Månedens favoritt - Black Line

Black Line er en serie stelleredskaper som blant annet består av sakser,kammer, karder, raker og flokekutter av grei kvalitet.

Vi har en Black Line underullsrake med nokså tette roterende tinder. Raka blir brukt mye fordi den er veldig snill mot hud og pels, samtidig som den tar en god del løs underull. Nanden har slitt med å finne ei god underullsrake fordi de ofte er for grove til den fine ulla mi, men denne gjør virkelig susen. Den var opprinnelig et nokså tilfeldig kjøp fra en nettbutikk for å komme over minstekjøpsbeløpet, men det var slett ingen dum investering. En rimelig rake som både er skånsom og gjør god nytte for seg.

Black Lines flokedeler, eller tyggiskutter som nanden gjerne kaller den, er også et praktisk redskap. Den brukes ikke ofte på meg, og er egentlig innkjøpt med tanke på de tovete pelsene som av og til er innom hos oss. Den er uunnværlig når tyggegummiklysene har festa seg godt i pelsen min. Med unntak av stuss av poter og hale, er ikke nanden fan av klipping av labradorpels om det ikke er av reint medisinske grunner, og klineriet skal sitte helt inn til skinnet eller være helt uråd å få ut om saks i nødfall kan brukes. Heldigvis skjer det ikke så ofte at pelsen min grises til av slike ekstremt seige saker, men når det først skjer er flokedeleren god å ha. Det er en tålmodighetsprøve, men flokedeler i kombinasjon med kam har mer enn en gang redda meg fra å bli skamklipt.

Zoosypply har et godt utvalg BlackLine-produkter.

Jeg er visst et vanskelig tilfelle

I dag har jeg blitt undersøkt av to veterinærer og den ene satte meg virkelig på prøve, men jeg besto den med glans. I likhet med nanden min har de en forståelse av at synsfunksjonen på nåværende tidspunkt ikke er nevneverdig redusert. Samtidig kan ingen med sikkerhet si når eller hvor fort det kan forverres. Veterinærene vil ikke konkludere med noe som helst før de har vært i kontakt med øyespseialist. Nanden er stadig like klok, men glad for at de tar dette så seriøst. Det store spørsmålet er hvor mye lengre min yrkeskariere vil bli. Det kan heller ingen si noe sikkert om, men som nanden vel hadde forventa, har veterinæren, godt skjult i en liten bisetning, gitt uttrykk for at det kan dreie seg om noen måneder.

Nanden har stadig lommeboka på vidt gap når det gjelder meg. I tillegg til veterinærutgiftene, måtte ho kjøpe mer ørerens. En sommer uten MalAcetic i hus kan fort bli krise. Vi har også vært innnom byens to dyrebutikker, samt både apotek og helsekost for å handle nødvendige remedier for pleie av pels, øyne, munn og mage.

Vi hadde god tid, så jeg overbeviste nanden om at det ville passe fint med en skikkelig kveldstur før vi skulle busse hjem. Ho hadde nettopp tenkt å kommandere høyre, idet jeg nokså kjapt og bestemt gjorde en nitti grader vending mot venstre. Det blei ikke sagt noe mer, nanden dilta lydig etter og jeg fikk gåturen min. Alternativet ville vært noen ørkesløse timers venting på stasjonen, så jeg så det absolutt som min plikt å unngå at en så dum plan skulle bli iverksatt. Jeg overbeviste en noe nedtrykt nand om at jeg fortsatt er en duganes førerhund både på kjente og ukjente veier, og på de minst farbare steder. Det spørs bare hvor lenge det varer.

Vel, vel. Hund som jeg er tar jeg ingen sorger på forskudd, og nå skal jeg krølle meg sammen for natta. Det håper jeg også min tobeinte gjør, for ho ser ut til å trenge noen timer søvn.

Bekymringsfri hilsen fra Ariell

Dagens utfordring...

... å vekkke en sovende nand!

Vi gikk tidlig til ro i går kveld. Ja, faktisk veldig tidlig. Det trengtes tydeligvis, for i dag morges var madamen nærmest livløs. Jeg prøvde å trampe på henne, men det var ingen reaksjon. Jeg pirka henne på nesa også, men unngikk å lage noen stygge merker på henne i dag heldigvis. Fortsatt ikke noe respons. Først da jeg trua med å spise henne til frokost, fikk jeg såvidt et lite livstegn. Etter hvert våkna ho såpass at ho greide å vingle ut for å gi meg en luftetur. Jeg benytta sjølsagt anledningen til å drøye de nødvendige ærend lengst mulig, i håp om at nanden skulle rekke å våkne før vi returnerte. Utrolig nok fikk jeg frokost da vi kom inn igjen, så det er ganske fantastisk hva ei halvdau hjernecelle kan prestere.

Nå skal det sies at det har vært en tøff helg for nanden. Handelstanden i kommunen såkalte sentrum har hatt sin årlige tilstelning, Rødbergdagene. Slikt tar på for enkelte, deriblant min nand. Fredag ettermiddag og kveld blei brukt til å tømme kontoen hennes, men ho fikk i alle fall handla en del sårt tiltrengte klær, og var veldig fornøyd med resultatet. Ho kjøpte også nye gardinstenger. For tida mangler nemlig gardiner på soverommet, og i stua ser ikke gardinopphenget ut i måneskinn, så nanden gleder seg til å kunne henge opp gardiner på enklere vis.

I går sto nanden på hundeklubbens stand, og hadde tidvis hendene fulle av hunder. Det sto til og med hunder i kø. Jeg hadde fått en fredelig liggeplass, men fikk noen timer fri fra standen og blei med nandemodern hjem til hennes jaktmarker. Jeg greide sjølsagt ikke dy meg, og måtte jo bare finne på noe sprell. Nanden er av den helt klare oppfatning at jeg må forvares i gangen om jeg skal være aleine der oppe. Greier de ikke det, blir bur eneste aktuelle alternativ. For meg finnes nemlig få hindringer, med unntak av låste dører.

Jeg var jo sjølsagt overlykkelig over å se igjen nanden utpå ettermiddagen, og måtte lage litt baluba. Det var ikke så mye folk lenger, så jeg fikk ukas omgang med massasje midt i Rødberg sentrum. Nanden sier at dagen gikk over all forventning på alle mulige måter. Men ho var, som vi jo alle har skjønt, fulstendig utslitt. Utrolig nok greide ho å labbe en times kveldstur sammen med meg i finværet, før ho kapitulerte.

I dag nyter vi enda en godværsdag, og benytter tida til å sløve i skyggen. Jeg med min agurkis og nanden med en iskald whiskeycola. Det er veldig tvilsomt om ho blir noe mer våken av det, men det får stå for hennes regning. Jeg har alt jeg trenger, så jeg lider ingen nød. Dessuten er det ikke min sak om ho ikke orker bevege seg for å innta søndagsmiddagen. Ho har fått et genereøst tilbud om grillmat, og har vel egentlig takka ja, men vi får nå se på det da.


Søndagssløv hilsen fra Ariell

Håpløs nand!

En ganske rolig dag og en nand som er delvis ute av drift, men det er helt greit i og med at vi stadig var på farten i går. Nanden måtte nemlig en tur innom legekontoret for å få litt bistand med å fylle et prøveglass med blod. Etter lunsj i friluft og en kjapp handletur sammen med nandemodern reiste vi hjem. Rotehue som nanden er for tida, greide ho ikke få med selen ut av bilen, og vi måtte bruke vår finske reservesele da vi skulle ut på ettermiddagen. Det var nok ikke en av våre mest fornøyelige spasserturer akkurat, og nanden forstår ikke hvordan det har vært mulig å leve med så simpelt utstyr i flere år. Ho er nok i ferd med å innse at det kunne vært en fordel å ha en stabil og forutsigbar svenske til i bakhånd.

Etter noen ganske fine dager, begynner det å skye på ganske mye nå. Det er mørkt og grått der ute, og i skrivende stund begynner det jammen meg å bøtte ned også. Det kom virkelig brått og nå regner det vannrett for sikkerhets skyld. På tide å legge seg og slappe av litt igjen da. Vi sover så fredelig i slikt ruskevær.

Ruskeværshilsen fra Ariell

Kosedag

Dette har vært en av de sommerdagene som bare må nytes utomhus. Sommeren er jo så kort, og ofte både kald og våt, så en får utnytte de godværsdagene værgudene har å tilby.

Jeg er stadig sprell levende og lykkelig labrador, og har fått den ærefulle oppgave å holde ryggen til nanden i trim. Den har vært lei i helga, men en real skogstur gjør underverker. Det går bare litt trått i starten. Når det først løsner kan jo denne nandeskrotten farte rundt i skog og mark i timevis, men store overdrivelser lønner seg ikke, for da blir ryggen hennes veldig hevnlysten etterpå.

I dag har jeg vært gjenstand for en av ukas lengre stelleøkter. Har en nand som gir seg ende over, for jeg røyter ganske mye fortsatt. Det har vært en av månedens varmere dager, så jeg har også fått nyte både uteservering og et herlig bad. Sommerens første faktisk. Ehm, første lovlige altså. Har kanskje nevnt at jeg i ett av nandens få uoppmerksomme øyeblikk, så mitt snitt til å gjøre meg litt våt, da vi var på trasketur på lørdag. Det var ikke full sprut, bare litt vassing i vannkanten. Det resulterte verken i hurrarop eller fyord, og nanden har visst forståelse for at jeg lengter etter litt badeliv. De siste to somrene har det jo blitt smått med denslags på grunn av øreproblemer og operasjoner. Nanden er stadig forsiktig med å la meg bade for å unngå for mye fuktighet i høreredskapen, men ho sier det ikke nytter å være hysterisk. Med grundig tørking og rensing rett etter badet satser vi på at det går bra, men bading blir nok ikke noen fast post på dagsprogrammet i sommer.

Nanden måtte også behandles etter badeturen min, da det blei ganske myggelig for beina hennes. Ho har ei lita flaske med noe rådyrt Aloe vera-konsentrat stående i kjøleskapet. I motsetning til alle andre Aloevera-produkter, som ho aldri har skjønt poenget med, fungerer faktisk denne overveldende bra på stikk og hudirritasjoner, såvel som til invortes behandling. Et reddende remedie for en hel del av hverdagslivets mange små kriser. Med tanke på den stive prisen må det heldigvis ikke mange dråpene til for at den skal ha god effekt, så den er drøy i bruk, og har vært til god hjelp for labbene og magen min også.

Da skal kveldens siste solstråler nytes i følge med en vond rygg, så nå må jeg gå.

Sommerhilsen fra Ariell

Helselogg

Nanden har alltid vært nøye med å holde oversikt over både rutinemessige, forbebyggende tiltak, og eventuelle andre helseproblemer hos sine firbeinte, noe ho er inderlig glad for nå med min nokså brokete sjukehistorie. Akkurat nå er ho mest fortvila over at ho ikke greier finne noe mønster i plagene som kommer og går. Magen var veldig stabil ett par måneder, men etter utblåsningen for ett par uker tilbake, har den gjenopptatt sine uforutsigbare nykker. Ett par dager så det ut til å rette seg, men nå kan lorten variere fra fast og fin, til veldig linn og uhåndterlig. Jeg harker litt mer igjen, og holdes under streng kontroll med alt jeg inntar, men nanden mener fraværet av beitegrønt heller gjør mer skade enn nytte, og vurderer sterkt om ho orker være så hysterisk restriktiv med gressinntaket mitt.

Gjeninnføring av fire daglige måltider ser ut til å bli neste tiltak i håp om å få magen på rett vei innen vi skal til veterinæren igjen om halvannen uke. Det spekuleres også i om fordøyelsessystemet mitt kan ha fått nok av småkjeksene som utgjør mitt "daglige brød". Jeg har spist det gule knotteriet i snart ett år, og jeg har aldri fungert bedre på noe annet tørrfôr. Det har jo skjedd før at magen slår seg vrang etter lengre tid på samme fôr, men da helst i form av mer gassdannelse og genrelt litt løsere og økende mengder avføring. Om fôret utgjør hovedproblemer har vi en seriøs utfordring, og jeg har en nand som knapt tørr nevne denne mistanken for dyrlegen. Ho har allerede leita med lys og lykte, og finner ikke et egna alternativ, verken blant veterinærfôr eller vanlige fôrtyper. Jeg har jo fra før av en mage som ikke godtar hva som helst, og dessuten skal proteininnholdet være lavt. Nå finnes det vel knapt nok noe tøffôr ho ville tilby en frisk hund med tanke på bruken av proteiner, så den sliteren som en vakker vårdag skal overta min jobb, kan nok vente seg et nokså annerledes kosthold enn det jeg har levd på. Nanden deler definitivt ikke lenger min førerhundskoles oppfatning av at et "kvalitetstørrfôr" gir optimal og riktig hundeernæring.

Tåreflommen har avtatt etter ti dager på øyedråper. Nå er det noen dager sida vi avslutta behandlinga og høyreøyet renner ikke lenger. Det venstre renner litt, slik det alltid har gjort, men det er ikke overveldende mye nå, og det lille som kommer er rein og fargeløs tårevæske. Så da er det bare å vente og se hvor lenge velstanden varer.

Chlorellaen bidrar fortsatt til å holde styr på inngangene til høreredskapen min. Jeg har aldri hatt finere ører, og nanden har godt håp om at de skal få en problemfri sommer, men sikker kan ho jo ikke være. Det er heller ingen tegn til sommerkløe, et irriterende fenomen som egentlig skulle ha meldt seg for lenge sida.

En lykkelig logrende søndagshilsen fra morgenfuglehunden Ariell

Et døgns utflukt

Vi har vært på reisefot igjen ett døgn. En tur til nytte, men også en noe kosbar tur fordi vi var innom dyreklinikken og kjøpte mer kosttilskudd av ymse slag. Nanden lot ikke muligheten til å stille store krav gå fra seg, så nå har vi fått time med to veterinærer samtidig. Snakk om å lage arbeid for den stakkars dyrepleieren da. Nanden er henne i alle fall evig takknemlig for at ho forsto problematikken og var så imøtekommende.

Dessuten erfarte nanden nok en gang konsekvensene av å legge igjen viktige saker hjemme. Nå var det bare et kobbel vi mankerte, men det måtte vi jo ha, og når det først skulle kjøpes var det ikke sankk om den billigste typen som vi allerede har ett halvt dusin av. Det medførte at nandenfaderns tidligere observasjoner kom til nytte, for det viste seg at byens gamle dyrebutikk har flytta fra sin rotfaste tilværelse i trange lokaler ved sjukehuset. Med massevis av boltreplass i det splitter nye Berjasenteret er det blitt en staselig butikk. Ho er redd lommeboka kan komme til å lide nå som det ligger en ny flott dyrebutikk så nær stasjonen.

Vi stilte mannsterke med tre tobeinte og en firbeint for å kjøpe ett stykk hundekoppel :) Nanden hadde vel ikke akkurat noe imot det, og mente dessuten det var best sånn, ellers ville ho gått bananas i den butikken. Riktig nok greide faren hennes å plukke fram et bånd ho bare måtte ha, mens modern sukka litt oppgitt, og mente det kunne greie med det rimeligste for et døgns bruk.

Vi overnatta i Holmestrand og reiste med tog til Oslo i dag tidlig for å overvære en gjesteforelesning på universitetet. Deretter bar det strake veien hjem igjen, noe ryggen til nanden var glad for. I dag var det forresten henne tur til å ha magetrøbbel. Ti munitter før vi skulle videre med buss i to timer, fant ho ut en tur innom det vesle rommet med hjerte på døra var nødvendig, men begynte etterhvert å lure på når ho ville grie å komme seg derifra. Jeg har harkedag i dag, og innimellom er det nesten litt brekningstendenser, så nanden var nesten sikker på at noe måtte gå på tverke innen vi var trygt framme på prærien. Vi rakk bussen og turen hjen gikk bra for oss begge. Jeg sov min søteste søvn, mens nanden passa på så jeg ikke forsvant flere seterader framover under de gjentatte hendelsene med bråbremsing.

På tide å ta med nanden på en luftig kveldstur. Det blåser en hel, del og for vår del kan det bare blåse alt det orker i kveld og natt, så kan vi heller få en lørdag med go'vær.

Fredelig fredagslhilsen fra Ariell

Ureint trav

Nandens bekymringer baller visst bare på seg. Vi har gått vår kveldstur, en tur som kunne blitt veldig kort om jeg ikke hadde greid å overbevise nanden om at ting ikke var fullt så ille som ho ville ha det til. Jeg kom uheldigvis i skade for å gå litt ujevnt i starten. Etter å ha forsikra seg om at jeg ikke hadde fått noe rusk mellom tåsene, eller kunne ha andre problemer med undersåttene mine. prøvde vi å gå litt til.

Det ville seg nå engang slik at jeg brukte litt tid på å gjenfinne mitt jevne, svevende trav, og tullebukken jeg gikk i følge med ville helst snu. Da blei jeg for en sjelden gangs skyld litt småtverr, og forklarte henne nokså tydelig at det var uaktuelt å snu så tidlig, og at ho ikke engang burde våge å snyte meg for en skikkelig kveldstur. Jeg greide etterhvert å finne go'takta og labba i vei, så nandebeina virkelig måtte lange ut. Ho lot være å protestere på en stund, men hadde nok planlagt snuplassen nøye. Da vi kryssa veien for å snu, prøvde jeg å overtale henne til en god, og kronglete skogstur i brattlendt terreng, men da satte eselnanden seg på bakbeina, og forlangte at vi skulle påbegynne returen. Ferdsel på krøtterstier, i steinrøyser og bekkefar kom ikke på tale, særlig av hensyn til de utaktene jeg nylig hadde vist. Ho ville heller ikke risikere å bli stående midt inni villeste blåbærskauen med en lite gangfør ledsager, og mente det var ytterst lite sannsynlig å treffe på en elg som ville bære meg pent hjem om det skulle knipe. Jeg innså at jeg ikke hadde stemmerett i den saken, og gikk litt motvillig med på hennes veivalg.

Nå er jeg, som labradorer flest, ikke langsur, så jeg la meg likegodt skikkelig i selen på hjemturen også. Nanden mener jeg ikke trenger dra så mye nå som vi har en god sele som gjør jobben sin skikkelig. Det hevdes dessuten at jeg er i ferd med å bli krøpling, sjøl om jeg ikke vil vise det. Med unntak av visse stressmomenter har jeg aldri vært kjent for å ha særlig mye trekk, snarere tvert imot. En virkelig god sele har helt klart gjort underverker, så nå fiser jeg av gårde som jeg aldri før har gjort. Nanden er sjølsagt glad for at jeg ligger jevnt og godt i selen og har bra driv, men skjønner ikke helt hvorfor det er blitt så overveldende mye bedre nå som ganske mange funn viser at kroppen min bærer preg av alderen og den besværlige helsa. Som jeg har nevnt før, finnes det noen som er av den oppfatning at man skal roe ned litt med økende alder, men jeg ser ikke formålet med det. Kroppen er da skapt for å brukes, ellers blir den i alle fall skrøpelig.

Ja, da har jeg igjen greid å gjøre en kort historie lang, så da avslutter jeg for denne gang.

Laaang nattaklem fra Ariell

En junidag på prærien

Vi prøver å finne feriefølelsen, men nanden sier at den ikke vil vare lenge, har egentlig ikke tid til slike slappe sysler nå. Nå er det da engang blitt strengt nødvendig å puste ut litt. Ho er stadig bekymra og tvilrådig, og bekyrmingsnyvene blir snart permanente om ho ikke slutter å plage seg sjøl med å mange rare tanker. Jeg er like glad og bekymringsløs som alltid, men prøvef å være litt ekstra snill og hensynsfull. Det får nanden til å smile litt, og jeg får stadig høre at jeg er den herligste og søteste lille hund ho kan forestille seg.

Foruten dagens inneværstimer som jeg stort sett har brukt til å innta vanskelig tilgjengelig mat, har jeg oppholdt meg på jordet, med og uten Jollyball. Beitemuligheter har det irriterende nok blitt smått med. Jeg har også vært bordpryd en stund, eller rettere sagt offer for nandens iherdige hårsanking. Vel. Jeg får vel driste meg til å innrømme at jeg egentlig ikke har så mye imot det, men det bør nok helst ikke nanden få vite, for da blir jeg i hvert fall nakenhund. Jeg får jo massevis av kos og oppmerksomhet gjennom ei stelleøkt, men så har jeg jo også en nand som mener pelsstell er mye mer enn å bli kvitt noe rusk og hårdotter.

Jeg har jo etterhvert lært at det tar tid å gjøre den loslitte pelsen min noenlunde presentabel, da den definitivt ikke er blitt vakrere med åra. Så skal jeg helst inspiseres ned til hvert minste hårstrå, og slikt tar jo tid. I tillegg kommer det alltids noe ekstra, som stell av klør, reingjøring av diverse kroppsdeler eller litt ekstra pleie av den mest medtatte rufsepelsen som nanden mener det ville vært mest hensiktsmessig å barbere vekk. Småstuss av labber og hale kan også brått ta litt tid, for sjøl om det ikke er så mye hår, vokser det jo og trenger dermed en omgang med saksa i ny og ne. Jeg er dessuten veldig opptatt av å få stelt framlabbene grundig. Bakom øra er det også av største nødvendighet å få lirka ut tovene, så jeg ser helst at ho gjør seg ekstra flid og bruker god tid der. Bakparten har jeg dessverre ikke helt kontroll over, men den henger da fortsatt på etter alle disse åra, og jeg har fått vite at det visstnok er blitt litt mer medgjørlig med tida. Nanden forstår seg ikke helt på hårveksten bak, og lurer på hvorfor jeg må slikt et alvorlig overgrodd villniss der bak nå om sommeren. Den blir jo bare møkkete og tovete og er omtrent håpløs å børste ut skikkelig hvis den forsømmes en dag, så der har ho vært litt tøff med Coatkingen og har raka av det værste. Halen min har nanden gudsjelov stor respekt for, og steller pent med den. Der har nemlig tålmodigheten og medgjørligheten min sin klart definerte ende.

Nei, nå får jeg sette meg pent på bordet og vise meg fra min beste side. Det er en sann prøvelse, for jeg kan ikke fordra øyedråper. Det er bare så ubeskrivelig vemmlig, men jeg får mye skryt for at jeg er blitt veldig flink til å holde meg i ro. Nå har det jo blitt noen runder med drypping det siste året, så en må jo bare finne seg i det, enten en liker det eller ikke. Hva gjør man vel ikke for en bitteliten godbit? Det forresten siste kvelden med Kloramfenikol i denne omgang. Nanden krysser alt som krysses kan for at jeg ikke blir verre igjen, og håper inderlig vi ikke får bruk for Maxitrolen som står i medisinskapet til skrekk og advarsel, men tviler på at alt går så vel. Ho er ikke særlig optimistisk på mine vegne for tida, enda jeg gjør alt jeg kan for å overbevise henne om at jeg er i toppform og at vinterens veterinærattest fortsatt står ved lag.


Bekymringsfri nattakos fra Ariell

Morgenfugl og natteravn

Har fått en sliten nand hjem igjen, men har ikke helt greid å finne ut hvordan jeg skal få henne i seng. Trur det er litt kaos i tanketrådene akkurat nå, så det må nok bare få tid til å roe seg. Det har værrt litt ugreit de siste dagene, men det meste går seg vel til på et vis, som nanden sjøl sier. Siden ho skulle gå hjem på egne labber, har ho vært ganske forsiktig med alkohylene, men whiskeyen har da gått unna uten hennes helt store innvirkning heldigvis, så jeg har dratt med meg hjem en normalt gangfør nand med vettet i behold. Nå har ho sine tvil om hvor mye som gjenstår av det lille vettet ho hadde den gang det var på sitt beste, men svinnet skyldss nok helt andre forhold, for uvettig omgang med sinnabrusen har ho aldri vært tilhenger av.

Det har ikke regna på langt nær så mye som det var spådd, men nanden har spådd annet uvær, og mener jeg egentlig burde overnatte ute av hensyn til mine ustabile tendenser. Ho har visst en lei fornemmelse av at det kan komme ukontrollert gugg og guff i begge ender, så får søndagen vise om ho har rett.

Da skal jeg knyte beinhaugen, så får jeg håpe nanden også finner igjen en smule vett og kryper til køys snart.

Nattlig hilsen Ariell

Ballonger på beina

Neida. Det er ikke nanden som har mye rart for seg, det er visstnok bare et av hennes innbitte forsøk på å gi meg en hjelpende labb når det virkelig kniper. Fottøy har jo stadig vært et nødvendig, men veldig ømt tema her i flokken, da jeg har et nokså anstrengt forhold til visse saker som begrenser bevegelsesfriheten og bakkekontakten min. Disse gummisokkene gjør heldigvis ingen av delene, og til nandens store overraskelse løp jeg rundt helt som vanlig etter å ha fått dem på. Jeg kunne til og med både sitte og legge meg uten problemer, så nå er ho spent på hvor holdbare de er. Sokkene sitter godt, og stikker dermed ikke av i tide og utide. De er forholdsvis rimelige i innkjøp.

Fordi de trenger jevnlig utskiftning selges ikke Pawz i par, men dusinvis, slik at man alltid har ekstra sokker lett tilgjengelig. De tar dessuten minimalt med plass i lomma. Pawzene kommer i nokså knæsje farger og hver størrelse har sin egen farge. Med andre ord synes disse sokkene temmelig godt, og det er ikke helt uten grunn de her i gården er blitt omdøpt til "labbonger". Nanden er nok mest skeptisk til at de er så tette, men er villig til å gi dem en sjanse i håp om at de kan være til noe nytte for meg og mine ømfintlige labber.

Labbende hilsen fra Ariell som er klar for en, på alle måter, fuktig og festlig helg

Prærieliv

Da er vi hjemme igjen og skal etter planen bli her ei lita uke, før en ny liten utflukt. Nanden vurderer overnattingstur neste gang, da dagens 8 timer reise pluss masse venting og ellers mye sitting sliter hardt på ryggen hennes. Samtidig frister ikke en tur til flåttland akkurat nå når det er på det verste, så vi får se.

Jeg fikk ett trivelig og viltert gjensyn med en førerhundtrener i dag, noe vi alle satte stor pris på. Jeg har ellers brukt enhver anledning til å kose meg. Vi får en del kommentarer for at vi har med madrass på tur, men for oss er den et helt nødvendig og naturlig reisefølge.

Det har vært en varm dag for oss begge, med stadig behov for påfyll av vann. Jeg går rundt å småharker litt mer igjen, og nanden liker ikke at jeg lorter svære hauger flere ganger om dagen.

Da er det leggetid for både to -og firbeinte prørievesner, så skal jeg drømme søtt om ville raseturer med den nye, fine ballen min. Den er nemlig lett å få tak på og kjempestas å springe tulling på jordet med.

Præriehilsen fra Ariell

Utur

Vi har vært på farten igjen, og jammen skal vi ikke ut på en utflukt til, men bare dagstur nå. På starten av vår siste tur skjedde noe skikkelig bedritent. Det var et uhell, helt sant, og det syntes vist på hele meg etterpå at det virkelig ikke var meninga. Vi hadde gått av toget på Oslo S og jeg tok med nanden til Byporten for å kjøpe våtservietter, men de måtte ho visst fint greie seg uten gitt. Plutselig fikk ho en lei fornemmelse av at jeg var på vei fra rask marsj til sittende. Og så skjedde det som aldri, aldri har skjedd meg i sele før. Jeg bare måtte! Null kontroll og full lekasje. Det bare rant gugg og gørr ut av meg til nandens store forskrekkelse. Heldigvis fikk vi raskt hjelp, og vaskepersonalet tok det heldigvis pent. Min tobeinte syntes sjølsagt det var kjempepinlig og var nærmest i sjokk da ho beklaga så godt ho var god for. Vi beina videre for å ankomme friluft og grøntflekker så raskt som mulig. Heldigvis hadde vi god tid på vei til møtet vi skulle rekke, så jeg fikk lufte meg hver gang nanden fant et egna sted. Magesjauen roa seg nokså kjapt, og jeg hadde ikke flere ukontrollerte utslipp, men det tok noen dager og noen meter ZooLac før alt var tilbake ved det normale igjen.

Fordi det nokså nylig også har kommet noe seigt puss fra høyre øye, dro vi til veterinæren for sikkerhets skyld. Jeg skal gå på øyedråper ut uka. Nanden har vært både betenkt og bekymra etter veterinærbesøket, til tross for at veterinæren mente det bare var en vanlig diaré. Ho er redd for at det kan ligge noe mer under, og står nesten klar med mobilen i hånda for å ringe dyreklinikken ved den minste forandrng. Skjer det noe mer nå forlater vi ikke behandlingsrommet før det er tatt nye blodprøver. Dessuten har nanden en lei følelse av at det er noe mer snikende øyesnusk på tur. Jeg prøver så godt jeg kan å trøste henne med ører som sjelden har vært bedre enn nå, men det er visst en mager trøst.

Jaja. Jeg får danse litt da. Da pleier nanden å trekke på smilebåndet. Ho har fått i oppgave å grave fram dansbar musikk til helgas festligheter, en jobb ho koser seg med.

Lillelørdagsnuss fra Ariell som er klar for mer tur, men ikke mer utur

Nå kan jeg dekke på eget bord!

Nanden er jo som kjent ikke helt godvenn med ryggen sin for tida, og det blir ikke bedre av alle hennes hundslige sysler. Så nå er det kommet en ny kreasjon på fire bein til gards. En investering som heldigivs er billig i drift og gjør god nytte for seg, for nå slipper nanden å krype sammen på golvet for å stelle meg eller klå litt på andre besøkende hunder.

For å kunne tilby brukbar liggekomfort under behandlingene har nanden også kjøpt en Orto-bed som passer til størrelse på bordet. Madrassen former seg etter hundekroppen, og ingen har noen gang sett meg ligge langstrakt så lenge som når jeg kan ligge på den, så den er virkelig en drøm å ligge på. Om Ortobedden hadde vært noen centimeter lengre, kunne nok brått min tobeinte legge beslag på den, men heldigvis er skrotten hennes en anelse for lang. Synd for henne, for tilsvarende madrasser for tobeinte koster mangfoldige laken, og slikt priorieteres visst ikke.

Nei, nå får jeg visst komme meg tilbake til bordet. Nanden har bestemt seg for å gjennoppta prosjekt "hårløse hunder", og jeg er tydeligvis det fødte offer. Om noen skulle oppdage en forvokst nakenhund i førerhundsele så er det altså bare meg.

Tynnpelshilsen fra Ariell