Da har vi vært et drøyt døgn på farten. Nanden har svidd av enda flere store lapper på pensumbøker, og så har vi vært på møte. For min del inkluderte det en lengre tur til drømmeland, men jeg håper nanden var mer våken, ellers blir møtereferatet nokså tynt. Etterpå reiste vi lengre enn langt, ja faktisk helt til Holmestrand. der nanden tilbrakte natta på sofaen. Jeg har brukt madrassen min. Nanden mener Gaupamadrassen begynner å bli en anelse velbrukt og nedliggi, så nå er den lille, blå biamadrassen blitt vikarierende reiseunderlag. Det kan nok bli et langt vikariat trur jeg, for her i huset brukes de to madrassene nå i kombinasjon som soveromsløsning. Der er det nemlig ikke så mye golvplass, men jeg liker egentlig å ligge der når det ikke er veldig kaldt, for der har jeg bedre oversikt over nanden min. Ho kommer i alle fall ikke forbi meg uten at jeg merker det, for der må ho stege over meg for å komme ut av rommet.
Noen hundehusvisitt blei det ikke denne gangen heller. Merkelige greier. Min tobeinte utsetter sjelden å besøke slike store samlinger med ting og tang jeg har mer eller mindre bruk for. Vel. Vi får se til uka da. Nanden har lova meg at prærielykken blir særdeles kort denne gangen, og det vil vel i praksis si at en ny utflukt er like om hjørnet. Aldri fred å få! Egentlig burde jeg gå til streik slik bussene har tenkt å gjøre, men til det er jeg altfor pliktoppfyllende. Dessuten liker jeg jo at det skjer noe, og nå jeg får lange gode pauser på madrassen min, er det egentlig helt greit å være på tur. Likevel er det alltid usannsynlig deilig å komme hjem til prærien igjen, etter noen dager på farten.
Til tross for min stabile svært stabile arbeidskapasitet er nanden bekymra for at det kan begynne å bli i meste laget for meg, og sier at vi ikke kan fortsette det hardkjøret her så mye lenger nå. Ho er også nokså betenkt over høstens mange skumle planer. Hele august blir en eneste lang norgesturné. september er full av kurs og seminarer og oktober/november byr på en ny praksisperiode. Nandeskrotten er heller ikke alltid like enig i måten ho bruker tida si på, så her ligger det an til noen utfordringer for oss begge. Men først skal dette semesteret avsluttes og så skal vi ha noen ukers ekte prærieferie. Hjemmeferie er nemlig aller best.
Vel, vel. Jeg velger nå som hunder flest å leve i nuet. Ingen soger, ingen bekymringer. Bare lange, herlige kosestunder i Fatboyen, og en tur ut snart kanskje. Mulig nanden bør vurdere å befri postkassa for noe innhold, og det skjer sjølsagt ikke uten hennes trofaste postbærer. Jeg må jo være sikker på at både ho og posten kommer trygt i hus. Hmm. Se der var det visst enda flere plikter.
Pliktoppfyllende, men nokså bekymringsløs ettermiddagshilsen fra Ariell
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
fredag 30. april 2010
onsdag 28. april 2010
Tilbake til gamle trakter
I dag fikk jeg være med nanden en tur på skolen hun gikk på som videregåendeelev. Vi besøkte Helse -og sosialfagklassen og jeg fikk hilse på mange trivelige tobeinte. Ho sier jeg har oppført meg pent og er veldig fornøyd med meg. Mer om dagen finnes her:
http://www.numedal.vgs.no/Modules/Newsarticle.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=12745&Category.ID=3011
Ellers har det vær en grå og kald dag med både snø og regn. Til tross for det har min tobeinte gravd fram joggeskoene sine.
Vi er forunderlig nok kommet oss hjem igjen. En stund så det nesten ut som nanden hadde tenkt å flytte tilbake til sitt barndomshjem, men etter at middagen var inntatt og diverse sosiale aktiviteter var overstått, dro vi hjem til prærien.
Akkurat nå er jeg bare rastløs og nanden fikser og gjør klart til en ny utflukt. Jeg følger spent med for jeg skjønner at det skal skje noe igjen. Det er småtravelt her nå, men jeg før i alle fall sørge for å sikre meg kveldsmat og en tur ut. Der ute er det rikelig med fugleliv akkurat nå, og det er veldig spennende.
Kvitrende kveldshilsen fra Ariell
http://www.numedal.vgs.no/Modules/Newsarticle.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=12745&Category.ID=3011
Ellers har det vær en grå og kald dag med både snø og regn. Til tross for det har min tobeinte gravd fram joggeskoene sine.
Vi er forunderlig nok kommet oss hjem igjen. En stund så det nesten ut som nanden hadde tenkt å flytte tilbake til sitt barndomshjem, men etter at middagen var inntatt og diverse sosiale aktiviteter var overstått, dro vi hjem til prærien.
Akkurat nå er jeg bare rastløs og nanden fikser og gjør klart til en ny utflukt. Jeg følger spent med for jeg skjønner at det skal skje noe igjen. Det er småtravelt her nå, men jeg før i alle fall sørge for å sikre meg kveldsmat og en tur ut. Der ute er det rikelig med fugleliv akkurat nå, og det er veldig spennende.
Kvitrende kveldshilsen fra Ariell
mandag 26. april 2010
Månedens favoritt - Sun Chlorella A
Produktet har riktignok vært mye omtalt i tidligere innlegg, men en god ting kan ikke nevnes for ofte, og dette er definitivt en slik "god ting".
For å ta ulempene først. Det finnes bare en, og den angår meg ikke egentlig, men har absolutt betydning for nandens pengebeholdning. Dette kosttilskuddet koster nemlig flesk. Fordelene er likevel så mange at det kan defineres som en fornuftig og forsvarlig investering. Nanden synes stadig det er litt underlig at jeg er helt ørsk ettter dette grønne pulveret og kan spise det rett fra posen. Har tydeligvis en fryktelig kresen nand, og dessuten skriker kroppen min etter dette grønttilskuddet.
Kort oppsummert har Sun Chlorella A gitt meg en mye bedre fungerende kropp, og nanden lurer på om hennes egen kropp kunne trenge samme behandling, nå som jeg har vært prøveklut og stadig lever godt med mitt algetilskudd.
Hva Sun Chlorella A har betydd for meg:
- ørene mine er etter langvarige problemer blitt helt friske og fine
- huden og pelsen min er blitt betraktelig mye bedre, og jeg røyter og flasser mindre
- på en ganske høy dose er også magen min blitt mer stabil og går ikke helt i stå for den miinste ting
- det lukter noe mindre hund av meg og ånden min er blitt litt bedre
- kløe er ikke noe tema lenger og forekommer kun de få gangene jeg blir veldig stressa, og kun i den akutte fasen
Vi har dermed all grunn til å være fornøyde, og har denne gangen i fellesskap foretatt beslutningen om å tildele Sun A Chlorella tittelen "månedens favoritt" for april 2010. Vi kan samtidig meddele at dette er en sterk kandidat til den høythengende utmerkelsen "årets favoritt".
Sun Chlorella kan kjøpes i helsekostforetning. Nanden handler gjerne hos Urtesenteret
For å ta ulempene først. Det finnes bare en, og den angår meg ikke egentlig, men har absolutt betydning for nandens pengebeholdning. Dette kosttilskuddet koster nemlig flesk. Fordelene er likevel så mange at det kan defineres som en fornuftig og forsvarlig investering. Nanden synes stadig det er litt underlig at jeg er helt ørsk ettter dette grønne pulveret og kan spise det rett fra posen. Har tydeligvis en fryktelig kresen nand, og dessuten skriker kroppen min etter dette grønttilskuddet.
Kort oppsummert har Sun Chlorella A gitt meg en mye bedre fungerende kropp, og nanden lurer på om hennes egen kropp kunne trenge samme behandling, nå som jeg har vært prøveklut og stadig lever godt med mitt algetilskudd.
Hva Sun Chlorella A har betydd for meg:
- ørene mine er etter langvarige problemer blitt helt friske og fine
- huden og pelsen min er blitt betraktelig mye bedre, og jeg røyter og flasser mindre
- på en ganske høy dose er også magen min blitt mer stabil og går ikke helt i stå for den miinste ting
- det lukter noe mindre hund av meg og ånden min er blitt litt bedre
- kløe er ikke noe tema lenger og forekommer kun de få gangene jeg blir veldig stressa, og kun i den akutte fasen
Vi har dermed all grunn til å være fornøyde, og har denne gangen i fellesskap foretatt beslutningen om å tildele Sun A Chlorella tittelen "månedens favoritt" for april 2010. Vi kan samtidig meddele at dette er en sterk kandidat til den høythengende utmerkelsen "årets favoritt".
Sun Chlorella kan kjøpes i helsekostforetning. Nanden handler gjerne hos Urtesenteret
søndag 25. april 2010
Iiihaa! Præriefryd
Vi er kommet hjem, og sjølsagt måtte hjemkomsten feires med en skikkelig rundtur på bruket. Vi har avlagt flatbygdene et besøk. En forholdsvis fredelig tur som heldigvis gikk mer knirkefritt enn nanden frykta. Det var nemlig en del usikkerhetsmomenter ved denne turen, og mange ting som kunne gå på tverke.
Nå har jeg i fire nye dager blitt plukka og pirka på, og nanden min har forsøkt å kle av meg hele dressen med hud og hår! Det begynner å bli skummelt det der, men heldigvis lyktes ho ikke, så jeg har fortsatt det meste i behold. Ho påpeker riktignok at håret sitter veldig løst for tida og at ho føler ho står igjen med en labrador i hånda når ho har tatt på meg, men det er fortsatt mye å ta av. Noen dagers slit uten tilstrekkelig fettilskudd har nok ikke bidratt til mindre håravfall, men uansett er det på tida at vinterulla drar sin kos.
På nedoverturen la vi inn litt bytrening inkludert pakkeselprøvelser. Oppbevaringsboksene på Oslo S fikk for noen år sida bytta ut det gamle nøkkelsystemet og krever nå nokså velfungerende glugger for å sikre trygg oppbevaring, noe nanden er ubeskrivelig misfornøyd med. Resultatet er blitt at bagasjen må være med dersom det skulle være behov for å gjøre unna noen ærend mens vi er på farten, noe som absolutt var nødvendig denne gangen. Sida nanden måtte slite og bære så tungt, la jeg meg litt ekstra i selen med å være særdeles flink byledsager, så jeg hadde en ganske sliten, men likevel veldig fornøyd nand med meg tilbake til Oslo S hvor vi fikk litt bistand ti å finne toget. Det blei heldigvis vellykka denne gangen, og en enda mer fornøyd nand kunne i halv sjutida konstantere at vi var kommet vel fram uten krøll.
De siste dagers prøvelser er tilbakelagt. Jeg kan være livlig og freidig prærieulv igjen, og nanden trenger ikke jobbe døgnstøtt med prøveforberedelser. Den første teorieksamen er i alle fall bestått, og jeg har visst noen labber med her også. Jeg har tross alt skapt levelige forhold for en nokså sliten og stressa nand, og ho er stadig lykkelig over at jeg er så grei å reise med. Mange har påpekt hvor rolig og veloppdragen jeg er. Jeg er i alle fall ganske god ti å tilpasse meg situasjonen, og prøver å ikke bølle så mye når jeg veit at nanden trenger at jeg holder fred og oppfører meg som den høyt skolerte hunden jeg jo er. Men nå er jeg altså hjemme og har en hel liten prærie til fri benyttelse. Det greier jeg ikke la være å uttrykke min glede over, og møter ikke veldig sterk motstand heller.
Nei. Nå er jeg trøtt og sliten, og dette er som vanlig blitt en altfor lang beretning. På tide å få noen timer ordentlig søvn på starten av ei ny uke. Min første plikt er jo å vekke nanden i grylysninga, så da må jeg være opplagt. Oops! Håper ho ikke leser dete. Hennes definisjon er nemlig at mine daggrysprell er en sjølpålagt plikt og ikke en del av min arbeidsinstruks. Ho har visst både mobil og diverse bråkete innretninger, men innrømmer at det er mye koseligere å våkne av en gal labrador, enn av en støyende vekkeklokke. Dessuten har jeg lært meg å drøye ståoppdansen en times tid, så ho har ingen ting å klage på. Halv sju er helt normal tid å stå opp på, om man vil få noe ut av dagen. Livet er uansett altfor kor til å soves bort.
Vel. Da blei det noen linjer til, men nå er jeg kommet til enden, og sender avgårde en god, våt nattaslafs til alle som vil ha.
Sliten seinkveldshilsen fra en bereist og vel beklådd Ariell
Nå har jeg i fire nye dager blitt plukka og pirka på, og nanden min har forsøkt å kle av meg hele dressen med hud og hår! Det begynner å bli skummelt det der, men heldigvis lyktes ho ikke, så jeg har fortsatt det meste i behold. Ho påpeker riktignok at håret sitter veldig løst for tida og at ho føler ho står igjen med en labrador i hånda når ho har tatt på meg, men det er fortsatt mye å ta av. Noen dagers slit uten tilstrekkelig fettilskudd har nok ikke bidratt til mindre håravfall, men uansett er det på tida at vinterulla drar sin kos.
På nedoverturen la vi inn litt bytrening inkludert pakkeselprøvelser. Oppbevaringsboksene på Oslo S fikk for noen år sida bytta ut det gamle nøkkelsystemet og krever nå nokså velfungerende glugger for å sikre trygg oppbevaring, noe nanden er ubeskrivelig misfornøyd med. Resultatet er blitt at bagasjen må være med dersom det skulle være behov for å gjøre unna noen ærend mens vi er på farten, noe som absolutt var nødvendig denne gangen. Sida nanden måtte slite og bære så tungt, la jeg meg litt ekstra i selen med å være særdeles flink byledsager, så jeg hadde en ganske sliten, men likevel veldig fornøyd nand med meg tilbake til Oslo S hvor vi fikk litt bistand ti å finne toget. Det blei heldigvis vellykka denne gangen, og en enda mer fornøyd nand kunne i halv sjutida konstantere at vi var kommet vel fram uten krøll.
De siste dagers prøvelser er tilbakelagt. Jeg kan være livlig og freidig prærieulv igjen, og nanden trenger ikke jobbe døgnstøtt med prøveforberedelser. Den første teorieksamen er i alle fall bestått, og jeg har visst noen labber med her også. Jeg har tross alt skapt levelige forhold for en nokså sliten og stressa nand, og ho er stadig lykkelig over at jeg er så grei å reise med. Mange har påpekt hvor rolig og veloppdragen jeg er. Jeg er i alle fall ganske god ti å tilpasse meg situasjonen, og prøver å ikke bølle så mye når jeg veit at nanden trenger at jeg holder fred og oppfører meg som den høyt skolerte hunden jeg jo er. Men nå er jeg altså hjemme og har en hel liten prærie til fri benyttelse. Det greier jeg ikke la være å uttrykke min glede over, og møter ikke veldig sterk motstand heller.
Nei. Nå er jeg trøtt og sliten, og dette er som vanlig blitt en altfor lang beretning. På tide å få noen timer ordentlig søvn på starten av ei ny uke. Min første plikt er jo å vekke nanden i grylysninga, så da må jeg være opplagt. Oops! Håper ho ikke leser dete. Hennes definisjon er nemlig at mine daggrysprell er en sjølpålagt plikt og ikke en del av min arbeidsinstruks. Ho har visst både mobil og diverse bråkete innretninger, men innrømmer at det er mye koseligere å våkne av en gal labrador, enn av en støyende vekkeklokke. Dessuten har jeg lært meg å drøye ståoppdansen en times tid, så ho har ingen ting å klage på. Halv sju er helt normal tid å stå opp på, om man vil få noe ut av dagen. Livet er uansett altfor kor til å soves bort.
Vel. Da blei det noen linjer til, men nå er jeg kommet til enden, og sender avgårde en god, våt nattaslafs til alle som vil ha.
Sliten seinkveldshilsen fra en bereist og vel beklådd Ariell
mandag 19. april 2010
I grønneste orden
Den ustabile magen min har tatt til fornuft og forsøker å være noe mer stabil enn den har vært de siste månedene. Etter at ormekur var forsøkt og veterinæren hadde forsikra seg om at jeg er frisk og at leveren og andre viktige komponenter i fordøyelsessystemet har det bra, tok nanden mot til seg og satte meg på en hestekur med Chlorella. Dosen blei riktignok økt over noen dager, men jeg har nå fått dobbel dose ei ukes tid. Flagylen får lov å bli i medisinskapet, og nanden er hoppende glad for at det ikke er behov for den i denne omgang. Tårefloden ser også ut til å ha avtatt noe. Grønttilskuddet ser virkelig ut til å gjøre underverker, og er nok den sterkeste kandidaten til vår høythengende utmerkelse "månedens favoritt".
Jeg har det ellers som plommen i egget, frisk og gal livsnyter som jeg er. Vi har solrike dager for tida, men stadig i følge med en sur prærievind som av og til kommer i ville kast som sender teppene mine langt utpå jordet når de henger til lufting.
Nanden har visst nok å gjøre for tida, for ho har satt seg fast ved datamaskina. Ho har til og med begynt å forberede meg på mitt livs desidert kjedeligste dag. Ikke mye lovende, men jeg krysser labber for at det går bra.
Nei. Jeg får vel gå ut en tur og nyte noen flere solstråler og litt frisk prærieluft før jeg spiser kvelds. Får dra med meg nanden også, for ho ser helt klart ut til å trenge litt vind i håret og sol i fjeset.
Luftig mandagshilsen fra Ariell
Jeg har det ellers som plommen i egget, frisk og gal livsnyter som jeg er. Vi har solrike dager for tida, men stadig i følge med en sur prærievind som av og til kommer i ville kast som sender teppene mine langt utpå jordet når de henger til lufting.
Nanden har visst nok å gjøre for tida, for ho har satt seg fast ved datamaskina. Ho har til og med begynt å forberede meg på mitt livs desidert kjedeligste dag. Ikke mye lovende, men jeg krysser labber for at det går bra.
Nei. Jeg får vel gå ut en tur og nyte noen flere solstråler og litt frisk prærieluft før jeg spiser kvelds. Får dra med meg nanden også, for ho ser helt klart ut til å trenge litt vind i håret og sol i fjeset.
Luftig mandagshilsen fra Ariell
søndag 18. april 2010
Syndig søndag
Denne søndagen har vært en av de forferdelige dagene da nanden min har hatt altfor mange andre hunder enn meg. De har riktignok ikke kommet på præriebesøk, men jeg veit ikke om jeg liker noe bedre at ho farter rundt fra hundehus til hundehus. Ho sier likevel at jeg ikke skal klage, for hvis ikke vi hadde vært på farten, så hadde ikke jeg fått kose meg sammen med min gråe venn med krussedullhale. Snodig fenomen med å rulle sammen halen over ryggen på den måten. Og som om ikke det var nok har han oppned-ører også, men han er da ganske staselig med sine merkverdige innretninger.
Nanden sier at ho har hatt en hyggelig, men krevende stund tett omslynga av en dødssøt tollergutt. Jyplingen måtte visst få klar beskjed om hvor skapet skulle stå, for det ryktes at han har for vane å være nokså pågående. En gammaldachs har visst også vært blant de heldige som har lånt min nand. Han har kommet langveis fra og har allerede finni seg dame her i fjellheimen, så der i gården var det visst ikke så mange tendenser til overfall. Men en kjekk aldrende kar var han, i følge min tobeinte sviker.
På tide å lade opp til ei utfordrende uke. Nanden er visst spent på om vi kommer helskinna gjennom den, og gudene må vite hva ho har planlagt for noe famteri nå. Svaret bør være klart neste søndag, men dette skal nok en gang være noe som i aller høyeste grad angår meg på flere plan. Da starter jeg uka med en god natts søvn, og hvis nanden ikke frivillig finner senga si, så skal jeg alltids fortelle henne at det er sengetid ved å legge meg på soverommet. Nå har jeg fått flere lag å krølle meg sammen på der inne, så det er blitt en duganes løsning for god nattesøvn.
Nattakos fra Ariell som snart skal legge nanden sin
Nanden sier at ho har hatt en hyggelig, men krevende stund tett omslynga av en dødssøt tollergutt. Jyplingen måtte visst få klar beskjed om hvor skapet skulle stå, for det ryktes at han har for vane å være nokså pågående. En gammaldachs har visst også vært blant de heldige som har lånt min nand. Han har kommet langveis fra og har allerede finni seg dame her i fjellheimen, så der i gården var det visst ikke så mange tendenser til overfall. Men en kjekk aldrende kar var han, i følge min tobeinte sviker.
På tide å lade opp til ei utfordrende uke. Nanden er visst spent på om vi kommer helskinna gjennom den, og gudene må vite hva ho har planlagt for noe famteri nå. Svaret bør være klart neste søndag, men dette skal nok en gang være noe som i aller høyeste grad angår meg på flere plan. Da starter jeg uka med en god natts søvn, og hvis nanden ikke frivillig finner senga si, så skal jeg alltids fortelle henne at det er sengetid ved å legge meg på soverommet. Nå har jeg fått flere lag å krølle meg sammen på der inne, så det er blitt en duganes løsning for god nattesøvn.
Nattakos fra Ariell som snart skal legge nanden sin
lørdag 17. april 2010
Nye utflukter og prøvelser
Nettbusstreiken blei avblåst, og nanden kom med en oppgitt kommentar om at hvis ho hadde valgt å fullføre utflukten, hadde det sikkert blitt langvarig streik så vi ikke kom hjem. Nå er i alle fall ikke transport nedover dalen et problem med tanke på neste utflukt som er planlagt allerede til uka.
Aklurat nå er det nok egentlig andre utfordringer nanden er mest opptatt av. Det leses nemlig flittig til ei nær forestående prøve, og jeg forsøker å lese med så godt jeg kan. Nanden mener at det nok ligger litt høyt for meg til tross for min særdeles gode utdanning, og at jeg godt kan unne meg en skikkelig hvil i stedet. Jeg jobber jo så samvittighetsfullt ellers, så det har jeg visstnok fortjent.
Til tider har det vært veldig utfordrende å holde nanden noenlunde tørrskodd, men jeg har greid det så godt som råd er, og ho har ikke blitt stående med beina i bløt noe sted. Ho mener det er et virkelig prisverdig stykke arbeid, for veien vår har absolutt vært vårlig våt noen uker nå. Nå begynner det å hjelpe litt. Det blåser mye for tida, så det er ganske kjølig sjøl om sola står på hele dagen. Snart er det ikke mer snø på jordene heller, og jeg prøver febrilsk å utnytte de siste snøflekkene for alt de er verdt.
Ellers har nanden gjort noen flere vårlige oppdagelser. I og med at det allerede var blitt vinterføre da vi fikk ny sele, har den ikke vært testa i barmarksessongen før nå de siste ukene. Ho er imponert over resultatet og mener jeg aldri har hatt jevnere og bedre trekk enn jeg har nå. Ho har dermed all grunn til å være fornøyd, men mener forholda tilsier at jeg burde hatt flere krøplingtendenser. Mulig ho er litt redd for at jeg prøver å lure henne igjen. Jeg har ingen problemer med å sette opp farta nå som underlaget er jevnt og godt og trygt å gå på for oss begge. Ikke trenger jeg fottøy og ikke er jeg sårbeint. Kan det bli bedre da?
Nå holder sola på å legge seg for kvelden, og jeg har fått mat og luftetur. På tide å legge seg på beina til nanden så jeg kan passe på hvor ho blir av. Kanskje jeg kan smiske meg til en kos på fanget henne også, hvis ho da ikke har gravd seg helt ned i muskelspoler, senespoler, diverse sære former for beintilvekst og andre kroppslige fenomener.
Vel. Jeg får prøve, så finner jeg vel fort nok ut hva resultatet blir.
Hilsen Ariell som nå tasser inn i solnedgangen
Aklurat nå er det nok egentlig andre utfordringer nanden er mest opptatt av. Det leses nemlig flittig til ei nær forestående prøve, og jeg forsøker å lese med så godt jeg kan. Nanden mener at det nok ligger litt høyt for meg til tross for min særdeles gode utdanning, og at jeg godt kan unne meg en skikkelig hvil i stedet. Jeg jobber jo så samvittighetsfullt ellers, så det har jeg visstnok fortjent.
Til tider har det vært veldig utfordrende å holde nanden noenlunde tørrskodd, men jeg har greid det så godt som råd er, og ho har ikke blitt stående med beina i bløt noe sted. Ho mener det er et virkelig prisverdig stykke arbeid, for veien vår har absolutt vært vårlig våt noen uker nå. Nå begynner det å hjelpe litt. Det blåser mye for tida, så det er ganske kjølig sjøl om sola står på hele dagen. Snart er det ikke mer snø på jordene heller, og jeg prøver febrilsk å utnytte de siste snøflekkene for alt de er verdt.
Ellers har nanden gjort noen flere vårlige oppdagelser. I og med at det allerede var blitt vinterføre da vi fikk ny sele, har den ikke vært testa i barmarksessongen før nå de siste ukene. Ho er imponert over resultatet og mener jeg aldri har hatt jevnere og bedre trekk enn jeg har nå. Ho har dermed all grunn til å være fornøyd, men mener forholda tilsier at jeg burde hatt flere krøplingtendenser. Mulig ho er litt redd for at jeg prøver å lure henne igjen. Jeg har ingen problemer med å sette opp farta nå som underlaget er jevnt og godt og trygt å gå på for oss begge. Ikke trenger jeg fottøy og ikke er jeg sårbeint. Kan det bli bedre da?
Nå holder sola på å legge seg for kvelden, og jeg har fått mat og luftetur. På tide å legge seg på beina til nanden så jeg kan passe på hvor ho blir av. Kanskje jeg kan smiske meg til en kos på fanget henne også, hvis ho da ikke har gravd seg helt ned i muskelspoler, senespoler, diverse sære former for beintilvekst og andre kroppslige fenomener.
Vel. Jeg får prøve, så finner jeg vel fort nok ut hva resultatet blir.
Hilsen Ariell som nå tasser inn i solnedgangen
onsdag 14. april 2010
Om mislykka planer og kosttilskudd i lange baner
Da er vi hjemme igjen, og det er vel bare en ting å si om turen. Aldri har en todagers utflukt vært kortere. På vei nedover dalen fikk nemlig nanden nyss om faren for at Nettbuss rammes av streik fra midnatt. Dermed begynte ho å få kalde føtter, for ho vil jo helst hjem igjen også. Dermed gjorde vi unna det vi skulle på Kongsberg og lot være å reise videre. Noen ugjorter til eller fra spiller visst mindre rolle enn faren for en rådyr taxitur oppover dalen.
Dagens tur var heller ikke spesielt snill med nandens pengebinge, og ho tenkte nok sitt da vi drassa med oss ei tønne med tabletter fra dyreklinikken. Så lenge det gagner meg ser det likevel ikke ut til å bry henne veldig mye.
Joda. Kostbart blir det, men ikke fullt så ille som nanden en stund hadde frykta. Jeg har tross alt kosttilskudd til tre måneders forbruk, og når jeg etter hvert bare skal ha vedlikeholdsdose holder en boks i fire måneder. Det er litt ugreit dette, for nanden kunne nok slippe litt rimeligere unna ved å gi meg ett fôr beregna for trasige ledd. Nå er jeg jo avhengig av et kosthold med veldig lavt proteininnhold av hensyn til leveren, og så blir det lite kløe av det, så noe fôrbytte er uaktuelt. Dermed blir kosttilskudd i fom av Cosequin løsningen. Nå har jeg ingen framtredende leddsymptomer enda, men røntgenbildene har sagt sitt. Nanden regner med at plagene kommer fort nok, og vil ha meg på beina og i fin form så lenge som mulig.
Nå får jeg jo litt av hvert allerede, så utgiftene til reine kosttilskudd nærmer seg faretruende et firesifra beløp per måned. Chlorellaen utgjør et pengesluk, men er uaktuell å droppe, for den har tydelig god effekt på kroppen min og har faktisk redda de plagsomme ørene mine. En stund så det virkelig stygt ut og produksjonen av brun, seig ørevoks ville ingen ende ta. Jeg hadde en superbekymra nand som stadig tok meg med til veterinæren for å være sikker på at tilstanden ikke utvikla seg til det verre. Noen uker med grønttilskudd har gjort underverker og jeg trenger ikke lenger opprusk i øregangene flere ganger i uka. Det var jo påkrevet med hyppig ørevask i månedesvis for å unngå nye hestekurer, men til nandens store lettelse har øresekresjonen nå normalisert seg. Ho følger fortsatt nøye med, men er så langt veldig fornøyd.
På tide å gå til ro for kvelden. Sjøl om vi litt utenom planen er hjemme, skal det nok skje en hel del når sola står opp igjen, så en trenger noen timers hvile.
Nattakos fra Ariell
Dagens tur var heller ikke spesielt snill med nandens pengebinge, og ho tenkte nok sitt da vi drassa med oss ei tønne med tabletter fra dyreklinikken. Så lenge det gagner meg ser det likevel ikke ut til å bry henne veldig mye.
Joda. Kostbart blir det, men ikke fullt så ille som nanden en stund hadde frykta. Jeg har tross alt kosttilskudd til tre måneders forbruk, og når jeg etter hvert bare skal ha vedlikeholdsdose holder en boks i fire måneder. Det er litt ugreit dette, for nanden kunne nok slippe litt rimeligere unna ved å gi meg ett fôr beregna for trasige ledd. Nå er jeg jo avhengig av et kosthold med veldig lavt proteininnhold av hensyn til leveren, og så blir det lite kløe av det, så noe fôrbytte er uaktuelt. Dermed blir kosttilskudd i fom av Cosequin løsningen. Nå har jeg ingen framtredende leddsymptomer enda, men røntgenbildene har sagt sitt. Nanden regner med at plagene kommer fort nok, og vil ha meg på beina og i fin form så lenge som mulig.
Nå får jeg jo litt av hvert allerede, så utgiftene til reine kosttilskudd nærmer seg faretruende et firesifra beløp per måned. Chlorellaen utgjør et pengesluk, men er uaktuell å droppe, for den har tydelig god effekt på kroppen min og har faktisk redda de plagsomme ørene mine. En stund så det virkelig stygt ut og produksjonen av brun, seig ørevoks ville ingen ende ta. Jeg hadde en superbekymra nand som stadig tok meg med til veterinæren for å være sikker på at tilstanden ikke utvikla seg til det verre. Noen uker med grønttilskudd har gjort underverker og jeg trenger ikke lenger opprusk i øregangene flere ganger i uka. Det var jo påkrevet med hyppig ørevask i månedesvis for å unngå nye hestekurer, men til nandens store lettelse har øresekresjonen nå normalisert seg. Ho følger fortsatt nøye med, men er så langt veldig fornøyd.
På tide å gå til ro for kvelden. Sjøl om vi litt utenom planen er hjemme, skal det nok skje en hel del når sola står opp igjen, så en trenger noen timers hvile.
Nattakos fra Ariell
tirsdag 13. april 2010
Solskinnstur
Vi nyter sola for hva den er verdt. Riktignok har nanden snytt meg for ett par timer sol i dag. Jeg fikk gnafse frossen lunsjkong på soverommet, mens ho hadde besøk av en annen pels. Den hadde gått fra mesteparten av pelsen sin i stua vår så det ut til. Mulig nanden har hatt noen fingre med i spillet. Forunder meg ikke, for ho er fæl til å klå på bikkjedyr for tida, og dessverre innbefatter det langt flere hundekropper enn min. Ikke rart de legger igjen pelsen sin, sånn som ho holder på. Håper bare stakkaren fikk beholde litt hår. Trist å være helt naken nå i den skarpe vårlufta.
Jeg blei litt kei og lei, og måtte til slutt si i fra. Jeg fikk til svar at jeg måtte vente bare litt til, og jeg lagde ikke mer styr om det, så nanden er veldig fornøyd med meg. Nanden sendte meg ut en tur, og lot meg være der til det meste av pelsen hadde forlatt stua. Jeg fikk slappe av litt, mens nanden gjorde seg ferdig med noe dataknotting. Og så, endelig var det tid for en skikkelig tur i sola. I de vinteråpne ferdselsårene er det nå mulig å ferdes på barmark, som nanden så idiotisk har uttrykt det. Ho burde for lengst ha lagt av seg kommunespråket, men det er mulig man blir merka for livet av å ha slitt ut kontorstoler på kommunens regning. Vel, vel. Tilbake til tilbake til saken.
Vi har gått litt på grusveiene nå som de begynner å bli bare, og i dag bestemte nanden at vi skulle finne ut hvor langt det var noenlunde farbart, så vi fikk oss en god runde, og enda kunne vi gått lenger, men nanden mente det ville bli litt drøyt med en tur på to mil en tirsdag ettermiddag. Dessuten sier ho at kroppen hennes fortsatt er ltit vinterdvask, og at jeg er i ferd med å bli såpass godt voksen at slike tokter begynner å bli mindre aktuelt. Ille å bli nedvurdert på den måten, enda så godt jeg prøver å bevise at jeg er sprek som en ungfola. Gyngehest påpeker vist nanden at det snart heter, hvis jeg ikke tar litt mer hensyn til kroppen min. Hva er det for noe tull? Veterinæren sier jeg skal bli fjorten, minst. Da kan jeg ikke begynne å skrante allerede nå. Turen i dag bør ha overbevist nanden om at min kropp er på topp. Jeg holdt nemlig stabilt trekk og godt driv hele veien. Det er fantasktisk å kunne tasse rundt på noenlunde bare veier. Litt sølete og sporete er det riktig nok en del steder, men det bryr jeg meg ikke om, så lenge det går an for meg å finne vei forbi dammene så nanden ikke må svømme.
Det er visst en utflukt nær forestående, og nanden prøver å få oversikt over hva ho trenger å kjøpe inn. En real shoppingtur ser det visst ut til å bli, men ho sier at det nok ikke blir så mye spennende handel, mest kjedelige saker som bøker, papir og diverse remedier fra apoteket. Hvis vi streifer forbi en dyrebutikk, kan det vel tenkes at vi snubler innom. Kan ikke tenke meg at nanden greier la være hvis ho først får teften av en. Ho er visst også på utkikk etter diverse nødvendigheter, men sær som ho er skal det mye til å finne noe som tilfredsstiller krava.
Jaja. Da er det bare å legge seg og lade opp til en lang dags ferd mot det uvisse, men først, dagens siste høydepunkt: Kveldsmat.
Vårlig hilsen fra Ariell
Jeg blei litt kei og lei, og måtte til slutt si i fra. Jeg fikk til svar at jeg måtte vente bare litt til, og jeg lagde ikke mer styr om det, så nanden er veldig fornøyd med meg. Nanden sendte meg ut en tur, og lot meg være der til det meste av pelsen hadde forlatt stua. Jeg fikk slappe av litt, mens nanden gjorde seg ferdig med noe dataknotting. Og så, endelig var det tid for en skikkelig tur i sola. I de vinteråpne ferdselsårene er det nå mulig å ferdes på barmark, som nanden så idiotisk har uttrykt det. Ho burde for lengst ha lagt av seg kommunespråket, men det er mulig man blir merka for livet av å ha slitt ut kontorstoler på kommunens regning. Vel, vel. Tilbake til tilbake til saken.
Vi har gått litt på grusveiene nå som de begynner å bli bare, og i dag bestemte nanden at vi skulle finne ut hvor langt det var noenlunde farbart, så vi fikk oss en god runde, og enda kunne vi gått lenger, men nanden mente det ville bli litt drøyt med en tur på to mil en tirsdag ettermiddag. Dessuten sier ho at kroppen hennes fortsatt er ltit vinterdvask, og at jeg er i ferd med å bli såpass godt voksen at slike tokter begynner å bli mindre aktuelt. Ille å bli nedvurdert på den måten, enda så godt jeg prøver å bevise at jeg er sprek som en ungfola. Gyngehest påpeker vist nanden at det snart heter, hvis jeg ikke tar litt mer hensyn til kroppen min. Hva er det for noe tull? Veterinæren sier jeg skal bli fjorten, minst. Da kan jeg ikke begynne å skrante allerede nå. Turen i dag bør ha overbevist nanden om at min kropp er på topp. Jeg holdt nemlig stabilt trekk og godt driv hele veien. Det er fantasktisk å kunne tasse rundt på noenlunde bare veier. Litt sølete og sporete er det riktig nok en del steder, men det bryr jeg meg ikke om, så lenge det går an for meg å finne vei forbi dammene så nanden ikke må svømme.
Det er visst en utflukt nær forestående, og nanden prøver å få oversikt over hva ho trenger å kjøpe inn. En real shoppingtur ser det visst ut til å bli, men ho sier at det nok ikke blir så mye spennende handel, mest kjedelige saker som bøker, papir og diverse remedier fra apoteket. Hvis vi streifer forbi en dyrebutikk, kan det vel tenkes at vi snubler innom. Kan ikke tenke meg at nanden greier la være hvis ho først får teften av en. Ho er visst også på utkikk etter diverse nødvendigheter, men sær som ho er skal det mye til å finne noe som tilfredsstiller krava.
Jaja. Da er det bare å legge seg og lade opp til en lang dags ferd mot det uvisse, men først, dagens siste høydepunkt: Kveldsmat.
Vårlig hilsen fra Ariell
søndag 11. april 2010
En bedriten dag
Neida. Stemningen er på topp her på prærien, men helgas finvær har satt sine spor på godt og vondt. Det er godt at gårdsveien begynner å bli bar, men akkurat nå er den veldig klinete, så i dag innførte nanden tvangsrulling i en snøhaug før jeg fikk komme inn igjen etter tasseturen vår. Nå var jeg ikke så veldig vanskelig å rulle, og gjorde vel strengt tatt hele jobben sjøl. Har slett ikke noe imot snøbad. Det har jo ellers vært noen ytterst nytelsesrike dager på alle vis, med noen deilige turer i herlig vårsol og litt ekstra kos.
Et annet forhold som bekrefter realitene i innleggstittelen, er at nanden har fått økt sin stillingsprosent som lortepeller. Det er plutselig blitt fullt i systemet mitt og det er masse guff og gugg som vil ut. Ho kan ikke fatte at det går an å bære rundt på så mye møkk på en gang, og sier at forbruket av slike små, svarte poser har nådd nye høyder denne helga, til tross for mitt minimale matinntak.
Nå ruger nanden på enda flere skumle egg. Bare det ikke blir gjøkunger også nå da. Det får holde med strutsen. På tide at noen av tankene hennes får slippe ut snart, ellers hoper de seg opp, og da blir det alt for mye på en gang og bare kaos.
Nanden fortviler over de trasige tårestripene som gir stiv pels. De er forsåvidt ikke noe problem å fjerne griseriet, men det kommer jo stadig mer og det er dessuten langt verre å hanskes med årsaken til at det renner slik. I dag mener nanden at høyre øye har vært ganske bra, men det rant i morges, så det spørs hvor lenge gleden varer. Jeg får fortsatt øyedråper, men det lir mot slutten og min arme nand er ikke overbevist om at behandlingen vil gi vellykka resultater.
Det begynner å bli kveld og vi har fortsatt sol en liten stund til. Jeg skal snart spise kvelds og ta medisinen min.
Solrik søndagshilsen fra Ariell
Et annet forhold som bekrefter realitene i innleggstittelen, er at nanden har fått økt sin stillingsprosent som lortepeller. Det er plutselig blitt fullt i systemet mitt og det er masse guff og gugg som vil ut. Ho kan ikke fatte at det går an å bære rundt på så mye møkk på en gang, og sier at forbruket av slike små, svarte poser har nådd nye høyder denne helga, til tross for mitt minimale matinntak.
Nå ruger nanden på enda flere skumle egg. Bare det ikke blir gjøkunger også nå da. Det får holde med strutsen. På tide at noen av tankene hennes får slippe ut snart, ellers hoper de seg opp, og da blir det alt for mye på en gang og bare kaos.
Nanden fortviler over de trasige tårestripene som gir stiv pels. De er forsåvidt ikke noe problem å fjerne griseriet, men det kommer jo stadig mer og det er dessuten langt verre å hanskes med årsaken til at det renner slik. I dag mener nanden at høyre øye har vært ganske bra, men det rant i morges, så det spørs hvor lenge gleden varer. Jeg får fortsatt øyedråper, men det lir mot slutten og min arme nand er ikke overbevist om at behandlingen vil gi vellykka resultater.
Det begynner å bli kveld og vi har fortsatt sol en liten stund til. Jeg skal snart spise kvelds og ta medisinen min.
Solrik søndagshilsen fra Ariell
lørdag 10. april 2010
Våryr
Nanden fatter ikke hvor jeg får all energien fra, og jeg minner visst lite om en tilårskommen, forkrøpla stakkar. Så ille er det vel strengt tatt heller ikke, men jeg nekter altså å ta inn over meg at kroppen ikke lenger er like ung og føyelig i alle retninger. Dessuten er det viktig med fysisk aktivitet for å holde kroppen i gang. Nanden har imidlertid en sterk formening om at jeg ikke skal gå for hardt ut fra start. Oppvarming er visst viktig, sier ho. Det er lett nok for henne å si. Er nemlig de ferreste som lever med bremsene på til enhver tid, og noen ganger vil de visst ikke virke i det hele tatt. Ho er også av den oppfatning at fysisk utfoldelse ikke nødvendigvis trenger innbære hopp fra meterhøye kanter. ei heller å forsøke og klatre opp på behandlingsbord av tilsvarende høyde. Samtidig greier ho jo ikke annet enn å smile litt av hypertendensene mine, og sier at jeg er ei uforbederlig, helsprø labbetusse.
Det er godt med bare veier uten salt, og jeg traver i vei som en unghund nå som den verste sårbeintheten slipper taket. Litt smøring med Herbal balm om kveldene bidrar til å holde tredeputene i god form. Nanden har visst en gang lært at det er viktig med nattkrem til moden hud :) Sko er heldigvis ikke noe tema nå om dagen. Vi venter på at grusveiene og skogen skal bli snøfri, så vi kan få oss noen litt lengre tasseturer på litt mer kroppsvennlig underlag. Ingen av oss er særlig begeistra for asfalttrasking og unngår det så langt det er råd. Nanden gleder seg vilt til å kunne ta fram joggesko, og har smertelig erfart hvordan vintersessongen sliter på både rygg og bein. Akkurat nå er det gummistøvler eller svømmeføtter som gjelder, og vi burde strengt tatt vært utstyrt med redningsvest begge to, for sikkerhets skyld, og nanden burde nok tatt opp igjen den lille havhesten i det minste. Det er nemlig serdeles vått på veien her nå, og nanden mener at en båt kunne vært praktisk for å komme til postkassa, for det er ikke akkurat noe behandlingsbasseng vi har fått. Nokså kjølig og ikke helt reint vann, for å si det slik.
Nå har jeg en nand som igjen grubler på ett eller annet, men gudene må vite hva det er denne gangen. Regner med at ho skal ruge på det egget en god stund til . Det må forresten være et strutseegg denne gangen. Påskeegget er vi jo ferdig med og det nye egget er tydeligvis enda større. Hvor lang rugetida er vites ikke, så jeg får bare vente og se, men har en følelse av at det er en ny utflukt på gang.
Nå skal jeg ut å nyte litt mer av vårsola som er så snill og tiner snøen for oss.
Livlig lørdagshilsen fra Ariell
Det er godt med bare veier uten salt, og jeg traver i vei som en unghund nå som den verste sårbeintheten slipper taket. Litt smøring med Herbal balm om kveldene bidrar til å holde tredeputene i god form. Nanden har visst en gang lært at det er viktig med nattkrem til moden hud :) Sko er heldigvis ikke noe tema nå om dagen. Vi venter på at grusveiene og skogen skal bli snøfri, så vi kan få oss noen litt lengre tasseturer på litt mer kroppsvennlig underlag. Ingen av oss er særlig begeistra for asfalttrasking og unngår det så langt det er råd. Nanden gleder seg vilt til å kunne ta fram joggesko, og har smertelig erfart hvordan vintersessongen sliter på både rygg og bein. Akkurat nå er det gummistøvler eller svømmeføtter som gjelder, og vi burde strengt tatt vært utstyrt med redningsvest begge to, for sikkerhets skyld, og nanden burde nok tatt opp igjen den lille havhesten i det minste. Det er nemlig serdeles vått på veien her nå, og nanden mener at en båt kunne vært praktisk for å komme til postkassa, for det er ikke akkurat noe behandlingsbasseng vi har fått. Nokså kjølig og ikke helt reint vann, for å si det slik.
Nå har jeg en nand som igjen grubler på ett eller annet, men gudene må vite hva det er denne gangen. Regner med at ho skal ruge på det egget en god stund til . Det må forresten være et strutseegg denne gangen. Påskeegget er vi jo ferdig med og det nye egget er tydeligvis enda større. Hvor lang rugetida er vites ikke, så jeg får bare vente og se, men har en følelse av at det er en ny utflukt på gang.
Nå skal jeg ut å nyte litt mer av vårsola som er så snill og tiner snøen for oss.
Livlig lørdagshilsen fra Ariell
fredag 9. april 2010
En forblåst, men solrik dag
Det er knallvær der ute, men det blåser høy og hatter så det er ikke veldig ideelt for mine rennende øyne. For renner gjør de virkelig så det holder, og nanden har en lei følelse av at Maxitrolen ikke gjør særlig nytte for seg. Det gjenstår noen dager med drypping, så vi får vente og se.
Veterinæren ringte i dag og kunne fortelle at blodprøvene var veldig fine, og at jeg ikke trenger ta nye før om ett års tid dersom det ikke dukker opp noen skumle tendenser i mellomtida. Nanden er sjølsagt veldig glad for det, men lurer jo fortsatt på hvorfor jeg går rundt og harker og er ustabil i magen.
Ellers er det stadig veldig vått ute. Nanden er hoppende glad for at det fortsatt er mye snø på jordet slik at jeg ved egen hjelp kan kvitte meg med det verste klineriet i pelsen før vi går inn. Da blir ikke tørkejobben så stor. I dag har vi vært på helgehandel, og jeg har hatt min fulle hyre med å holde styr på en lite målretta nand og ei vandrende handlevogn som jeg stadig fant igjen på nye steder.
Nå er det altså det de tobeinte kaller helg. Hva den reint praktisk måtte innebære for min del, er nokså uklart, men den blir nok forholdsvis rolig ispedd noen tasseturer rundt omkring til diverse mer eller mindre betydningsfulle steder nanden måtte finne det for godt å ville oppsøke.
Men akkurat nå skal jeg bare slappe av og nyte fredagskvelden. Jeg greier det så lenge min tobeinte ikke gjør noen forsøk på å liste seg forbi.
Fredelig fredagshilsen fra Ariell
Veterinæren ringte i dag og kunne fortelle at blodprøvene var veldig fine, og at jeg ikke trenger ta nye før om ett års tid dersom det ikke dukker opp noen skumle tendenser i mellomtida. Nanden er sjølsagt veldig glad for det, men lurer jo fortsatt på hvorfor jeg går rundt og harker og er ustabil i magen.
Ellers er det stadig veldig vått ute. Nanden er hoppende glad for at det fortsatt er mye snø på jordet slik at jeg ved egen hjelp kan kvitte meg med det verste klineriet i pelsen før vi går inn. Da blir ikke tørkejobben så stor. I dag har vi vært på helgehandel, og jeg har hatt min fulle hyre med å holde styr på en lite målretta nand og ei vandrende handlevogn som jeg stadig fant igjen på nye steder.
Nå er det altså det de tobeinte kaller helg. Hva den reint praktisk måtte innebære for min del, er nokså uklart, men den blir nok forholdsvis rolig ispedd noen tasseturer rundt omkring til diverse mer eller mindre betydningsfulle steder nanden måtte finne det for godt å ville oppsøke.
Men akkurat nå skal jeg bare slappe av og nyte fredagskvelden. Jeg greier det så lenge min tobeinte ikke gjør noen forsøk på å liste seg forbi.
Fredelig fredagshilsen fra Ariell
onsdag 7. april 2010
Dyr i drift
Nanden lurer litt på om jeg har tenkt å bli en utfordring for pengebingen hennes igjen, og hvor mange veterinærbesøk vi i år skal få. Jeg er allerede godt i gang og har avlagt dyreklinikken årets tredje visitt. Statistisk sett er det ett besøk mer enn på samme tid i fjor. En time etter at vi satte våre labber hos dyrlegen var nanden 3500 kroner fattigere. Riktignok ga nærmere tusen kroner av dette spiselige resultater som jo er en del av de faste utgiftene.
Dessverre mener nanden at jeg, i NAV sine øyne, snart holder på å gå ut på dato og at det kan bli vanskelig å få refundert flere store veterinærutgifter derfra. Ho trur det neppe vil være papirarbeidet og kranglene verdt.
Jeg harker fortsatt og det som kommer ut bak varierer fra normale faste pølser, til kuruke eller sjokoladeboller i lys saus. Nanden liker det ikke, og ormekuren har heller ikke vært til hjelp, så da var det dags med en ny bytur. Samtidig ville ho ha meg undersøkt skikkelig med tanke på små ekle snyltere, sånn for sikkerhets skyld. Det er tida for det nå, og plutselig har man hatt omgang med noen som ikke veit at de har, og så var resten fort gjort. Det klør riktignok ikke, og strengt tatt har jeg vel aldri klødd så lite som nå. Av og til renner det litt av det øyet som normalt ikke flommer over, og venstre øye som alltid har gjort som det sjøl vil, er virkelig kommet i vårmodus. Det renner i strie strømmer.
Det var altså ikke småtteri vi bombarderte den stakkars dyredoktoren med i dag, og han brukte en hel time på meg. Jeg har vært utsatt for en anelse barbering til fordel for noen bestikkelser, innvollene er bestrålet og frakken undersøkt for tegn på ubudne gjester. Og for å avslutte med begynnelsen, så har også øynene mine blitt grundig inspisert, ja, og så har bestått de øvrige sjekkpunktene i en vanlig undersøkelse av kroppens tilstand.
Jeg virker jo som vanlig uforskamma frisk. Mellom øra er aktivitetsnivået høyt, noe som av og til gir seg utslag i en lite kontrollerbar kropp. Hjerte og lunger høres normalt ut, lymfeknutene er fine, og huden har aldri vært skjønnere. Til og med ører og tenner er i topp form. Hårlaget er litt slitt etter en lang hard vinter med diverse hjelpetiltak, men det får stå for nandens regning.
Det finnes så langt ingen svar på hvorfor jeg går rundt med unormal lekassje foran, diverse rusk i ventilen og mystiske utslipp bak. Inntil videre avventer vi prøvesvarene, så får tida vise hva utfallet blir. Det finnes ingen spor av ekle, kløende snyltere, så det er i alle fall en bekymring mindre. Røntgenbildene viste friske og fine lunger. men skuldrene mine begynner så smått å tynges av alderen. noe nanden visstnok ikke er spesielt overraska over. Hvorvidt det egentlig er noe forandringer i gluggene er uvisst, og om det bare er snakk om en diagnoseendring vites ikke. Nanden er spesielt i tvil om disse pigmentflekkene på hornhinnene for de er det ingen som har nevnt noe om før. På årskontrollen i januar var det heller ingen synlige endringer.
Vel. Nå har vi fått i hus proviant for noen måneders forbruk, kroppen min har gjennomgått en nokså grundig granskning og jeg er kommet vel hjem. Det er tid for øyedråper og middag, hvorav førstnevnte definitivt kunne vært utelatt, gjerne til fordel for dobbel dose av det siste.
Middagshilsen fra Ariell
Dessverre mener nanden at jeg, i NAV sine øyne, snart holder på å gå ut på dato og at det kan bli vanskelig å få refundert flere store veterinærutgifter derfra. Ho trur det neppe vil være papirarbeidet og kranglene verdt.
Jeg harker fortsatt og det som kommer ut bak varierer fra normale faste pølser, til kuruke eller sjokoladeboller i lys saus. Nanden liker det ikke, og ormekuren har heller ikke vært til hjelp, så da var det dags med en ny bytur. Samtidig ville ho ha meg undersøkt skikkelig med tanke på små ekle snyltere, sånn for sikkerhets skyld. Det er tida for det nå, og plutselig har man hatt omgang med noen som ikke veit at de har, og så var resten fort gjort. Det klør riktignok ikke, og strengt tatt har jeg vel aldri klødd så lite som nå. Av og til renner det litt av det øyet som normalt ikke flommer over, og venstre øye som alltid har gjort som det sjøl vil, er virkelig kommet i vårmodus. Det renner i strie strømmer.
Det var altså ikke småtteri vi bombarderte den stakkars dyredoktoren med i dag, og han brukte en hel time på meg. Jeg har vært utsatt for en anelse barbering til fordel for noen bestikkelser, innvollene er bestrålet og frakken undersøkt for tegn på ubudne gjester. Og for å avslutte med begynnelsen, så har også øynene mine blitt grundig inspisert, ja, og så har bestått de øvrige sjekkpunktene i en vanlig undersøkelse av kroppens tilstand.
Jeg virker jo som vanlig uforskamma frisk. Mellom øra er aktivitetsnivået høyt, noe som av og til gir seg utslag i en lite kontrollerbar kropp. Hjerte og lunger høres normalt ut, lymfeknutene er fine, og huden har aldri vært skjønnere. Til og med ører og tenner er i topp form. Hårlaget er litt slitt etter en lang hard vinter med diverse hjelpetiltak, men det får stå for nandens regning.
Det finnes så langt ingen svar på hvorfor jeg går rundt med unormal lekassje foran, diverse rusk i ventilen og mystiske utslipp bak. Inntil videre avventer vi prøvesvarene, så får tida vise hva utfallet blir. Det finnes ingen spor av ekle, kløende snyltere, så det er i alle fall en bekymring mindre. Røntgenbildene viste friske og fine lunger. men skuldrene mine begynner så smått å tynges av alderen. noe nanden visstnok ikke er spesielt overraska over. Hvorvidt det egentlig er noe forandringer i gluggene er uvisst, og om det bare er snakk om en diagnoseendring vites ikke. Nanden er spesielt i tvil om disse pigmentflekkene på hornhinnene for de er det ingen som har nevnt noe om før. På årskontrollen i januar var det heller ingen synlige endringer.
Vel. Nå har vi fått i hus proviant for noen måneders forbruk, kroppen min har gjennomgått en nokså grundig granskning og jeg er kommet vel hjem. Det er tid for øyedråper og middag, hvorav førstnevnte definitivt kunne vært utelatt, gjerne til fordel for dobbel dose av det siste.
Middagshilsen fra Ariell
lørdag 3. april 2010
Påskekos
Nå har jeg tilbrakt ettermiddagen på fanget til en tydelig nokså tenksom og litt fraværende nand. Heldigvis ikke mer fraværende enn at det var mulig å få kontakt der vi satt oppå hverandre, men hvorfor ho er så tankefull er jeg ikke sikker på om ho veit sjøl.
Jeg gjorde ei skikkelig arbeidstabbe i dag, men nanden sier det ikke var min feil. Det var ikke godt å vite at vi var på så uttrygg grunn, og jeg jobba jo ellers så konsentrert og samvittighetsfult for å unngå isete spor og islagte dammer. Det har vært såpass kaldt det siste døgnet at isen var begynt å bli tjukk og det hadde lagt seg litt snø oppå. Dessverre var ikke isen solid nok til å bære nanden min, så plutselig sto ho med begge beina godt planta nedi en søledam. Godt dama har vett til å gå i skikkelige vintersko. Ho kom seg dessuten kjapt opp av det våte, så vannet rakk ikke å trekke igjennom fottøyet. I forfjamselsen blei jeg stående igjen midt i dammen, men kom meg opp av den da min tobeinte ville videre og mente at det ikke var noen lys ide å bli stående og bløte røttene på den måten. Mismodig og med lav haleføring tassa jeg bort til henne. Det var ikke mye spor av noen stolt stifinner akkurat da. Jeg fikk en oppmuntrende liten klapp før vi gikk videre, men heretter skal jeg være enda mer forsiktig. Til trss for dagens feiltrinn mener nanden stadig at jeg gjør en hederlig innsats med å lose henne bortover pytonveien vår.
Ho sier jeg må ta til takke med vanlig knotteri til kvelds, men at ho har litt munngodt på lur til meg også. Ellers føler jeg at ho går rundt og er litt småbekymra. Bare det ikke er meg ho bekymrer seg for igjen. Nå har jeg hatt utstillingsbæsj flere dager i strekk, så nå kan det da ikke være noe å stresse med.
Jaja. På tide å strekke litt på stilkene før vi gjør oss klare for en en rolig kveldsstund med litt ekstra påskekos. Morgendagen har en middagsgjest på lur, i følge nanden. Besøk er alltid stas.
Da gjenstår deå ønske alle på to og fire, både med og uten selskap av påskeegg, en fin påskeaften :)
Stor påskekos fra Ariell
Jeg gjorde ei skikkelig arbeidstabbe i dag, men nanden sier det ikke var min feil. Det var ikke godt å vite at vi var på så uttrygg grunn, og jeg jobba jo ellers så konsentrert og samvittighetsfult for å unngå isete spor og islagte dammer. Det har vært såpass kaldt det siste døgnet at isen var begynt å bli tjukk og det hadde lagt seg litt snø oppå. Dessverre var ikke isen solid nok til å bære nanden min, så plutselig sto ho med begge beina godt planta nedi en søledam. Godt dama har vett til å gå i skikkelige vintersko. Ho kom seg dessuten kjapt opp av det våte, så vannet rakk ikke å trekke igjennom fottøyet. I forfjamselsen blei jeg stående igjen midt i dammen, men kom meg opp av den da min tobeinte ville videre og mente at det ikke var noen lys ide å bli stående og bløte røttene på den måten. Mismodig og med lav haleføring tassa jeg bort til henne. Det var ikke mye spor av noen stolt stifinner akkurat da. Jeg fikk en oppmuntrende liten klapp før vi gikk videre, men heretter skal jeg være enda mer forsiktig. Til trss for dagens feiltrinn mener nanden stadig at jeg gjør en hederlig innsats med å lose henne bortover pytonveien vår.
Ho sier jeg må ta til takke med vanlig knotteri til kvelds, men at ho har litt munngodt på lur til meg også. Ellers føler jeg at ho går rundt og er litt småbekymra. Bare det ikke er meg ho bekymrer seg for igjen. Nå har jeg hatt utstillingsbæsj flere dager i strekk, så nå kan det da ikke være noe å stresse med.
Jaja. På tide å strekke litt på stilkene før vi gjør oss klare for en en rolig kveldsstund med litt ekstra påskekos. Morgendagen har en middagsgjest på lur, i følge nanden. Besøk er alltid stas.
Da gjenstår deå ønske alle på to og fire, både med og uten selskap av påskeegg, en fin påskeaften :)
Stor påskekos fra Ariell
fredag 2. april 2010
Mildt, hvitt og vått
Det er stadig mildt og skya vær. Så snør det, så regner det, men for det meste er det opphold.
Vi sprer utelivet godt ut over dagen, og jeg har fått et par dager selefri. Det er greiest å herje på jordet nå, for der blir jeg ikke så fort våt, og nanden kan bevege seg noenlunde tørrskodd på et begrensa område. Jeg har gitt opp å trimme nand. Ho tråkker bare igjennom den bløte djupe snøen. Av og til finner ho på tullete ting, som å sette seg midt i en vanndam. Da blir jeg spinnvill, hopper og danser rundt henne så ho blir gjennomvåt fra topp til tå. Jeg er visst verdens mest uskikkelige og barnslige åtteåring når jeg holder på sånn, men har heldigvis en nand med tørre klær på lur. Våt blir ho jo uansett når ho setter seg ned på den måten :)
Ho har forresten fått det for seg at håret mellom totillene mine vokser som ugras for tida, så potesaksa er nærmest blitt hennes yndlingsredskap. Jeg gjør mine iherdige forsøk på å holde labbene i ro når ho klipper, men gudene skal vite at det er en prøvelse.
Nanden prøver etter beste evne å få skikk på pelsen min. Den bærer merker etter vinterens påkledning og begynner i tillegg å få et litt vårlig preg. Det detter ikk av så mye hår ennå, og min tobeinte er redd det meste tover seg inn i den allerede nokså krevende underulla. Det børstes, gres og rynkes på nesa. Dagen etter er nemlig pelsen like tovete igjen, nanden sukker oppgitt og lurer på om ho vil ende opp med filtlabrador. For å gjøre det hele enda verre har ho gått til anskaffelse av en ubrukelig stellespray som passer meg dårlig, og absolutt ikke gjør pelsen min mer medgjørlig. Nå lengtes det tilbake til Jean Peau conditioning lotion med en skvett Herbal Oil. Det må nok foretas et nytt krafftak for å få tak i noe slikt. Nettbutikken som solgte remediene er ute av drift. og det er visst ikke helt greit å finne noen tilsvarende som selger et godt utvalg av denne pleie serien. Det er jo nokså typisk at saker som fungerer skal være vriene å få tak i.
Nei, nå er det på tide å la nanden få overta datamaskina. Det er visst alltid noe pliktarbeid som skal måkes unna, og etter både teknisk og kroppslig svikt hoper det seg visst opp med ugjorter.
Da tar jeg meg en blund, så nanden kan få arbeidsro en liten stund.
Lang fredagshilsen fra Ariell
Vi sprer utelivet godt ut over dagen, og jeg har fått et par dager selefri. Det er greiest å herje på jordet nå, for der blir jeg ikke så fort våt, og nanden kan bevege seg noenlunde tørrskodd på et begrensa område. Jeg har gitt opp å trimme nand. Ho tråkker bare igjennom den bløte djupe snøen. Av og til finner ho på tullete ting, som å sette seg midt i en vanndam. Da blir jeg spinnvill, hopper og danser rundt henne så ho blir gjennomvåt fra topp til tå. Jeg er visst verdens mest uskikkelige og barnslige åtteåring når jeg holder på sånn, men har heldigvis en nand med tørre klær på lur. Våt blir ho jo uansett når ho setter seg ned på den måten :)
Ho har forresten fått det for seg at håret mellom totillene mine vokser som ugras for tida, så potesaksa er nærmest blitt hennes yndlingsredskap. Jeg gjør mine iherdige forsøk på å holde labbene i ro når ho klipper, men gudene skal vite at det er en prøvelse.
Nanden prøver etter beste evne å få skikk på pelsen min. Den bærer merker etter vinterens påkledning og begynner i tillegg å få et litt vårlig preg. Det detter ikk av så mye hår ennå, og min tobeinte er redd det meste tover seg inn i den allerede nokså krevende underulla. Det børstes, gres og rynkes på nesa. Dagen etter er nemlig pelsen like tovete igjen, nanden sukker oppgitt og lurer på om ho vil ende opp med filtlabrador. For å gjøre det hele enda verre har ho gått til anskaffelse av en ubrukelig stellespray som passer meg dårlig, og absolutt ikke gjør pelsen min mer medgjørlig. Nå lengtes det tilbake til Jean Peau conditioning lotion med en skvett Herbal Oil. Det må nok foretas et nytt krafftak for å få tak i noe slikt. Nettbutikken som solgte remediene er ute av drift. og det er visst ikke helt greit å finne noen tilsvarende som selger et godt utvalg av denne pleie serien. Det er jo nokså typisk at saker som fungerer skal være vriene å få tak i.
Nei, nå er det på tide å la nanden få overta datamaskina. Det er visst alltid noe pliktarbeid som skal måkes unna, og etter både teknisk og kroppslig svikt hoper det seg visst opp med ugjorter.
Da tar jeg meg en blund, så nanden kan få arbeidsro en liten stund.
Lang fredagshilsen fra Ariell
torsdag 1. april 2010
Ruskopp-dag
På tide å heise flagget for en matglad labrador, for dette er virkelig min flaggdag! Nanden har rydda i grønnsaksskuffen, noe jeg skal få nyte godt av framover. Ho blei spesielt fornøyd med den grønne, fine mosen av spinat, brokkoli og blomkål. Den skal visst være reine medisinen for slike vanskelige kropper som meg. Potet -og gulrotmos smaksatt med rosmarin er heller ikke å forakte. Den har jeg fått prøvesmake, og sier ikke neitakk til litt mer.
Ellers har vi nå mildt, stille og solfritt påskevær. For oss er dette ypperlig, men det passert nok ikke alle påsketuristene like bra. Det fryder nok nanden litt, med tanke på alle skifarerne som jo trekker til fjells i flokk og følge for å nyte sola og utsikten. Ho sier at de tross alt ikke har fått det verste været, og at de neppe fortjener noe bedre enn dette, når de rømmer hjemmefra. Kriminelt festlig, og med fare for både krangler og skillsmisser. Det finnes sannsynligvis en del som like gjerne kunne tatt med skilsmissepapirer i stedet for skismøring til fjells denne påska. Og hva skulle de vel gjort uten påskeåpne butikker, slik at en av partene kan unnskylde seg med behov for en langtur til butikken langt nedi dalen. Det kunne nok blitt katastrofalt. Så kanskje påskeåpne butikker i det minste bidrar til at praktiseringen påskekrim blir noe redusert og at den største dramatikken heller overlates til de som er gode på å skrive om slikt. Alt dette og mere til har altså nanden tenkt høyt i mitt nærvær, mens jeg har lagt en trøstende labb på kneet hennes og sagt at det helst går bra, og at vi to i alle fall skal holde ut påska i lag.
Ferdsel i butikker med horder av påsketurister er nesten verdt et eget kapittel. En må virkelig være blid og opplagt om en skal greie å fullføre den ekstremt tøffe handlerunden med akseptabelt resultat. Nanden er glad jeg er god på å finne igjen handlevogna vår, for den må stå på post, mens vi lister oss avgårde for å finne saker og ting, og prøver å snirkle oss fram i en overfylt butikk med hyller, kasser, esker, podier, handlevogner, og sist, men ikke minst, en bråte tussete mennesker som ikke kan komme seg fort nok til fjells. De albuer seg vei og bruker handlevogna for å dytte på i køen som starter ved inngnangen. De går over lik for å karre til seg den siste pølsepakka, det rette påskeegget og de beste appelsinene. Når de så nærmer seg mål og er kommet til kassa, finner de ut at de har glemt papir i metervis eller engangsgrill, og må gjøre helomvending for å trave gjennom hele butikken før de kan apportere det glemte ved start. Så er det bare å bane seg vei tilbake til mål og den virkelige nedturen. Da er det godt å ha plastkort, så tusenlappene de må ut med ikke blir så godt synlige. For i kassa på Kiwi nytter det nemlig ikke å prute. Heldigvis!
- Puh... På tide å trekke pusten.
Dette er altså det tobeinte kaller ferie. og nanden mener vi har levd mer enn nok av urbant liv i det siste og trenger en avstressende ferie som kan gi både kropp og sjel rom for rekreasjon. Derfor holder vi oss hjemme og prøver så godt det lar seg gjøre å unngå ferdsel på ugunstige steder og tidspunkter hvor de tobeintes ekstreme flokkliv lett kan ende i det totale kaos, der konkurranse -og jaktinstinkt tar fullstendig overhånd.
Påsken er definitivt ingen spøk her i fjellheimen, og snart kommer påskeendene kvekkende inn på tunet. Vi har i alle fall registrert at de er i anmrsj, så nå er det på tide at andedammen på tunet tar form og gjør plass for litt fugleliv.
Påskegal hilsen fra Ariell
Ellers har vi nå mildt, stille og solfritt påskevær. For oss er dette ypperlig, men det passert nok ikke alle påsketuristene like bra. Det fryder nok nanden litt, med tanke på alle skifarerne som jo trekker til fjells i flokk og følge for å nyte sola og utsikten. Ho sier at de tross alt ikke har fått det verste været, og at de neppe fortjener noe bedre enn dette, når de rømmer hjemmefra. Kriminelt festlig, og med fare for både krangler og skillsmisser. Det finnes sannsynligvis en del som like gjerne kunne tatt med skilsmissepapirer i stedet for skismøring til fjells denne påska. Og hva skulle de vel gjort uten påskeåpne butikker, slik at en av partene kan unnskylde seg med behov for en langtur til butikken langt nedi dalen. Det kunne nok blitt katastrofalt. Så kanskje påskeåpne butikker i det minste bidrar til at praktiseringen påskekrim blir noe redusert og at den største dramatikken heller overlates til de som er gode på å skrive om slikt. Alt dette og mere til har altså nanden tenkt høyt i mitt nærvær, mens jeg har lagt en trøstende labb på kneet hennes og sagt at det helst går bra, og at vi to i alle fall skal holde ut påska i lag.
Ferdsel i butikker med horder av påsketurister er nesten verdt et eget kapittel. En må virkelig være blid og opplagt om en skal greie å fullføre den ekstremt tøffe handlerunden med akseptabelt resultat. Nanden er glad jeg er god på å finne igjen handlevogna vår, for den må stå på post, mens vi lister oss avgårde for å finne saker og ting, og prøver å snirkle oss fram i en overfylt butikk med hyller, kasser, esker, podier, handlevogner, og sist, men ikke minst, en bråte tussete mennesker som ikke kan komme seg fort nok til fjells. De albuer seg vei og bruker handlevogna for å dytte på i køen som starter ved inngnangen. De går over lik for å karre til seg den siste pølsepakka, det rette påskeegget og de beste appelsinene. Når de så nærmer seg mål og er kommet til kassa, finner de ut at de har glemt papir i metervis eller engangsgrill, og må gjøre helomvending for å trave gjennom hele butikken før de kan apportere det glemte ved start. Så er det bare å bane seg vei tilbake til mål og den virkelige nedturen. Da er det godt å ha plastkort, så tusenlappene de må ut med ikke blir så godt synlige. For i kassa på Kiwi nytter det nemlig ikke å prute. Heldigvis!
- Puh... På tide å trekke pusten.
Dette er altså det tobeinte kaller ferie. og nanden mener vi har levd mer enn nok av urbant liv i det siste og trenger en avstressende ferie som kan gi både kropp og sjel rom for rekreasjon. Derfor holder vi oss hjemme og prøver så godt det lar seg gjøre å unngå ferdsel på ugunstige steder og tidspunkter hvor de tobeintes ekstreme flokkliv lett kan ende i det totale kaos, der konkurranse -og jaktinstinkt tar fullstendig overhånd.
Påsken er definitivt ingen spøk her i fjellheimen, og snart kommer påskeendene kvekkende inn på tunet. Vi har i alle fall registrert at de er i anmrsj, så nå er det på tide at andedammen på tunet tar form og gjør plass for litt fugleliv.
Påskegal hilsen fra Ariell
Abonner på:
Innlegg (Atom)
