Tilbakeblikk på året som gikk

2010 har vært et aktivt og strevsomt år for både meg og nanden min. Heldigvis har det ikke vært like dramatisk som fjoråret, men noen utfordringer og tøffe kneiker vil det jo alltids være.

For min del begynte året bra med både godord og smilefjes på veterinærattesten, men allerede i mars skulle helseproblemene balle på seg igjen. Nanden var midt i en særdeles utfordrende praksisperiode da magen min fikk ustabile tendenser. Noen måneder seinere var småharking og øyne som rant over av seigt puss i ferd med å bli ansett som normale tilstander. Jeg greide nok en gang å pådra meg en lei og langvarig ørebetennelseVed en tilfeldighet fikk jeg også påvist forkalkninger i begge skulderledd mens jeg fortsatt var symptomfri. Det meste har stabilisert seg på et levelig nivå, men jeg hadde en periode i høst der skulderleddsartrosene var i aktiv utvikling så jeg er nok dessverre blitt noe stivere. Det medførte at nanden ikke ville bruke meg så mye i sele fordi ho mener jeg flytter kroppsvekten for mye framover, noe som bare gjør vondt verre.

Ellers liker jeg fortsatt å bevege meg, og små løpeturer på godt underlag passer meg veldig bra. Til tross for mine stivheter får jeg fortsatt mange kommentarer for at jeg er så bevegelig og ellers holder meg godt for alderen. Livsglede og engasjement er det heller ingen manko på, og nanden har sin fulle hyre med å finne nye oppgaver jeg kan bryne meg på i stedet for å bedrive fantestreker.

For nandens del har studiene hatt betydelige utfordringer å by på dette året. I tillegg har ryggen stadig vært kranglete med tilhørende plagsomme bein. Ho mener jeg var årsak til at det gikk rimelig greit en god stund, men med alle forelesningene og for lite aktivitet rett oppunder jul blei det imeste laget for nandeskrotten. Legebesøket resulterte nokså uventa i nandens første akutte sjukehusinnleggelse.

Til tross for at ho for tida spiser seg mett på tabletter mener nanden at ho har oppskriften på hvordan ho kan unngå så voldsomme ryggplager igjen. Det er ikke enklest å få til på nåværende tidspunkt, men en tilværelse med mindre stillesittende gjøremål og en ung og aktiv førerhund som kan få opp tempoet på gåapparatet vil nok gjøre susen sammen med fortsatt fokus på gode sko og godt underlag. Samtidig er ho smertelig klar over at det fortsatt gjenstår noen studiesamlinger med intens forelesningsvirksomhet,. Gjennom dette året har ho fått erfareat disse samlingene virkelig er drepen for den vrange ryggen hennes, så det grubles for tida mye på hvordan ho skal omgås den problematikken.

Sjøl om hverdagen kan være stri har jeg og nanden min fått ha nok ett fint år sammen. Nå som jeg ikke lenger benyttes som førerhund prøver jeg å hjelpe til så godt jeg kan på andre måter. Jeg har jo alltid vært veldig opptatt av min oppgave i flokken, og nanden er heldigvis klar over at det er en utfordring for meg når jeg nå ikke lenger får utføre mine faste arbeidsoppgaver. For mange høres det rart ut at en hund ikke er mentalt klar for å pensjoneres, men så har jeg også hatt et spesielt forhold til jobben som førerhund. Da jeg møtte nanden blei den raskt noe mer enn daglig utførelse av en rekke innlærte atferder i sele. Mange som selv ikke har opplevd dette vil nok betegne fenomenet som menneskeliggjøring, men nanden mener det er helt naturlig at enkeltindivider utfører bestemte oppgaver i en velfungerende flokk. Slik har det alltid vært hos både mennesker og flokkdyr, og er en hensiktsmessig strategi for effektiv utnyttelse av flokklivets fordeler i kampen for den enkeltes eksistens.

Det gjenstår å se hva det nye året vil bringe. Det blir nok et langt roligere år for meg, men for nanden blir det vel så hektisk som det året vi nå legger bak oss.

Da vil jeg avslutte dagens avhandling med å ønske alle et riktig godt og innholdsrikt nytt år!

Sprelske nyttårsklemmer fra Ariell

Årets favoritt 2010 - Tholo trimmebord

Det har ikke vært enkelt å bestemme seg i år heller, men med god hjelp av nanden er en beslutning fattet. Gjennom året har jeg pressentert 11 månedsfavoritter blant våre små og noe større investeringer som har bidratt til å gjøre hundeholdet og hundetilværelsen litt mer praktisk, komfortabel og morson. Stelleredskaper, pleieprodukter, kosttilskudd og leiker har vært gjengangere blant favorittene. Også i år har liggekomfort vært et viktig tema i tillegg til ny førerhundsele som virkelig har utgjort en stor forskjell i hverdagens mange arbeidsøkter. Ny klosliper er også en investering som absolutt bør nevnes. Klosliperen har helt klart mange praktiske fordeler og gir nanden mer tid til de virkelig nyteverdige deler av stellet, men min toppfavoritt blir den nok aldri.

Trimmebordet har vært av spesielt stor betydning for våre hverdagslige sysler da jeg trenger en del stell. Jeg liker trimmebordet veldig godt og med tanke på all den tida jeg tilbringer oppå det, fortjener det helt klart tittelen årets favoritt. På bordet vårt har jeg fått mange timer med stell og oppmerksomhet, og den leie nanderyggen nyter godt av bedre komfort under stelleøktene. Når kroppen hennes er fornøyd kan nanden ta seg litt ekstra tid til meg også, så med Tholo trimmebord har vi begge fått det bedre. Vi har mange trivelige og behagelige stelleøkter bak oss og mange flere skal det bli. Dessuten er det fint å ligge litt i høyden, for da får jeg god oversikt.

Månedens favoritt - Nina Ottoson Dog Twister

Dog Twister er en aktivitetsleike som kan by på litt flere utfordringer enn enkelte av de andre Nina Ottoson-produktene. Dog Twister består av et rundt brett med Brikker (sektorer) som må skyves til side for å nå godbiten. Alle skyvebrikkene kan låses ved å bruke de medfølgende pluggene som har form som små kjøttbein og monteres i brettets ytterkant. Dette øker vanskelighetsgraden fordi kjøttbeina må plukkes vekk før en kan skyve på brikkene og finne godbitene. Aktivitetsbrettet er nokså lett da det er utført i plast, men har antiskliknotter for å unngå at det sklir på golvet. Plastversjonen av Dog Twister tåler en støyt, men er sjølsagt ingen tyggeleike.

Dog Twister finnes også i tre, men nanden synes låseknottene til trebrettet virker farlig små. Brettets utforming gjør at en gjerne må bruke tunga litt, og krever drfor også regelmessig reingjøring, noe som er langt enklere med plastbrettet. Plastbrettene har også et design som mange tobeinte finner mer tiltalende enn treleikene som har en mye enklere utforming.

Nye aktivitetsbrett er veldig spennende, så jeg blir lett litt overivrig og gyver løs med labber og tenner. Nanden måtte derfor følge litt ekstra med i starten, men jeg har begynt å forstå at det kan være greit å ta det litt med ro. Da går nemlig alt så meget bedre, og godbitene lar seg lure fram.

Dog Twister er også en av de mer førerhundvennlige løsningene da godbitene blir liggende i brettet og ikke triller ut og må snuses opp og spises direkte fra golvet.
En trivelig aktivitet der de tobeinte også kan bidra litt. Nanden liker den også ganske godt, da ho føler den gir henne rimelig god kontroll på hva jeg gjør. De løse delene kan ikke trille i vei på egen hånd så de roter seg bort, og godbitene ligger pent på plass til jeg finner en akseptabel løsning for å få tilgang til dem.

Nanden har kjøpt Dog Twister i Buddy-butikk så den bør kunne skaffes hos de fleste forhandlere av Nina Ottoson-artikler.

Ingen mellomting

Folk har tydeligvis utsatt bakinga til romjula i år, for nå kommer kakelinna. Fra 24 minusgrader til null er ikke det helt optimale. Vi hadde vært mer fornøyde om utetempen la seg pent til ro rundt 10-15 blå. Slik det er nå, kan det fort bli risikosport å ferdes ute, særlig for vinglete nandefrø som allerede er dårlig til beins og ellers ikke er helt tilregnelig.

Jeg er stadig dyktig utøver av mitt julevikariat som servicehund, men i går blei jeg parkert "hjemme" ett par timer fordi nanden skulle ut i nabolaget å innta en bit av skogens konge. Jeg syntes ikke det var spesielt festlig å bli plassert på et lite rom helt for meg sjøl, og noen mener dessuten jeg må ha fått en overdose "alene hjemme-filmer" i jula. De fikk seg i alle fall en aldri så liten overraskelse da de kom tilbake. Jeg hadde ikke greid å gjøre noe skade verken på meg sjøl eller noe annet, men jeg var i alle fall ikke å finne der hadde parkert meg.

Burleitinga begynte forsåvidt for lenge sida, men så skal det jo også fraktes oppover dalen, og dermed har prosjektet heldigvis blitt utsatt. Nå har jeg nok definitivt forspilt min siste sjanse, så anskaffelse av bur er blitt ett mer aktuelt tema enn noen gang tidligere. Det sies at det er av hensyn til min egen helse og sikkerhet, men slike tobeinte har da alltid noen vikarierende argumenter.

Nei, nå er det på tide med frokost, så får jeg ta meg en lur før jeg krever mulighet for litt tunsprell.

Freidig frokosthilsen fra Ariell

Fra førerhund til servicehund

Jeg kan nok heller ikke denne gang unngå å berette om nandens kranglevorne labber som er i ferd med å bli en føljetong i alt for mange deler. Medisinene døyver fortsatt den verste ryggverken, men med labber som stadig har det vondt og blir følelsesløse, samt tabletter som ser ut til å gi like mye bivirkninger som smertelindring har nanden en ny dårlig dag. Nå hører jo også slike dager livet til, så ho sier ho bare må prøve å gjøre det beste ut av det. Ikke helt lett så sløv og smertefull som hennes tilværelse er for tida.

Ho er sjeleglad for å ha en slik livlig liten gledespreder som meg, og mener dagene ville vært uutholdelig kjedelige og innholdsløse uten. Jeg gjør sjølsagt mitt beste for at ho skal ha noe å le av.

Vi er igjen en tur hjemmom. Det er nå blitt julas tredje præriebesøk for å fyre og få ting gjort. Det passer ikke nanden veldig godt i dag, men det er atter blitt beinkaldt og 25 blå. Dessuten begynner enkelte ugjorter å haste, og nandens frustrasjon er til å ta og føle på. Med denne kulda blir det minimalt med uteliv på meg. Det er synd for jeg skulle gjerne begått noen timer tunsprell i dag også, men vi får heller gjøre et utvida forsøk på noe inneaktivisering. Dessuten prøver jeg å gjøre en god jobb som servicehund, sjøl om det ikke helt er mitt fag. Nanden mener jeg er til uvurderlig hjelp, og at mange praktiske gjøremål ville vært vanskelige uten min bistand. Så til tross for at den hvite uniformen min er lagt på hylla har jeg på ingen måte tatt juleferie. Med en lite bevegelig nand er det da litt å ta seg til for en hjelpsom labrador. Egentlig liker jeg vikarjobben min veldig godt, og når nanden ler og takker så mye, logrer jeg med hele meg.

Hjelpsom hilsen fra Ariell

Snøfryd og tunsprell

Vi er atter en gang tilbake på prærien for å nyte noen fredelige timer. Jeg fikk virkelig boltre meg på tunet i går, da værgudene også var så greie å lempe litt på vinterkulda. 10 blå og lett snødryss er alle tiders vintervær og jeg storkoste meg. Det gjorde nanden også, sjøl om ho ikke fikk gjort så mye annet enn å observere min vinterglede. Det er den greiste måten å lufte meg på nå når ho stabber litt ustøtt rundt med krykker og følelsesløse tær.

I dag er ho ikke så nummen i venstrelabben, men til tider klager den sin store nød. Alle medisinene gjør fortsatt nanden min trøtt, uvel og ustø, men ho har lova meg en like fin utedag som i går. Det er bra, for jeg har stadig litt ekstra energi på lager. Værgudene er fortsatt på vår side, så det skal nok bli en god porsjon tunliv i dag også, i tillegg til litt vedapportering.

På tide å be nanden fikse en skikkelig præriefrokost.

Tidlig tirsdagshilsen fra Ariell

Ett skritt fram og to tilbake

Nanden hadde så godt håp om fortsatt framgang, men i dag er hennes venstrelabb igjen nokså fraværende. Så lenge ho har godt med smertestillende innabords krangler heldigvis ikke ryggen mer enn at ho i det minste kan bytte liggestilling når ho føler for det.

Min stakkars tobeinte er smågrinete fordi kroppen hennes aldeles ikke vil funke som den skal, og sjølsagt gjør jeg mitt beste for å spre litt liv og glede. Så er jeg vel nesten den eneste som kan få henne til å trekke litt på smilebåndet innimellom. Ho synes det er kjipt at ho ikke kan få gått ordentlig tur med meg. Det må andre ta seg av, for med nanden går det slett ikke fort, og i oppoverbakker går det ikke i det hele tatt, sjøl med godt pigga krykker.

Akkurat nå er vi hjemme på prærien for å påse at ikke kulda tar seg altfor godt til rette innomhus. Det har vært helt ned i tredve blå her mens vi har vært borte, så litt ekstra fyring må til. Jeg skal snart få frokost, og nanden skal prøve å lide seg gjennom noen ugjorter som haster veldig. Det siste trur nok ingen av oss at ho vil greie, så umedgjørlig som kroppen hennes er.

Det er forresten godt å få være hjemme i eget hus med min egen seng. Nanden ser også ut til å finne hjemmetilværelsen ganske behagelig, sjøl om det er noe kjølig her inne. Etter to døgn på sjukehus hvor det aldri var fred å få, og tre dager i hus med mye leven og lys, er det godt for både kropp og sjel å få noen timer ekte præriefred.


Romjulsklem fra Ariell

Nanden hjem til jul!

Vi feirer jul i nandens barndomshjem, noe som er fast tradisjon. I år blir vi nok boende her til nyttårshelga er overstått, og jeg har faktisk vært her sida onsdag. Det har vært fint, men litt rart å være her i to dager uten nanden min. En aldri så liten nødflytting kan man vel kalle det.

Nanderyggen var nemlig ikke noe bedre på onsdag, så ho reiste til legen i håp om å kunne få noe smertestillende så ho kunne berge seg gjennom jula uten å bli liggende fast i senga. Jeg blei værende hjemme og vente på at ho skulle komme tilbake, men ho kom ikke. Etter hvert kom nandefaderen for å hente meg. Det syntes jeg var litt snodig, men jeg har hatt mange kjente, gode hender som kunne kose med meg, så det har gått fint.

Nanden gikk det ikke så bra med. Ho blei sendt rett på sjukehuset fordi legen var redd ho kunne ha pådratt seg en prolaps. Ho hadde det nok veldig vondt, og flere timer i taxi med en vond rygg gjorde det ikke noe bedre. I starten mente nanden at ho ville slippe ut på torsdag, men legene ville ikke engang si om ho kunne komme hjem til jul. Torsdag og fredag blei det tatt masse bilder av den dumme nanderyggen. Heldigvis ga fysioterapeuten henne en prekestol så ho kunne komme seg opp av senga innimell om og rusle litt. Fredag ville ikke nandekroppen ha smertestillende og returnerte alt sammen. Dermed blei det en pinefull affære å få kreka seg inn i en taxi for å reise til et annet sjukehus for å ta MR-bilder. Den dagen var visst virkelig lei, men nanden var glad for at legene ikke fant noe feil med ryggraden hennes. På grunn av smertene ville de egentlig at ho skulle bli ett døgn til, men nanden sjøl mente det ville være lettere å komme seg opp og bevege seg jevnlig i et kjent hjemmemiljø enn i en kaotisk sjukehuskorridor,så ho fikk reise hjem. Etter mange timers venting på taxi kom ho hjem utpå fredagskvelden. En utslitt nand spiste bittelitt julemiddag og tok resten av kvelden med ro. Jeg var rastløs av gjensynsglede, men skjønte ho ikke hadde det så godt, så jeg prøvde å styre meg litt.

Fordi nanden var så sliten venta ho til 1. juledag med å pakke opp gavene våre. Jeg fikk et plysjdyr med lyd som forestiller en fugl. Den er nok allerede i ferd med å bli en nokså beinløs fugl, men jeg liker den så den skal jeg nok bruke mer når den har vært en tur hos bamsedoktoren. Jeg fikk også to tannrensbein, og av nanden fikk jeg en aktivitetsleike. Egentlig hadde ho bestemt seg for å unngå Nina Ottosons plastvarianter, men jeg trenger nye utfordringer, noe Dog Twister kan by på. Ellers har nok nanden mer sansen for treleikene, men ho falt litt for denne, da den både er småpen i utforming og kan ha flere vanskelighetsgrader.

Vel. Det får være nok juleavhandling for i dag. Nå må nanden røre seg litt, så jeg får hjelpe henne å plukke opp krykkene som har glidd helt ned på golvet.

Stor juleklem fra Ariell

En laaang tirsdag

Til tross for at den er årets korteste oppleves denne dagen som en av de lengste. Nanden min har vært sengeliggende med tablettesken og vannglasset som beste selskap. Egentlig burde ho nok også hatt snuhjerlp, for bare tanken på å røre seg får henne til å skjære grimaser. Ho har såvidt greid å kravle seg opp for å gi meg mitt nødvendige stell og utendørs ærend. Ute er det 26 blå, med reine ord bikkjekaldt, så det er uanett greiest å være innomhus. Likevel går det jo ei grense for hvor lenge en velfylt frossen kong holder meg sysselsatt, så jeg har da sørga for at nanden har fått merke min tilstedeværelse i dagens løp.

Uheldigvis medfører også kulda økt behov for å fyre. Vedbæring med en rygg som truer med å gå i oppløsning er ikke særlig greit. Da er det fint å kunne løfte i flokk. Etter beste evne vagga nanden ut for å åpne døra til vedskjulet, og jeg bidro så godt jeg kunne med vedapportering fra den lave stabelen. Til tross for at ho så fullstendig segneferdig ut, var ho særdeles fornøyd med min innsats.

Etter at nanden hadde vært horisontal i noe jeg mente var en evighet måtte jeg bare jage henne opp. Jeg greide til slutt å gjøre henne skikkelig bekymra, så ho måtte pent tråsse smertene for å finne ut hva som sto på. Jeg lurte henne godt, for etter en kjapp tur ut for å kjenne kulda svi under labbene og tisse en liten skvett, lagde jeg skikkelig baluba da jeg kom inn igjen. Måtte jo få tilbake blodsirkulasjonen og varmen i de stakkars djupfrosne syltelabbene mine.

Utrolig nok blei jeg tilgodesett med litt vomfyll også, men nanden funderte fælt på hvordan ho skulle anbringe maten i akseptabel serveringshøyde. Nå er mitt daglige brød, eller rettere sagt grøt, såpass fast i fisken at den uten nevneverdige spredningsulykker lot seg slippe ned fra tobeint knehøyde. Som den dyktige apportørern jeg er leverte jeg min lille, stødig matskål pent tilbake etter grundig vask. Det er visst en lei (u)vane jeg helt uoppfordra har tillagt meg. Nanden er ikke alltid like glad for det, da det av og til går ut over reisevannskåla når vi er på tur, men i dag var det helt klart en veldig praktisk løsning.

Da skal vi la nattefreden senke seg her på prærien. Så satser vi på at nanderyggen viser seg fra en bedre side etter en god natts søvn.

Nattakos fra Ariell

Så kaldt det er, tidelibom..

... jeg kjenner det på mine tær. Tidelibom og huttemeitu!

Da har en hel liten flokk med bønder gjort diverse byer uttrygge. Vi har hatt ærender på hver vår kant, men har reist i følge både ned og opp den lange, tange dalen vår. Jeg og nanden har tilbrakt deler av dagen i tigerstaden med veiledning av hennes semesteroppgave, pluss diverse andre mindre nevneverdige affærer.

Vel tilbake på Kongsberg trakk jeg en stabbende nand til apoteket. Deretter var vi innom en av byens to dyrebutikker for å kjøpe julegave til meg. Nå har jeg jo nokså nylig fått både dekken og sokker som ikke er av det helt rimelige slaget, så ho skulle bare kjøpe noe småtteri. Jammen sa jeg småtteri, for det varte og rakk, og den pakka var ikke så liten, ei heller veldig snill med bankkontoen. Hva som er inni papiret vites absolutt ikke, for jeg hadde nok med å imponere butikkpersonalet med å bli liggende der nanden hadde plassert meg da ho hadde behov to ledige hender i sin iherdige gavejakt.

Etterhvert blei det bra kaldt, så jeg måtte få på både dekken og sokker før vi begikk kveldens siste byvandring for å forenes med de andre dalværingene og ta fatt på to timers biltur hjem. Godt å komme hjem og få strekke ordentlig på seg.

Strekkeferdig mandagshilsne fra Ariell

Fjerde søndag i advent og forsinka lussekatter

Vi har hatt besøk av nandens yngste søster. Det skjer ikke så ofte lenger sida ho har reist ut av bygda for å gå på skole. De greier likevel å holde ved like tradisjonen med at ho kommer på besøk og tenner fjerde lyset i nandens englekrans. I dag har de også lagd middag sammen og bakt lussekatter. Nanden hadde satt deigen på forhånd da den krever litt ekstra med skålding og maling av mandler. Det blei bra varmt på kjøkkenet med så mye kokkelering, så til og med vår varmekjære gjest var nesten i svime da de satte seg for å spise. Jeg inntok tilskuerplassen, da det jo ikke var særlig mye bruk for meg.

Etter at nanden hadde tilbrakt noe tid med skravleboksen gikk vi en deilig kveldstur. Det siste døgnet har været vært stabilt med 10 minusgrader, lite nedbør og rolige vindforhold. Slike fine vinterdager gjør godt for både kropp og sjel.

Nanden prøver å komme i studiemodus med tanke på utflukten som står for tur om noen få timer. Ho burde heller lagt seg ned for å få strekt ut den vrange ryggen sin, og sier at ho mest av alt ønsker seg hale til jul. Ikke akkurat et ønske ho vil få oppfylt, men hale er en uvurderlig innretning når en trenger å strekke litt på ryggraden. Og så er det veldig godt.

Nei, jeg får vel gjøre et forsøk på å hjelpe henne i seng. Må være sikker på at ho har inntatt horisontalen før jeg sjøl kan gå til ro for kvelden.

Sein søndagshilsen fra Ariell

Snøen laver ned til jul

Vi har fått fire minusgrader. I kveldinga i går begynte det å snø, og gjør det fortsatt. Det er veldig labradorvennlig vær nå. Til tross for at det blåser litt er det fint å være ute. Nanden har lova meg masse utekos i dag. Sjøl skal ho rydde litt i noe av all snøen som har kommet dalende. Det er visst ikke alle steder det er like praktisk å ha veldig mye slik hvit, kald masse.

I år har nanden avlyst julevasken. Ho sier ho får nøye seg med å ta unna det grøvste.
Nå om dagen ser ho mest ut som en av de fillene ho skulle ha brukt. Når nanden min er trøtt og sliten er ho veldig svak for tilbudet om litt labradorkos. Om ho ikke umiddelbart svarer ja når jeg spør om det er greit, sørger jeg for å minne henne om hvor fint det er å kose litt. Da er ikke min tobeinte kosebamse vond å be :)

Jeg har i det minste taket på henne på noen områder, men den kjøleskapsaffæren har dessverre tatt en lei vending. Nanden har nemlig greid å gjøre noe usannsynlig idiotisk. Det er som oftest det uunngåelige resultat når tobeinte har prøvd å tenke. løsningene hennes er gjenngitt i mine kommentarer til forrige innlegg. Det er ikke stort annet å si enn at dette er kjempekjipt.

Nå vel. Det er ikke lurt å sutre så mye tett opp under jul. Dessuten truer nanden med å låne meg bort. Litt uvisst om det er min egen skyld at jeg plutselig er blitt utlånsobjekt så jeg får prøve å ligge litt lavt nå. En gretten nand skal en i alle fall ikke spøke med, så jeg får gjøre en forebyggende innsats ved å benytte noen av mine blidgjøringsstrategier. En ekstra stjerne i boka er uansett ingen ulempe.


Snørik førjulshilsen fra Ariell

Årets siste utflukt

Vi er kommet hjem igjen, men det er fortsatt i tidligste laget å roe ned til jul. Nanden har jo pådratt seg en ekstratur til tigerstaden på mandag. Egentlig finnes det helt klare grunner til at jeg ikke skal være med, men den tobeinte mener det fortsatt finnes antydninger til fornuftige argumenter for å avlegge dyreklinikken et besøk. Ho vil gi pollendråpene noen dager til, så får vi nå se hva resultatet blir.

Nandens nedtrappingsplan for mitt virke som førerhund er i ferd med å nå sitt definitive mål, og ho mistenker sterkt at jeg vil bli en utfordrende pensjonist. Det var vel også derfor ho mente det ville være fornuftig med en litt mild overgang. Ho prøver stadig å finne aktiviteter som kan gi både kroppen og knollen litt å bryne seg på, men ho kommer til litt kort, så nå har jeg tatt skjea i egne labber. Jeg har alltid vært tilghenger av sjølaktivisering, og nanden har sjelden vært veldig uenig, men i det siste har ho rynka litt på nesa over konsekvensene av min virketrang.

Eksempelvis er ikk mine forsøk på sofabæring ansett å være særlig ryggvennlig behandling. Å bære rundt på vannskåler fulle av vann gjør det gjerne både vått og sleipt. Nanden håper inderlig jeg ikke vil finne ut hvordan kjøleskapsdøra kan åpnes. Det har vært hennes garanti for labradorsikker forvaring av mat, men jeg er i ferd med å ta i bruk strategier ho er redd kan utvikle seg til noe mer om ho ikke forhindrer meg i å prøve. Ho har innsett at den tid er frobi da jeg ikke gikk lenger enn til forsøk på å stirre kjøleskapet i senk, i håp om at det ville åpne seg. Jeg får finpusse litt på teknikken når ho ikke er hjemme tenker jeg. Trenger ikke noe tau for å åpne kjøleskapet her i huset nemlig, og en hver labrador med respekt for seg sjøl har sine finurlige løsninger på hvordan en kan skaffe seg spiserier.

Heldigvis har værgudene ikke vært altfor strenge de siste dagnee, så det var levelige temperaturer da vi kom hjem. Men da vi ankom prærien fikk vist utetempen det travelt med å krype nedover, så nå har vi igjen tjue blå. Blir dessverre ikke altfor mye uteliv av det, men da får jeg heller aktivisere nanden innomhus. Med min lange erfaring i hvordan det skal gjøres bør det gå greit, men jeg får holde labbene unna, ellers kan jeg lett komme i skade for å minner henne på at jeg trenger sliping av klør og klipping av tåtjafser.

Freidig fredagshilsen fra Ariell

Kakelinna over allerede?

Det blei midlere her oppe etterhvert også, men mildegradene hadde vi knapt nok et døgn og på den tida fikk vi heldigvis ikke noe særlig nedbør. Det er blitt bra kaldt igjen, og føret er forsåvidt greit nok. Det er jevnt over ikke veldig glatt i alle fall, men stedvis litt hardt og lite labbevennlig. Når det også er såpass kaldt er det på med fleecesokkene når jeg skal ut å gjøre noe mer enn mine nødvendige ærend.

Nanden syntes det rant litt mye av mitt venstre øye i morges, og ferska meg dessuten i forsøk på å klø litt på det høyre. Det kommer en anelse seig guffe ut av det, så nanden har gjort seg ekstra flid med øyevasken i dag. Håpet om å slippe flere veterinærbesøk dette året henger dermed i en tynn tråd, men så har vi jo tross alt ikke vært til særlig bry for doktor dyr siste tre og en halv måned. Nanden hadde nok likevel ant en mulighet for at jeg nå kanskje kunnee holde meg frisk fram til revaksinasjon i januar. Da er det dessuten igjen tid for en utvida helsesjekk, så de kan forsikre seg om at jeg ikke prøver å lure dem igjen.

I følge kalenderen er det tredje søndag i advent, men bortsett fra en adventskrans er det ikke mye som minner om førjulstid her på prærien. Nanden strever med studiearbeid og andre ugjorter, og er definitivt ikke i førjulsmodus. I og med at dagsformen sendte gårsdagens planer i vasken, er ho glad det er søndagsåpent i dag. Egentlig burde ho ha gått i hi for vinteren ser det ut til, men det er vel heller jeg som må bli igjen hjemme. Ho stikker stadig oftere ut uten meg. Det er lite stas for den som er vant til å få være med der det skjer.

Nå jeg be nanden sørge for litt lys og varme her. Ho spøker forresten med at sprøstekt hund kanskje er noe av det enkleste å tilberede til jul, da den retten gjør seg sjøl. Jaja. Da blir det vel brått grilla tommeltotter til dessert :)

Småsprø søndagshilsen fra Ariell

Å hei og hi...

Først får jeg si at jeg fikk være med, men som nevnt under tvil fra nandens side. Egentlig trenger ho noen som kan passe på henne. Ho vingler rundt og er ustabil for tida. NSB og en viss graveaskin mye av skylda. Da vi reiste på tirsdag var det nemlig lenge strømløst ved Sandvika stasjon, noe som jo nødvendigvis måtte lamme togtrafikken. Når de så fikk ting på skinner igjen var verken personale eller togmateriell tilgjengelig på rett sted til rett tid. Vi skulle befordres ett stykke på vei fra Kongsberg med buss, men etter en halvtimes venting fikk vi beskjed om at det ville bli satt opp taxier i stedet. Det var mange reisende og knapt nok en taxi å oppdrive pga. skolekjøring og slikt, så da blei det enda en halv time venting i kulda. Vi fikk heldigvis god hjelp av en konduktør som måtte raskt videre og lot oss få bli med i første taxi som ankom. Sjåføren ville egentlig ikke ha meg med, men fikk grei beskjed fra konduktøren om at det ikke engang var noe diskusjonstema. Dette prakteksemplaret av en representant for Norges SomleBaner var også til uvurderlig hjelp videre fra Drammen hvor vi måtte vente en ny halvtime på tog. Alt dette medøførte at nanden blei dermed kraftig forsinka til førerhundklubbens julebord. Jeg fikk ikke enggang være med, enda så flink jeg var den dagen.

Nanden mener jeg er blitt frossenpinn og syntes det var litt snodig at jeg så ut til å greie meg så bra under tirsdagens lange, kalde reise. Sjøl var ho i ferd med å få diverse plager under kontroll før turen, men kulda tærte tydeligvis hardt på helsa, for ho var sengeliggende på onsdag. Torsdag kreka ho seg ut av senga for å dra på en obligatorisk forelesning. På ettermiddagen var det planlagt veiledning, men nanden valgte heller å ta en ekstra dagstur tett oppunder jul, da formen var blitt så dårlig at ho lurte på om ho ville greie å stå oppreist til trasking, venting og en del tid stående på t-banen brakte oss til ei seng ho kunne krype opp i.

I dag er formen til nanden langt bedre. Vel og merke er den noe varierende, men nå er det mest i toppen problemet sitter. Det er visst ganske vanlig for tida så det kan knapt kalles en nyhet. Plagsomt og fryktelig upraktisk er det jo like fullt.

Etter å ha vært mer død enn levende ei hel natt, kravla nanden seg ut av senga, jeg fikk frokost og luftetur før ho stakk i vei uten meg. Ho mente jeg kom til å få nok med hjemturen, og at gamle grånende damer som meg dessuten bør skånes for visse påkjenninger. Jeg finner meg jo i det, men sørger for at nanden legger skikkelig merke til min misnøye før ho går. Det er alltid like stas når ho kommer tilbake, men litt kjipt de gangene ho helt tydelig har pleid omgang med andre hunder. Nesa mi er det nemlig ingen ting i veien med, så den slags avslører jeg lett.

Nå er vi hjemme igjen, og reisa har gått knirkefritt til tross for at værgudene pøste på med masse vann på den kalde bakken oppover dalen. Heldigvis har vi så langt fått snø og passelig mange kuldegrader her øverst oppi høgget. Nanden håper været holder seg til det lysner av dag og butikken åpner, for ho har ørtogførti pakkenellikker som må hentes. Ellers har ho nok å ta seg til i helga, så da får jeg gjøre meg ekstra flid med nandelufting. Det er jo viktig med pauser i en travel hverdag, ikke sant?! :)

Nå har nanden fått varma opp labradorgrillen så jeg kan legge meg godt til rette og svi av litt pels. Det trues med både pote -og haleklipp i helga, så da kan jeg jo like gjerne bidra litt sjøl. Nanden mener ho bør ønske seg peissett til jul så ho kan fjerne meg noenlunde trygt fra varmen.
- Høh. Kommer ho veivende med ildrake trur jeg sannelig jeg skal vurdere å trekke meg unna ved egen hjelp.

Heit helgehilsen fra Ariell

Hutte-tutte-tei!

Jeg har tatt mitt snøbad i 20 iskalde grader.Forfriskende ja, men godt å få rensa pelsen før frokost.

Nanden har brukt natta til dataknotting. Det er sannsynligvis ikke lurt. Lettelsen var stor da telefonen ringte kvart over sju og dagens oppdrag blei avlyst. Likevel er det ikke mange timene til vi skal av gårde, eller kanskje jeg blir igjen her oppe? Saken er til vurdering hos en tvilrådig tobeint, så jeg får heller klamre meg fast i sekken hennes i håp om at ho tar meg med. Ho kan i alle fall ikke bære meg i tillegg til vekta av den sekken :)

Jeg får gå og holde en trøtt nand med selskap ett par timer, så ho i det minste kan få hvilt hjernecella si bittelitt.

Tidlig tirsdagshilsen fra Ariell

Kjølig utflukt

Torsdagen begynte med en ugrei bil. Nei, forresten skal ikke den gamle husmannstraktoren måtte ta skylda. Når motorvarmeren svikter og det er -25 blå er det kanskje ikke rart at skranglekjerra får litt startvansker. Etter diverse gjenopplivingsforsøk våkna den til liv, men gikk så fort opp i temperatur at den ikke var særlig mye tess å kjøre med. Ville ikke vært mye stas å bli stående i den kulda kilometervis unna heimen klokka halv seks om morningen, så dermed blei det en mye seinere busstur enn planlagt. Det kjøres ikke akkurat halvtimes ruter i slike grissgrendte strøk. Er man riktig heldig går det en buss til i løpet av dagen.

Nå har vi kommet hjem, og takket være snille nandeforeldre slapp vi å vente i mangfoldige timer på buss hjem. Nanden hadde egentlig ikke kalkulert med slik luksis, men sida vi avslutta litt tidligere i dag, slapp vi sein tur hjem og fikk i tilleg rulle privat nesten hele veien. Nanden har aldri før vært så glad for en ubetenksom beslutning. Vi hoppa nemlig på toget til Asker litt uten hensikt, noe som skulle vise seg å være ganske lurt likevel.

Jeg er igjen blitt henvist til bruk av fottøy, utelukkende på grunn av kulda. Nanden mener at tingenes tilstand tilsier at sko bare gjør vondt verre, så ho gikk til innkjøp av fleecesokker. De er til og med blitt med hjem alle fire og jeg greier gå ganske normalt med dem. Sitte eller liggge er jeg derimot veldig i tvil om jeg kan gjøre med sokker på.

Etter et døgn der kulda slapp litt, er det nå i ferd med å bli like kaldt igjen. Jeg får sørge for å holde nanden våken så ho kan hive på mer ved når det trengs.

Ovnsvarm søndagskos fra Ariell

Nand i bånd

Trur snart jeg må ha nanden i bånd, eller kanskje det egentlig er mer effektivt om jeg legger meg på henne. Da kan ho ikke greie å slite seg ut så voldsomt. Det ser ikke penest ut akkurat nå. Ho har hatt mye å ta igjen fordi kroppen hennes en god stund har vært ganske ugrei. Den viser visst fortsatt skumle tendenser, og da kan nanden bli kjempesta og nekte å ta noe særlig hensyn. Dermed blir kroppen enda mer vred og så kommer kjempesmellen. Nanden har blitt nødt til å krype til korset og hoinnser nå at ikke alt kan gå etter hennes plan, men det er tydeligvis skikkelig nedtur. Ho er ikke særlig fornøyd med å måtte gi etter og fire på krava ho stiller til seg sjøl.

Det er en iskald første desember og vi holder oss innomhus så langt det lar seg gjøre. Jeg får lufte pelsen i korte økter og bestemmer sjøl når jeg vil inn igjen. Nanden vurderer om ho må gå på sokkejakt, i håp om å finne noe jeg kan makte å gå med. Ho mener jeg blir for framtung med sko på, og er redd det vil gå enda mer ut over skuldrene mine. Samtidig finnes det av og til anledninger hvor jeg helst skulle vært med, og labbene mine tåler ikke all verdens for tida. Gummisokkene som jo ellers er en fin ting, gir sjølsagt ikke det beste festet på hardt føre. Fleecesokker ville ikke vært å forakte, men vi får nå se hva det blir til.

Får vel driste meg ut i isødet en kjapp tur før jeg krøller meg godt sammen for en god natts søvn.

Desemberkald hilsen fra Ariell