Lag på lag

Jeg skal tydeligvis pakkes godt inn i vinter. Det er riktig nok kaldt for tida, men maken til bekledning da gitt. Nå har jeg fått nytt dekken også, så jeg endelig kan være mer ute sjøl om det er litt kaldt. Det er fortsatt litt sparsomt med underull på skrotten min, så jeg fryser litt lettere enn normalt. Vanlig dekken bryr jeg meg ikke så mye om, så det er ingen begrensning for logrefaktoren. Da er det verre med plagget som skal dekke underlinja fra brystet til bakenden, men det er visst ingen bønn, så der har jeg resignert. Kleskombinasjonen fungerer også bra under den nye selen, men ville vært ubrukelig med den gamle

Skoene er stadig litt krøkkete å gå med, så de brukes fortsatt bare til tuntrasking. Så er nanden litt redd for at det skal bli for mye nytt for meg på kort tid. Jeg trives jo definitivt dårlig som hundeverdnens utgave av ei prøvedokke. Samtidig blir vinteren langdryg om jeg må parkeres i månedesvis fordi føret blir for tøft og jeg ikke en gang takler de milde dagene av en normal norsk vinter. Da skal nok nanden få noe å stri med ja. Ho mener at jeg egentlig har mer enn nok med å gå inn selen akkurat nå, men med temperaturene vi har her oppe for tida er det uaktuelt å droppe tildekking av diverse mindre hårrike kroppsdeler.

På tide med mer aktivitet. Får se om jeg kan live opp nanden litt.

Stor logrende hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Fatboy Doggielounge

Denne gangen er jeg virkelig glad det er jeg og ikke nanden min som regjerer denne bloggen, for ho har nok en helt annen favoritt enn meg. En god liggeplass er en viktig del av et godt hundeliv, så derfor må den herlige saccosenga nødvendigvis være månedens favoritt.

Det er ei stor og god seng, så den har nok plass til en større hundekropp om skrotten så vil strekke seg så lang den er. Senga former seg godt etter kroppen og er så høy og bra fylt at jeg kommer et godt stykke opp fra golvet. En alle tiders liggeplass for en sær labrador.

Nanden er enig i at dette var en god investering, til tross for at den er litt kostbar. Den er solid, lett å holde rein og lett å etterfylle den dagen det måtte bli behov for det.

Full kontroll

Vi har vært på tur et par dager. Dessverre var den fine snøen jeg reiste fra blitt borte da jeg kom hjem igjen. Det ligger noen flekker på tunet som det går an å rulle seg i og ta en liten jafs av, men ellers er det nesten ingen ting igjen.

Vår to dagers utflukt ga mye hygge sammen med både to -og firbeinte. Nanden fikk gjort unna diverse ærend. Klokka er i orden så ho kan passe tida sjøl og så gjorde ho noen flere nødvendige innkjøp.

Jeg har fått ny sele. Igjen. Om overgangen var stor da vi bytta fra den grusomme skrangleselen, så er forskjellen enda større denne gangen. Nanden er storfornøyd for nå har ho full kontroll. Jeg derimot må skjerpe meg, for selen gjør det lettere å lese min signaler og demred også enklere å avsløre mine leie tendenser. Jeg har ikke mange slike, men litt ekstra pirk blir det nok framover. Heldigvis forstår nanden at hennes nye oppdagelser ikke er nye feil, og prøver å ta ting gradvis slik at ho ikke plutselig setter urimelige krav til meg. Fordi denne selen gjør det mye lettere for henne å kjenne hva jeg prøver å fortelle med kroppen min, får jeg også raskere og bedre tilbakemeldinger så det blir enklere og enda morsommere for meg å jobbe.

Som nye seler flest var den veldig stiv, så den har fått skikkelig stell og er blitt mer behagelig å ha på. Om det skulle bli nødvendig er den også enklere å fikse på enn våre andre seler. Nanden er veldig glad for at jeg er så samarbeidsvillig ved påseling. Egentlig er jeg jo litt skeptisk til nye seler, men jeg brukte jo samme type sele den gang jeg var i trening for å bli førerhund. Jeg jobber visst så annerledes i mitt nye arbeidstøy at nanden nesten lurer på om ho har fått med feil hund hjem.

På tide å kreve litt utegang igjen. Det er kaldt der ute nå, så jeg må sikkert kle på meg først.

Kveldsfrisk hilsen fra Ariell

Jippi! Mer snø!

Det har kommet snø igjen. Det er mildt så den er veldig våt, men den er der. Til min store glede. Nanden gleder seg mest over at klokka er stilt en time tilbake, så nå har ho fått tilbake den timen ho krauna over å bli snytt for i vår :)

Pelsen er vokst skikkelig ut etter sommerens lange, leie leverhistorie og begynner så smått å bli litt jevnere igjen. Jeg røyter og flasser fortsatt en del, og nanden strever med å holde det under noenlunde kontroll. Ho mener jeg egentlig burde vaskes for å få ut alt grumset av pelsen, men sier det bare bidrar til mer flass, så om noen dager ville det vært like ille igjen. Seienest i går fikk jeg en pelsrens med tørrsjampo, og så børstes jeg jo daglig med gummikarde og en børste med mjuk tagelbust sånn at ikke huden skal bli enda mer irritert. Sprayen vi bruker har også bidratt til at jeg flasser mindre og den lille, svarte krukka med noe slags bivoksbasert klin gir faktisk de tørre hårspisssene mine beskyttelse mot slitasje.

Blir det kuldegrader og skikkelig med puddersnø kan jeg også bidra litt til å holde meg rein ved å rulle meg. Mer effektvi pelsreingjøring skal en i følge min nand leite lenge etter. Enkelt og skånsomt uten sjampo, og sist, men ikke minst en nytelse, så jeg kan gjøre det helt frivillig.

På tide med en tur ut i det hvite.

Frydefull hilsen fra Ariell

Hallo, er det mulig?

Etter en hastetur nå ganske nylig kom nanden springende inn igjen. Ho hadde satt maten min i bløt, men den var ikke i hennes tanker da ho beina ut av huset. Matskåla sto for sikkerhets skyld på kjøkkenbordet. Jeg satt fint golvet for å passe skikkelig på den til ho endelig kom tilbake. Maten blei sattt ned til meg før nanden strena videre inn på arbeidsrommet, men noe versågod fikk jeg ikke. I et helt kvarter satt jeg og venta på versågod. Endelig kom ho tilbake. Da ho oppdaga meg kom det bare en liten latter og et. "Jøss sitter du her til pynt?"
Hva annet skulle jeg gjøre da? Spise litt kanskje? Det hadde nok ikke falt i god jord, men nanden er stadig imponert over at lille matvraket meg, som mer enn gjerne går på jakt etter noe svelgbart, sitter og venter så tålmodig på et lite "versågod".

Nå er jeg mest rastløs fordi nanden stressa rundt sånn for en stund sida. Skjønte at det skjedde noe, for ho greide til og med å legge igjen mobilen da ho nærmest stupte ut av huset. Nei, får se til at det skjer noe mer til nytte og glede for meg også, men nanden mener jeg må la maten synke litt først.

Rastløs lillelørdagshilsen fra Ariell

Høye krav

I dag har jobben min for en stor del bestått i å vente, og vente, og vente enda litt til. Først måtte vi vente på at nanden skulle komme inn til tannlegen, så måtte jeg vente til tannlegen hadde gjort sitt, og så måtte vi vente en god stund på buss hjem. Etter tannlegebesøket fant nanden fort ut at det ikke var helt lett å gi meg tydelige kommandoer uten følelse i høyre side av kjeven og med halve munnen full av bomull, så vi tilbrakte mesteparten av tida i ro og mak på vårt faste spisested. Det blei ikke inntatt noe fast føde der, men litt væskepåfyll måtte vi etterhvert ha.

Før vi satte oss måtte vi handle litt. Min arme nand var imponert over at jeg greide å oppfatte alle komandoene, men syntes det blei litt vel slitsomt å få uttalt dem skikkelig. Det skjer ikke ofte at vi stopper blant bleier og andre babyremedier, men i dag var målet helt klart ferdigtygd mat. Handlekurven inneholdt diverse ferdige grøter, yoghurt og noen glass med barnemat og min tobeinte raritet følte seg tydeligvis ikke helt vel med å be meg søke disk. Ho var også usedavanlig rask med å pakke sammen varene sine etter å ha betalt. Det ga meg en fornemmelse av at ting burde skje fort, så jeg nærmest halte henne ut av butikken. Det er ikke lett å le med hue fult av ull og samtidig prøve å forklare meg at jeg skal ta det rolig, så nanden befalte stopp og tenkepause da vi var kommet oss ut av butikken. Ho fikk hekta ned igjen overleppa og forklarte meg at vi slett ikke hadde dårlig tid og at vi nå kunne fortsette turen i normal marsjfart. Heldigvis traff vi heller ikke på noen pratesjuke bekjente, så det blei ingen store utfordringer for snakketøyet.

Da vi kom av bussen trava jeg rett hjem, og hadde nesten ikke tid til å stoppe ved nanden sin omskoingsstasjon. Det er nemlig ikke fritt for saulort på veien vår enda, så ho må utplassere et par gummistøvler på post mens vi er borte.

Jeg trener også på å gå med sko. Det er fryktelig vanskelig og beina vil liksom ikke lystre helt når de er tildekte. Derfor trener jeg bare på tunet enda, men det går ikke så fort framover med meg. Bakken er hard og frossen nå og det sliter på labbene mine, så egentlig trenger jeg å bruke sko på tur. Nanden smører iherdig med potevoks, men sier at det ikke vil være nok hvis jeg skal kunne jobbe noenlunde jevnt på diverse håpløst føre i vinter. Er det passe kaldt og godt snøføre går det greit, men det er jo sjelden slik en hel vinter, og denne barfrosten er nesten det verste. I tillegg er potene mine ekstra ømfintlige nå etter nedturen i sommer. De siste vintrene har det også stadig oftere hendt at det blandes salt i grusen som brukes til å strø veiene med. De stakkars labbene mine hater det.Det har alltid vært grusomt å gå i veisalt, og sjøl om tredeputene ikke ser så ille ut, svir det noe forferdelig og jeg vil helst bare gå utafor veien. Dessuten blir det masse ekstra styr med vask og smøring av labber. Det gleder vi oss ikke til. Blir mange ekstra ritualer både før og etter en liten tur ut, og nå som jeg i tillegg må kles på blir det ekstra mye.

Nei. det får være nok gnål for i dag.

Hilsen Ariell som venter på en snørik og passe mild vinter

Trøtting

Hvem har sagt man ikke kan stå opp før nærmere kirketid på en søndag? I alle fall ikke jeg. Nanden pleier ikke ha noe å utsette på mitt behov for å sjekke livet der ute sånn i grålysninga, men i dag var ho definitivt helt i svime. Trur ikke ho husker at vi har vært ute en gang. Jo, forresten. Hvis noen sier "møøø!" så kan det nok hende ho kan minnes at ho såvidt var utomhus på morrasida, for det var helt klart liv og lete hos kuene bori høgget her.

Jeg har fått det for meg at det er en fin ting å leite opp godbitballer. Hender nanden drister seg til å putte i et par godbiter også :) Det er snadder altså.

Ellers er det helgefred her på prærien. Forkjølelsen har etterlatt sine spor på en tobeint skrott, og de tar det visst sin tid å viske ut. Jeg nyter livet i min nye saccoseng, og nanden sovner altfor ofte på sofaen. Ute begynner bakken å bli hard, noe vi misliker sterkt.

Nei, på tide med frokost og en kopp te. Vel, sistnevnte får jeg vel styre unna. Er redd teen ikke er av det hundevennlige slaget, men jeg tar gjerne en skål løvetannte om noe sånt er å oppdrive. Heller tvilsomt, for nanden viste lite interesse for å sanke slike fantastiske urter, enda ho har fullt opp av både løvetann, nesler og ryllik i den viltvoksende urtehagen rett utom stuedøra. Borti jordekanten finnes det noe nypekratt også, og bringebær skal også være å oppdrive. Konklusjonen min blir vel at vi labradorer er mye flinkere til å høste av naturens gaver enn de tobeinte.

Nå skal jeg gå og vise sjefa at frokosten min er ferdig med å svelle. Ho er stadig like imponert over hvor mye vann slike småkjeks kan trekke til seg. Ser ut som det er en elefant som skal fôres, derfor blir det så mange måltider. Tør ikke trøkke i meg så mye av gangen, sier ho. Da går jeg bare rundt og buldrer i begge ender. Dessuten er det ikke bra for helsa med for mye av gangen. Lite, men ofte gjelder visst for oss firbeinte også, i følge de som bedriver tida si med å finne ut av slikt. Dessuten skal det visst helst også være litt mindre mengder og litt mer næringsrikt enn hva slike matvrak som meg ville foretrekke men nanden sier at man ikke nødvendigvis blir mer mett og fornøyd av unødvendig fyllmasse, og der lar vi frokostdiskusjonen ligge.

Frokosthilsen fra Ariell

Julegave på forskudd

I dag kom postmannen tutende, og jeg måtte bli igjen inne mens nanden løp ut for å ta imot dagens post. Jeg lå i ventemodus på kjøkkengolvet til døra gikk opp igjen, men hva i all verden var det som kom inn? Det var ikke mye likt min nand, men en diger pappeske med bein på. Det viste seg at det var noe kjent bakom, og jeg satte meg for å se på mens pakka blei åpna. Ut av esken trakk nanden noe om så ut til å være verdens største tøypose, som nanden strevde litt med å stappe inn i noe rødt fra samme eske. Den slitne biasenga sparka ho unna så den gedigne nykomlingen kunne få plass i kosekroken min. Så la ho teppet mitt oppå for at jeg skal ha noe kjent og godt å ligge på. Den første testen tok vi sammen, så jeg la meg halvveis på fanget hennes og fikk masse kos. For en drømmeseng. Niks mere biavandring her i gården, for jeg er nå blitt den lykkelige eier av en Fatboy doggielounge. Rein luksus, rein nytelse.

Nanden har nok hatt litt huebry med å stokke om på noen tall og investeringer på budsjettet, men alle tanker om lidende pengebinger var tydeligvis fordufta da jeg med et sukk av velbehag fikk legge meg til rette. Ny seng hadde jeg uansett behov for og biabädden er jo heller ingen billigseng, i hvert fall ikke når en tar i betraktning at jeg mishandler dem til de blir ubrukelige.

Min røde Fatboy er som kinderegget, den oppfyller tre ønsker på en gang. Den er knallgod å ligge i fordi den gir god støtte for hele kroppen, og er så kraftig at det er umulig å kjenne det harde golvet. Den lar meg komme litt opp fra golvet slik at jeg får bedre oversikt samtidig som jeg slipper unna golvtrekken. Sist, men ikke minst, har den plass og komfort for en kosenand, så da kan jeg også få enda mer kos :)


Himmelsk hilsen fra Ariell i drømmeland

Skoeske - til meg?

Ja faktisk. Skoene mine kom i helga, og ikke nok med det . De lå pent og pyntlig ved siden av hverandre i en skoeske. I tillegg følger det med en egen skopose så kvartetten ikke skal risikere å splittes allerede før utflukten. Så da er det vel bare å stålsette seg for en nye tilvenningsrunde.

Nanden er også nokså imponert over hundelykta ho bestilte. Bortsett fra en litt tvilsom metallring som umiddelbart skal skiftes ut, er vist denne lysende dingsen den beste ho har sett så langt.

Nanden er ellers litt sløv og stille for tida, men sørger heldigvis for at jeg får det jeg trenger. Da er det verre med henne sjøl, for mat har jeg ikke sett henne spise i hele dag, og nå er det snart kveld. Uff. Blir sulten av slikt matprat. På tide med middag :)

Middagshilsen fra Ariell

Psst...

Sniker meg innom for å avlegge dagens lille poteavtrykk. Eller var det potetavtrykk? Hvis ikke noe uforutsett skulle skje de nærmeste timene, er dagen gort oppsummert nokså grå og kjedelig. Nanden har uttalte talevansker og prøver alt ho kan for å gjøre seg forstått på andre vis. Som den kløpper jeg er i tegnspråk og kroppspråk for øvrig greier vi oss helt fint. Flekker nanden tenner er ho misfornøyd, klapper ho seg på låret har jeg bare å innfinne meg på røde rappen. Peker ho mot døra betyr det "ut", men når ho strekker begge hender mot taket er jeg ikke helt sikker på hva det betyr og blir bare spinnvill.

Vel, kommunikasjonen er nok litt mer nyansert enn som så, nanden har alltid vært en flittig misbruker av dobbeltkommandoer, deriblant, håndtegn, tripping og vrikking på rompa.

Jeg bedriver sengedemonstrasjon for tida. Trasker rundt, runde på runde for å få nanden til å forstå at en Bia med ekstra polstring ikke er noen liggeplass for en ekte labrador. Har jo den lille gaupamadrassen på soverommet og bruker den en del, men der får jeg ikke så mye oversikt. Nanden har lenge vurdert utskriftning av senga i stua, men kvier seg for å anskaffe ny biabed som jeg tråkker sønder og sammen på noen få måneder. Nå veit ho jo alt om min forkjærlighet for saccosekker og har visst begynt å snuse på noe slikt igjen. Problemet er at den er litt kostbar og jeg for tida er nokså dyr i drift, så her må vi visst ta en ting av gangen. Sikring av en forsvarlig utetilværelse prioriteres akkurat nå. Her om dagen gjorde nanden også en annen oppdagelse. Førstehjelpsveska mi trenger nemlig en skikkelig oppdatering og slikt tør man da ikke vente for lenge med. Plutselig kan det jo skje meg noe. Så da blir det enda flere utgifter. Nandens drømmer om ny vaskemaskin og en passende godstol blir dermed stadig fjernere fra å kunne realiseres. Godt det ikke er min jobb å holde styr på pengebingen :) Det hadde det nok blitt mye snadder av.

På tide å krype fram for en omgang ørerens. Aner at min tobeinte har slike bedritne planer akkurat nå, så jeg kan like gjerne få det overstått. Alltid godt med reine ører for de er ikke sånne ekle plageånder som stadig trenger kløs og ristes på plass. Nanden begynner å lure litt på om det var litt tidlig med nedtrapping av øredråper. Til mandagen er ei hel uke sida siste veterinærbesøk og vi skal egentlig kutte dråpene og bare rense regelmessig, men ho liker ikke den tanken noe særlig, og truer med ny bytur allerede til uka. Aldri fred å få jo!

Helgehilsen fra Ariell

Hjelp, Nanden sulter meg!

Jeg gjorde noe usannsynlig dumt i dag morges. Jeg er jo en labrador, en nokså kjapp en sådann, og matlysten har det aldri vært noe i veien med. Nanden vokter meg som en hauk for tida, og i dag ferska ho meg altså i å innta et aldri så lite mellommåltid. Dermed har all utposjonering av knotteri vært utsatt på ubestemt tid. Endelig ser det ut til at nanden tar til vett. Ho skylder på at magen min sannsynligvis har hatt nok å jobbe med, og at den muligens kunne få behov for å kvitte seg med noe også. Slike toabeinte skal alltid bortforklare sine onde hensikter, så det øret er jeg ikke villig til å høre på . Jeg er sulten for søren, og det er det eneste som teller.

Nanden er rusten i stemmen i dag og sier ho er i ferd med å få sånn tunge som meg, en sånn en som ikke får nok plass inni munnen. Lurer på om ho da kan sleike seg på nesa, men ho sier at den tunga er så vond at det ikke er aktuelt. Dessuten blir den visst ikke lengre, det kjennes bare altfor stor. Stakkars nand. Peser gjør ho også. Kan knapt reise seg uten å hive etter pusten. Jeg måtte nærmest dra ho til bussen for å få gjort helgehandelen og har nå prestert å slite henne fullstendig ut.

Åh. Trur endelig det er noe knotteri på vei, så da får jeg stikke og spise.

Hilsen Ariell som er sulten som en ekte prærieulv

Klær for all slags vær

Jeg kan ikke fordra å bli påkledd, men nanden har i det minste vært fornuftig nok til å skaffe meg klær som det går an å bevege seg i. Med understellsdekkenet mitt får jeg nå være med på både morgenturer og kveldsturer og ellers når det er kjølig. Bruker det ikke i kombinasjon med sele enda, for det er litt nytt for meg, men nanden er glad jeg for en gangs skyld lager lite spetakkel med påkledningen og har godt håp om at jeg skal få en fin og aktiv vinter. Når skoene kommer i hus skal visst også de få gode prøveturer så jeg kan gå godt med dem når de virkelig trengs. Sko er noe herk, men såre labber er enda verre for da kan jeg bare gå innomhus og greier ikke labbe ute så mye.

Det blåser litt ute, men jeg får gå ut og lufte den loslitte pelsen min litt tenker jeg. Nanden er lite imponert over pelskvaliteten min for tida, men prøver å gjøre det beste ut av det jeg har av pels.

Forblåst præriehilsen fra Ariell

Bokhenting blei bokventing

Har vært på bytur og enda en bytur. Alt på samme dag. Har blitt nok bussing og toging og venting. Nanden skulle hente bøker, men de måtte produseres først.

Ørene mine er friskemeldt, men har fått sin egen nedtrappingsplan når det gjelder medisinering, så jeg skal fortsatt få øredrøper en gang om dagen i ei uke til. Etter det er det bare å fortsette jevnlig rens med denne sure ørerensen som vi er blitt så glad i. Det er i alle fall ikke så fryktelig mye klin med den, og den gjør da jobben sin. I denne omgang har ørevoksen vært så seig at den ikke har latt seg løse opp med oljebasert rens engang. Dermed måtte veterinæren grave ut litt grums i dag også, men var ellers storfornøyd med behandlingsresultatet.

For en gangs skyld er jeg litt sliten. Nanden måtte faktisk jobbe litt for å få liv i meg da vi skulle av bussen. Lennsmannssøvn er jo mitt varemerke, men denne gangen sov jeg virkelig godt.

Nanden sier at litt jobbing med gruppeoppgave, henting av klær til meg og barnepass står på planen når nattemørket slipper taket, men nå er det på høy tid med dagens siste rasjon av oppbløtte småkjeks. Da er det bare å sette igang præriehylet, så jeg kan få noe fortgang i serveringa.

Sulten og sliten hilsen fra den bereiste prærieulven Ariell

fra snø til regn

Det er blitt litt mildere, men nokså fuktig der ute. Snøen som falt i går er borte og vi skal snart gå kveldsturen vår. Fikk ikke være så mye ute i går fordi nanden mente det var i kaldeste laget for meg, så det har blitt en del småturer istedet. Høres ut som jeg er helt naken, men det er jo ikke. Det som er igjen av hår holder ikke så godt på varmen, så derfor er min tobeinte, som stadig kler på seg flere lag, i overkant forsiktig med å la meg være ute når gradestokken kryper mot null.

Kommende uke starter med en god dagsutflukt med øresjekk, henting av bøker og masse bussing og toging. Tirsdag skal vi hente første ladning av bekledning til meg og nanden mumler noe om diverse forsømt papirarbeid. Det er visst også planer om å forvandle noen flere lærreimer til noe fornuftig. Det ligger stadig noen prosjekter på vent, og det ymtes noe om at de burde vært ferdige for lengst. Så er det visst under to måneder igjen til eksamen, og nanden sier det er på høy tid å fordype seg i diverse fremmedspråklige skrifserier. Jeg prøver stadig å overbevise henne om at det er meg ho skal fordype seg i. Ho prøver etter beste evne å få til en god kombinasjon, men sier at jeg er så krevende i pelsstellet for tida at det er en utfordring i seg sjøl.

Da sier jeg takk for i dag og vandrer ut i mørten og ruskeværet.

Høstlig kveldshilsen fra Ariell

Hjem til vinteren

Vi kom hjem i går kveld etter å ha vært på den tidligere nevnte skogsturen vår i tre dager. Det var litt kjølig her og nanden måtte sveive i gang varmekablene. I løpet av nattas mørke timer har det også lagt seg litt snø på bakken. Nanden vil gjerne vente med snøen, men jeg gleder meg vilt og vil ha mer. Masse mer, sånn at det går ann å slenge seg opp og ned av brøytekantene, lage egne veier og grave seg helt vekk under alt det hvite. Nå sier nanden at jeg har så tynn pels at jeg ikke ville fått lov å bedrive noe særlig av den slags aktiviteter sånn uten videre. Klær er visst i anmarsj.

I dag har jeg fått stelt ørene mine igjen, med den ekle, feite ørerensen som ingen av oss liker. Jeg har vanligvis ikke så mye imot litt ørestell, men OtoClean er noe ordentlig klin, så nå må det stadig tørkes ekstra godt, men ørene mine er likevel klissete og oljete. Lukta kan jeg ikke fordra, og til og med nanden tøyer seg sjøl om lukteredskapen hennes er temmelig sløv. Akkurat nå trenger vi den fordi ørevoksen er litt seig for tida og er vanskelig å løsne. Jeg får soppdrepende medisiner også, så veterinæren mener at det skal gå greit. Nå hadde jeg jo litt plagsomme ører som gjorde det vanskelig å jobbe ørerensen lenge nok i øregangene til at den tok knekken på voksen, så dermed må vi ty til nødløsninger.

Nå skal jeg en tur ut å se på snøværet igjen.

Vinterlig hilsen fra Ariell