærmere besiktigelse. Jeg jobba som en helt, noe jeg jo vanligvis gjør, så vi fant greit fram til riktig klasserom. Der møtte vi en gjeng med spente og forventningsfulle elever og det var ganske tydelig at det ikke er daglig kost å få besøk av en firbeint nudling som meg.

Det er tredje gang nanden får en halv skoledag til disposisjon for å gi skolens helse- og sosialfagklasse en liten innføring i temaet synshemming. Ho har greid å finne fram til et opplegg som fungerer greit, men samtidig er fleksibelt nok til å ha rom for endringer avhengig av hvilke behov som måtte dukke opp under veis. Et opplegg der elevene gjennom teori, praksis og egne refleksjoner får et lite innblikk i hva det kan innebære å ha en synshemming.

Jeg fikk også hilse litt på noen av elevene og oppførte meg ellers pent. Skolesituasjonen er jo ikke helt ukjent for meg da jeg jo har vært med nanden på de ørkesløes forelesningene på universitetet. At jeg er i stand til å ligge helt i ro og være musestille er det i alle fall ingen tvil om.

Vi er kommet hjem til vår sorte dame og nå er det tid for firbeint middag og tobeint middagslur før vi labber middagstur.


Hilsen skolelyset Apollo

Dagen da vi ikke dro på tur

Bilde 1: Livet er herlig med sofa og pelspledd. "En herlig liten sofagris har inntatt sin yndlingsplass."


Bilde 2: Apollo i snøen.
_________________________________________________________


Den bitende kulda forsvant like brått som den kom. Forrige dagen dumpa utetempen ned mot - 20 før den allerede i går morges spratt like fort opp igjen til fem-seks små blå. For en lettelse, særlig for den vesle spindien vi skulle ta godt vare på noen timer da hennes reservemams hadde "lang" arbeidsdag og mente det var uakseptabelt å etterlate den vesle kroppen aleine hjemme i så mange timer. Så da blei det vilter leik på oss yngste. Deretter fikk gjesten vår nyte noen timers total avslapning på sofaen sammen med nanden, før reservemamsen kom tilbake for å hente nøstet.

Nanden er ikke særlig glad for at pelsen min er i ferd med å gå i oppløsning. Ho mener det er for tidlig å kaste vinterfrakken enda, men kroppen min har tydeligvis bestemt seg for at det er nødvendig å kvitte seg med store mengder hår akkurat i dag. Det blei gjort et iherdig forsøk på å bli kvitt noe ull før vi la ut på tur i morges, og i kveld står nok en ny runde avpelsing for tur.

I dag skulle vi egentlig vært på dagsutflukt da både møtevirksomhet og knapphet på medisiner tilsa at en slik langtur var påkrevet. Imidlertid har nandekroppen i flere dager sagt klart i fra om at noe slikt er lite aktuelt, og i går slo den for sikkerhets skyld til med en hardnakka halvsidig huepinn, bare for å gjøre det helt klart at det ville være særdeles dumt å begå noen større sprell.

Så her er vi da. Hjemme i roden og freden på prærien. Så får nanden heller følge møtet på telefon og trygle et apotek om litt ekstra service.

Det plager meg ikke nevneværdig å være hjemme, for her er det vinterlig vakkert og knakende godt snøføre. Med andre ord er prærievinteren som skapt for firbeint snøfresing og spretne sprell.


Vinterlig hilsen fra Apollo

Nandens ord for dagen

Bilde: Apollo tar seg en blund. "Her tar man livet med knusende ro. Et eksempel til etterfølgelse?"
_________________________________________________________

Vi er hjemme igjen etter noen dager med pedagogisk sus. Der jeg lå pent under bordet har jeg ikke akkurat hatt store bekymringer for noen som helst slags teori. For oss hunder er det kun det praktiske liv som har noe for seg, og etter dagens opplevelse konkluderte nanden endelig med teorienes meningsløshet, som om man ikke visste dette fra før.

Nanden er fascinert over hvordan ord som "kommunikasjonssvikt" og "misforståelse" kan benyttes i den hensikt å skjule en praksis der trynetillegg og forskjellsbehandling er de egentlige nøkkelbegrepene. Hvor ble det av de fantastiske pedagogiske teoriene iverksatt i det praktiske liv?

Nanden avga følgende svar: "Mennesker er faktisk så enkle at de ikke makter avstå fra å gjøre den minste ting uhyre komplisert. Dermed eksisterer teoriene mest for sin egen del da de i realiten aldri vil kunne komme til praktisk anvendelse."

At jeg nå har en frustrert nand trenger jeg neppe redegjøre nærmere for. Bare ho nå ikke går aldeles i spinn. Öppi dette kommer spørsmålet om det virkelig er verdt å ofre seg fullt og helt for denne galskapen.

Enda godt vi er kommet oss hjem så nanden kanskje kan få litt avstand til tingene og en liten mulighet til å kjøle ned sine overkokte hjerneceller.

Nyttårsklem fra Apollo

Tid for tur

Ikke før har en kommet over nyttårsfeiringa så bærer det ut i verden igjen. Nanden jobber iherdig med å få unna noe nødvendig papirarbeid før vi fordufter, men som vanlig har døgnet for få timer.

Før vi stikker av en gang uti kveldinga skal vi ha tobeint middagsgjest, og kanskje en firbeint også... Nanden skal pakke for tre og passe på at alle nødvendigheter blir med. Slikt er særlig utfordrende når tida er knapp.

Ellers er det en aldeles nydelig dag som skapt for å nytes utomhus. Vi spretter rundt i det lille vi har av snø før vi springer inn igjen for å riste oss godt og grundig så snøføyka står, og det blir vått over alt. Når nanden har fått tørka opp det verste kommer vi gjerne inn igjen for en ny runde så ho får enda mer jobb.

Bøllehilsen fra Apollo

På vei mot noe nytt

På denne årets første dag er det i overkant fredelig hær på prærien. Til tross for en rolig nyttårsfeiring uten store utskeielser er formen heller laber hos vår tobeinte.

Vi har fått litt snø, og den har til og med festa seg, så nå er det greit vinterføre og ikke altfor kaldt. Så gjenstår det å se hvor lenge det varer. Vi koser oss i alle fall så godt vi kan der ute, sjøl om det ikke akkurat er noen mengder med snø.

Til og med Ariell er tydeligvis litt ekstra nyttårssprelsk, for det går virkelig unna, og sjøl ikke jeg som er ung og sprek skjønner helt hvordan ho kan få så vannvittig stor fart på de gamle beina. Jeg blir faktisk nødt til å kutte neon svinger og ta noen ekstra snarveier for å holde tritt med henne.

Sida det snart står en hel del gjøremål for døra har nanden gitt meg noen dager fullstendig selefri. Ho prøver å ikke legge altfor mange planer, men årets første måned byr da på et par utflukter, så her er det bare å henge med.

At det blir et nytt utfordrende år er nanden imidlertid ikke i tvil om. En gang utpå våren bør det vel også være klart for en real flyttesjau, og flytting innebærer jo en betydelig forandring for oss alle tre. Inntil videre nyter vi prærielivets fred uten å måtte forholde oss til å ha en trafikkert vei som nærmeste nabo.

1. nytterårsdagshilsen fra Apollo