Fra liten mygg til stor og stygg

Stakkars,stakkars nanden min! Ho har snart est til dobbel størrelse og bør vel være ferdig heva nå vel. Klar for utbaking er ho i alle fall, for det er ikke mye liv i leieren her i dag.

Det hadde seg nemlig sånn at vi mottok masse myggelig besøk i går kveld. Det angår sjelden meg noe større, men nanden fikk virkelig gjennomgå. Ho pleier ikke hisse seg opp så altfor mye over nærgående mygg. Eventuelle ubehageligheter kan ho alltids bøte på med ymse remedier. I år har ho nok likevel ikke vært helt forberedt på myggens ankomst, men det er ikke de utrivelige gjestene som irriterer nanden mest. Neida. Sjølsagt er det skrotten som er vrang. Det er jo ikke noe nytt, men den pleier jo ikke bli så stor og umedgjørlig på grunn av noen usle myggstikk.

Nanden kan ikke huske at ho noen gang i sitt liv har klødd så intenst, og flere steder blei ho skikkelig hoven. Det roa seg en god del etter en kald dusj og hjelp av MIN tetresjampo, men ho banna seg sjøl opp og ned i mente fordi det fortsatt ligger ei flaske nødhjelp uavhenta i "nabolaget". Sjampoen min gjorde susen den, og en trøtt og uvel nand kunne krype noenlunde kløefri til køys. Jeg skjønte jo at det ikke var noe stas å være henne, og ville veldig gjerne vise litt nærhet og omsorg. Jeg greide å snike en kald og våt snute innunder dyna, og en liten labb på sengekanten, men tok ikke sjansen på noe mer enn det. Nanden er nemlig veldig tydelig på hvorfor jeg har min egen seng, men sier ho forstår det kan være litt ensomt inniblant.

I dag går altså nanden rundt med en kvalm og verkende kropp som samler vann og er blitt noen nummer for stor. Stakkaren ser ikke ut i måneskinn, og i solskinn er ho et eksempel til skrekk og advarsel. En lun sommerkveld kan utvikle seg til å bli nokså lunefull. Nå har ho lært at plommer ikke bare vokser på trær, men også på hender og knær.

Det blir nok ikke de store utfluktene i dag, men jeg har allerede inspisert prærien ved flere anledninger, og vi har henta posten. Det er jo en hel liten tur bare det, og jeg trudde nesten ikke jeg skulle få med meg nanden hjem igjen. Nå planlegger ho visst at jeg skal få foreta litt egenpleie av tanngarden, mens ho sjøl skal legge seg på lading til noe som kan likne en kveldstur.

Jaja. Da får jeg vel gnikke litt på gommene mens jeg venter på at nanden skal komme litt mer til hektene.

Myggelig hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Kongelig trekløver

Kong er viden kjent for sine kvalitetsprodukter til nytte og glede for diverse dyrevesener. Et utvalg av disse produktene er å finne også her i huset. Det går ikke an å velge en favoritt, så jeg samler hele hopen under ett.

Ett largeeksemplar av den originale Kong flytta inn her samtidig med meg. Den er flittig brukt og har i det seinere fått selskap av et par gigantiske kamerater av samme slaget, fordi jeg ofte får et frossent måltid knottemat og da trengs det litt plass. De tåler både fryser og micro, så her finnes mange uante muligheter, og det er nesten bare fantasien som setter grenser.

Kong Planet ball er fin til slike lange, tynne tyggesaker av ymse slag. Nanden bruker makt for å presse dem inn, og jeg har et svare strev med å få dem ut igjen, men dette er blitt en genial løsning for å få småsnacksen til å holde lenger. Det negative med denne, i likhet med andre runde tingester, er at den lett triller sin vei. Aller helst inn under lave møbler hvor bare nandens langkost kan fiske den fram ijgen. Dessuten er det fryktelig kipt når nanden ler rått av meg, der jeg sliter som verst med å skvise ut de siste smakfulle restene.

I det siste har jeg også fått en tredje Kong-variant som nanden har jakta på en stund. Dental stick er en grei, liten sak for meg som ikke kan spise hva som helst, og dermed får lite tyggesaker som kan bidra med litt tannpleie. Sammen med en anelse tubeost, eller litt BucaDog-pasta som jo er enda bedre for tannhelsa, får tenner og gommer litt ekstra pleie. En kan også trykke fast noen godbiter i rillene. Nanden liker også den praktiske størrelsen godt. Den er liten og dermed genial når vi er på reisefot hvor plass ofte er mangelvare.

Da gjenstår det bare å vifte med flagget og rope tre ganger tre Hurra for disse tre staselige Kongene, for dette er anvendelige og solide saker. De holder i årevis og kan brukes til så mangt.

iPet har et godt utvalg av Kong-leker.

Green Power

Nanden lurer på om Chlorellaen har gått til hue på meg, eller om det er ett av mine ville forsøk på å overbevise en bekymra tobeint om at jeg er 150% frisk som en fisk. I dag har jeg nemlig gjort mitt beste for å slite henne ut, og ho er jo i utgangspunktet vant til at jeg krever mitt.

På formiddagen hadde vi en langtrask for å hente sjampo og pudder til meg, og jeg trava i vei som om jeg skulle nå igjen det siste toget som gikk her oppe for over 20 år sida. Vi hadde jo vært ute en god del på morningen også, så det er blitt en dag med mye friluftsliv. I kveldinga skulle vi bare gå liten ruslerunde og huske å ta med posten på tilbaketurne, men nanden syntes været var så bra, og jeg var særdeles fornøyd og hadde så fantastisk godt driv, så vi gikk, og gikk, og gikk og gikk... Jeg slepte henne rundt i ett par timer på diverse grusveier, og satte opp et tempo som nesten fikk henne til å gå av seg beina innen vi kom tilbake til bopelen. Vi hadde en kjempeherlig tur, men nanden lurer veldig på hvor jeg får all den ekstra energien fra. Ho mener bestemt det er mer normalt å bli roligere og legge an et mer bedagelig tempo når man blir eldre, enn å rase rundt som en spinnvill veddeløpshest slik som jeg gjør. Ho fikk virkelig trimma gåapparatet, og jeg fikk testa hvor fort ho er i stand til å bevege seg uten å bryte bakkekontakten. Dessuten fikk jeg ikke beskjed om å slakke av på farten, så ho satte nok pris på en runde rask marsj.

Nå går nanden stadig å pirker litt ekstra på meg. Ho har nemlig gjort en skummel oppdagelse som gjør henne livredd for reprise på fjorårets sjukdom og elendighet. Det rant gulgrønt, seigt puss av det høyre øyet mitt. Utfloden fra det venstre er like ubestemmlig som den alltid har vært. Vi hadde jo en tur til doktor dyr for en drøy måned tilbake. Da var det også øyeproblematikk på gang, men det roa seg jo etterhvert, og noe annet snusk fant de ikke, sjøl etter omfattende testing. Nanden mener nå at det er enda mer pussaktig og vurderer sterkt en ny omgang Maxitrol sjøl om det ikke er så lenge sida sist. Etter en real omgang saltvann er det ikke så ille akkurat nå, så ho avventer det til over natta for å se om det kommer noe mer, eller om det bare var en forbigående irritasjon. Til uka blir det nok brått en tur til veterinæren for å avlevere noe blod også. Hysteriske nandefrø tar ingen sjanser må vite.

Da er det natta for meg. Skal bare sjekke at nanden får pussa tanna si og knyter beinhaugen på rett plass, for sofaen er ikke rett plass for sånne gamle kjerringryger. Så skal jeg også legge mine sprelske lemmer til noen timers hvile. Vel, en liten rasetur over jordet kan det jo bli i drømmeland også :)

Lørdagsgal hyperhllsen fra Ariell

Grom go'helg for en liten heldighund

Det har vært en fin helg. og været har jevnt over vært ganske bra, men det er nokså luftig i dag. Det forhindrer sjølsagt ikke meg i å berdrive utomhuslige sysler, og gnaging er en sånn trivelig søndagsaktivitet. Nanden er stort sett tilhenger av at kroppen skal få ordne opp sjøl, og nå som jeg spiser så lite at det blir minimale mengder som kommer ut bak, er det av og til behov for en real bæsj av det faste, volumiøs slaget, for å pleie analkjertlene.


Når nanden har fortært sitt utendørs middag/kveldsmåltid skal vi vist traske kveldstur. Vi nyter virkelig å kunne vandre på grusveiene, særlig på slike godværsdager. Da tar nanden på seg gromskoene, så er det bare å beine i vei. Ho sier det gjør godt for den vonde ryggen hennes å gå, bare skoene og underlaget er bra. Da får jeg legge meg på vent så lenge.


Fornøyd søndagshilsen fra Ariell

Oppgitt og oppbløtt?

Bildeserien viser samme mengde fôr før og under bløting, samt etter at svellingen er ferdig.

Nanden er blitt grundig lei og nokså irritert over veterinærenes hårreisende dårlige argumenter i fôrdiskusjoner. Under et foredrag for et par snaue uker tilbake, presterte en veterinær å oppmuntre til bruk av tørt tørrfôr av hensyn til tannhelsa, mens nyere forskning konkluderer med at det har liten eller til og med negativ effekt på munnhygienen vår, i tillegg til at det er generelt lite gunstig for skrotten.

Denne fabelaktige veterinøsa kom også med et annet argument nanden fant nokså uspiselig. Ho gjorde nemlig et poeng av at tørrfôr ikke sveller mer i magen enn under bløting, og at en vanlig dagsrasjon fint kan gis tørt. Nanden syntes det bar mer preg av en usaklig bortforklaring, enn et skikkelig svar. Mange typer tøfför øker 4-5 ganger under oppbløting og en full porsjon av noe slikt har ingenting i en hundemage å gjøre uten at det på forhånd er ferdig svelt. For en stor hund er det tross alt snakk om et anseelig antall desiliter som brått kan utvikle seg til flere liter. Nokså skummelt at min lille desiliter med fôr er blitt en halv liter innen knottene har sugd til seg det vannet de vil ha. Den prosessen er definitivt ikke naturlig hjemmehørende i en hundemage, og kan umulig være særlig helsebringende. Nanden sier at svelling varierer mye avhengig av fôrtype, men at det er ganske vanlig at tørrfôr sveller så mye som 4-5 ganger. Nå har ho alltid svelletesta nytt fôr vi drar i hus, og det har jo blitt noen med tida, og resultatet er sjelden særlig beroligende.

En annen sak er de heldighundene som kan småplukke tørrfôr i løpet av dagen. Hvor bra det er for tannhelsa kan diskuteres, men det vil i alle fall ikke gi den samme belastningen på fordøyelsessystemet. Jeg er visst uansett en uegna kandidat for noe slikt. Nanden mener nemlig at småspising er en egenskap jeg definitivt ikke innehar, så da er det enten alt eller ingenting. I praksis vil det si pinlig nøyaktig oppveide små porsjoner fordelt på tre daglige måltider.

Huff! Man blir sulten av så mye matprat. På tide med litt munngodt. Jeg mener absolutt å ha fortjent litt lørdagskos og skal nok få godsnakka litt med nanden, hvis ho ikke allerede er overbevist. I det minste skal jeg da få smiska meg til en bit gulrot eller frossen agurk.

Forventningsfull lørdagshilsen fra Ariell

Som en liten kommentar til bildene over, får jeg vel bare si at det som kan se ut som et helt lite apotek bare er de remediene som nå holder meg noenlunde frisk. Nanden mener det er blitt i meste laget og sonderer stadig terrenget etter effektive erstatninger som dekker flere formål. Det er visst ikke helt enkelt, for det er ikke lett å sammenlikne produkter når produsentene er så knipne med reine tall og fakta om hva produktene inneholder.

I dag hadde postmannen virkelig gjort en god jobb med å fylle postkassa vår, for nanden greide nesten ikke få innholdet ut igjen. Ho har bestilt ei ny pakke med chlorella. Den er jo ikke akkurat liten, og ikke helt postkassevennlig i størrelsen, men når den først hadde kommet nedi kassa, måtte den jo også kunne lirkes ut igjen på noe vis. Nanden er veldig fornøyd med leveringen, nå som sist. Ho bestilte onsdag kveld og har allerede fått varene. Urtesenteret er i ferd med å få en ekstra stjerne, og ligger nå langt opp på lista over nandens favorittnettbutikker.

Ho har begynt med kosttilskudd igjen sjøl også, og bestilte sitt eget i samme slengen. Det er noe slags grøntfôr, men ikke fult så kostbart som mitt. Ho har visst prøvd noe tilsvarende før, men tablettene var så store at de knapt var til å få ned. Nå har ho finni et annet merke som skal levere enda bedre kvalitet, og til hennes lettelse er også tablettene mye mindre.

Sommerfølelsen begynner virkelig å gripe tak, og vi håper på ei helg med like godt vær som vi har hatt i dag. Altfor varmt for noen lengre marsj midt på dagen, så nå har vi gått en deilig kveldstur som gjerne kunne ha vart langt inn i evigheten. Nanden var i topphumør og jeg fikk til og med lov å kose meg litt i en bekk. Det er voldsomt til vannføring for tida, så elva får jeg ikke bade i enda. Nanden sier den er altfor stri og ville komme til å drukne meg.

Da er det på tide å legge seg på dørhella å nyte kveldens siste solstråler.

Solvarm kveldskos fra Ariell

17.maifeiring med bismak

Gratulerer med dagen!

Her oppe vingler de så mye med hvor de skal ha flaggtoget sitt, så nanden har gitt opp hele konseptet. I noen år stilte vi trofast opp for å danne baktroppen sammer med kjerringa med staven og grinemor med sju skrikerunger, men nå er det lenge sida sist.

I morges fikk jeg silkebånd i rødt, vitt og blått rundt halsen og en sløyfe i selen så jeg også kunne være litt 17. maifin. Jeg var på kjøretur med nandefadern mens nanden testa kirkebenken. Etterpå fikk jeg være med på 17. maiferinga så min tobeinte stastkledde kunne greie seg litt på egenhånd. Nå er det ikke et kjempearrangement og sjøl mylderet i Bogstadveien og støyen i T-banehallen på Jernbanetorget overgår dette.

Jeg skulle få hvile hjemme hos nandens foreldre mens resten av familien benka seg i et annet hus i nabolaget for å grille. Der blir det gjerne en del folk og trangt om plassen, så de tobeinte mente jeg ville ha det bedre med litt ro og fred, spesielt etter en slik dag. Alt som kunne tenkes spiselig var gjort utilgjengelig og kjøkkendøra omhyggelig stengt. Jeg hadde fått det jeg trengte av vann og liggeplass og de tobeinte var ikke lenge borte, men lenge nok til at jeg greide finne fram til steder hvor det kunne tenkes å befinne seg noen avlagte spiserier. Det finnes ingen hindringer når jeg har bestemt meg for å gå på tokt. Det er, av en eller annen grunn, ikke et helt ukjent fenomen, og de tobeinte hadde som nevnt gjordt det de kunne for å forhindre meg i å få tak i noe som ikke var ment for meg. Hjemme i huset på prærien er jeg forresten svært så flink, men det skal sies at jeg i min ungdom måtte bytte hjem flere ganger fordi jeg visstnok ikke var til å leve i hus med. Jeg har jo alltid vært på utkikk etter en matbit eller ti, om det så var aldri så lite lovlig brydde det meg ikke det grann.

Nanden sier at det av hensyn til min egen helse og sikkerhet bare finnes en vettug løsning heretter, når jeg en sjelden gang ikke er under kontinuerlig oppsikt hjemme hos hennes foreldre. Løsningen heter bur, og jakten på slikt inventar er allerede i gang. Tanken er riktignok ikke helt ny, men er tydeligvis blitt ganske påtrengende etter mine ville prestasjoner. De forstår ikke hvordan jeg har greid å ta meg til rette på den måten, og er nok i ferd med å innse at jeg er noen hakk smartere enn dem. De skulle bare visst. Og dessuten... Noen sjanser må man jo ta i sin streben etter å overleve. Det jeg ikke får av nanden har jeg da vett til å finne sjøl om det skulle passe seg slik.

En ganske fornøyd og ikke altfor skamfull 17. maihilsen fra Ariell

En fuktig helg

Nei. Det er ikke nanden som har prøvd seg på wiskeyflaska, men værgudene som virkelig har øst sine vannmasser over oss. Nanden lot seg tydeligvis inspirere og fant brått ut at om jeg ikke ville gå ut for å bli våt, skulle ho nok få meg blaut til skinnet på annet vis. Ho skryter veldig av meg og sier jeg har vært kjempeflink. Ho veit godt at jeg ikke kan fordra sjampovask, og aller minst inne på det lille, trange badet vårt, men i dag utviste jeg faktisk en god porsjon tålmodighet, til nandens umåtelige glede. Ho lurer på når jeg skal slutte å slippe så vanvittig mye pels. Ho ribba meg nesten fullstendig i går, og det lå mass igjen etter dagens pelsvask. Etter badet fortsatte ho med enda mer pelsavriving, så jeg burde strengt tatt ikke hatt pels igjen nå, men det er fortsatt en del igjen å ta av.

Nanden mener det kan være en fordel med en omgang minkolje for å legge den tørre pelsen min. Til tross for at jeg blei tilgodesett med balsam og lang virketid, ser det ut som jeg har hatt litt for tett omgang med stikkontakten. Ho sier jeg ser direkte mishandla ut og likner lite på en velstelt labrador akkurat nå. Om ikke minkolja gjør jobben på egenhånd har nok nanden alternative løsninger. Ho spøker med at ho kunne bada meg i olje uten at det ville vises etterpå, for pelsen min suger til seg alt den kan få av fett. Ho vurderer om jeg burde fått en ny runde med Dermoscent. Til forskjell fra invortes fettsyretilskudd, så det faktisk ut til å ha rimelig bra effekt, men krever litt oppfølging. Fiskeolje gjør nada for pelsen min, så nanden ser den ikke som annet enn et ledd i forebyggingen av mer leddplager.

Jeg får stille meg pent opp og tyne siste rest av tålmodighet til fordel for finpuss av 17. maifrisyren. Så skal nanden ta fatt på vask av seletøyet mitt. Uniformen skal jo også se velstelt ut til en slik festdag, men ho er redd vi ikke kommer til å se særlig velstelte ut etter en ruskeværstur i morgentimene.

Da ønsker jeg alle to -og firbeinte venner en fin 17. maifeiring.

Hårfin maihilsen fra Ariell

En regnfull dag

Vi hadde akkurat gjort unna alle frokostritualer da det begynte hølje ned. Nanden mener Vårherre må ha vært veldig hard mot englene sine i dag, for englegråten har vedvart i timevis. Jeg greide å mase meg til en tur ut, og nanden sa at hvis behovet var så stort skulle jeg sjølsagt få gå ut, men det blei en kort tur. Da jeg hadde satt frambeina utafor dørstokken fant jeg ut at det var lite trivelig å gå ut der for å bli våt og ville snu. Da fikk jeg beskjed om at jeg i det minste kunne gå å tisse litt. Jeg gjorde som nanden sa, men tok strake veien inn igjen med en gang jeg var ferdig.

Nanden sier vi får avvente været litt til, men at ho gjerne skulle ha labba en tur for å tigge litt tetrevask. Ho er tom sjøl og det er tydeligvis lenge sida sist ho tenkte på sånne plagsomme dyr som kan finne på å forsyne seg av henne til kvelds eller som nattmat. Med andre ord er ho ikke veldig godt forberedt, så nå går ho rundt med digre hevelser som svir og klør noe aldeles forferdelig. Apotekets remedier og kaldt vann har begrensa effekt, og kløen begynner å tære på humøret.

Mens vi venter håper jeg på en matbit og kanskje litt ekstra kos en fuktig og grå lørdagskveld.

Forventningsfull lørdagshilsen fra Ariell

Grå maidag

Ikke blant de beste dagene kanskje, men som skapt for litt ekte præriefred med diverse nytelser. Nanden vurderer å åpne fryseren for å tilgodese meg med noe ekstra godt. Ho mener jeg virkelig har fortjent det som en hyggelig avslutning på noen vårmåneder med intens reisevirksomhet. Det har sjølsagt blitt noen gode gnagestunder under veis også, men jeg greier jo ikke si nei takk til en smak av forrige årets jaktlykke. Nanden skal jo dessuten ha fryseren sin befridd for innhold innen St. Hans, så da føler jeg både en sterk plikt og en viss trang til å bistå henne med å nå målet. Sjøl skal ho ta fatt på julematen, så får vi se om ho greier planlegge så godt at ho blir kvitt alt sammen før det kjøpes inn mer frysevarer. Noen har nemlig en viss forkjærlighet for de kjøligste avdelingene på Kiwi, og min tobeinte er helt klart blant dem.

Nå kom jeg nettopp på at nanden min ikke bare har svin i fryser. Ho har visst svin på skogen også. Vel. Kanskje ikke svin, men noe svineri er det nå i alle fall. På vei hjem med armene fulle av post gikk ho nemlig forbi en pent gjenlagt bæsjepose med innhold. Den skulle bare vente til vi kom tilbake, men har enda ikke kommet fram til søppelkassa, og trenger nok fortsatt en håndsrekning for å greie den turen.

Da får jeg minne nanden på at det er påkrevet med en tur ut, for slik forsøpling kan vi ikke ha noe av. I hvert fall ikke nå så tett opp under grunnlovsdagen.

Maidagshilsen fra Ariell

En liten svipptur

Vi har bare vært på tur et drøyt døgn nå. Nanden har begått noen nødvendige ærend hos Akademika og andre steder som kanskje kunne tenkes å ha ting og tang ho har bruk for. Jeg spilte som vanlig en ganske viktig rolle for at ho skulle komme seg noenlunde trygt fram. Til gjengjeld fikk jeg dorme gjennom et helt møte uten nandens forstyrrelser. Så blei jeg stua inn i en taxi sammen med to andre førerhundkollegaer, men turen var heldigvis ikke lang, så det gikk helt fint.

Det skulle snart vise seg at jeg skulle få tilbringe en hel natt i hiet til den herlige gullgutten vi reiste sammen med. Vi var nemlig så heldige å få overnatte i Hans Bedårende Skjønnhets og hans trivelige tobeintes krypinn. Nanden syntes oppriktig synd på dem der vi kom og invaderte alt som fantes av golvplass.

Så kan jeg med rette ta hele æren for at vi i dag tidlig rakk toget. Beregning av tid kan være vanskelig nok for en stakkars nand med sviktende matematiske ferdigheter, så da er det godt jeg kan løpe fort og at vi kan ta snarveier hvor vi ikke må gå så mange trapper og snirkle oss fram mellom horder av morgentravle mennesker. Jeg rakk akkurat å få med halen inn før toget satte seg i bevegelse.

I da har nanden hatt hundebesøk igjen. Jeg fikk hele huset for meg sjøl, mens min tobeinte var henvist til å benytte gangen. Ho skulle egentlig være ute, men var redd det kunne bli litt i meste laget for de firbeinte. Det har for øvrig vært strålende maivær større deler av dagen så det er forståelig at det frister å være mest mulig ute. Nå er det visst blitt en del kjøligere. Det har skya på og det blåser ganske friskt.

Vel, vel. På tide å se hva nanden har tenkt å foreta seg. Dagen er jo ikke helt ved sin ende, så det må da skje noe.

Logrende kveldskos fra Ariell

En nand i grublehumør

Det er tid for tømming av fryseren og nandemenyen er planlagt for flere uker framover. Prosjekte innbefatter også noe av min proviant, og nanden sier den dessuten må brukes før den blir verneverdig. Det skulle tilsi at en av dgens tre småkjekshauger skal erstattes med næringsmidler av litt mer bestemmelig sort. Så kommer det virkelig store huebryet for å sikre at jeg ikke kommer i manko på viktige naæringsstoffer, samtidig som proteininntaket ikke blir for høyt. Dette er seriøst kinkige saker, delvis gjengitt i følgende avhandling: http://tankefugl.blogspot.com/2010/05/en-utfodrende-f.html

Nanden står altså nokså fastlåst mellom veterinærenes anbefalinger med nokså diffuse argumenter på den ene sida, og mine ernæringsmessige behov på den andre. Jeg spiser som ei mus, og ho er bekymra for inntaket av nødvendige næringsstoffer utover de energigivende. Her er det med andre ord full fôrtvilelse i matveien.

Dette innebærer nok at det må en del grøntfôr til for å drive proteininnholdet ned på et akseptabelt nivå. Et godt vitamin -og mineraltilskudd er ikke lett å oppdrive. Ikke mange slike til hund på det norske markedet. Nanden veit om et tilskudd som ho har vært veldig fornøyd med til hesten sin, og som visstnok skal være godt for logrende dyr også, men ho greier ikke å få tak i det lenger.

Vel, vel. Mat blir det vel alltids om enn i knappe mengder, og funderingene rundt hva som er bra og ikke bra får nanden holde styr på sjøl. Der strekker jeg til kort. Jeg spiser det jeg får jeg.

Skjønn og mild mainatthilsen fra Ariell

Hjemmehelg

Da har jeg slept nanden hjem. Ja, praktisk talt er det vel det jeg har gjort. Det har vært ei stri uke og ho husker knapt nok hvordan ho har kommet seg fra universitetet til ei sårt tiltrengt seng om ettermiddagene. Utover i uka blei det bare verre og verre. Med stadig kortere steg tok det etterhvert lang tid å komme seg fra A til B, og jeg hadde min fulle hyre med å unngå og gå for fort. Nandefrøet har spist piller som godbiter i forsøk på å dempe de verste pinslene, men det eneste som lot seg dempe var tydeligvis hjernecellene. Verre dophue har jeg ikke sett makan til, og håper jeg ikke får oppleve det igjen.

Gleden var til å ta og føle på da vi ankom prærien seint i kveldinga i går, og ved dagens frokostluft oppførte jeg meg som en kalv ved første beiteslepp. Jeg tok sats fra dørstokken og svevde så langt at nanden lurte på hvor jeg plutselig hadde fått flygeevnene min fra. Jeg fortsatte oppvisninga med en vill og våryr frokostdans som virkelig imponerte. Ho sier ho ikke kan huske noen liknende dans.

Jeg hadde virkelig begynt å finne helgefreden da det kom en doning på fire hjul trillende inn på tunet i morges. Nanden mente at det var strengt nødvendig med noe spiselig skapfyll. Det var et underlig resonement, for skapene her i gården er så fulle at det ikke er plass til noe mer. Med visse betenkeligheter lot jeg meg overtale til en kort lørdagstur, men vi satte begge stor pris på å komme hjem igjen. Nå skal vi virkelig ta helg, og jeg skal kreve min lørdagslunsj servert snarest.


Livlig lørdagshilsen fra Ariell

Snodig adferd

Nanden er helst å finne liggende, stående eller gående for tida. Stadig stillingsendring ser ut til å være av største nødvendighet, og venstrelabben hennes mener av og til at den har det fryktelig vondt. Eieren av labben hevder at den bare har trasstendenser og vond vilje, og og sier ho er møkk lei venstresidige kroppsdeler fra livet og ned. Etter en cowbøystrekk har ho nå kommet i pakkemodus, og sekken venter nå bare på ei datamaskin som står på lading og madrassen min, samt nandens medisiner som også må vente fordi de skal holdes kjølig. Det resulterer av og til i at de nesten slipper å bli med, i hvert fall når vi reiser tidlig i grålysninga slik som nå. Jeg har i alle fall sjekka at det er pakka ned nok knotteri til meg, og da nanden kom haltendee med en håndfull chlorellaposer, ville jeg helst ha alle på en gang. Til min store skuffelse ligger de nå pent plassert på et lurt sted i sekken.

Nei. Jeg får slumre noen timer til, så i alle fall jeg er klar for en lang dag. Nanden snur seg titt og ofte, enten ho ligger eller står, så hvor mye søvn det blir på henne vites ikke. Det får jeg tidsnok merke. En trøtt og gvemete nand er nemlig ikke helt lett å holde styr på.

Reiseklar nattahilsen fra Ariell

Hjemmestående

Vi nyter en solrik søndag her på prærien og skulle egentlig snart vært på reisefot. Nå har det seg sånn at nanden er blitt hjemmestående. En får velge sine ord med omhu her, for faktum er at ho ikke er i sittemodus. Dermed er timevis med bussing og toging nokså uaktuelt. Det betyr mest sannsynlig at vi er på farten før fuglene rekker å åpne nebbet ved mandagsgry. Da har nemlig ikke nanden noe valg, men håper kroppen blir mer medgjørlig innen den tid. En lang dag blir det i alle fall.

Inntil videre nyter jeg en strålende præriesøndag, men er klar til å bli med så fort nanden bestemmer seg for at det er påkrevet med en utflukt.

Solrik søndagshilsen fra Ariell

Ikke akkurat vårlig

Vi kan vanskelig beskrive inngangen til mai som særlig skjønn og mild. Nanden begynte så smått å synge om snøen i dag, og jammen kom det ikke noen filler med ekte maisnø dalende. Riktignok gjorde den ikke stort av seg, men det vitner jo om en litt småkald maistart.

Om noen timer er det slutt på prærielykken for noen dager. Vi skal toge og busse igjen, og jeg lurer på om nanden har tenkt å sove noe før den tid. Sekken er heller ikke klar, og jeg trenger egentlig en skikkelig opprydning i ulla.

Vel, vel. Det går vel helst bra, men jeg føler på meg at jeg kanskje kommer hjem igjen med en nokså sliten tobeint på slep.

Da sier jeg natti, natti og tvangslegger nanden min for noen timer. Det får da være visse grenser for natterangling.

Nattahilsen fra Ariell