Jakt -og sanketid

Høsten er jo tid for både sausank og soppsank, samt høsting av diverse andre mer eller mindre interssante vekster. Her i gården er det altså pelssank som er i vinden for tida, eller skal man kanskje like gjerne kalle det pelsjakt, riktig nok med et forholdsvis stillferdig våpen.
Til tross for en halv times daglig børsting som alltid ender at nanden bærer ut mengder med hår til lufting, er det like mye pels på avveie når jeg har rista meg litt.

Nanden er i ferd med å pakke sekken igjen. Vi skal visst til skogs, men jeg trur ikke det er sopp vi skal finne. Mulig nanden skal få enda mer påfyll av hjerneføde. Håper programmet er like hundevennlig som sist. Da var det nemlig deilig å være Hurdalshund.

Ellers er det ikke så mye nytt å melde fra prærien, bortsett fra at nanden nettopp kom på at ho skulle ringe veterinæren. Litt seint nå, men på andre sida av mørten er det en ny dag i vente, og da er det bare å ile til telefonen.


Hilsen søvning prærieulv.

Selefiks

I går prøvde prøvde såvidt den gamle skrangleselen vår. Etter å ha brukt den i to minutter rista nanden oppgitt på hue og sa at det er utrolig at vi fant oss i å bruke den i nesten fire år. Det blei gjort noen forsøk på å skaffe til veie noe bedre, men ingen av dem førte fram, så da gikk vi der da, med den grusomme selen vår. Inntil førerhundskolen fant det for godt å bytte til ny selemodell. Den fungerte en stund, men til og med jeg som ikke er noen trekkhund greide på få måneder å gjøre den mindre funksjonell.

Den har vært ustabil lenge denne kjæreste nye selen vår, og nanden har sagt ho skulle gjøre noe med det bare ho fikk rota seg til å bestille skruer. Den skruebestillinga sitter visst langt inne, så i går bestemte ho seg for å våge seg uten nye skruer. Av andres erfaring veit ho at de originale kruene kan være et problem, men irritasjonen over dårlig stabilitet tok til slutt overhånd, så endelig bestemte den godeste nand seg for å ta affære. Med en kveil hvitt lær som lå lett tilgjengeig produserte ho ett par nye lærreimer, og selen er nå blitt god som ny. Vinterproblemet får ho ikke løst uten å rasere arbeidstøyet mitt fullstendig, så vi er fortsatt i behov av noe nytt med justerbar brystreim. Enn så lenge har vi i alle fall en sele som fungerer. Fantastisk!


Arbeidsom hilsen fra Ariell

Fullsatt kennel

Nanden sier ho har en hel kennel med uskikkelige labradorer. De er overalt, stikker seg vekk på de utroligste steder og er elendige på innkalling. Engangsmoppen har greid å holde en viss kontroll på galskapen, men nå for tida ser det ut til at det bare blir flere og flere, til tross for nandens iver etter å lugge av meg både det ene og det andre. Jeg er blitt nokså tynn i pelsen, men det vil visst ingen ende ta.

Ellers tar vi helga med ro og gleder oss over øreframgangen. Håpet om snarlig friskemelding stiger i takt med at det kommer mindre grums ut av skallen min.
Værgudene er i det ustabile hjørnet for tida og sender sol og vind i skjønn forening, ispedd trusler om litt fuktighet.

På tide å tasse ut for en ny runde hårfjerning. Det er egentlig bare kos, men hva når det ikke er mer hår igjen da? Skal jeg gå rundt uten pels i vinter vil jeg helst tilbringe de kalde månedene på fellen foran vedovnen, men jeg regner med at nanden ikke har tenkt å gå i hi. Ho sier at ho heller får bidra med litt pelserstatning inntil jeg får litt orden på den naturlige vinterfrakken, og at ekstra bekledning er i anmarsj. Det er bare et stort problem. Vi trenger nye sele også, for brystreima på selen min er ikke justerbar og vil bli for kort med klær under. Nandens bankkonto tømmes i takt med hårfellinga og jeg er i ferd med å bli en særdeles kostbar engel. Nå er jeg jo ikke hvilken som helst engel, og dessuten jobber jeg da virkelig for føda, så litt ekstra pleie bør jeg med rette kunne kreve.

Hårlig søndagshilsen fra Ariell

Kosedag

En stille og rolig dag, med en ikke helt planlagt handletur. Vi skulle egentlig vært på langtur, men ryggen til nanden sa klart i fra om at den ikke ville like det noe særlig. Etter vår handleutflukt med innlagte skogsturer fant vi ut at vi måtte ha en god middagshvil og jeg fikk være varmeflaske. Liker godt å kveile meg sammen på en sovende nand. Dessuten gir det utsikter for en ekstra klapp i ny og ne når ho innimellom vender hjem fra drømmeland.

Nanden mener øregangene mine begynner å bli bra nå. Kommer ikke ut så mye snusk og rusk lenger. Er ikke helt klare for ny veterinærkontroll enda, men vi har fortsatt en uke igjen med behandling før ny kontroll, så nanden mener det er gode utsikter for at jeg blir friskemeldt. Ho liker ikke den ørerensen vi bruker nå. Det gjør forresten ikke jeg heller. Det er noe ordentlig klin som gjør ørene fuktige og klissete, så de må tørkes ut av stadig vekk.

Nå har jeg fått mat og det er straks tid for litt frisk kveldsluft.

Høstfrisk kveldshilsen fra Ariell

Månedens favoritt - skålunderlag

Til åtteårsdagen min fikk jeg en sånn underlagsmatte i gummi som nå utgjør en viktig del av spiseplassen min. Vanligvis står det vannskål på den, så det ikke skal bli vått på golvet når jeg drikker. Når jeg får mat byttes den ut med matskåla. Nå er jeg ganske glad i mat, så det er sjelden matskåla står stille mens jeg spiser. Følelsen av at maten er i ferd med å rømme gir meg enda mer hastverk med å få i meg småkjeksen. Vi har derfor prøvd mange løsninger, fra matstativ, til skål med gummikant og diverse underlag. Men om sider fant altså nanden et skikkelig glisikkert gummiunderlag hos Petshopgirls. Det er virkelig duganes saker for nå slipper jeg å jage skåla rundt på kjøkkenet for å få spist ferdig. Den står nå pent i ro på plassen sin til jeg har gjort den helt rein. Spise pent kommer jeg aldri til å greie, for gummimatta legger ingen demper på matlysten, men den bidrar i alle fall til matro og det hjelper en hel del.

Fortsatt frisk

Vi har fått svar på blodprøvene og leververdiene er normale. På grunn av litt lav proteinverdier skal jeg fortsette på de gule turboknottene en stund til. Det er da mat det også, så det gjør men ingen ting. Dessuten sier nanden at det skal bli vanskelig å finne noe annet fôr som jeg vil fungere såpass godt på.

Vi er kommet hjem fra noen dager i Hurdal. Jeg fikk være med på det meste, bortsett fra når de tobeinte skulle spise selvsagt, og programmet var faktisk ganske hundevennlig for en gangs skyld. Før dagens virkelige stosliting tok til var det lagt opp til morgentrim og kursansvarlige hadde holdt seg såpass innne med værgudene at vi fikk noen fine spasserturer.

Før det blei for mye trafikk i koridorene på tirsdag fikk jeg prøve sko. Vi labba rundt i de lange gangene for å finne ut om fottøyet var noe tess. Nanden var nok langt mer overbevist enn meg, men sier det finnes gode muligheter for at også jeg vil befinne meg vel med slike på beina. Sokkene vi har liker jo ingen av oss, men dette var visst noe helt annet.

Jeg gjorde hva jeg kunne for å holde en hundeløs førerhundbruker med hundslig selskap. Det seledyret som forhåpentligvis snart får henne som bruker er en stor heldighund.

Nei, nå må nanden få tilbake datamaskina, for ho skal skrive oppgave. Og jeg vil ut og lufte pelsen i vindværet.


Forblåst præriehilsen fra Ariell

Fysj for noe klin!

De siste dagene har det vært litt bløtt det som kommer ut der bak. Nanden sier det bare er min egen skyld denne gangen og belønner meg med ZooLac. Det tok ikke lang tid før det begynte å hjelpe.

I dag er det vått der ute. Vi har jo hatt noen fine dager nå, så hva annet kunne en forvente. Gode tider strekker seg ikke inn i evigheten, sies det.

Ellers ser det ut til at nanden er i pakkemodus. Det fylles ikke fôr i brødposer uten grunn. Til vanlig bløting bruker vi tett boks som får stå i kjøleskapet, men nå posjoneres tørre turbokjeks i poser for flere dager faktisk. Hva skal skje nå da?

Nanden er i harnisk over upålitelige leveranser som gjør det vanskelig å planlegge min videre matvei. Ho mener det fort kan bli dyrt å handle inn småsaker til store, lille meg. 250 ml olje holder liksom ikke i månedesvis, og det er bare begynnelsen på ei lei historie.

Da har søndagsfreden inntil videre lagt sin hånd over prærien og nanden skal skrive oppgave. Så skal jeg finne et passende tidspukt for å lage skikkelig baluba, så alle tanker om ei rolig helg løper sin vei. Til tross for at jeg har fått både dopauser, frokost og mer frisk luftetur, er jeg i det rastløse hjørnet.

Jeg får prøve og ta det med ro en liten stund, men lover ikke at det holder særlig lenge.

Rastløs søndagshilsen fra Ariell

Bedre, men ikke bra

Nanden har fått en bekreftelse på sine antakelser om at mine stakkars ører fortsatt ikke har det helt bra. Riktig nok er de blitt mye bedre, men veterinæren fant noe seig guffe inni øregangene som ikke så lett lar seg løse opp med ørerens.

Jeg har fått barbert en liten flekk på høyrelabben igjen, for de ville stikke meg igjen. Da den blodtørstige veterinæren hadde fått sitt, og vekta såvidt hadde fått registrert hvor mye jeg veier, betalte nanden for herligheta og ny ørerens, mens jeg fikk roe meg ned litt igjen. Mitt tobeinte vesen krevde deretter en tur innom apoteket for å sikra seg medisiner til eget bruk, før vi provianterte bittelitt på Meny og satte oss tille og rolig for å vente i to timer på buss opp igjen. Været var en nytelse, så de timene var egentlig ikke så aller verst syntes jeg. Da var det verre med nanden som ville hjem til oppgaveskriving og annet stell.

I dag har jeg blitt frigjort for en hel del pels. Jeg børstes hver dag, men en dag i uka er satt av til en skikkelig pelsopprusk. Akkurat nå er det mye pels som sier takk for seg, så nanden kan børste og børste uten at det ser ut til å ha noen ende. Resultatet av dagens vesenstell ble en bøtte hund som nå står og lufter pelsen sin.

Nanden er aktiv med målebåndet for tida. Ho sier det er for å forberede meg på vinteren. Litt lite med bare ett målebånd å kle seg med da, men det skal visst resultere i noe mer dekkende etter hvert.

Til tross for at det er lørdag blir det nok lite lørdagsgodt på meg i dag også. Slik har det vært i flere måneder nå. Får nok heller kreve middagsservering. Veit at turbokjeksene har stått og godgjort seg en stund. Nå får de pent være ferdige med sine forberedelser, for de skal få gjøre magen min godt, her og nu!

Middagshilsen fra Ariell

Vi har fått snikende ulldotter på besøk

Jeg skulle bare ut en tur, men var ikke forberdt på hva som akkurat var i ferd med å krysse dørhella. Resultatet er sannsynligvis at jeg har spolert alle muligheter for flere oppbløtte småkjeks i dag.
- Finnes det verre straff for en sulten labrador?
Nå bør det vel også aller motvilligst nevnes at nanden ikke ser på det som straff, for jeg ville ikke lært noe av dette uansett, sier ho. Ho mener visst det er til mitt eget beste at mesteparten av gugga jeg har fortært får passere gjennom fordøyelseskanalen før neste påfyll av mat.
- Sukk. Hvorfor må det være sånn?

Så til bakgrunnen for elendigheta. Det var nemlig ikke bare en sau, men en hel liten sauflokk som gikk her ute. Jeg er da ingen bråkmaker, så jeg tusla pent forbi dem. Lufteturen ble ikke lang, for jeg blei kalt inn igjen da nanden mistenkte at jeg var i ferd med å fortære noe saulort. Dermed måtte jeg gå pent ved fot mellom brekende ulldotter og lort til nanden fant et sted hvor ho mente dyra ikke hadde fått tid til å gjøre det så veldig bedritent enda. Ho er litt oppgitt over at ikke bøndene kan gjerde inn ulla si skikkelig, for nå kan vi ikke engang ferdes på eget tun uten å dra med oss fjøslukta inn i huset, og jeg får masse herlig lort å snoke rundt etter i lang tid framover. Det er ikke første høsten det skjer, men noe mer tunglært enn saubønder finnes visst ikke.

Ellers er høstvinden i ferd med å forblåse prærien, noe nanden finner nokså slitsomt. Kroppen hennes liker ikke urolig luft og blir lett lei og kranglete av det.
Det nye stuebordet vårt er blitt en liten utfordring for meg. Det gamle bordet kunne jeg ikke stikke hue så langt innunder, men dett har ramma og beina litt lengre inn, så dermed står jeg stadig vekk i fare for å skalle. Nanden prøver å avverge de store skavankene ved å bruke armer og bein for å forhindre at jeg setter skrotten for langt innunder, men det er ikke alltid like lett å være forutseende når en ikke ser hva som holder på å skje. Ho er blitt livredd for at jeg skal pådra meg flere hjernerelaterte skavanker, og truer med at jeg snart må gå med hjelm slik som jeg styrer på.

- Jaja, ikke stor mer å be om i kveld. Filler'n også. Forbaska fåreskrotter!
Også jeg som er så snill at jeg ikke jager dem engang. Dette er altså det jeg får til takk. Verken middag eller kveldsmat.

Hilsen den sultne og altfor snille prærieulven Ariell

Friske netter

Det begynner å bli nokså kjølig om nettene, og jeg får ikke være ute særlig lenge på kveldens siste luftetur. Håret på magen er fortsatt ikke helt utvokst, så nanden leiter iherdig etter et dekken som beskytter understellet skikkelig. Med litt lite hår er jeg er jo ekstra utsatt for kulde. Nå er det jo ikke sprengkaldt enda, men nanden har lagt merke til at det ikke skal så mye til før den nesten nakne og nokså tynne huden blir litt kald. Ho sier det er viktig at jeg holder meg varm så kroppen ikke utsettes for store påkjenninger. Nå får det være nok leversnusk, mener ho.

Nanden sier vi trenger frisk luft, så her er det fri vei ut. Men ho passer på så jeg ikke går lengre enn til dørhella, for ellers blir det beiting og flisspising i stor stil, og det vil ho visst ha seg frabedt.
jeg begynner å fatte hvor grens går, før jeg blir kalt tilbake, men å få ligge i gangen og kikke ut er også stas, så jeg godtar begrensningen.

Nanden har hatt ryddesjau i stua og har nå fått plassert det nye bordet sitt. Det vil si. Nytt er det langt i fra, men det er i alle fall nyankommet her i huset. Det er nyolja og pussa ned og like godt som nytt sjøl om det er over 20 år gammelt. Nanden trur ikke det er så mange som har dansa på det bordet sjøl om det opprinnelig kommer fra et serveringssted. Det tjenestegjorde ikke så mange år der, og de som har hatt det etterpå har vært ganske snille med det ser det ut til. Så nå har nanden flerbruksbord. Det er stort og stødig, så det går an å massere hund på det også.

Nei, nå må jeg tilbake til yndlingsplassen min igjen og skue ut over prærien. Kanskje det skjer noe spennende der ute.

Varm høsthilsen fra Ariell

Hjemmekos uten grenser

For all del. Det er herlig å være hjemme igjen, rase over jordene og ligge i armkroken til nanden, men jeg begynner å bli skikkelig rastløs. Nanden lurer på hvorfor. Jeg har jo vært så stille og rolig på tur, så ho trudde jeg kanskje begynte å bli litt sliten av å reise så mye. Det er jo blitt noen turer i høst. Så fort jeg kom hjem gjorde turbotendensen seg gjeldene og beina greide bare ikke stå stille. Men nå får jeg liksom ikke nok. Nanden sier jeg må la være å styre slik, for da forsvinner det lille fettet jeg har lagt på meg Det er stas å springe på kjempeplenen min nå. Gresset der er nettopp klipt ned og det ligger en drøss med amerikanske mauregg rundt omkring.

Nå må vi gå den store omveien gjennom skogen for at ikke labbene mine skal bli fulle av saumøkk. Lorten sitter godt på labbene og de tobeinte liker ikke lukta. De mener det ikke er bra at jeg som er førerhund går rundt og stinker sau. Skogen liker jeg veldig godt og skulle gjerne gått der mye oftere, men det har vi jo vanligvis ikke tid til. Nå er det altså disse brekende ulldottene sin skyld at vi får ekstra skogsturer, så jeg er ulla evig takknemlig for at den legger fra seg sine etterlatenskaper midt i veien så ingen andre vil gå der.
Å jobbe i skogen er nemlig kjempestas, og sjøl om jeg ikke fikk noe særlig trening i det før jeg blei godkjent som førerhund, er jeg blitt rå på å lede mitt tobeinte påheng trygt fram mellom skogens trær og andre rariteter som har lagt seg til på de dummeste steder. Nanden sier at å gå skogssti med meg er noe av det koseligste ho veit om. Det blir bare altfor lite tid til det, for vi skal så mye annet hele tida. Når vi går i skogen, er det litt ymse med gode stier, så ofte må vi finne våre egne veier mellom busk og kratt også. Det er fryktelig spennende, men jeg greier heldigvis å motstå fristelsen til å fortsette turen utafor stien når jeg ser at den er framkommelig så vi kan følge den.

Kommende uke skal visstnok bli ganske rolig. Nanden skal prøve å være flittig student noen dager, men en gang i slutten av uka skal jeg til doktor dyr å ta blodprøve og sjekke hvordan det
står til med mine stakkars ører. Nanden har begynt å lure på om det i det hele tatt er meningen at jeg skal bli noenlunde frisk igjen. Det ene tar jo det andre for tida, og vi har holdt ut med diverse medisneringsprosjekter i snart fire måneder i strekk.

Nå får jeg passe på så ikke nanden sovner for tidlig. Jeg skal nemlig ikke legge meg enda, bare så det er helt klart.

Rastløs seinkveldshilsen fra Ariell

Noen dager med ro og fred

Det var deilig å komme hjem etter å ha vært hjemmefra noen dager mer enn planlagt. Her er det god plass og bevegelsesfrihet for den viltre kroppen min, og nanden knurrer minimalt. Nå som det er så fint vær er det også deilig å slange seg på gressbakken og slikke noen solstråler.

Nanden skal visstnok være flittig student et par dager, men sliter fortsatt med universitetets leie luner som ikke gir henne tilgang til diverse nødvendigheter på nett. Nå er ho nokså 0ppgitt og det skal leveres inn en besvarelse innen morgendagen som ho ikke akkurat er spesielt motivert for nå når det er så mye surr.

Ørene mine er på bedringens vei og det har vært stor forandring de siste par dagene. Jeg prøver ikke å grave i dem med klørne mine og spiser ikke så mye på labbene mine. Da vi reste hjemmefra lurte nanden litt på om ho måtte skaffe meg en krage for å hindre meg i å gjøre tilværelsen håpløs for både ører og labber, men jeg har for en gangs skyld overbevist henne om at det går bra.

På tide med litt mer sol på kroppen :)

Solvarm septemberhilsen fra Ariell

Planer er til for å endres

Vårt opphold i Hurdal blir visst lengre enn planlagt Nanden har nemlig fått flere oppdrag. Det er umåtelig spennende, men tydeligvis ikke helt uten prestasjonsangst.

Været har blitt gradvis bedre og jeg har fått noen fine turer utomhus. Det har vært mange hunder her i helga,men vi har ikke trent sammen med dem. Det syntes vi begge var litt merkelig. I går fant jeg treneren min i resepsjonen. det endte slik det måtte, med en ellevill oppvisning.Nå er det nesten ingen hunder igjen her oppe, og bjelleklangen har stilnet av. Det er kuene og sauene som lager mest liv og røre nå.

Nå skal jeg kreve middagsservering. Nanden gjør jo ikke annet enn å spise, så da får ho i alle fall unne meg noen vasne småkjeks innimellom.

Høstlig hurdalshilsen fra Ariell

Elendigheta vil visst ingen ende ta

Det blei hastetur til veterinær i dag fordi jeg plutselig fikk veldig vondt i ørene i går kveld. De ble jo undersøkt sist jeg var til veterinæren fordi nanden allerede da var bekymra for at jeg gnagde vel mye på labbene mine, men det var ikke tegn til noen betennelse. Nanden har vært ekstra oppmerksom etterpå fordi jeg ofte reagerer på smerte og stress ved å spise på labbene mine, men det har ikke vært noen forandring i ørene mine. Men så, i går kveld, var det plutselig mye grums i begge ører og nanden var snar med å finne fram ørerens og engangsprøyter. Det var ubehagelig med det samme, men etter å ha fått rista ørene på plass etter vasken blei det litt bedre. Ørene fikk en grundig rens som sparte veterinæren for det bryet da vi var innom i dag. Nå blir det altså en runde med behandling for ørebetennelse også. Det gjør ikke fullt så vondt nå, men min arme nand har fått enda flere bekymringer å stri med og føler tydeligvis med meg.

Vi har også drassa med oss en ny stor sekk med småkjeks som jeg skal leve på en stund til. Det så ut til å fungere veldig bra i starten, men nå lurer nanden litt på om jeg reagerer på noe i fôret, eller om det er den langvarige antibiotikakuren som er skyld i at kroppen stadig viser noen leie tendenser. Gode alternativer i matveien vokser heller ikke på trær, så det her er ikke helt enkelt.

Da skal jeg gå å legge meg i gromsenga mi og drømme mine viltre drømmer.

Nattakos fra Ariell