Månedens favoritt - Karlie Orthobed

Kanskje også dette årets favoritt blir av det avslappende slaget. Fatboyen er blitt nokså flat og en smule slitt, og er derfor midlertidig tatt ut av bruk. Nanden har begynt å fylle den, men det er visst en frustrerende jobb.

Savnet er heldigvis ikke veldig stort for jeg har lagt min elsk på en stor, herlig madrass som egentlig har hatt fast tilhold på trimmebordet, men som til mitt velbehag nå stadig befinner seg på golvet. Jeg har ikke noe imot å ligge i høyden heller, men nanden liker ikke å ha meg på bordet når ho ikke er i umiddelbar nærhet.

Hadde madrassen vært litt lengre ville nok min tobeinte ha okuppert den, men nå er den heldigvis i korteste laget til henne, så jeg får ha den i fred. Den er imidlertid stor nok til å kunne deles med noen som er mindre enn meg, for eksempel den viltre lille dachsefrøkna vi av og til har besøk av. Vi firbeinte er enige om at Orthobeden virkelig er en fin ting. Ikke bare har den plass til oss begge så vi kan dorme i flokk, den former seg virkelig etter kroppen også. Dessuten er madrassen så kraftig konstruert at den fungerer særdeles bra også for prinsesser på erten.

En ting som er skrekkelig synd er at denne staselige senga er for stor til at den kan få være med på tur. Det vil i alle fall alltid være godt å komme hjem igjen til den. For slike grånende damer som meg er en Orthobed virkelig et kjærkomment stykke inventar, og nanden sier det er tydelig at jeg slapper godt av på denne eventyrlig gode madrassen. Den er godt likt av våre besøkende firbeinte også, så ho er overbevist om at den var investeringen verdt.

Vi var nok ganske heldige med kjøpet, for det er ikke lett å finne igjen denne madrassen i noen norsk nettbutikk, men her er litt info. på engelsk:
Zooplus
For tiden kan madrassen kjøpes gjennom Canis

Overnattingsgjest og hundebesøk

Etter at nanden hadde passa tantebarna sine på dagen i går, fikk vi låne med oss det eldste av dem hjem. Det er alltid spennende med besøk, og i dag reiste vi alle tre for å handle og fikse litt forskjellig småtteri. På vei hjem henta vi nussedachsen, så det blei en livlig ettermiddag med en sliten liten firbeint og et tantebarn som var blitt hes og sår i halsen. Nanden trur aldri ho har hatt slikt et slakt av en hund på bordet, og mener ho kunne demontert den stakkars skrotten uten protester.

Nå er det blitt stille og fredelig her på prærien, noe nanden nok ikke tålte så godt, for ho blei kvalm og enda mer svimmel. Sofaen blei redninga, og jeg fikk snike meg til litt skikkelig kroppskontakt.

Det regner en god del om dagen og nå begynner det jammen å blåse også. Vær er uforutsigbare saker, men nå er det kveld og siste lufteturen er unnagjort, så da får nå bare uværet komme.

Inneværshilsen fra Ariell

Hjemme aleine

Det skjer jo fra tid til annen at jeg må bli igjen hjemme mens nanden min svimer rundt i verden på egen hånd. Jeg har fått høre at jeg nok må finne meg i at ho begår stadig flere utflukter uten at jeg får være med. I dag fikk varmen skylda for at jeg blei etterlatt hjemme med en velfylt Kong som selskap. For nanden innebar visst det valget en kraftig påminnelse om hvor viktig jeg er, sjøl på velkjente veieer. Nå er det jo ikke så beint lite utfordrende dette naboskapet vårt heller da. Der legger man til stadighet sjela si i å ta minst mulig hensyn til omgivelsene, noe som virkelig blei problematisk i dag som nanden bare hadde kjeppen å hjelpe seg med. Og som om ikke det var nok, hadde noen også parkert en bil med henger i innkjøringa til gårdsveien vår. Nanden oppfatta bilen som i seg sjøl opptok hele veibredda, men hengeren var det verre å oppdage. Her begynte altså kveldens lange, krunglete vandring.

Vel ute på offentlig vei møtte nanden på noe hestemøkk. Den var heldigvis tørr, men det tilsier jo da også at ingen har tatt seg bryet med å fjerne den etter seg, og at jeg har geleida henne pent forbi den uten at ho trenger tenke så mye mer over det. Da ho var ved brua, begynte spetakkelet lenger framme, men ho kunne da ikke forutse at levenet sperra hele veien. Det var folk og fe og annet rask i et vilt sammensurium, men fint lite bistand å få gjennom kaoset. Det verste var at folk sto som saltstøtter og ikke engang gjorde mine til å flytte litt på seg så det i det minste kunne vært noe enklere å komme fram.

Nanden liker dårlig uforutsette veisperringer til festlige formål, og er av den oppfatning at de heller får finne andre fasiliteter som ikke hindrer normal ferdsel på offentlig vei. Ho hadde det allerede travelt nok fra før, og det ville uansett vært uaktuelt med flere timers omvei. Øverst mot riksveien hadde de for sikkerhets skyld satt opp et langt metallstengsel som det heller ikke var helt lett å unnslippe, men ho kom seg da forbi til slutt. Da var nanden min blitt så forbanna og frustrert at bilen som sto parkert helt ut på veiens kantmarkering sto i fare for å få et virkelig ublitt møte med kjeppen hennes. Vel, ho kom da fram til målet, om enn dampende av sinne.

Hjem igjen kom ho seg også på et vis, seint om sider. Hensynsfull som ho er, valgte ho omveien denne gangen. Ho følte nok heller ikke noe stort behov for å begå flere ufrivillige oppvisninger, men den ekstra lange veien innebar at det tok over dobbelt så lang tid som nødvendig å komme seg hjem. På den turen var ho nær ved å plante begge beina i flere hauger med nokså ferske hestepærer, et irriterende fenomen som stadig viser sin sterke utbredelse langsmed veiene i omegnen, og utgjør en nokså udelikat og uforutsigbar del av den samme naboens bedritne bedrifter. Nanden har jo sjøl holdt på med hest og var nøye på å fjerne lorten for å unngå at andre skulle få sterke motforestillinger mot ferdsel med hest på stier og veier. Enkelte driter bokstavelig talt i å ta hensyn til andre trafikanter og brukere av turterrenget de rir i. Hestemøkka blir et stadig økende problem, og en betydelig utfordring når jeg ikke kan være med. Jeg har fortsatt til gode å la nanden min tråkke i noe slikt griseri, og ho er fullstendig klar over hvilket uvurderlig stykke arbeid jeg i det daglige gjør med å styre henne unna slike ufyselige etterlatenskaper som heller ikke grusveien vår er fritatt fra.

Jeg var over måte fornøyd da nanden endelig innfant seg i heimen, men det var en tydelig sliten og ikke særlig tilfreds tobeint jeg møtte i døra. Jeg gjør hva jeg kan for å heve stemningen noen hakk, og jeg er jo den uimotståelig humørspreder. Til tross for en høyrehånd som nå knyter seg i protest over all kjeppbruken og har gjort krav på både støtteskinne og smertestillende midler, trekker nanden på smilebåndet over alle de snodige krumspring den ustyrlige kroppen min foretar seg.

Da er det tid for dagens siste omgang med mat og medisiner. Jeg er satt på øyedråper igjen også, da nanden igjen har observert noe grums. En grundig gjennomgang av medisinskapet, eller prærieapoteket som det gjerne kalles, viste at beholdningen av medisiner til ører og øyne er svært god. Dagens status viste også at beredskapen rundt mage- tarmproblematikk må styrkes betraktelig, særlig med tanke på de nærmeste ukenes utfordringer. Trur det var en ganske dekkende tilstandsrapport :)

På tide å få unnagjort de siste kveldsritualene og finne seg en soveplass. Det ligger en Orthobed midt på kjøkkengolvet akkurat nå, og den frister ikke så beint lite.

Nattakos fra Ariell

En ubeslutsom nand

I går kveld hadde vi besøk av en staselig tollergutt. Kanskje litt i overkant sosial og innpåsliten, men han skjønte tegninga etterhvert og kunne omgås meg i noenlunde normale former. Nanden liker denne reveliknende rasen ganske godt, men sier det ikke bare er av utseende de minner om reven.

I dag morges var nanden virkelig i villrede. Ho var jo i utgangspunktet fast bestemt på å bestille en time hos veterinæren på grunn av den grumsete tårefloden fra venstre øye. Ho syntes den har vart litt for lenge til tross for behandling, men i dag rant det plutselig ikke så mye som en liten tåre. Derimot blei venstreøret gjenstand for bekymring og time blei derfor bestilt under noe tvil.

Nandens mor og søster reiste på ferie i dag, så vi fikk bilskyss nedover. Heldigvis for oss befant de seg fortsatt i byen da vi var ferdig hos veterinæren. Jegg fikk resept på medisiner som er tatt inn på registreringsfritak, noe som medførte at de måtte hentes på det apoteket dyreklinikken benytter. Apoteket ligger på andre sida av byen der vi ikke har tråkka altfor mye. Vi parkerte ikke så langt unna apoteket, og nandemodern lurte på om jeg skulle være med for å bli kjent. Litt stille svarte nanden at jeg like gjerne kunne slappe av i bilen, fordi det neppe er ei rute vi to rekker å få bruk for sammen. Været var dessuten overskya og det var ikke særlig varmt. Fem minutter seinere var de tilbake med medisinene mine, og vi kjørte til stasjonen, så jeg og nanden kunne busse hjem.

Nanden har planer om å nyte en fredelig mandag kveld, noe jeg prøver å få henne til å innse at er i overkant kjedelig. Ho mente jeg hadde fått en tilstrekkelig dose byliv til at jeg ville være innstilt på å ta livet med ro, men jeg er ikke overbevist om at vi deler samme oppfatning om den saken.

Sommerlig præriehilsen fra Ariell

En ny, ikke helt bekymringsfri helg

Vel. jeg bekymrer meg jo ikke stort. Lever livets glade præriedager, og prøver å legge beslag på så mye som mulig av nandens tid. Ho sier det ser ut som jeg virkelig nyter livet for tida, og når vi har litt kjølige dager gir jeg klart og tydelig uttrykk for at jeg fortsatt er sprell levende. Kropp ute av kontroll er visst den beste definisjonen av mine mest sprelske øyeblikk.

Men tilbake til saken. Det er altså min tobeinte som stadig ikke er helt fornøyd. Helger er i seg sjøl blitt et lunefult fenomen. Ho liker absolutt ikke alt øyetullet mitt, særlig ikke når det er så fantastisk uforutsigbart. I tillegg til at det tyter gugg og guff ut av øya, føler nanden at det kommer krabbende iitt smågrums ut av øra. Med såpass mye hardnakka trøbbel på en gang er ho stadig redd for at det ligger noe systemisk fanteri under, og at de merkbare symptomene bare er boblene på overflata.

I dag har jeg vært utsatt for en av helgas typiske prøveler. Når vi handler på egenhånd prøver vi å styre unna de tidspunktene hvor det er mest folk og varetrafikk i butikken, men nå om sommeren er det uansett ikke lett. Til tross for at vi hadde med tobeint sebra, var det en kaotisk opplevelse og håpløst å komme fram med handlevogn. Vi pleier parkere på faste steder og foreta befaringer i det aktuelle området før vi forflytter oss videre. Nå er det ikke alle tobeinte som er like fortrolig med den måten å gjøre det på, men det er den eneste metoden som fungerer , særlig når det er stappfult av både mennesker og annet rask over alt. Nanden er uendelig glad for at jeg er så god på å finne igjen handlevogna eller kurven vår. Så blir det heller ingen god handletur uten at jeg har greid å trekke henne en runde rundt metervareavdelingen. Det kan jo hende ho kunne trenge brødposer, matpapir eller andre papirsorter på rull. Mest frustrerende er det når de har prestert å flytte på varer vi bruker mye og vanligvis greit kan finne sjøl. Da blir nanden superirritert. Vel, vel. Vi overlevde da dagens handletur også, men da vi kom hjem var det ikke overskudd igjen til annet enn å få varene på plass. Nanden fant fram et hørespill, og med meg i armkroken blei det noen timer absolutt avslapning for oss begge.

Nå skal jeg dra nanden på labbetur. Det får da være grenser for latskapen, men noen timers hvile gjorde absolutt godt for slitne hoder og kropper.

Lørdagskos fra Ariell

Grubledag

Gårsdagen utvikla seg heldigvis til det bedre. Ja, faktisk blei resten av den veldig bra. Jeg fikk sjølsagt ikke noe kake, men massevis av oppmerksomhet gjorde sitt til at det blei en fin kveld også for meg. Jeg får dessuten lov av nanden å fortelle at jeg oppførte meg eksemplarisk.

Nanden fikk en del penger og flere gavekort fra G-sport til bursdagen sin, så i dag har ho kikka på fjellstøvler. Stakkaren går snart barbeint, og slik som jeg drar henne ut i bushen må ho jo ha skikkelige sko på beina. For tida takler ryggen hennes stort sett bare de utgåtte joggeskoa, men det spørs nå hvor lenge det varer, så nye joggesko står også høyt på prioriteringslista.

Jeg lå som vanlig i ro mens nanden studerte og prøvde sko. Det kom en liten gutt inn i butikken sammen med moren sin. Da han så meg spurte han moren. "Virker den?" hvorpå mor sa at jeg er en ordentlig hund, og at slike hunder i hvit sele hjelper noen som ikke ser så godt, og at man ikke skal prate med dem. Nanden veksla noen ord med moren som var veldig imponert over at jeg greide holde meg så rolig. Så måtte jo min tobeinte uttrykke sin glede over voksne som ser sitt ansvar i å forklare sine barn hva en førerhund er og hvorfor den ikke skal forstyrres.

Med meg går det litt opp og ned. Til tross for daglig rensing av ører, er ikke nanden sikker på om ho er helt fornøyd. Øyedråpene fortsetter vi visst med inntil videre, men om jeg ikke er bra over helga blir det ny tur til doktor dyr. I magen min lever tydeligvis det meste sitt eget liv, men det meldes om at lorten er blitt en anelse fastere. Da er det i det minste lov å håpe at det går rette veien.

I dag har vi hatt en solrik dag, men nanden var overraska over at lobeliaen ute på bordet hadde greid seg gjennom ei natt med antydning til minusgrader. Det er ikke akkurat varme vinder som blåser over prærien, så steikende hett blir det ikke. Nå blåser det ikke så mye i dag, men vi vil nok få merke temperaturforskjellen når sola går ned for kvelden.

Da skal jeg ut og sjekke kveldstempen før jeg stelles for kvelden.

Helgeklar hilsen fra Ariell

Bare en liten bolle. Vær så snill!

Nanden har lagd boller av en såkalt mislykka gjærdeig, som var så uformelig at den ikke kunne bli noen kringle. Det var vel strengt tatt ikke deigen som utgjorde det største problemet, for kompaktboller blei det da faktisk ikke. Steikeresultatet var vel derimot ikke det beste. Ikke noe ho ville servert, men til eget bruk fungerer de jo om de er litt mørke. Da nanden så den elendige deigen, satte ho en til. Den blei perfekt, men dessverre var ikke ovnen helt velvillig da heller, til tross for iherdige forsøk på å få den ned på litt lavere temperatur. Det endte slik det måtte med enda et stykke bakverk uegna for servering. Helt klart ikke nandens dag i dag. Ho er dritt lei alt som heter bakst og kakastrofer, og truer med å gå og legge seg tvert. Ser forresten ut som det kunne trenges. Det er tydeligvis stritt å fylle 32. Nanden er forresten mer opptatt av helt andre ting enn sin egen bursdag. Det er nemlig nøyaktig ett år sida jeg fikk påvist leverbetennelse. Sjøl om det ikke var noen hyggelig gave, var ho glad for endelig å få et skikkelig svar på hva som feilte meg. Det har utvilsomt vært et tøft år på mange vis.

Enda nanden har så mye kaker til overs, tilfaller det ikke en stakkars sliter av en labrador så mye som en liten smule engang. Alt blir fryserfyll, og der blir det nok liggende å godgjøre seg inntil nanden en vakker dag rydde fryseren.

Vel, vel. Jeg får ta meg en tur ut i sola, jeg som fortsatt har noe fantastisk vær å feire, og ikke har begått noen store dumheter i dagens løp. Finvær har vi ikke hatt for mye av i det siste, så det må jo bare nytes så godt det lar seg gjøre.


Solskinnshilsen fra Ariell

Tre søstre

Du verden som de kan bable de tre søstrene. De sto borti veiskillet her en hel evighet. En tålmodighetsprøve for dachsen, og sjøl for meg som er vant til å vente blei det i drygeste laget. Hva var vel hensikten med å slå rot akkurat der? Det var tydeligvis trivelig med en prat i alle fall.

Nå venter jeg på kveldsmaten. Den kommer fortsatt i følge med noen snille basilusker som nanden akkurat nå bedriver gjenopplivingsforsøk på. Så gjenstår pleie av diverse følsomme og vanskelige sanseorganer, samt en liten tur ut for å tømme både tanken og tarmen for natta.

Bortsett fra vår litt lengre kveldsutflukt og diverse standardutflukter har jeg fått diverse tidtrøyet å holde på med, mens nanden igjen har gjort et forsøk på å lese. Det pugges latinske navn på muskler og skjelettdeler, i tillegg til at hundesjukepleie tydeligvis er et fengende fagfelt. Akkurat nå er det visst enklere stoff. Slikt som enten sier seg sjøl, eller som ho allerede har fått med seg. Ikke så mye nytt å finne om øyesjukdommer og slikt, for der har nanden allerede lest seg opp litt på et dansk nettsted med mye god informasjon som ho om ikke annet blei en tanke klokere av.

Min tobeinte føler at ho er litt hypokonder på mine vegne nå, men så er her også lite som er stabilt for tida, så det er kanskje ikke så merkelig. Maxitrolen gjør ingen overbevisende god jobb med øyeplagene mine, og så har jeg ører hvis tilstand er noe uhåndgripelig for tida. Det styrker nandens redsel for at det kan være noe mer generelt snusk i systemet, og behovet for en telefon til dyreklinikken begynner å presse seg fram. Er det mulig å bli veterinæravhengig? i så fall er vi på god vei.
Det gjøres et iherdig forsøk på å ha litt is i magen. Øyedråper kan jeg fortsette med i tre dager til før jeg tangerer det foreskrevne antall dager, og noen ganger tar det bare litt tid før noen bedring kan spores.

Da skal jeg be om resten av kveldsstellet, og mens nanden med sine bekymringsnyver setter seg til å lese litt mer om øyet og dets mange problematiske sider, skal jeg slumre inn i drømmeland.

Nattakos fra Ariell

Blant elglort og nesler...

... la jeg fra meg min kuruke på frokostrunden i morges. Nanden var ikke akkurat hoppende glad over det, men i hennes streben etter å holde en viss oversikt over hva som kommer ut der bak var det utenkelig å la avfallet ligge. Høyrearmen hennes fikk litt ekstra stell og pleie da vi kom inn igjen.

Vi hadde en kjempefin tur i går, og jeg fikk bestemme hvor vi skulle gå. Nanden hadde egentlig planer om at vi skulle snu litt oppi bakken, før det blei altfor kronglete å komme ned igjen, men vi endte med å gå hele runden. Jeg hadde en sliten, men særdeles fornøyd nand etterpå, som lurer på om jeg har medfødte ferdigheter i å ta oss trygt fram i skogsterreng der det knapt nok finnes farbare tråkk. På førerhundskolen fikk jeg nemlig fint lite trening i skog, noe nanden godt kan forstå. Unge, viltre, lille meg hadde nok ikke kapasitet til slikt. Det var da mer enn nok å lære, om jeg ikke skulle svime rundt i skogen i sele også. Men det ligger mange år tilbake nå, og jeg er visst blitt fabelaktig god på å vandre mellom trærne. Det er ikke bare nanden som skryter av skogsferdighetene mine. Både i forbindelse med RTV-treninger og andre treningsaktiviteter på skogssti har jeg blitt tildelt mange godord og fine kommentarer. Der andre brukere må holde seg pent bak sine hunder, er jeg så hensynsfull at jeg går der det er verst, slik at min tobeinte kan ferdes trygt sjøl om vi går to i bredda. Blir det for ille og ho må trekke inn bak meg, stopper jeg heller og viser med hele meg at her er det smalt og uframkommelig. Nanden tviler på at ho noen gang vil få igjen en hund som er slik ei skogstjerne som meg, så skogsturene våre nytes i fulle drag.

Apropos trening, minnes nanden nokså friskt den første gangen vi gikk hinderbane etter at vi fikk slippe løs sammen og labbe på frifot. Banen var satt opp på en brei, fin sti med skog på ene sia og noe buskas på den andre. Litt oppgitt kikka jeg på alt rotet på stien, og bestemte meg brått for å finne en alternativ vei. De som hadde slengt fra seg alt skrotet skulle i alle fall ikke få gleden av å sette meg fast, så jeg tok en kjapp høyrevending og strena ut i bushen med nanden på slep. Seinere har jeg fått en bedre forståelse av at det visstnok dreier seg om en samling hindringer som det helst er et mål at jeg skal forsere. Å gå hinderbane er egentlig ganske moro, bare jeg kan få gjøre jobben min uten masse tjas og mas.


Nå er det lunsjtid for fine labbefrøkner som meg. Spiser fortsatt lite og ofte, da det fungerer best for den vanskelige magen min.

Småsulten hilsen fra Ariell

Et typisk helgetilfelle

Jeg har hatt noen dager hvor tårefloden har vært nærmest fraværende. Som nanden var redd for, var det ett faresignal, mer enn noe annet. Stille før stormen, er vel en dekkende betegnelse.

Nå flommer venstre øye nok en gang over av pussblanda tårevæske, og høyre øye gir sitt bidrag til elendigheta med noe litt seigere puss. Da nanden oppdaga det grynta ho bare "var det ikke det jeg visste?" og vurderte tilstanden en liten stund før ho fant det best å igangsette behandling. i vårt riknoldige prærieapotek har vi Maxitrol i lange baner for å kunne sette i gang behandling om nødvendig, uten at vi først må konsultere veterinær. Det er for såvidt betryggende, særlig fordi kroppen min gjerne finner det for godt å slå seg vrang i helgene som nå, men nanden liker ikke at jeg må behandles så ofte. Det er bare en snau måned sida vi avslutta drypping med Kloramfenikol. Da fanteriet gang på gang kommer tilbake på begge sider samtidig, er nanden stadig like bekymra for systemiske uhumskheter, men jeg har jo bestått alle blodprøvene med glans helt sida november.

Nanden liker ikke løslorten min heller, og ser et stort behov for en alvorsprat med doktor dyr igjen, om det ikke bedrer seg snarlig. Nå ser det bare ut til å bli verre, er nesten bare kuruker, og stadig sjeldnere faste kladder. Analkjertlene er i ferd med å bli et bekymringsmoment.

Endelig har vi igjen en dag med oppholdsvær, noe som burde tilsi muligheter for en fin lørdagsvandring i skog og mark. Da er det tid for en tur ut. Nå med en gang! :)

Med ønske om en fin helg til dere alle!

Rastløs helgehilsen fra Ariell

Veterinærer + fôringsråd = bullshit

Nanden har igjen latt seg provosere av en veterinærs uttalser rundt temaet fôring. Nå er det da endelig noen som har prestert å fraråde bruk av alle typer seniorfôr, fordi det er for lite næringsrikt. Det er det største vås min tobeinte noen gang har hørt, og en påstand som sjøl lekfolk enkelt kan motbevise. Ho mener doktor dyr har bomma så stygt at vedkommende hadde gjort lurest i å holde kjeft. Det er like stor variasjon i næringsinnholdet i seniorfôr som i fôrtyper til andre behovsgrupper, så om man skal avstå fra å bruke seniorfôr, vil det samme være tilfellet for alle typer tørrfôr, uavhengig av formål. Hvorfor ikke heller si det som det er: Kutt ut tørrfôret! Det inneholder altfor mye fyll og tilsetningsstoffer. Balansert og god hundeernæring har dessuten fint lite med dagens næringsinnhold i tørrfôr å gjøre. Dette er søppelmat med kvalitetsstempel.

Tll tross for hårreisende påstander, som jo er typisk for enkelte veterinærer, tilrår de bruk av slankefôr over en lav sko. De stakkars ligghfôrspiserne svimer rundt som stakkarslige vrak, og går i oppløsning når en tar i dem. Hva med næringsinnholdet da??? Vi trenger faktisk fett. Og er det noe tørrfôr inneholder for lite av fra før, så er det nettopp det. Da er det virkelig fatastisk med fettredusert kost?!

Hos en og samme produsent har nanden greid å finne seniorfôr med protein/fettinnhold på alt fra 30/15 til 26/10. En betydelig forskjell både i forhold til andre fôrvarianter, og når man tar fettets energitetthet i betraktnng. Begge er skrekkeksempler på altfor høyt proteininnhold med tanke på eldre hunder, det ene verre enn det andre, men det var en annen side av saken.

Nandens tru på veterinærenes fôringsråd har aldri vært den beste, og den fikk sin siste brutale knekk da jeg var sjuk i fjor sommer. Jeg fikk anbefalt tre vidt forskjellige dietter av tre ulike veterinærer. Med den samme nokså klare problemstillingen som utgangspunkt, fant nanden dette fenomenet svært interessant, men samtidig ytterst lite pålitelig. Ho mener at med min sjukehistorie og all den beinharde og spinnville fôringsargumentasjonen vi møtte, er det et under at jeg fortsatt lever. Nanden tar ikke et råd for et råd uten at veterinæren er villig til å øse av sine kunnskaper på området, så det var min tobeinte i kombinasjon med veterinærens litt begrensa fôrsortiment som avgjorde valget. Et valg ala den gyldne middelvei.

Standardspørsmålet når jeg er inne til en eller annen undersøkelse er til stadighet: "Bruker du spesialfôr?" hvorpå nanden med et godt påklistra smil og litt overentusiastisk svarer ja, og deretter må redegjøre for hvilket fôr og hvorfor. Det pleier roe seg når ho legger ut om fôrprodusentens anbefalinger. Her i vår satte ho en stakkars dyrlege på prøve. Ho fikk et halvveis fornutfig svar. Resten kunne tolkes på ymse vis.

Spesielt lite festlig begynner det å bli nå som magen min viser stadig flere kranglevorne tendenser i forhold til fôret. Å ta det opp med noen veterinær igjen, er med stor sannsynlighet dødfødt, og noe fôrbytte er uansett nokså uaktuelt. Det finnes ingen alternative fôrtyper som med særlig stor sannsynlighet vil kunne gjøre lorten fastere, samtidig som andre ernæringsmessige behov ivaretas i tilstrekkelig grad. Sånn soyamøl veit vi jo fra før at er dømt til å gi renneskite, hvete gir kløe, kylling gir generelt ustabile tendenser. og der står vi altså nå. Nanden håper en fire ukers probiotikakur skal gjøre vei i vellinga, men tør ikke være for optimistisk.

Så det er altså hva nanden min grubler på en regnværsdag. Ja, for det har vært vannvittig vått i dag. Det bøtta ned så ille at jeg såvidt rakk å tråkke over dørstokken med bakbeina før jeg skifta mening og labba inn igjen. Vi fikk etterhvert noen perioder med opphold heldigvis. Da hadde nanden trua med å bære meg ut. Ho liker ikke at jeg holder meg så lenge.

Gråværshilsen fra Ariell

Is på mange vis

På slik en varm sommerdag er det ikke bare de tobeinte som trenger avkjøling, og jeg har også mine isfavoritter. Det finnes mange variasjoner over temaet is, alt fra frossen kong, til den mer avkledde varianten i form av frossent fôr i blokk. Frossen agurk og banan er heller ikke å forakte. I dag har jeg vært med nanden og prøvd sko. Før det spiste vi frokost sammen med hennes trøtte lillesøster. Det blei ikke noe fottøy på nanden i dag. Ho hadde forresten flere ærend også, så jeg har ikke vært arbeidsledig i dag. Da vi gikk av bussen på hjemturen begynte å bli litt småvarmt, så det var godt med litt mer væskepåfyll og en avkjølende lunsj, samt noen timer sløving i skyggen. Når det ikke regner ute, regner det visst inne, og nanden har brukt et ukjent antall minutter på å få orden på tallene. Det er visst sånn ruskoppdag i dag ser det ut til, og de papirene nanden ikke har fått redda, er spredd for alle vinder ved hjelp av full gjennomtrekk, så det spørs om jeg bør stille som ryddemanskap igjen.

Etter sol kommer regn

Det er ganske skiftende vær for tida, fra gårsdagens strålende sol, som nokså brått og brutalt gikk over i regn. Regnværet har vedvart gjennom natta, og det detter stadig ned mengder av vanndråper.

Jeg er ikke overveldende begeistra for slikt vær, men er jeg først blitt våt spiller det ingen rolle. Da kan det bare pøse ned for min del. Regnværsdager gir gjerne noen vanndammer jeg må styre unna, så ikke nanden blir blaut på beina. Det er egentlig ganske fint, for da får jeg litt ekstra å jobbe med. Nanden er forresten møkk lei all hestelorten som ligger igjen rundt forbi her. Til og med gårdsveien vår får hestene drite ut, uten at det ryddes opp etter dem. Ikke rart man blir oppgitt, men heldigvis har ho jo meg da. Jeg har enda til gode å la nanden tråkke i hestemøkk.

Det er visst ikke den helt store dagen her på prærien i dag. For sikkerhets skyld er det derfor ikke lagt så mange planer. Nanden sier det alltids er nok å sysle med om arbeidslysten skulle bli veldig påtrengende.

Da er det tid for en tur ut i søla.

Sølete sommerkos fra Ariell

Sliter hardt for maten

Det finnes etterhvert et utall variasjoner over temaet vanskelig tilgjengelig mat, og nanden benytter alle tenkelige midler for å gi meg utfordringer i matveien. Det er ikke noe problem å få meg til å bruke en drøy time på 40 gram tørrfôr. Det krever bare noen enkle forberedelser. Et mindretall av måltidene serveres fra matskål. De er bare for små smakebiter å regne, og kommer alltid i kombinasjon med minst ett kosttilskudd.

Når jeg en sjelden gang blir tilgodesett med en liten godbit, har jeg et svare strev med å få den ut av en eller annen finurlig duppeditt. Nanden ler rått av mine innbitte forsøk på å innta byttet, og mener en mest sannsynlig må være ekstremutgaven av en labrador for å gidde slite så mye for så lite. Det er visst særdeles god underholdning, og de tobeinte lar seg stadig imponere over den store variasjonen i spisestillinger, og alle mine merksnodige tungeøvelser.

Snakk om å måtte jobbe for føda. Her i gården går slike sysler under begrepet nyttig og naturlig tidsfordriv.

Så mens jeg venter på at det skal bli kveld og kjølig nok for en real seletur, kan jeg jo bruke tida på å lure noen små biter av en kjøttstang ut av et gummibein. En av de større utfordringene da nanden også har brukt tid og krefter på å presse godsakene inn i beinet.

Helgefred

Det har vært en relativt rolig dag. Nanden hadde visst en slags formening om at jeg har virka litt sliten de siste dagene, noe jeg har gjort mitt ytterste for å motbevise. Det skal ikke herske noen tvil om at jeg fortsatt er hennes gode gamle Duracell.

Litt helgehandel med nanden var en nødvendighet, noe som resulterte i nye kapper til kjøkkenvinduene. Mylderet av tobeinte i matbutikken var som vanlig ikke noe hinder for meg. Jeg er blitt ganske god på å snirkle meg fram mellom handlevogner, reoler, malplasserte esker og kasser, samt svimete tobeinte.

Vi møtte også en nokså fersk kollega av meg. En ganske stor og staut labradorherre som har greid å gjøre sin tobeinte ganske tilfreds. For nanden blei nok dette møtet vel så mye en påminnelse om at det går mot slutten av min tjenestetid.

Veterinærene har foreløpig ikke gitt sin skriftlige utalelse, men det er ingen tvil om hvor det bærer. De vil nok anbefale at jeg tas ut av tjeneste om ikke altfor lenge, men er samtidig svært forsiktige med å forhaste seg i saken. Situasjonen er på nåværende tidspunkt ikke prekær. Dessuten er de heller ikke særlig fornøyde med utsiktene for omplassering. Kanskje ikke så merkelig tenkte nanden, for det er ikke småpenger vi har lagt igjen på dyreklinikken de siste par åra. Da vi var innom på mandag kom uunngåelig kommentaren om at vi er blitt fast inventar. Samtidig handler dette sjølsagt også om min nokså komplisserte helsestatus som ikke er helt enkel å følge opp, og særlig ikke ved bytte av veterinær. Det er blitt en del problemstillinger å ta hensyn til, både med tanke på behandling og forebygging. Den siste tida har jeg stadig pådratt meg noe småsnusk som må behandles og følges nøye opp i etterkant, så det baller bare på seg.

Nanden har forsøkt å oppsummere helsestatusen min punktvis. Det blei ei god liste ja. Oversikten over faste rutiner for forebygging og evt. behandling av tilbakevendende problemer er blitt lang som et vondt år. Ikke rart ho ikke tør sende meg på ferie. Ho trur heller ikke det ville blitt lett å finne noen som har lyst til å ta seg av meg med hele mitt apotek og helsekostarsenal, samt side opp og side ned med skal og skal ikke. Strengt tatt finner ho det ganske underlig at det går så bra som det gjør, og at jeg lar meg merke så lite med alle lytene mine. Spenningsmomentet ligger i hvordan dette vil utvikle seg videre, og hvilke pensjonisttilværelse jeg går i møte.

Det er blitt færre brekninger, mindre harking, og noe fastere avføring. Fôret får hele skylda for sistnevnte, men så lenge jeg får probiotika hver kveld går det på et vis. Tiltakslista for å få ting på rett kjøl er ellers blitt nokså lang. De siste ukene har vi også endra fôringsrutiner igjen, noe som innebærer at jeg ofte må ha med niste på en del av utfluktene våre. Ikke verst å få innvilga ekstra matpause i løpet av arbeidsdagen :) I og med at maten skal være skikkelig oppbløtt medbringes den i frossen tilstand.

Vel. Nok matprat. På tide med litt mat i praksis.

Lørdagskos fra Ariell

Noen dagers flokkforøkelse

Vi har hatt tobeint besøk noen dager, samt mye bra vær som har gitt meg muligheter for litt ekstra uteliv. Litt firbeint besøk har vi også hatt innimellom, noe jeg synes er ekstra stas.

I dag har vi vært på liten bytur igjen, og etter å ha tusla rundt en liten stund fant vi en plass i sola så jeg kunne få middagen min. Deretter greide jeg overbevise nanden om at ho trengte en pause. Jeg er blitt god på å dra henne med meg til "Morten og Mona," et ganske rolig spiseseted med jevnt over god service. Det følger mye liv og røre med jazzfestivalen, men vi unngikk heldigvis det verste kaoset da vi skulle gå for å finne egna sted for drikke - og tissepause for meg. Dessuten takler jeg folkemasser ganske bra, så lenge det går an å snike seg fram på noe vis.

Her på prærien er jordene blitt frisert mens vi har vært på bytur, og snart har vi en haug med traktoregg liggende i jordekanten igjen.

Nei. Nå er nanden stuptrøtt og vil knyte beinhaugen, så da er det vel på høy tid å få unna de siste kveldsritualene.

Helgekos fra Ariell

Trim for eldre

Vårt kortbeinte og langrygga besøk veit virkelig å finne seg til rette. Etter å ha blitt avvist fra sofaen av en spisende nand, inntok dachsefrøkna hundevekta for å passe på så den tobeinte ikke fikk anledning til å gå ubemerka forbi. Lammeskinnet og beinet mitt har ho også brukt flittig, så det er liten tvil om at gjesten vår føler seg som hjemme.

Det er såpass varmt på dagtid at det ikke er rom for de store fysiske utfoldelser, men alle forhold tatt i betraktning er det ikke noe å utsette på aktivitetsnivået mitt. Snarere tvert imot. Nanden maser om at jeg må roe ned litt.

I anledning dagens lille labbetur hadde vi med seende observatør for å vurdere haltheten min, som i dag har vært fraværende. Nå i kveldinga har vi gått en tur som knapt kan kalles trim for eldre, men den hadde innslag av diverse underlag, alt fra noe ujevn skogsti til grusvei og det som verre er. Etter at par ganske rolige dager er jeg full av pep, og ville helst dra med nanden på en god springmarsj mellom busk og kratt. Dessverre måtte jeg pent styre mine lyster. Sjøl om vondtene har sagt takk for seg for denne gang, blir det nok ingen lange vandringer framover.

Kveldsmaten og siste luftetur er unnagjort, så da gjenstår bare kveldsstellet før jeg kan gå til ro for natta. Det er forresten ikke bare, for det er blitt en hel liten rekke med ritualer som må komme i en bestemt rekkefølge for å sikre at alt blir gjort.

Om livets skeive gang(e)

Da vi gikk for å møte nandens besøkelser på torsdag, fikk ho igjen en vag fornemmelse av at jeg gikk litt ujevnt i starten, men så gikk det seg til. Vi gikk en liten skogstur på kvelden også, uten problemer. Da vi gikk til bussen i går morges var også alt i sin skjønneste orden, men utover dagen blei det verre, og jeg blei plassert i trygg forvaring hos nandebrodern. Han ga henne også litt bistand, så ho kom seg avgårde med bussen for dagens andre utflukt, i følge med en velbrukt og skeivgått kjepp som vikar for meg. Nanden sier at det ikke er noen god erstatning, men må man så må man. Ryggen og håndledda klager allerede etter to dager med moderat aktivitetsnivå, så ho lurer på om ho i det hele tatt vil være oppegående etter en lengre førerhundpause.

Nanden måtte ut en tur i dag også, men stadig uten megn Ut må jeg jo av og til for nanden sier det ikke er bra å bli liggende og stivne heller, men jeg får ikke jasse rundt så mye og beveger meg ikke så lange økter av gangen. Jeg er allerede møkk lei av å ta det med ro, men heldigvis blir jeg tilgodesett med noe tidsfordriv når jeg må bli igjen aleine. Dessuten kom nandens private gartner, nok en gang den hjelpsomme bror, for å frisere beiteområdet mitt. Han er en riktig kjernekar, så jeg fikk tasse rundt ute, mens han strevde med å korte ned de grønne tustene våre.

Da nanden endelig kom hjem, hadde ho med seg besøk til meg. Jeg har villig lånt bort både gummibeinet og lammeskinnet mitt til Nussedachsen. Nanden er glad for at jeg behandler våre firbeinte gjester så pent. Nå har jeg slitt i timevis med å få noen godbiter ut av ei godbitleike, og er nærmest segneferdig.

For meg blir det nok flere nokså fredelige dager framover, i håp om at litt roligere tempo skal bidra til snarlig bedring. Nanden er bekymra og truer med veterinærbesøk på mandag. Til dyreklinikken skal jeg nok greie å trekke henne, om jeg så humper rundt på tre bein.

Helgehilsen fra en småhalt Ariell