Præriesprell

Nanden misunner meg virkelig å være så sprelsk og sprek før frokosten er inntatt. Nå skal det sies at tobeintfrokosten kan bli ganske sein. Ho er langtifra påpasselig med regelmessige måltider for seg sjøl. Men når det gjelder meg er det visst veldig viktig.

Vel. Det har seg slik at nanden nok blei snytt for neon timers nattesøvn, og det setter uungåelig sitt preg på dagen. Mens ho prøvde å stable seg på beina, kosta jeg godt foran døra. Nanden hadde påsett at min ærend var unnagjort og jeg hadde fått tasse noen rolige oppvarmingsrunder da det tok helt av. En gang kom jeg så brått at ho holdt på å sette seg på meg i rein forfjamselse. Ho mener jeg ikke er vettug på en flekk, men det har vi nok felles, så ho får snakke for seg sjøl. Det er godt vi har få naboer når ho trøtt i trynet og skeiv i ganglaget vakler rundt på tunet flere timer etter soloppgang. Makan til trøtting!

Nanden er stadig opptatt av bakdelen med at hue jo alltid kommer først. Jeg ville nok sett ganske snodig ut om det satt i andre enden, men poenget er altså at det sitter veldig utsatt til når jeg kommer rasende i full fart. Opp gjennom åra har ho vel mer enn en gang ment at jeg burde vært utlevert med hjelm som påbudt utrustning. Jeg har jo ikke alltid like mye kontroll over den viltre kroppen min. Det kan gå bra en god stund når jeg veit at det er strengt nødvendig at jeg er veloppdragen, men jeg veit da å utnytte alle muligheter til å ta igjen all tapt moro. Mange ville nok blitt ganske overraska over at den lydige, lille engelen plutselig forvandles til vill og voldsom vofs, eller som nanden kaller det, sin dunderfulle hunderholdningsobjekt. Til tross for at ho ikke helt greier holde tritt med mitt eneriginivå ved dagens første luftetur, er ho stadig like glad for å kunne dele dagene med et vesen bygd for fart og spenning. Kan det være fordi ho trenger litt drahjelp mon tro?

Da får jeg se om det er bruk for meg som pakkehjelp. Finnes alltid en viss fare for at det rotehue av en tobeint begår handlinger som ho ikke husker noe av to minutter etterpå. Så da må noen ta ansvar og holde rede på hvor ho gjør av saker og ting. Har vært reddende engel mer enn en gang jeg ja.

Rastløs hilsen fra Ariell

En snartur innom heimen

Vi har atter inntatt prærien etter ei styrete uke, og mer pes skal det bli. Nei, forresten. For meg blir det ikke så mye leven, men jeg skal jo være med, og nanden har fullt program de nærmeste dagene.

Vi har vært på studiesamling denne uka, og nanden fatter ikke hva ho skulle ha gjort i folkehavet på de større t-banestasjonene hvis ikke jeg hadde vært med. Jeg er stadig god på å finne fram i kaoset. Dessuten er min tobeinte glad for at jeg så lett tilpasser meg nye rutiner. I løpet av lang og tro tjeneste har jeg lært meg å finne kø, vente og følge på, jeg traver i vei til stemplingsautomaten når jeg ser nanden grave fram flexikortet og stiller meg med snuta rett under døråpnerknappen på t-banevognene. Nanden var veldig bekymra for akkurat den biten da t-banen fikk nye togsett der en sjøl må sørge for å åpne dørene. Nå er døråpnerne heldigvis ganske greit plassert midt på dørene, så en slipper å stresse med å finne en liten knapp på et ulogisk sted, for deretter å måtte søke dør i full fart for å komme seg ut raskt nok.

Akkurat nå bedriver sjefa beinhard prioritering av gjøremål. Det blir alltids litt å ta tak i etter flere dagers utflukt, og om halvannet døgn er vi på farten igjen, så her må en vurdere nøye hva som er strengt nødvendig å få unnagjort før vi igjen forlater prærien for noen dager. Diverse plikter og andre absolutte nødvendigheter må bare unnagjøres. I tillegg skal jeg ha min omgang helgestell, som foruten en grundigere omgang pelsstell, også innebærer stell av klør. I tillegg har nanden planer om å ta saksa fatt før håret mellom tåsene blir viltvoksende. Ingen av oss setter stor pris på den delen av stellet, men det går helt greit og forhindrer i det minste en del Bambi-på-isentilfeller innendørs. Når man da likevel skal bruke så mye tid på stell av alle fire, ligger det nok an til en omstendelig rituale med nandens 10 steg til velstelte labber. En hal liten spa-behandling egentlig.

Helsa mi er ganske stabil for tida, og det nærmer seg fire uker sida siste veterinærbesøk. Spenningsmomentet ligger i hvor lenge det vil vare, men akkurat nå ser det ganske lovende ut. Nandeskrotten er derimot ikke fullt så medgjørlig, for den klager over for mange dager med intens stolbruk.

Jaja. På tide med en smule lørdagskos. Må ut og lufte nanden litt også.

Forventningsfull lørdagshilsen fra Ariell

Hueløs

Nanden vrir hjernecella si så det knaker i hjernebarken, men det hjelper visst lite. De andre hjernecellene er der bare for å observere at den en stakkars sliteren står på stedet hvil og truer med totalt sammenbrudd. Nanden er frustrert og ser ingen ende på rådgivningsteorien. Gode råd er med andre ord dyre, og tidspresset er i ferd med å få henne til å gi opp. Ho har fått utsatt reisa, så vi stikker av gårde ved tidlig morgengry, men det hjelper så lite når ho står så bom fast som nå.

Heldigvis husker ho fortsatt at jeg er her også, og strengt tatt steller ho mye penere med meg enn med seg sjøl for tida. Jeg får til og med maten min når jeg skal. Hadde det ikke vært for at jeg må ut av og til, hadde ho ikke fått lufta den stakkars kokte hjernecella si en gang.

Jeg aner ikke hva godt jeg skal gjøre for henne, men skjønner jo at ho sliter. Prøver med en trøstende labb og en forsiktig, fuktig snute innimellom. Da trekker ho i alle fall litt på smilebåndet. Krysser labber for at ho kommer ut av dette med begge beina på bakken og vettet i behold.

Bekymringsfull hilsen fra Ariell

Eivind beinlaus

Nanden mener jeg bare tuller, men jeg er sikker i min sak. Eivind beinlaus har vært her i natt!

På nabogården holdt de på med verping av traktoregg til langt på natt, og nanden mente først det kunne være det jeg reagerte på. De tunge, plastpakka grasballene treffer bakken med nokså stor kraft, og sjøl om det var for langt unna til at nanden hørte det, har ho en viss formening om at den slags med alt sitt leven kan forplante seg i grunnen over nokså store avstander.

Det har blåst en del i natt også, og døra til badet har stått på gløtt og knirka den også. Nanden sier det er min skyld, for ho hørte meg skyve opp døra inn dit etter at ho hadde lagt seg. Jeg fikk nemlig ikke helt med meg at ho hadde finni køya si.

Det verste var likevel knakinga på loftet. Da var traktoren parkert, vinden hadde stilna noe av og jeg hadde endelig greid å finne en viss ro. Men nattefreden varte dessverre ikke lenge. Jeg likte ikke de lydene noe særlig og måtte knurre litt. Da døra til kjøkkenet åpna seg, noe den vanligvis ikke har for vane å gjøre uten god hjelp, måtte jeg jo si i fra nokså høyt og tydelig. Døra blei stående åpen. Ikke kom det noen, og ikke gikk det noen, men på loftet knirka det igjen like etterpå.

Da var nanden oppgitt. Ho hadde plassert en madrass ved senga si så jeg kunne være i umiddelbar nærhet, men ingen av oss lå på soverommet da det var tid for å stå opp. Noe forvirra våkna nanden på sofaen med meg som ekstra teppe. Da sov jeg så fredelig at ho ikke hadde lyst til å vekke meg, men ho måtte jo opp og da måtte jeg flyttes først. Ho begynte å mumle noe om å røre på seg uten at jeg orka reagere, men da ho kom til temaet frokost og sulten labrador var jeg plutselig lys våken. Nanden er imponert over min oppmerksomhet rundt ordet "sulten". Det ordet kan jeg visst trekke ut av hvilken som helst sammenheng, til og med når det kommer nokså utydelig og med manglende entusiasme ut av en trøtt og omtåka nand, godt innbakt i en ellers helt uforståelig utgreiing om hva som skal gjøres først og sist.

Vel, vel. Det uunngåelige resultatet av nattas uro er en veldig trøtt nand som nå sitter og grubler på oppgava si. Den må være ferdig i løpet av det nærmeste døgnet, og ho ligger ikke særlig godt an. Det er på tide å fjerne labbene fra tastaturet, så ho kan skrible videre, men når det gjelder rådgivningsteori er visst gode råd dyre. Må se om jeg kan finne på noe sprell for å muntre opp en trøtt og frustrert tobeint.

Lørdagshilsen fra Ariell

Labradans

Det var en stund stor bekymring for at jeg kunne komme til å slå knute på meg, eller gå av på midten. Den delen av kroppen som skal forbinde forparten og bakparten visste liksom ikke helt hvor den skulle gjøre av seg da logringa blei like vill og intens i begge ender. Den prøvde å vri og bukte seg alt den var god for, i håp om å henge med. Til slutt tok det av så kraftig at beina ikke lenger kunne stå noenlunde i ro. De gikk som trommestikker, og nanden sier ho kjenner muskelverken trenge seg på når jeg holder på sånn uten oppvarming. Ho sier jeg må få med den biten også om jeg skal bli en virkelig god danser. Det er ikke lurt å bråstarte treningsøkta.
- Dovenpels! Ho blir jo anpusten bare jeg vipper litt på stjerten.

Akkurat nå er spørsmålet hvilke type dans som vil passe meg best. Magedans eller stepping? Spørs om Ruffwearskoene blir bytta ut med stepsko i vinter, så får jeg ligge i hardtrening fram til min Riverdance-oppvisninga i vårløsninga. En kan jo ikke råtne på rot sjøl om en etterhvert blir pensjonist. Det er viktig å holde seg sprek og god i form. Jeg har ingen som helst planer om å la kroppen forfalle. Da får jeg nemlig ikke brukt den til alt det jeg trenger den til, og så skrøpelig finner jeg meg ikke i å bli. Nanden er redd det kan ligge an til noen vanskelige konflikter mellom hyperaktiviteten i toppetasjen og yteevnen til resten av stativet, hvis ikke kontrolltårnet snart tar noe mer styring over slike kaotiske tilfeller.

I går tok nanden meg uheldigvis på fersken i å sikte litt høyt. Ho mente jeg godt kunne slå av en halvmeter, og jeg fikk grei beskjed om å droppe planen min om et friskt fraspark for å nå målet en god meter lenger opp. Litt nysgjerrig måtte jeg snu meg for å finne ut hva maset gjaldt. Det var bare det at jeg jo sto klar til å ta spranget, og ubalansen den brå vridninga medførte endte slik det måtte. Beina ga plutselig etter, jeg tippa over ende og blei liggende på ryggen og kave med beina alt jeg var god for. Nanden sier ho ikke vil ha flere halsbrekkende demonstrasjoner av høydehopp. Ho mener slikt i utgangspunktet er risikosport, og det blir neppe tryggere når hue ikke helt har fått med seg at kroppen kanskje ikke vil strekke til.

De tobeinte skal alltid være så kompliserte, men egentlig er det meste ganske enkelt. Det kan få to utfall. Enten går det greit, eller så går det den veien lorten detter. Slik er livet. Hvorfor gruble seg grønn over hver minste lille ting? Mennesker er merksnodige krasjoner.

Nei. jeg får varme opp til litt kveldssprell. Kjenner at kroppen trenger noe mer aktivisering før jeg kan roe ned for natta.

Kveldskos fra Ariell

I skrivende stund...

- har studinna et veldig problematisk forhold til det uleste og uskrevne
- bør præriens tobeinte vurdere å innta køya for å imøtekomme visse krav fra en motvillig og ustabil kropp
- ønskes returrett på vindværet som værgudene har sendt oss
- vil jeg ha masse kos, og helst en god, varm nandekropp å sove på
- ønsker vi en fryktelig uheldig Nussedachs masse god bedring, og krysser alt som krysses kan for at ho blir bra igjen!!!

Luftig præriehilsen fra Ariell

Drypp, drypp, drypp, drypp

Høstregnet er sterkt tilstedeværende for tida, men litt vann tåler vi da. Da er det verre med all saulorten som blir enda mer sleip og klinete. Jeg får ikke være med å gå den veien i det hele tatt, og nanden avstår til tross for utestående sko beregna til formålet. Til og med noe så enkelt som en tur til postkassa utgjør en god luftetur om dagen.

Ellers grubler nanden hardt på ei oppgave. og mener det er vel smått med tilgjengelig litteratur for å få fullført arbeidet på noenlunde akseptabelt vis. I vår fikk den stakkars stupidenten en tøff start på et mindre givende fag, og fraværet av motivasjon gjør ikke saken enklere.

Labradorlivet er imidlertid ikke så aller verst. Litt tørrere vær hadde ikke vært å forakte, men vi prøver å utnytte periodene med oppholdsvær.

Regnvåt hilsen fra Ariell

En alle tiders treningshelg

Da er vi kommet hjem og skal snuse litt på præriefreden før vi stikker av gårde igjen om ei snau uke.

Nanden har all grunn til å være fornøyd med helga. Som medlem av arrangementskomiteen har ho ikke fått altfor mye pepper, men ei hektisk helg har det vært. Jeg har også hatt det fint, har trent og kosa meg masse både med og uten andre firbeinte. Både arbeidsgleden og min iherdige, helhetlige arbeidsinsats er blitt kommentert ved flere anledninger. Nanden har flere ganger i helgas løp lagt fram sine bekymringer, men har stadig fått til svar at jeg fungerer minst like godt som en vilken som helst annen rutinert førerhund, og at jeg ikke ville greid å jobbe så godt på alle de utfordrende hinderkombinasjonene med elendige kontraster under ymse lysforhold dersom utsikten min hadde vært dårlig.

I dag ringte veterinæren slik at vi fikk endelig klarhet i resultatet av dyrkningsprøva. Akkurat nå tyter det ikke noe grums ut av gluggene mine, og det finnes heller ingen mikrobielle årsaker til at det burde være tilfellet, men nå var det jo nettopp det som var problemet da prøva blei tatt. Nanden er sjølsagt fornøyd med svaret og håper det hele nå har roa seg for en stund.

Her hjemme har vi nå fått litt antydning til godvær. Helga har jo ellers vært noe fuktig, men dagen i dag er helt klart av det slaget som er velegna for en lang skogstur og noen timers absolutt livsnytelse på dørhella. En go omgang kroppspleie med litt ekstraservice til stive muskler er heller ikke å forakte.

Livet er herlig dere! Særlig for en prærieulv som har vendt hjem til egne jaktmarker, og mer enn gjerne lar seg skjemme bort på alle mulige vis.

Lykkehyl fra en svært så fornøyd prærieulv

Regn, sau og tid for tur

Da er atter en gang en tredjedel av gårdsveien min sperra av og skal dekkes med saulort i tjukke lag. Vi har tatt i bruk veien gjennom skogen, som nå mer eller mindre kan kalles hinderløye. Den er heller ikke helt ideell når det har regna litt. Nanden tasser fortsatt rundt i joggesko og blir dermed blaut på beina av det høye, våte graset.

Ellers er vi i oppløpet foran ei helg på farten. Nanden styrer med diverse papirarbeid. Strengt tatt bør ho snart komme i pakkemodus, ellers står ho i fare for å ikke få med seg alle nødvendigheter. Men før ho kan ta fram sekken og det som skal fylle den, er det visst hennes plan at jeg skal få en grundig omgang på bordet. Halen min er litt frynsete i enden, og både klør og potehår trenger til litt stell for å se noenlunde presentable ut.

Denne helga står mitt siste ettertreningskurs på Hurdalsenteret for tur, men det blir nok likevel ikke mitt siste Hurdalsbesøk, med mindre det skjer noe drastisk de nærmeste par ukene.

Nanden vrir hjernecella si alt den kan makte i håp om å greie og legge en fornuftig og ikke altfor stressende reiseplan. Det er nemlig et sterkt behov for fangst av diverse remedier i løpet av fredagens lange ferd mot Hurdals grønne skoger. Det store spørsmålet er bare hvordan vi skal rekke det meste, og hva som eventuelt kan tåle og vente til neste utflukt som også er forholdsvis nært forestående.

Vel, vel. Da får jeg finne fram tuben med tålmodighet og jumpe opp på bordet så jeg kan bli litt reisefin. Håper bare jeg ikke får hele halen avklipt. Må forresten be henne være litt forsiktig med ørene mine også, så jeg er sikker på at de ikke detter av. Ville nok ikke føle meg særlig vel uten. Nanden høster stadig noe sopp fra dem, men sier det er i ferd med å stabilisere seg. Håper det roer seg nå, så vi kan starte forsiktig nedtrapping igjen, slik at vi kommer ned på rensing to ganger ukentlig. Vi har allerede prøvd en mislykka nedtrapping, så denne gangen lytter nanden mer til ørene mine enn til veterinærens råd. Målet er jo at rensen skal virke forebyggende og ikke behandlende, men så lenge det klabber seg til med ny ørevoks såpass fort, må den fjernes ofte nok for å unngå oppblosmtring, og at guffa blir så seig at det må betales adskillige hundrelapper for å få den utgravd. Jeg produserer i alle fall ikke kilosvis med mørk voks slik jeg gjorde etter forrige runde med behandling, noe som bør være ett godt tegn.

Ørerensstinkende hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Peticure elite klosliper

Da vi fikk den i hus syntes nanden denne klosliperen var litt stor og klumpete. Jeg var som vanlig litt skeptisk, men tilvenningen til denne klosliperen har gått veldig fint til forskjell fra den gamle som har vært skapfyll noen år nå. Vi har brukt vår Peticure i drøyt tre måneder, og jeg har ikke noe imot det. Klofil har fungert helt greit for oss i mange år nå, men sliperen er klart mer effektiv.

Vel, sliperen er da stor nok. Den koster litt i innkjøp også, men med tanke på at den gjør så god nytte for seg og er rimelig i drift, er ikke prisen et særlig aktuelt tema her i gården. De koster da litt å skifte ut klofiler jevnlig også. Det finnes rimeligere slipere, samt dårlige kopier av Peticure. Disse har ofte svakere motor og er dermed mindre effektive, er kostbare i drift da de ikke er oppladbare, og krever hyppige skift av batterier og slipebånd. Peticure kloslipere har flere uvurderlige fordeler som mange andre modeller mangler:

- Rimelig i drift da det følger med oppladbart batteri og lader.
- God batterikapasitet. Imponerer stort ved å rekke til flere omganger med sliping før den må lades på nytt.
- Gode, holdbare slipebånd som er greie å skifte og lett tilgjengelig når en må skaffe nye.
- Kraftig motor med trinnløs hastighet.
- Beskyttelseskapsel for å unngå skade på fingre og snute, lugging av pels osv.
- Justeres i forhold til klørnes tykkelse og gir på denne måten god støtte og stabilitet.
- Oppsamling av slipestøv slik at det ikke er noen fare for irriterte luftveier, og en slipper etterarbeid med rengjøring.
- Enkel og trygg i bruk!

Den norske forhandleren av klosliperen, Nalle og hunden, har også en god veiledning på tilvenning og bruk.

Det finnes ingen unskyldning for lange klør!

ADHD-hund

Etter ei uke med litt roligere tempo er ADHD-faktoren absolutt merkbar i følge min nand. Når ho er sjuk prøver ho å sysselsette meg så godt ho kan på ymse vis, og gir meg jo de sprellefantastiske prærieaktivitetene mine. Men ingen ting slår noen timers bushtrasking ispedd en god dæsj lydighet, noen krappe svinger i rasende fart opp en bakke og rundt ett tre, enda ett tre og ja.. en hel liten skog.

Nå sier nanden at det snart er leggetid, og at det er uaktuelt med noe nattevandring. Jeg er ikke helt enig, men har i det minste greid å riste skrotten litt i en vill dans på stuegolvet. Jeg tok rennafart og skulle liksom prøve å springe nanden min fullstendig i senk, men ho kom meg i forkjøpet og fikk lagt en hånd over nakken min. Luringen har lært seg en avledningsmanøver da jeg ikke kan motstå å bli klødd i nakken. Ho rufsa meg godt i nakkeskinnet til jeg lot meg rive med. Så der sto jeg og klødde som besatt i løse lufta til det blei for tungt å være trebeint. Nanden er av meg, sier jeg er nokså ufin der jeg står og gir meg over i mine ville nytelser, gryntende, pesende og med en labb i været.

Vel, vel. Nå har jeg fått ett par timer til å roe meg litt, så det er på tide å gjøre alvor av planene om å ta kveilen. Snurre seg godt sammen og knyte beinhaugen så den ikke finner på for mye sprell i nattas løp.

Lys våken nattakos fra velse hyper

Vips rips

Nåvel. Så fort gikk det da riktignok ikke. Nanden har vært tett omslynga større deler av dagen, og har hatt armene fulle. Jeg lå på vakt ved busken for å sikre at nanden fikk holde på med sine tvilsomme sysler i fred. Hendene hennes var uansett opptatt med beføling av rips og rusk, så da kunne jeg like gjerne nyte høstsola.

Innimellom måtte jeg smake litt på herlighetene. Vi kunne hatt en veldig god arbeidsfordeling med bærsankinga hvis bare nanden hadde godtatt litt mer teamwork. Fuglene tar jo alt på toppen og jeg kan mer enn gjerne ripse greinene i bakkehøyde. Da blir midten igjen til nanden, noe som jo er veldig praktisk. Problemet er at ho fortsatt mener jeg bør ligge unna, fordi jeg ikke greier begrense ripsinntaket mitt. Men ho er mektig imponert over plukketeknikken min. Jeg er nemlig ganske så effektiv, og det ser ut som en sprell levende ripsbusk når jeg napper bær av den.

På tide å krype tilbake under hagebordet for å holde nandeføttene varme. Ho har fortsatt en aldri så liten restjobb igjen med dagens fangst.

Solrik lørdagshilsen fra Ariell

Med sløv nand på tur

I går var vi atter en gang på langtur til doktor dyr. Det tok litt tid, og vi reiste hjem noe seinere enn planlagt. Synd for nanden min, for det så ut som det var henne som skulle hatt helsehjelp. De første timene satt vi på et lite, rolig spisested. Min tobeinte beholdt jakka på, og med glidelåsen dratt godt opp i halsen, mens ho skalv så det skrangla i hele beinhaugen.
Da vi endelig kom hjem ett par timer etter planen, stupte ho feberheit og skjelven i seng, etter at jeg hadde fått avlevert det som måtte ut av både fast og flytende avfall og hadde fått min enkle middag servert på lite elegant vis.

I dag er nanden heldigvis feberfri og får ikke lenger sånne voldsomme hosterier, men toppformen er nok fortsatt et stykke unna. Både formen og været er heldigvis såpass at ho orker gi meg muligheter for litt leik og adspredelse på tunet, så jeg lider ingen stor nød.

Med meg går det sånn passe. Veterinæren finner stadig noe nytt øyesnusk. Høreredskapen sitter forunderlig nok fortsatt på plass, men bærer stadig litt preg av lettere besoppning. De ser ellers nokså fine ut og skal også i fortsettelsen renses flittig.
Veterinærenes dom er ikke lenger bare opplest og vedtatt. Den forefinnes også i skriftlig form, så da er det bare å smøre seg med den store tuben tålmodighet. Vi får ikke gjort stort annet enn å vente og se hva det offentlige makkverk finner på av krumspring. Nanden er visst forberedt på det meste, så det skal nok noe til å overraske henne.

Nanden er glad vi har kommet hjem til bordet vårt. Med flere daglige økter med PELSstell, øye- og ørebehandlinger er det veldig praktisk, og ikke minst mye mer behagelig for nandeskrotten når kroppen hennes blir lunefull og får lyst til å være plagsom, noe den gjerne gjør etter en lengre periode med mye stolsliting som nå.

Vel, vel. Får finne meg et sted å krølle meg sammen nå trur jeg. Teppene mine er visst på vandring, jeg finner dem i alle fall ikke, så jeg får vel ty til sovekroken min i stua.

Småsløv hilsen fra Ariell