Vår i skogen

Bilde 1: Apollo i skuret ved øvre inngangen til luftegården på Hurdalsenteret. Her er det både benk og belysning også.

Bilde 2: På kveldslufting i luftegården. Apollo sitter fortsatt i skuret og ser ut på den mørke vårkvelden.

Bilde 3: Benken ved nedre inngangen til luftegården. Apollo har inntatt benken og nyter en solrik vårdag.
____________________________________________________


Nå har vi holdt til her på Hurdalsenteret i nokså nøyaktig en uke. Det er ikke overveldende spennende. Til tross for at jeg ikke kan være med i fellesarealene fordi det er person med mulig hundeallergi på kurset har jeg det forsåvidt greit. Når nanden ikke er hos meg sørger ho for at jeg har noe tidtrøyte å stå i med. Fordi nanden er altmuligassistent på dette kurset får jeg stadig være med å gå tur. I hel
ga har det ikke vært så mye program, så jeg og nanden har vært mye ute i det fine og til tider middels fine været.

Det går også med en del tid til pelsstell, for jeg slipper litt hår nå om dagen. I starten av oppholdet blei jeg også bada fordi nanden ikke har samvittighet til å trekke med seg en lurvete og ustelt lortegris. Vi bor nesten helt i nordenden av senteret og langt fra luftegården. Det skjer stadig ting både ute og inne her, så vi må stadig finne oss nye veier for å komme ut.

Nanden synes dette opplegget er ganske trælete fordi ho jo ikke går så fort og stadig må fly fram og tilbake for å lufte meg, følge meg tilbake på rommet, gå til spisesalen, gå til undervisningsrom, henten noe her, hjelpe noen der osv. I tillegg til at det er tidkrevende blir også ganglaget hennes mer ustøtt når jeg ikke er der og kan trekke henne i riktig retning, og ho må konsentere seg hardt om å stokke beina.

Det er veldig lytt i denne delen av senteret, noe som bekynrer min tobeinte litt fordi jeg er fæl til å snorke om nettene. Til gjengjeld er jeg ikke av typen som drømmer veldig høylytt. Jeg er mest snakkesalig på dagtid og er særlig pratsom når jeg blir litt ivrig eller hvis noe er veldig kjedelig, men når jeg er aleine lager jeg ikke noe spetakkel heldigvis.

Nå er det på tide å lufte nanden litt. I dag har ho sitti litt mye i ro så ho trenger å røre litt på seg.

Vårlig skogshilsen fra Apollo

Månedens favoritt - Furminator furdry

Bilde: Apollo iført Furdry-dekken.
__________________________________________________________


Furdry er et microfiberdekken som skal beskytte omgivelsene mot våt hund samtidig som den medvirker til at pelsen tørker fortere. I motsetning til rimeligere badekåpemodeller til hund, holder dette produktet hva det lover.

Aldri før har vi blitt så fort tørre igjen etter et bad, noe som jo er en fordel både for oss firbeinte og for omgivelsene våre. Nanden er også positivt overraska, og til tross for prisen mener ho at Furdry-dekkenet var en fornuftig anskaffelse.

Furdry har åpninger som hue og hale skal træs igjennom før man fester borrelåsen under buken. Den løse fliken foran trekkes mellom frambeina så den dekker bryst og buk, og festes til slutt over ryggen med borrelås.

Furdry selges i mange dyrebutikker og på nett, blant annet hos Canis

Prærieutvidelse

Bilde: Apollo har fått overtaket på Ariell som ligger nede, mens han holder henne godt fast.

Nå forsvinner det lille man har hatt av skog i utkantene av jordene her. Ned mot elva er det nå temmelig snaut og nanden er glad ho ikke skal bo under sånne forhold vinterstid. Riktig nok er det kaldt her nede om vinteren, men med skogen imellom har vi likevel vært forskåna for den verste gufsen fra elva.

I morges lå det atter snø. Snøvær har vi nå hatt tre dager på rad, så veldig vårlig er det ikke nå om dagen.

I dag har nanden fortastt med ryddinga i gamlestua. En hel del papp og papir både derfra og fra uthuset har nå forlatt bruket, men så er det alt det en skal flytte med seg da. Ellers sliter ho med styrearbeid der manko på hjelpetrenere er en gjenganger. Oppi det hele kommer enkelte andre begivenheter litt brått på.

Vi firbeinte benytter tidlige morgenstunder og seine kvelder til å bølle på ute, for da er det ingen skumle graveredskaper og hogstmaskiner i aksjon. Det går forresten stadig folk rundt huset her. Jeg prøver å la være og knurre og bjeffe på dem. Nanden sier jeg er veldig flink. Ho er nemlig fullstendig klar over at jeg absolutt er i stand til å bruke stemmebånda når jeg måtte føle trang til det. Ho synes forsåvidt det er greit nok at jeg sier i fra, men mener ho fortsatt ikke er treigere i oppfattelsen enn at det bør holde om jeg varsler en gang. Det hjelper da på, og nå bærer jeg meg heller ikke når rådyra tusler forbi midt på natta. Eivind Beinlaus er jeg imidlertid ikke helt fortrolig med enda. Nanden sier han godt kan få lov å plage vettet av fanten som har "overtatt" prærien.

Akkurat nå er jeg litt sliten etter iherdige forsøk på å få tak i noe vanskelig tilgjengelig snadder. Hvorfor må nanden gjøre det så vanskelig? Får slappe av litt nå mens jeg venter på kveldstur og kveldssprell.

Førkveldshilsen fra Apollo

Grave, grave.. hogge, hogge

Bilde: Ariell og Apollo koser seg i Biabädden. "Tryggest å være inne når de styrer på som verst der ute."
__________________________________________


Her hogges og graves så en kan lure på om det blir noe annet enn et eneste stort krater igjen av hele prærien. De bråkete tingestene er i det minste ikke fullt så tett på i dag. Verre blir det når snekkerne kommer for å skifte vinduer og ytterkledning. All tidligere erfaring tilsier dessuten at slike begivenheter driver fram sagflisa og muselorten som ligger og lurer i sprekker og høl, og nanden har dermed en viss anelse om at det vil komme til å se ut som et katastrofeområde innomhus også.

Vår tobeinte er litt mer enn en tanke irritert da forrige eier har holdt igjen huset fram til oktober og husleiekontrakta gjelder til da. Ho har ikke sagt opp huset enda, og synes vel egentlig denne bondeknølen i det minste kan la være å late som han har hastverk. Såvidt ho veit bor han ikke i telt, sjøl om det på mange vis kan virke sånn.

I dag mottok nanden en telefonsamtale som ga henne verdens beste unnskyldning for å fordufte ett par uker, men ho håper inderlig ho kan bli kvitt et flyttelass til før vi stikker i vei til andre skoger lengre østover.

Hilsen Apollo som synes alt styret her på prærien er noe stort tull

Med nanden på bytur

I morges stakk jeg og nanden en tur til byen fordi ho er så usannsynlig dårlig til å planlegge og dermed måtte haste i vei til apoteket for å skaffe mer medisiner. Vel, vi fikk da gjort litt mer også. Etter en nokså mislykka kjøpesentervandring for å få tak i ei legathåndbok, fant jeg vårt faste spisested så nanden kunne innta sin lunsj og feire sitt nederlag. Vi rusla innom Meny der nanden fant noen nødvendigheter. Det gjorde ho visst også på Clas Ohlson. Det vil si, ho fant mye der, men ikke alt det ho egentlig skulle ha. Nanden planlegger å avlegge sjappa et nytt besøk når flyttinga er noenlunde unnagjort og ho ser hva mer ho trenger.

Så gikk turen innom dyreklinikken for å hamstre fiskeolje til gamlemor med sine stive ledd og lurvepels. Etterpå gikk vi til dyrebutikken som ligger vegg i vegg med dyredoktoren. Der sneik nanden seg til å studere Jægerens superdekken, da ho fant noen pakker som allerede var åpne og vel så det. Vi besøkte teppehjørnet også, men min tobeinte vil fortsatt ha et kremhvitt teppe i riktig størrelse, så det blei ikke noe mer fiberpels med hjem i dag heller. Tomhendte gikk vi nå likevel ikke derfra, for nanden kjøpte griseører før vi labba i vei mot knutepunktet.

Nanden fant ut at vi hadde noen minutter til overs, så vi rusla like godt innom den andre dyrebutikken også. Det endte sjølsagt med at ho måtte halte i vei til bussen det forteste kroppen hennes tillot.

Vel hjemme igjen fant vi ut at vi vi nå bor på noe som mest minner om en annleggsplass. Med to knurrende gravemaskiner hvorav den ene sto brummende rett ved soveromsveggen, måtte nanden la sine planer om en hvil fare. Dermed dro ho og nandemoder'n på bygdekvinnelagsts klesvisning, mens vi firbeinte fikk dorme fredelig bak i bilen, eller husmannstraktoren som nanden ynder å kalle doningen. Det er ei lørje av en folkevogn som går mest av gammal vane, men kommer fram nesten over alt. Den har vært i familiens Skrotnisses eie så lenge at den nok forblir der litt til. Nå om dagen gjør den uvurderlig nytte for seg som flyttebil, og har dessuten god plass til en hjemmehjelps viktigste remeider. Bøttestativet og hanskene har virkelig danseplass og slenger i utakt oppover bratte bakker, krappe svinger og hølete veier.

Nå er klesvisninga over, bygdekvinnnenes fortreffelige kaker og tilhørende velbrygga kaffe er inntatt, vi har fått sove i fred og ro, kveldsmaten og en seinkvelds luftetur er unnagjort og særlig nanden ser nok fram til ei god og rolig prærienatt. Jeg er også sliten etter dagens byutflukt, så da sier vi natta.

Nattakos fra Apollo

Vinteren som ikke ville slippe taket

Bilde: Garasjen og låven på bruket vi skal flytte til. Ja, også våningshuset som ligger mellom trærne i bakgrunnen.


Bilde 1: Apollo og Ariell i fullt firsprang over jordet.


Bilde 2: Ariell med sine små, flagrende ører har nådd igjen Apollo og er nesten klar til å smake litt på han.


Bilde 3: Apollo og Ariell front mot front. Ungdommen ligger og ser forventningsfullt på gamlemor. "Skjer'e no' mer her i dag'a?"
______________________________________________


For tredje gang denne uka har vi stått opp til snøføre. Etter å ha hatt en dag med
ganske bra vær i går var det jo på sin plass med litt vinter igjen :) Vi bør jo ikke få for mye av det gode, for slikt blir en bare bortskjemt av.

I går begynte nanden så smått å rydde sommerstua. En del saker og ting som ikke er i daglig bruk er nå kjørt av gårde til det som en dag skal bli vårt nye husvære.

Ellers går dagene med til å nyte prærielivet. Vi var ute en del i formiddag før den store, bråkete traktordoningen inntok prærien. Nå har de kjørt fram og tilbake i timevis, og nanden begynner å få en sterk fornemmelse av at prærieidyllen nokså raskt og i brutale vendinger går mot sin definitive slutt. Vi må nok finne oss i at det blir mye mer spetakkel rundt oss i tida framover. Hva for slags planer denne bondeslampen har vites ikke, men nanden venter i gru og spenning. Dette har tross alt vært hjemmet hennes i drøyt ti år, og det er ikke alle forandringer som fryder.

Savnet av friheten og en temmelig fredelig, trygg og uforstyrra tllværelse vil nok bli stort. Og den dagen vi skal forlate vårt lille koselige præriehus for godt vil nok også den enkle kjøkkenløsningen med god arbeidshøyde for en kortvokst nand måtte vike for nye forvokste utfordringer.

Jeg har jo også bodd her i de åtte åra jeg og nanden til nå har delt, så for meg er det også uvant å få friheten begrensa på denne måten. Vi får nok utnytte morningene og seinkveldene enda mer til uteliv de kommende ukene.

Vemodig præriehilsen fra Ariell

Ett år i tjeneste som førerhund

Dagen i dag er en av de dagene da alt helst skal skje samtidig. Nanden har jobba langt ut i de seine nattetimer, før ho endelig kunne unne seg noen sårt tiltrengte timer med søvn. Så var det bare å komme seg opp igjen og gjøre oss klare for dagens utflukt. Vi har vært på fredagshandel for å sikre husholdningen tilstrekkelig med proviant til helga og kommende oke, samt diverse medtervarer og andre nødvendigheter man bare må ha.

Nanden fikk også anledning til å irritere seg over et uomtenksomt menneske som bare måtte hilse på meg. I stedet for å bite hue av han fikk heller jeg beskjed om å holde meg i skinnet, noe jeg forsåvidt greide, men uten altfor stor overbevisning da jeg vel ikke akkurat framsto som helt uinteressert. Det er ikke så enkelt når folk setter øya i meg og vil klappe og dulle. Nanden har gitt opp de som ikke engang gir seg til kjenne og spør først, og ofte oppfatter ho kun at jeg blir litt uoppmerksom og at bakparten er nokså aktivt med.

Jeg er ikke typen som stikker bort til hvermannsen, men når de kommer bort og tilbyr meg kontakt er det likevel vanskelig å avstå. Jeg er jo et sosialt vesen. Nanden lurer litt på om ho skal gjøre den samme jobben med meg som ho gjorde med Ariell og innarbeide et diskret ryggesignal. Ariell valgte sjøl hvem ho ville hilse på og kunne da være nokså intens. Om ho anså personen som uaktuell å hilse på trakk ho seg unna, noe de aller fleste nokså greit aksepterte. "Den hunden vil ikke hilse..." og så tusla man bare sin vei til nandens lettelse, og Ariell fikk klapp og kos av henne i stedet. Det ga den tobeinte delen av ekvipasjen en lys ide om at rygging er en praktisk øvelse også for å kunne trekke seg ut av uheldige sosiale kniper. Effektivt var det i alle fall og har spart dem for en del utfordrende møter med uvitende mennesker og personer som bare ikke kan styre seg.

Så har vi hatt vårt fredagstreff på den lokale kafeteriaen. Nå er mormora nylig kommet hjem sammen med alle trekkfuglene, noe nanden synes er veldig koselig. Det kan imidlertid være litt vrient med sånne mormormøtene fordi dama kan snakke ganske høyt og intenst i tillegg til å være nokså direkte, også når jeg er i sele. Alle forklaringer til tross hjelper det lite reint praktisk. Jeg er jo slik en god og flink hund som passer på det stakkars barnebarnet hennes, og dermed er det visst aldeles umulig å la meg i fred.

I dag er det ett år sida jeg og nanden blei godkjent som førerhundekvipasje. Nanden synes det er underlig å tenke på at det er gått et helt år allerede. Noen utfordringer vil det jo alltids være, men jeg har ikke utsatt nanden for de store problemene, så ho er fortsatt veldig fornøyd med meg. Ho mener dessuten at ho sjøl utgjør den største utfordringen fordi det jo ikke akkurat går fort framover med henne, men sier jeg takler det veldig bra.

Begivenheten måtte jo sjølsagt feires, så for en gangs skyld har vi fått ordentlig middag. Nanden har nemlig servert kokt laks med poteter og grønnsaker, noe vi satte stor pris på. En på alle måter smakfull markering av mitt første år som førerhund.

Fornøyd hilsen fra Apollo som stadig har noe å feire

Hverdagen vender tilbake

Bilder: Apollo iført sitt nye halsbånd og kobbel fra Hurtta cappuchino-kolleksjonen. Halvstrup med kjetting og kobbel, begge i lys brun, rundsydd nubuck.
_____________________________________________________


Også her på prærien merkes det godt at det nå er slutt på ferien. Det begynte så smått mandag kveld. Både i går og i dag har nanden hatt mye nærkontakt med både PC og telefon, og ho sier at lista over gjøremål vokser fortere enn ho har kapasitet til å jobbe, for den blir stadig lengre.

Her i huset gjenstår fortsatt å rydde bort noen rester av påskegult, men kyllinger, egg og harer er det lite igjen av. Ellers er det jo dagen derpå for oss som har feira bursdag, men feiringa har ikke fått de store negative konsekvensene, så vi lever godt med gårsdagens utskeielser.

Jeg har tatt i bruk halsbåndet og kobbelet jeg fikk til min treårsdag og ser ganske så staselig ut. Nanden er også fornøyd for halsbåndet passer meg fint og kobbelet er godt å holde i, og dessuten veldig praktisk med metallringen på håndløkka.

Hilsen den kjekke ung herremannen Apollo

Hurra for meg som fyller tre år!

Bilde 1: Ariell har gjort en stor oppdagelse. En stor, grønn dunk som lukter godt. ".. men hvor er bursdagsbarnet?" (Han sitter bak tønna og kikker såvidt over den.)


Bilde 2: Den digre dunken fortsatt med lokket på. Bak den synes Apollo såvidt der han sitter og venter på det magiske øyeblikk der lokket letter og innholdet kommer til syne.


Bilde 3: Lokket er vekk og en lang oksemuskel stikker opp av fôrtønna. Apollo sitter bak den og lurer på hvordan han nå skal gripe ann saken.


Bilde 4: Apollo koser seg med en lang, god oksemuskel og krysser labbene for å få bedre grep på den lange tingesten.


Bilde 5: Apollo deler broderlig av godsakene så Ariell har også fått en oksemuskel å tygge på.
_______________________________________________


I dag er det tre år sida jeg kom til verden. Så langt har det ikke vært noe spesielt å bemerke ved treårsdagen min da den har vært en nokså vanlig, fredelig hjemmedag med regnvær og uteliv når vi finner ut at vi får lyst.

Vel. Bursdagsgave har jeg da fått, og med nytt halsbånd og kobbel i lys brun nubuck ser jeg virkelig staselig ut. Nanden mente egentlig at kobbelet var i lengste laget, men kjøpte det da ho fant ut at det er utstyrt med en metallring på håndløkka slik at den kan kneppes fast i karabinkroken og gjør det dermed mulig å halvvere lengda på kobbelet på en grei måte. Når jeg er med på tur kan det av og til være greit med et langt kobbel, og nanden mener denne løsninga bør være brukbar.

Nå ser det ut som det skjer noe stort her for det gikk akkurat en fôrsekk forbi.
- Neimen, se! Der komme jammen en diger grønn plastdunk vandrende også. Hmm. lukter himmelsk. hva kan det være i den da?

- Oi! Her skal det visst feires i lange baner og mange meter til ende.
Jeg har nettopp kommet over noen kjempelange oksemuskler. Det er visst mer godsaker oppi kjempeboksen også, men det ligger så langt nedi at jeg ikke kan se det, bare lukte. Nåvel, Jeg kan jo uansett ikke få spist alt på en gang. Nå trenger jeg bare litt bistand med å få tak i den lange tingesten, ellers må jeg velte tønna og det blir nok kanskje ikke så populært.

Det er ikke så aller verst å fylle tre år og det kunne gjerne skjedd litt oftere. Nanden mener ellers at jeg godt kunne slanke meg ett par kilo, men ho ser visst mellom fingra med det i dag. At jeg har litt for mye masse har ikke vært nevnt med et ord. Andre sier jeg ser fin ut, men min tobeinte er tydeligvis langt fra enig i det. Akkurat nå spiller det ingen rolle, for jeg har virkelig fått noe å kose meg med. Ja, også har Ariell fått litt, men der er det visst ikke noen ekstra kilo å ta hensyn til heller, men heller andre grunner til å holde igjen litt på spiseriene.

Ingen dårlig avslutning på dagen dette her nei.
- Nam, nam.

Fornøyd hilsen fra en stor, liten treåring som koser seg masse på dagen sin

Den gule høytids siste dag

Bilde: Ariell og Apollo koser seg med sine påskesprell i sola og har til go med fått en anelse påskesnø å boltre seg i.
________________________________________________


Egentlig skulle nanden vært sosial og dra i middagsselskap i dag, men ho har visst takka nei. Nyvene i panna er så djupe at de må nå helt inn til hjernebarken, og kanskje enda litt til. Ser ut som påska virkelig har tatt på for hennes del. Ikke mye som skulle tilsi at ho bør være så medtatt etter påskedagene, men ho ser virkelig lidende ut. Vi går stille i dørene og tar utenergien utendørs. Her i gården har vi lav fartsgrense innomhus, og ikke er det plass nok til å ta helt av heller.

Vi baser rundt på tunet mens nanden sitter i gangen med ryggen mot døråpninga og følger med på hvor vi befinner oss. Ute skinner sola, noe ho helt tydelig kan styre sin begeistring for akkurat i dag.

Nå er vår tobeinte på god vei til å finne dyna og puta, så da må ho vel få lov til å ta seg en lur før vi maser om kveldstur.

Påskeslutthilsen fra Ariell

Eggende helg

Bilde 1: Apollo har lagt seg ned for å studere et påskeegg han fant ute i sola og egget har latt seg åpne. "Hmmm. Hva er dette for noe?"


Bilde 2: Apollo har fått ut innholdet i påskeegget. "Snodig påskehare som legger egg i egg."


Bilde 3: Apollo har spredd eggefangsten i grsset. "Puh! Slitsomt med påskeegg."
____________________________________________________


Nanden måtte ut for å få tak i litt mat og mer påskekrimskrams og det var visst godt jeg hadde øya med meg for det var sjølsagt folksomt og full trengsel over alt. Vi kom da helskinna hjem igjen, men slike utflukter kan være en utfordring og en blir nokså kokt i toppen av slikt.

I dag har vi hatt strålende sol og vi har vært masse ute. Det har tydeligvis påskeharen også, for jeg kom over en hel del egg den hadde lagt fra seg.

I ettermiddag fikk vi en herlig rusletur før nanden stakk av gårde for å spise middag sammen med deler av familien, blant annet sin mormor som nylig er kommet hjem etter ett halvt år i varmere strøk.

Litt ekstra påskekos, både av det sosiale og det spiselige slaget er det også blitt i kveldens løp, så nå går vi fornøyde til ro alle tre.

Påskeaftens hilsen fra Apollo

En lang fredag

Bilde: Ariell ruller seg i snøen. "Litt egenpleie må til sjøl om en er blitt stelt etter alle kunstens regler."
__________________________________________________


Etter en lang rekke klare, kalde netter har denne natta vært mild og skya. I formiddag begynte det å regne, men så gikk nedbøren over til snø. Ut over dagen blei det kaldere og i kveld har vi fått klarvær igjen etter at noen centimeter snø hadde lagt seg. Snøen satte en effektiv stopper for nandens opprinnelige planer. Ho erfarte nemlig at denne snøen var lunefult sleip og fikk i løpet av dagen et noe brutalt møte med bakken.

Nå som det er blitt kjøligere er den kalde snøen fin å rulle den nystelte pelsen i. Det er nemlig ullrydding og labbestell som har vært dagens hovedtemaer. Apollo ser relativt presentabel ut etter dagens stelleøkt, men jeg ser som vanlig litt lurvete og losllitt ut synes nanden. Pelsen min har jo alltid vært en utfordring og blir jo ikke akkurat bedre med åra. Dessuten er jeg midt i den verste røytetida nå, noe som ikke akkurat får den til å se penere ut. Hår som skal vekk er det i alle fall nok av, så her er det daglig omgang med kam og karde.

Nystrigla hilsen fra Ariell

Grus-somt

Bilde: Ariell har inntatt sofaen, mens Apollo sitter på golvet. "Ikke verdt å ta seg slike friheter, men blodig urettferdig at gamla får gjøre som ho vil."
_________________________________________________________


I dag står visst fiksing av gårdsvei på arbeidsplanen til storbonden her på prærien. Det innebærer inntil videre en lite farbar vei med et ukjent antall grushauger, men nanden har nå likevel greid å lure seg ut en tur for å spise en kombinert påskefrokost og lunsj sammen med sin yngste søster. Vi firbeinte holdes langt unna gårdsveien i dag for å unngå at vi stikker av med all grusen og drar den med oss inn i huset.

I dag har vi for en gangs skyld hatt sol uten altfor mye vind som tilbehør, men det er ganske kaldt og om nettene kryper utetempen godt ned under ti blå.

Våryre som vi er nyter vi prærielivet så godt det lar seg gjøre, enten det er snakk om en bøllestund på tunet, fullt firsprang over jordet, gnafsing av langt, tørt gras eller litt avslappende stuekos. Jeg inntar gjerne sofaen, mens min lyse kompis gjør lurest i å holde seg på golvet. Jeg får låne nandens fang som huepute mens ho lar Apollo få litt ekstra oppmerksomhet og et par gode hender, så da er det vel egentlig ikke synd på oss.

Påskekoshilsen fra Ariell

Ei spøkefull palmehelg

Bilde: Årets påskedekorasjon her på prærien består av et stort glassfat med gul dekorsand, og små hvite porselensroser rundt et stort gult roselys.
_____________________________________________________


Det er visst påske sier de, og påskens farge er gul. Gult er kult, også for oss bjefferter. Nanden hadde noe gul dekorsand som skulle helles på et fat, noe jeg gjerne ville hjelpe til med. Av en eller annen grunn var ho ikke så interessert i min bistand og ba meg holde snuta mi langt unna, så ikke hele stua skulle bli full av knallgule sandkorn. Jeg snudde rompa til for å finne meg noe annet å fordrive tiaa med. Lykkevigvis fikk jeg nokså umiddelbart kontakt med husets sorte dame, noe som medførte at halen min blei nokså vilter. Plutselig tok en fast nandehånd et godt grep om logreredskapen min, for ho var ikke spesielt interessert i at jeg skulle feie bordet. Det er vel generelt en uting har jeg erfart, men halen min er nå akkurat i passe høyde til at den lett kan sveipe over stuebordet, og jeg har jo ikke helt kontroll over hva som skjer der bak.

Nanden er for lengst ferdig med årets påskedekorasjon. Denne helga har jeg også vært med på kjøretur. Ariell var igjen hjemme så jeg fikk låne liggeplassen hennes bak i bilen. Fy søren. Snakk om luksusdyr da. Har egen seng i bllen til og med.

1. aprl er på hell og nanden har ikke vært utsatt for noen lurerier. Derimot har ho pådratt seg en dundrende skallebank, og slikt er slett ingen spøk. Vår tobeinte gir nok snart etter for sine pinsler og inntar horisontalen fram til daggry. Lovende start på påska? Vel, vi skal uansett tilbringe den her på prærien, så noen stor katastrofe er det da ikke om ett par dager blir litt rolige. For oss firbeinte kan dessuten en nand i ulage ha absolutt spiselige fordeler.

Pamlehelgshilsen fra Apollo, som i mangel av palmegreiner vifter litt ekstra med en gyllen, nystelt hale