En hel time ekstra

Nanden synes alt styret med sommertid og vintertid er noe stort tull, men er fornøyd med å ha fått tilbake den timen en blei snytt for i vår. Ho har lova at den skal komme meg til gode, så da gjør ho seg nok litt ekstra flid med søndagsstellet. Det er kanskje like greit, for i det siste har ho klaga mye over at jeg ikke ser ut i måneskinn. Og hvor mye har så vi vært ute og spassert under månestrålene da???

At søndag er hviledag tar jeg ikke noe hensyn til. Nanden mente det var noe i tidligste laget å starte dagen klokka kvart over fem. Uheldigvis hadde ho sovna på sofaen og er dermed fritt vilt. Da jeg trua med full avkledning blei det da liv i leieren, men ikke akkurat egg og bacon til frokost.

Helgeværet er ikke spesielt mye å skryte av, men i perioder med opphold nyter vi skogens ro. Vel, det er det nanden prøver på, mens jeg lager liv og leven mellom trærne.

Egentlig er det her en stor dag som virkelig bør feires. Nå har jeg nemlig ikke vært hos veterinæren på to måneder. Slett ikke dårlig hva? Det tyder i alle fall på at det meste er ganske stabilt for tida, så får en bare nyte det mens det varer. Nandens håp er at skal gå bra fram til årskontrollen i januar, men det er fortsatt noen måneder til så tvilen er sterkt tilstedeværende.

Jeg får underholde nanden litt så ho holder seg våken fram til normal sengetid.

Småbøllete søndagshilsen fra Ariell

Langhelg

Vi har vært hjemme et snaut døgn og nyter nå noen dagers fred og ro her på prærien. Det er spennende å være på tur, men fint å komme hjem også. Ja, for det er fortstt her på prærien vi egentlig bor, sjøl om det kanskje ikke virker slik.

Nanden har fortsatt ett par praksisuker igjen. Jeg får være med, men det blir ganske rolige dager for meg, noe nanden mener er greit da ho stadig er redd jeg greier å skjule en del vondter. Til tross for at jeg fortsatt jobber veldig godt er mengden selearbeid blitt kraftig redusert. Når jeg ikke sjøl tar så mye hensyn til at kroppen min stadig eldes og har pådratt seg diverse skavanker er det visst hennes oppgave å påse at det blir gjort. Det bedrives grundig planlegging for å unngå mye trasking gatelangs, og der det er mulig velges alternativer til trapp, serlig hvis de er lange, bratte og eller glatte. Arbeidsviljen min er det ikke noe i veien med, og mange merker seg min glede og iver over å få jobbe.

Det er spennende og stimulerende å være på reisefot sammen med nanden min. Når ho begynner å pakke sekken er jeg allerede reiseklar. Det er kjempestas å jobbe på nye steder og gå opp nye ruter, og så er det så mye rart å se rundt omkring i tillegg til all verdens merksnodige veier og hindringer jeg jo må forholde meg til.

Så langt har jeg fått være med på det meste, men ved lengre utflukter vurderes det stadig oftere om jeg bør bli igjen her oppe. Det er kjempekjipt å ikke få være med som reddende engel under nandens ekspedisjoner, men jeg må nok dessverre finne meg i at det snart blir slik at jeg ikke lenger kan være med på all moroa. Nanden er mer død enn levende når ho kommer hjem fra en tur uten meg. Det passer meg dessuten veldig dårlig å hilse på et nandeslakt når hele kroppen min er yr og vill av gjensynsglede.

Vi har nettopp vært i hundebursdag, og Nussedachsen som nå er blitt tre år har kommet seg etter uhellet med flere bekkenbrudd tidligere i høst. Resten av helga blir nok ganske fredelig. Det høstlige været legger en demper på aktivitetsnivået. Det er vått, kaldt og vindfult der ute om dagen. Særlig alt det våte kan jeg gjerne unnvære. Dessuten blir det ekkelt og sleipt føre på grusveiene når vannet ikke trekker ned, men blir liggende som et gjørmelag om dagen når det tiner opp litt på overflata. På jordene og i skogen er det fortsatt noenlunde farbart, så jeg får nok innvilga noen timers grønn rekreasjon, men må nok regne med litt påkledning. Ellers får jeg utfordre nanden til å finne på noe moro inne. Kanskje jeg også kan snike meg til en liten lur tett inntil en sliten nand.

Fuktig fredagshilsen fra Ariell

Flink bisk

I løpet av de første par dagene av vår utflukt, skifta været fra vakker høstsol til sleipt og glatt føre med innslag av snø.

Onsdag avla vi Rikshospitalet et besøk. Nanden var blitt innkalt til en annen avdeling enn tidligere, og ba derfor om litt bistand med å komme til rett plass, da vi ikke har vært der før. Etter tjue minutter kom endelig en portør som kunne lose oss gjennom alle koridorene. Nanden blei helt retningsforvirra av alle krikene og krokene. Først blei vi plassert på feil venterom, og da vi omsider blei omplassert til viktig sted, var vi fem minutter for seimt ute. Til tross for at vi hadde beregna en halv time fra ankomst til vi måtte være på klinikken. Vi kom raskt inn til legen og var der bare noen få minutter før nanden måtte finne resepsjonen der bare portøren hadde vært innom for henne da vi kom, og ho derfor ikke visste hvor var. Heldigvis fikk vi forståelige instrukser fra en annen hvitfrakk vi tilfeldigvis traff i korridoren. Vi fant fram, nanden leverte papirene og det blei på nytt bestilt portør til en annen avdeling for å ta blodprøver. Etter ti minutters venting blei dama i skranken så oppgitt at ho tok oppdraget sjøl. Veien ut igjen var mye kortere og mindre snirklete enn veien inn, så nanden mener portøren må ha valgt lengste mulige omvei. Vel, vi kom da fram til stikkeriet som lå såpass nære hovedinngangen at vi fant veien ut derfra sjøl, etter at nanden hadde avlevert litt blod.

Så har vi vært noen dager på kurs, hvilket pleier være et særlig utfordrende prosjekt fordi både NSB og taxier er ubeskrivelig lunefulle og sjelden tibyr problemfri ferdsel fra A til B. Faren for å komme for seint er dermed stor til tross for nøye planlegging og veldig god tid. Torsdag filkk vi tilfeldigvis skyss fra stasjonen. Etter endt kursdag var vi så heldige og få labbe sammen med ei som skvlle reise med tog. Nanden jobba iherdig med memorering av ruta, og morningen etter bar det i vei på egen labb. Ekstra utfordrende, da vi jo gikk motsatt vei, og i tillegg hadde fått vimterens første snødryss som dagens overraskelse. Det forhimdra ikke meg i å imponere nanden med et fremragende stykke arbeid som fikk henne fram til målet mye tryggere og enklere enn noen taxi. Etter denne bragden fortsattb vi å gå denne strekninga de påføgende dagene. Vi er storfornøyde begge to. Nanden fordi jeg gjør en så fantastisk god jobb på nye steder og dermed sparer henne for massevis av trøbbel. Sjøl er jeg i skyene over en ekstremt tilfreds tobeint. Kan det bli bedre?

Da skal jeg lufte nanden en siste gang for kvelden før ho kryper opp i sin lånte loppekasse. Jeg har som vanlig min egen madrass med, så jeg skal ikke klage.

Kveldsnuss fra Ariell

Nanden vekk?!

Vi var ute på tunet. Det vil si. Jeg satt lydig ved hushjørnet. Det var nå en gang der jeg hadde fått beskjed om å bli. Jeg så at nanden forsvant rundt låven, men venta til jeg fikk beskjed om å komme. Nanden ropte og jeg kom i god fart og blei mottatt av en fornøyd tobeint. Ny bli-kommando og nanden gikk tilbake til huset. Det var i alle fall mest logisk slik, men jeg kunne ikke se det for låven var jo veien. Jeg satt stille til ho kalte inn. Jeg hørte ropet og sprang til huset, men der var ingen nand. I overraskelsen gjorde jeg helomvending, og da oppdaga jeg henneheldigvis ved andre enden av låven. Luringen hadde stilt seg inntil kortveggen, men jeg fant henne :)

Forruten å finne igjen nanden har jeg gjort tjenest som mopp. Det er vanligvis den nanden bruker for å hente fram ting som havner under diverse møbler. Men i dag var det altså jeg som tok ryddesjauen under sofaen. Der fant jeg en kong, en annen leike, en flaskekork og et papirflak. Underlig sted å samle skrot det der.

Det ser forresten ut som nanden er redd for at øye skal sprette ut for ho prøver stadig å holde dem på plass. Eller kanskje de bare har sånne uvennlige tendenser som de av og til får. Ho ser ikke helt bra ut, men ho sier sjøl at det har ho aldri gjort, så det er visst ikke noe å bekymre seg over.

Nå skal det lages risgrøt, så jeg får legge meg på post å holde oversikt over hva den tobeinte gærningen min foretar seg. Får med meg det meste fra senga. I hvert fall hvis ho stort sett holder seg ved komfyren, noe som vel er fornuftig når en koker grøt. Synd det ikke er havregrøt, for da hadde kanskje jeg også fått en smak.

Ryddig hilsen fra Ariell

En urolig natt

Innleggstittelen kunne vel like gjerne vært "jakten på føflekken" eller noe sånt. Saken er den at nandens fantasi har vært i overkant produktiv i nattas løp. Bakgrunnen er nok en fin blanding av bloddryppende og smertefulle historier om føflekker som enkelt fjernes ved å klippe dem av, og nandens egen mørke utvekst bak på høyre skulderblad. Marerittet skal visst ha dreid seg om nandens ville flukt for å unnslippe føflekkgjegeren :) Det hele endte brått med at ho spente begge beina i veggen, så det skralla i hele huset. En stakkars uforberedt labrador bråvåkna dermed fra sin søteste søvn, og måtte jo sjølsagt stå opp for å sjekke hva som sto på.

Det likner ikke nanden å starte husriving på slik en ukristelig tid av døgnet. Jeg fant en nokså forskremt og forvirra nand sittende i senga og gni hælene sine. Kanskje ikke så rart når en nettopp har gjort sitt beste for å sparke ut veggen. Da jeg meldte min ankomst og tjenestevilje ved å legge min fuktige, kalde snute innunder kneet hennes, kom nanden heldigvis såpass til seg sjøl at ho til og med måtte flire av den dustete drømmen sin. For sikkerhets skyld blei jeg sittende ved senga til jeg var helt sikker på at ho hadde sovna igjen. Gudsjelov gjenopptok ho heller ikke husrivingsprosjektet sitt, så vi fikk begge sove fredelig videre til det så smått begynt å lysne.

Nanden var ikke helt enig i å stå opp halv sju, også på en lørdag! Stakkars krek :) Jeg ville så gjerne at ho skulle få kjenne den vinterlig friske lufta før sola sto opp og gjorde den litt mindre kjølig. Ikke er jeg den som gir meg før jeg har fått nanden ut av dyna heller. Det er umulig å ignorere en frisk og uthvilt labrador som er oppsatt på å gripe dagen mens den ennå er ung. Jeg synger minst like lystig som fuglene en junidag. I høyden kan jeg også komme, om jeg ikke oppnår tilstrekkelig reaksjon på annen måte. Hver minste knyst eller bevegelse er et tegn på at nanden er i live. Og der det er liv er det håp om en ny sprelsk dag. Det finnes ingen gode unnskyldninger for å la være å stå opp når jeg først har lagt sjela mi i å vekke henne. Jeg serverer til og med frokostslafs, tøfler og halsbånd på senga! Kan nanden få en bedre start på dagen kanskje?

Nanden var visst ikke helt overbevist om at 9,5 blå og barmark var en god kombinasjon, men lot meg nå få gjøre meg ferdig med avislesing og egenpleie. Ho fant ut av at litt ved kunne være greit å ha i hus, så ho henta ved mens jeg prøvde og finne ut hvem som hadde vandra langs hagegjerdet i de seine nattetimer. Etter å ha fyra opp i ovnen og gitt meg frokost gjorde nanden noe jeg mener er absolutt unødvendig. men dyna og puta fikk i alle fall selskap en drøy time til.

Men nå er dagen i full gang og jeg er fornøyd.

Hyper hilsen fra Ariell

Alle gode ting er tre

Jada. De henger der fortsatt alle tre, som tydelige bevis på hvor vanskelig temaet førerhundseler kan være.

Den engelske selen er ribba for gul plast, eller såkalt refleks, og henger der fortsatt til skrekk og advarsel om en tid some heldigvis er forbi, men den epoken varte dessverre altfor lenge.

Den finske selen fikk en omgang reparasjon før nanden tok i bruk vår nyeste sele, så den fungerer som reservesele. Det har vi prøvd ett par ganger i løpet av det siste året, ogdet er aldeles forferdelig. Den selen gir så dårlig overføring av mine signaler at nanden stadig overser eller misforstår dem, men den har fortsatt et lite stykke igjen før den slår førstnevnte seles ubrukelighet.

Nå er vi storfornøyde brukere av en staut og stabil svenske. Stakkaren har virkelig fått slite for stellet, og nanden aner ikke hva vi skulle gjort uten denne selen med all byvandringa vår det siste året. Til tross for godt stell og ekstra varsom håndtering av en nand som håper den skal vare lenge, synes det godt at denne selen blir brukt. I motsetning til sine forgjengere gjør svenskeselen fortsatt uvurderlig god nytte for seg.

Når selen gjør så god jobb med å få nanden til å forstå de fleste av min mange ulike signaler, gir den også meg mulighe til å gjøre en bedre jobb fordi jeg får mye mer presise tilbakemeldinger på det jeg gjør så lenge nanden er nokså sikker på at ho skjønner. Jeg har alltid hatt en del ganske fine signaler, men ga nesten opp å bruke dem fordi det var så vanskelig for nanden å legge merke til dem.

Jeg trenger bare gløtte såvidt i hennes retning for å be om en mer gjennomførbar kommando eller spørre om ho er helt sikker på at vi virkelig skal det ho har sagt at ho vil. Noen ganger må man jo dobbetsjekke for sikkerhets skyld. En liten krumning i ryggen betyr "trekk nærmere meg, det er trangt her!" og løfter jeg skallen en anelse forteller jeg at jeg vil vise henne noe. Trekker jeg bakparten mot venstre er det vanligvis et tegn på at jeg synes noe er kjempevemmelig. Nanden kan også fort oppdage om jeg er uoppmerksom ved at jeg begynner å bøye meg vekk fra henne, bøyer hue ned og/eller strekker det fram. Det skjer veldig sjelden nå, men var mye vanligere da vi tok i bruk selen. Markering av lave kanter og trinn blir tydeligere.

Og enda er det mye mer, men nå er det på tide å takke for i dag.

Fredagsklem fra Ariell

Refleksens dag

Joda. Det er verdens synsdag i dag, men det forhindrer oss ikke i å fokusere på synlighet i mørket. Trygg trafikk markerer i dag refleksens dag. Det burde være en unødvendig påminnelse, men det er altså på høy tid å finne fram refleksene for de som ikke allerede har gjort det.

Jeg fikk ny refleksvest for en drøy uke tilbake, og det er godt med refleks på en del av utstyret jeg bruker ellers også. Nanden er på jakt etter ny halsrefleks med strikk, da slike er veldig greie å bruke som bøylerefleks på selen.

Da får jeg gjøre krav på en god luftetur før nanden forlater meg. Må nemlig være hjemme noen timer, mens ho omgir seg med andre firbeinte. Ho burde skamme seg, men jeg skal i alle fall sørge for at ho tar med seg refleksvest.

Reflekterende hilsen fra Ariell

Hårfint

Jeg får masse skryt for pelsen min for tida. Den har endelig gitt slipp de den mest slitte pelsen fra sist vinter, og etter en grundig vask med Jean Peau Deep Clean-shaampoo ser den etter manges mening strålende ut. Til og med nandefadern som vanligvis ikke er den første til å kommentere, har ved flere anledninger skytt av at jeg har så jevn og blank pels at man kan speile seg i den. Nanden er også fornøyd, men ingen ting slår visst "Crown Royal Biovite 2" som vi brukte for noen år tilbake. Dem var det reine tryllemiddel, da den virkelig greide utrekke underverker med grisebusta på ryggen min. Nanden var over måte fornøyd da:) Denne sjampoen har så langt vist seg uslåelig, men dessverre er det blitt vanskelig å få tak i den rette typen til min pelsstruktur.

Det er ikke helt lett å finne produkter som både tilfredsstiller de fleste av nandens mange krav, og i tillegg fungerer godt for pelsen min. Enkelte pelspleieserier holder heller ikke en noenlunde nøytral ph-verdi.

Apropos pelspleie innser nanden at det snart er tid for å forberede vinteren. Sammen med en tørrsjampo og Jean Peau herbal balm utgjør minkoljesprayen de nødvendige ekstra remedier når vinteren tærer på pelsen. Nanden sine hårtjafser kan bare misunne meg alt jeg får av ekstra hårpleie:)

Høstrøytinga har nå vart noen uker, og nanden regner med noen uker til før det roer seg. Hadde det ikke vært for den daglige omgangen med børste og kam, ville jeg vært et særdeles sørgelig syn.

På tide å gi pelsen og nanden litt luft i det kjølige høstværet.

Gråværshilsen fra Ariell

Finn vei

Bilde 1:
Her viser jeg nanden at det ligger en lang metallstang tvers over veien. Den ligger i hele veiens bredde så jeg kan ikke vise vei forbi den. "Løft labbene nanden!"

Bilde 2:
Høydehinder. To hvite, skråstilte stenger som møtes i toppen. Ligger helt til venstre i veien, så da må vi passere til høyre.

Bilde 3:
Ikke bare en bil! Her må jeg passe på for det sikker noe ut også. Smal passasje mellom gangstiens rekkverk på venstre side, og middels høy hindring utstikkende fra parkert bil som tar mye av veibredden.

Bilde 4:
Mange hindringer på en gang. Her må jeg passe på så også nanden min får nok plass til å passere mellom. Best å holde seg helt inntil treplanken til venstre, så ho ikke smeller skinka inn i hjørnet på trillebåra.

Bilde 5:
- En støvsuger? Her?!
Mange rare krasjoner i denne hinderbanen. I Hurdal støvsuger de visst grusveiene også. Kanskje for at vi ikke skal dra inn så mye lort :) Ja, ja. Bare å labbe forbi, men hold til høyre for støvsugeren, for her er var det litt ymse med veistellet også. Redd de har utplassert feil redskap til jevning av vei.

Beklager den semre kvaliteten på bildeserien over, men de er klippet ut av en video fra aktivitetsuka for førerhundbrukere som fant sted på Hurdal syn og mestringssenter 4-8. august. Bildene viser meg og nanden i utedelen av arrangementets avsluttende labyrint. Nanden var veldig spent på om denne løypa ville kunne påvise synsvansker. Det var spesielt ugunstige Lysforhold denne dagen, med mye sol og hindringer som var lagt på et ujevnt stykke grusvei med mye skyggespill.

Siste del av løypa gikk innendørs, noe som innebærer kraftig endrede lysforhold. Men også dette greide jeg helt fint. På ettertreningskurset i september viste jeg meg fra min beste side på i hinderbane og på skogssti med naturlige hindringer. Jeg fikk masse skryt av både trenere og hjelpetrenere. Nanden synes det er betryggende med slike treninger fordi de byr på såpass mange varierende og uforutsette utfordringer at eventuelle problemområder vil kunne avdekkes. Ho er stadig på vakt overfor eventuelle feil som kan skyldes synsnedsettelse, men så langt arbeider jeg godt til og med i lav høstsol og på mørke høstkvelder.

Jeg fikk henne nok til å stusse en tanke da vi en søndag formiddag for noen uker tilbake promenerte på den såkalte Promenadeveien, bedre kjent som Promilleveien. Jeg fant det nemlig strengt nødvendig å snirkle oss fram. På større deler av strekningen vi gikk var det uråd å følge kanten. Nanden mente jeg var fryktelig vinglete og lurte på om jeg fylleførte :) Kunne det tenkes at jeg hadde noe innabords som ho ikke visste om? Ho konkluderte heldigvis med at jeg jobba så målbevisst at jeg sannsynligvis hadde rett hele veien, men snodig var det nå lell. Etter å ha prøvd seg med hvit stokk, og forhørt seg med noen med god kjennskap til veistubben vi hadde vingla søndagstur på, skjønte ho at den nok hadde pådratt seg betydelige ujevnheter sida sist vi gikk der. Altså nok et synskrevende stykke arbeid for meg, utført med glans. Veien kan best sammenliknes med undersida på ett knekkebrød, så nanden omdøpte den til Wasaveien. At jeg fortsatt takler godt varierte utfordringer, under ymse lysforhold i ulike miljøer er det i alle fall liten tvil om. i bymylderet går det også veldig bra, men nanden er sjølvsagt ekstra oppmerksom her, fordi det skal så lite til før det oppstår farlige situasjoner.

Nei. Jeg får se til å fjerne labbene fra tastaturet. Trur nanden trenger litt hjelp med kveldsritualene. Så skal ho forberede seg til stashelg. Det hender nemlig fortsatt at folk her oppe finner på å gifte seg. Hva jeg skal? Jo, jeg skal ha hjemme-aleinefest :) Jeg har fått for vane å skeie skikkelig ut ved slike begivenheter. Det har vært ellevilt festlige tilstander så lenge moroa varer, men jeg hr nok hatt noen overrakelser til de hjemvendende. Det er nemlig utrolig hva jeg kan uttrette, eller skal man si utslette, på tre-fire timer, så nå gjør nok de tobeinte hva de kan for å avverge alle mulige ville sprell. Stengte dører og grinder er ingen uoverkommelig hindring, så bur-trusselen kan nok bli en realitet fortere enn svint. I det minste i en noe modifisert form.

Da var det definitivt nok skrifsing for i kveld. God helg!

Frisk fredagshilsen fra Ariell

Tre på rappen

Vi har vært på nok en liten utflukt. Det er ikke ofte vi besøker tre dyrebutikker samme dag, men denne gangen gjorde vi altså det. Nanden skulle kjøpe inn noen smågevinster. Ved slike anledninger drypper det gjerne litt på meg også, og ho gjorde alvor av å anskaffe meg en ny refleksvest. Det er samme type som vi har hatt før, men den har gjennomgått noen forbedringer da den også har fått reflekterende kantebånd.

Nanden lar seg fortsatt impnere over min evne til å finne fram på steder vi såvidt har vært innom en gang eller to, og er stadig av den oppfatning at jeg er et funn av en hund. Så synes jeg også det er kjempemoro å jobbe på steder vi ikke ferdes så mye.

Vi var også en snartur innom dyreklinikken for å sikre meg de nærmeste måneders leddhjelp. I sin hastverk med å komme hjem unnslapp en viktig sak nandens overarbeida hjernecelle. Vi skulle helst rast innom en helsekostbutikk også. Det var i alle fall den opprinnelige planen. Ho var lite fornøyd med seg sjøl da ho kom hjem og oppdaga hvor ille det faktisk sto til med beholdningen av grønttilskudd. I sin desperasjon avla ho Urtesenterets nettsider et raskt besøk, og vips. Sjøgrønnsakene er allerede på vei :) Fantastisk! Nå som beitesessongen er på hell blir det ikke mindre viktig med grønt.

Den siste uka har vært vanvittig våt, men i dag skinner sola heldigvis. Dermed ligger alt til rette for en ekstra god tur ut. Ser i alle fall ut som nanden trenger en god dose frisk luft. Sier ikke nei takk til å lufte pelsen litt jeg heller, særlig ikke i slikt et vakkert høstvær.

Da tar jeg med min nand og går.

Gla´lab-hilsen fra Ariell

De ga(m)le har det godt

Det er slett ikke så aller verst å være nandens hund, til tross for at ho kan være noe kravstor iblant. Trur min tobeinte begynner å bli litt bløt på mine eldre dager. Ho er nesten litt redd for at jeg blir litt bortskjemt, men sier jeg virkelig fortjener å ha det litt ekstra godt. Dessuten krever en godt voksen kropp litt mer.

Bortsett fra at det klør litt i skjegget, noe jeg forsåvidt har ytterst lite av, er det nesten bare fryd og velstand for min del akkurat nå. Ingen utsikter for nært forestående veterinærbesøk, og ingen nye behandlingsregimer. En uåpna tube Kloramfenikol ligger pent forvart i kjøleskapet, og håpet er at den forblir ubrukt. Det er ikke ønskelig med flere øyeplager nå, men det har vært veldig bra den siste måneden. Det er i alle fall ikke noe som tyder på negativ utvikling for tida, og det får man jo bare glede seg over så lenge det varer.

De brekende ulldottene har forlatt oss for i år, og vi har fått litt emr farbar gårdsvei igjen. Det er igjen blitt altfor kort vei for å hente posten. Nå behøves ikke mer enn et lite kvarter, det er en tredjedel av tida vi har brukt på slike sysler den siste måneden. Akkurat nå passer det likevel ganske bra, for værgudenes iherdige innsats med grundig rotbløyte har gjort skogsstien ganske sleip og sølete.

Da var det på tide å be om en flik av nandens oppmerksomhet. Jeg får starte pent med en forsiktig liten slikk på håndleddet hennes. Holder ikke det får jeg ty til mer brutale metoder. Jeg har nok vært årsak til noen blåmekrer og kloremerker opp gjennom åra dessverre, men når min tobeinte ikke responderer, må jeg jo bare gi klart og tydelig uttrykk for min tilstedeværelse. Det hjelper verken å knurre eller overse meg. En garva labrador gir seg ikke de første par timene i alle fall.

Småhyper hlsen fra Ariell

Plask, plask... blubb, blubb...

Tundammen er på plass etter en meget regnfull helg, og nanden kan ikke med sin beste vilje forstå hvorfor det mases om utsikter til høye strømpriser. Her i gården har vi ved i massevis, så da gjelder det bare å holde liv i ovnen gjennom de kalde vintermånedene.

Nanden strever med oppgave og diverse nettarbeid som byr på en anseelig mengde huebry. Jeg sørger for at ho får lufte seg godt innimellom, så hjernecella kan få en anelse avkjøling og ikke blir helt sprøstekt. Jeg får i alle fall litt å jobbe med når jeg går i sele, for slike fantastiske ansamlinger med vann finnes det rikelig med, og jeg må passe på så vesle nanden min ikke drukner i dem. Se bare på den store, fine tundammen vår. Man bør absolutt være svømmedyktig for å få lov å ferdes i nærheten av den. Det hadde forresten gjort seg med ett par ender der. Det er jo viktig med litt liv på tunet, ikke sant. Min tobeinte rynker på nesa nå, og sier det kunne blitt litt vel mye liv når de arme badegjestene oppdager at de deler dam med en helsprø badeand i labradorformat.

Jordene har fått årets siste frisering og er blitt veldig fine å rase rundt på. Jeg benytter gjerne anledningen når jeg får lov, helst etter en god tur, slik at kroppen er klar for tempoøkningen.

Akkurat nå regner det ikke, så vi får ut å nyte gråværet etter beste evne. Nanden lurer på hva som er mest hensiktsmessig av gummistøvler og svømmeføtter. Fottøy er heldigvis ikke noe tema for meg akkurat nå. Jeg trives best uten sko.

Da skal jeg lose madammen rundt dammen, før jeg gjør krav på en bedre lunsj, samt en anelse oppmerksomhet og en god dæsj kroppspleie som gjengjeld for dagens service. Her skal det ikke spares på noe :) Jeg øyner gode muligheter for litt vom og grøntfôr, en lunsjhvil på horisontal nand, samt diverse helse -og velværeritualer. Slett ingen dårlig start på uka.


Dryppende våt kos fra Ariell

Månedens favoritt - Tholo trimmebord

Ikke bare er trimmebordet blitt nandens favoritt, for denne investeringa var virkelig stas, også for meg. Jeg forbinder bordet med masse oppmerksomhet. Dessuten er det fint å ligge litt opp fra bakkenivå. Så jeg er, i likhet med nanderyggen, veldig fornøyd med å ha fått slikt et kjekt møbel i hus.

Vi har den lave modellen i den største størrelsen uten hjul. Uten hjul tar det mindre plass om det skal legges sammen for oppbevaring, noe som sjelden skjer her i gården. Størrelsen gjør at jeg kan strekke meg ut i min fulle lengde uten problemer, og høyden gjør at nanden slipper å streve med og få meg opp på bordet.

Vi er blitt veldig glade i Tholo-bordet vårt på de månedene vi har hatt det. Det er med tida blitt litt ekstra stell med meg, og det er godt for oss begge at nanden slipper å huke seg ned for å få jobben gjort. Det eneste ho ikke er helt fornøyd med er festeanordningen til beina. Det skal være mulig å gjøre om bordet til en fast modell, noe ho sterkt vurderer, da ho stadig må etterse festene.

Nanden har kjøpt vårt Tholo trimmebord hos Tempo hund og katt.

Godt å være hjemme

Da er vi hjemme igjen etter noen fine dager i Hurdal. Jeg har fått være med på dagtid da nanden finner det tryggest med min bistand i folkekaoset. nå er ho av den stillferdige typen, og blir heller stående bakerst i flokken en å ta sjansen på å bane seg vei. Midt inni ei sånn mølje har ho inegnting å gjøre, og unngår det så godt det er mulig.

Vi har prøvd så godt vi kan å finne alternative lufte -og turmuligheter i byggekaoset. Jeg har en nand som i likhet med meg trives godt med trær på alle kanter, og er opptatt av at vi skal få rørt oss litt i dagens løp. Ryggen hennes vantrives voldsomt med alt stolarbeidet og krever gjengjeld for all mishandlinga. Jeg har også besøkt den nye luftegården, men den imponerte meg ikke stort, så det blei med den ene gangen. Om kveldene har jeg fått være på rommet. Det har heldigvis ikke blitt så seine kvelder for nanden heller, og den ene tilbrakte vi uti bushen og i hundedusjen. Nå hører det også med til historien at jeg tok meg visse friheter som medførte litt ekstraarbeid for min tobeinte, men det så ikke ut til at ho tok det særlig tungt.

Iritasjonen og oppgittheten over at et av Norges blindeforbunds egne sentre er så lite hundevennlig, tok nanden med storm denne gangen. Det er etterhvert blitt en lang rekke ugreie opplevelser som ho mener er ganske unødvendig og i stor grad skyldes manglende evne til å finne levelige løsninger..

Veldig godt å ha kommet hjem til sin faste plass og gode utendørs fasiliteter, samt mulighet til å henge rundt nanden min døgnstøtt.

Småklengete hilsne fra Ariell