Månedens favoritt - på tur med tupperware

Når vi er på farten kan ryggsekken til mitt stakkars pakkesel av en nand fort bli mer enn velfylt. Da er det greit med de sakene som tar liten plass. Vi har testa minimax-boller fra Tuppervare som turskål. Den kan "flatpakkes" når den ikke er i bruk og er like fin til både mat og vann. Den har også tett lokk slik at den kan brukes til trygg oppbevaring ved behov. Den lager heller ikke så mye bråk og gjør det lettere for nanden å gi meg maten min når jeg skal ha den, til tross for at vi er på reisefot. Jeg får jo fortsatt mange små måltider.

Den runde musling-boksen rommer fôr til et lite måltid til lille meg som spiser ofte. Den er også fin til oppbevaring av godbiter på turen og kan fylles godt siden lokket er litt fleksibelt. Jeg digger den fordi den lukter hundedigg og det av og til kommer noe godt ut av den. Nanden har innsett at ho faktisk synes den lille, hvite boksen med rød ring er ganske søt. Og sist, men ikke minst. Den er praktisk.

Smørehelg

Nanden har prøvesmurt en liten bit av seletøyet mit med neatsfoot oil i frykt for at den kan misfarge det hvite læret. Det har heldigvis ikke skjedd, og ho er fornøyd med at læret ser ut til å trekke til seg olje uten hardhendt tvangsbehandling. Det er nemlig et nokså tørt og gjenstridig stykke lær som med mye møye og stort besvær er innsatt med fett i slik grad at den har gitt slipp på noe av sin stivhet og kunne betraktes som noenlunde forsvarlig i bruk inntil bedre pleiemidler var tilgjengelig. Seletøyet trenger sårt til en skikkelig gjennomfetting, men fettet har en tendens til å bli liggende som ei hinne på læret i stedet for å trekke inn, så nanden måtte bare krype til korset og gi olja en sjanse i håp om å redde læret. Tørt lær blir ikke bedre av kulde og slapseføre i en god norsk vinterlig miks. Gudene skal vite at denne sselen er verdt sin vekt i gull, så her overlates ingen ting til tilfeldighetene. Nanden har til og med ofra en ny sminkekost til smørejobben.

Jeg har gjort en ny oppdagelse og farter nå rundt i bushen på skodde labber. Nanden ler av meg når jeg kommer settende ned bakken med sko på, men er glad skotøyet gir meg litt kortere bremselengde. Jeg har jo prestert å springe henne ned en og annen gang når jeg har brutt fartsgrensa og tapt kontrollen fullstendig. Føret er ikke blitt bedre de siste dagene, så det er godt det går greit å ha på sko. Ellers hadde jeg fått ferie, og det er en filleting. Etter en sommer med aktiv sykemelding er parkeringsmodus lite aktuelt nå. Da renner jeg bare over av energi, blir helsprø og kan finne på å drive min tobeinte til det totale vanvidd. Det er helt sant at lediggang er roten til alt ondt. Noen gode turer ut i løpet av dagen er absolutt nødvendig for å opprettholde likevekten, så inneferie er definitivt ikke noe for meg. Innomhuslige aktiviteter er langt fra nok, det får jeg jo dessuten mye av til vanlig.

Kong er blitt standard matskålerstatter ved flere av dagens måltider for å hindre meg i å sluke maten. Jeg er jo viden kjent for min imponerende spiseteknikk. Jeg får store mengder oppbløtte småkjeks for tida, og sjøl med fire måltider daglig blir det ganske mye mat på en gang. Til sånt klin er det greit med frossen kong og nanden har bestilt en større en for å ha en som rommer litt mer mat og er lettere å gjøre rein. Kong gir også kjevene litt trim, for her i gården serveres for tida ingen fordøyelige tyggeting. Kongen tuller seg stadig bort, men jeg er blitt ganske flink til å finne den igjen. Noen ganger lurer den seg vekk på de mest utilgjengelige steder og må bli der til nanden fisker dem fram med moppen.

- Hmm... På tide med en liten nattakong kanskje:)

Kongelig hilsen fra Ariell

Stille før stormen

Her leses og tenkes, leses litt til og tenkes en hel del. Nanden ser fram til å bli ferdig med eksamen, men stadig føler at eksamensforberedelser er noe herk som en aldri blir fornøyd med.
Jeg tar livet litt med ro. Det er ikke noe særlig godt føre for store sprell, så da får man heller aktivisere seg inne, men min tobeinte er ikke lettest å aktivisere. Frossen Kong er mye brukt tidsfordriv nå. Det er virkelig kinkig å få det frosne fôret ut av Kongen. En blir sliten av det også.

I går hadde vi besøk av vår tobeinte reserveledsager. Lenge sida sist ho var her, så det satte jeg veldig stor pris på. Nanden syntes tydeligvis også det var fint. De grubler på om de kan få til en felles bytur før jul. Det er liksom blitt en fast del av deres adventstradisjoner.

Den nye selen skal ha smøreferie i helga. Holder det seg tørt og mildt kan vi til nød bruke vinglesele for den smetter såvidt på sammen med det tynne Katadindekkenet. Nanden må ut for å dekke behovene til en sulten gamp, så ho kan ikke bure seg inne. Neste helg er det planlagt full skrubb av badet. Planen innebærer imidlertid at jeg skal gnikkes rein først. Skrekk og gru.

Da er det natta på prærien, så nå skal to -og firbeinte knyte beinhaugen.

Søvnig nattakos fra Ariell

Tankefugl

- Hmmm. Nå tenkes det hardt her tydeligvis.

Nanden har vært litt vel lenge i tenkeboksen nå, men jeg får bare krysse labber for at det går over snart og at ikke noe har låst seg fullstendig der oppe. Nanden burde være i lesemodus, men det er nok ikke studiene som opptar tankene hennes, for de ser ut til å flakse rundt som ville fjærkre. Jeg skjønner ikke at det skal være nødvendig å stå rett opp og ned med matskåla mi i hånda i ti minutter før den kan settes ned. Jeg sto faktisk i fare for å få maten servert sammen med en kraftig hjernerystelse, noe som nok ville passe nanden veldig dårlig. Begynner å bli risikabelt å være nandehund, så jeg får nok passe bedre på og se opp for flygende tallerkner og farer farer i høyden.

I dag har jeg fått en ekstra runde labbestell, og noe som skulle likne på pelsstell. Ser ut som det er tid for en ny gjennomgang av stelleredskapen. Nanden bare sukker og sier det ikke er mer enn noen måneder sida siste innkjøp, men når det er blitt glissent mellom tinnene og busta har filtra seg godt sammen er det ikke veldig mange måter å løse problemet på. Det gror jo ikke ut igjen.

Ulla vokser da sakte, men sikkert, og på overflata ser det ofte ikke så verst ut når den er nystrigla og har fått en omgang stellespray. Graver en litt i herligheta er det ikke akkurat kvalitetsull under dekkhåra og nanden kan ikke forstå annet enn at underulla vokser ut ferdig tova. Ho tør nesten ikke ta i meg i frykt for at jeg skal støve bort, så tørr er jeg. Vinterværet gjør ikke saken noe bedre, så nå må vi over på en mer fuktighetsgivende stellespray til daglig bruk.

På tide med litt skjønnhetssøvn. Det hjelper jo for det meste hos de tobeinte, så jeg satser på at det samme gjelder for vrengte polvotter på fire labber.

Nattakos fra Ariell



Bilde: Sommerminne fra et firbeint besøk. Dachs og labrador i grønn forening.

Tøff trio fra Ruffwear

Bilde:" ... og her er Ariell iført rødt K-9 overcoat II dekken fra Ruffwear, Beacon lykt fra Ruffwear og sorte Bark'n boots Grip Tex hundesko, også disse fra Ruffwear. " Nei dette er verken en moteoppvisning eller reklame for Ruffwear, men helt enkelt funksjonell vinterbekledning. En tøff trio fra Ruffwear som båd er praktisk, funksjonell og har god holdbarhet. Dekkenet er vindtett og vannavstøtende, sitter godt på og er så hundevnnlig at til og med jeg som hater å kle på meg ikke trenger tilvenning.

Bilde: Beacon lykta fra Ruffwear har en plastklips som kan festes i dekkenets ryggstropp som er spesielt designet for slik lykt. Beacon har rødt lys som er godt synlig og en kan velge om en vil ha fast eller blinkende lys.

Bilde: Beaconlykt kan også festes til halsbånde med den medfølgende splittringen, eller som her ved hjelp av klipsen i et smalt halsbånd. Dette gjør at lykta ikke beveger seg så mye og dermed ikke irriterer med flakkende lys.

Bilde: Bark'n boots Grip Tex sitter godt på labbene uten at de blir for stramt, men krever litt tilvenning så en kan lære å gå skikkelig med dem. Sko av god kvalitet som beskytter labbene godt. Fungerer like godt på barmark som på ymse vinterføre og i kjøpesenter. Gjør det tryggere og mer behagelig å forsere strekkmetall og rulletrapper. Etter nandens mening noe som burde vært standard utstyr til førerhunder, fordi vi ofte ferdes i "risikosoner" hvor poter og klør lett kan komme til skade. Slike skader er fryktelig smertefulle, kan sette en førerhund ut av drift i ukevis, og kan bli ganske dyre, så dette er rimelig og god forebygging.

Mørke vinterkvelder, kulde, ruskevær og dårlige føreforhold byr på mange utfordringer. Med min litt semre pelskvalitet og tendens til å bli lett sårbeint har nanden denne vinteren valgt å ta noen ekstra forhåndsregler. Og her er altså deler av resultatet. Et sikkert bevis på at Ruffwear har gått fra å være et litt ymse merke med gode oppfinnelser i kombinasjon med lite gjennomtenkt utforming, til å kombinere kvalitet og funksjonalitet i pene, praktiske og brukervennlige produkter. Velvalgte ord fra min tobeinte som har for vane å stille høye krav til hundeutstyr. Her i gården bruker vi ikke mer enn vi må, men det vi må bruke skal være ordentlig. Det er et stort pluss at både dekkenet og skoene er utstyrt med refleks.

Helt klart ingen grunn til å gå i hi i vinter, men litt ekstra styr med påkledning blir det jo. Og som tidligere nevnt krevde flere lag nødvendig vinterbekledning også fornyelse av seletøyet.

På tide å kle seg for en rusletur. Forholdsvis tørt og mildt i dag, så jeg trenger nok ikke dekkes til så grundig, men beina og buken må beskyttes.

Hilsen fra Ariell som er klar for lørdagstur.

Med sko og sele

Bilde: Godt skodd og med ny hvit sele. Min første tur med både sko og sele på.

Bilde: Litt kjipt å se på at andre spiser. Særlig når man er en sulten labrador.

Med det svarte dekkenet kan jeg gå på do, rulle meg og herje i snøen som vanlig. Det begynner å hjelpe på med skotilvenning også. Jeg går ikke lenger rundt med spente, dirrende muskler når jeg har sko på. Jeg trenger ikke lenger bæres over dørstokken og blir heller ikke stående midt på tunet med sprikende bein og hue og hale subbende i bakken. Etter noen steg går det faktisk ganske greit, men å kle på seg for å gå ut en tur er noe herk. Det er litt uvant å løpe med sko på, men farten øker stadig. Nanden har vært litt bekymra for meg fordi ho er redd for hva skoene gjør med bevegelsesmønsteret mitt. I dag har jeg faktisk lagt av gårde i friskt trav med sko på, noe som tydeligvis var en lettelse.

I morges var jeg med nanden til tannpleieren, og da måtte vi kjøre buss. Vi har et stykke til bussholdeplassen og det skarpe føret gjorde at jeg måtte ha sko på. Jeg har gått noen turer med sko og sele de siste dagene, men denne gangen var det virkelig alvor for vi skulle jo rekke bussen. Nanden beregna god tid fordi jeg ikke går så fort når jeg er skodd, men det gikk veldig bra denne gangen. Jeg greide å slappe av og bevege meg noenlunde normalt uten å bli stressa og pesete. Jeg kunne til og med trave et lite stykke. Nanden var kjempefornøyd og jeg fikk masse skryt og godord.

Til hennes store overraskelse så bussjåføren at vi har fått ny sele og syntes den var fin. Observant kar :) Vi kjører jo ikke buss hver dag, og i det siste har det egentlig ikke vært særlig mye bussing på oss. Men den er fin denne selen, enn så lenge. Den gjør i alle fall jobben sin skikkelig, og er en god og stødig sele for oss begge. Nanden har smurt og massert den flere ganger, men har nå bestilt spesialremedier i håp om at læret skal ta imot litt mer fett. Dyrt utstyr tar man da godt vare på, og nanden lever i håpet om at denne selen skal holde resten av min tid som førerhund. Dette er tross alt den tredje selen min, men alle gode ting er tre som det så pent heter.

Som den lille videosnutten under viser er jeg for tida aldri så lite misunnelig på Hans Hestlige Høyhet som får så gresselig god mat. Han er en skikkelig storspiser. Det er visst jeg også mener nanden, og er litt oppgitt over hvor mye mat som går i meg for tida uten at jeg legger på meg noe større. Det kan definitivt ikke betraktes som labradortendenser og dårlig fôrutnyttelse har aldri vært noe tema i mitt tilfelle. Ho liker ikke at det må stappes så mye mat inn og tyter mengder med møkk ut. Knottekvaliteten er det i alle fall ikke noe å si på, så da må det vel være jeg som er blitt enda mer krevende i matveien. Alle vesentlige kroppsfunksjoner er erklært i god stand, så det hele er et aldri så lite mysterium.

Hmmm. På tide med litt fredagskos kanskje? Får vende tilbake til lesehesten, og se om jeg kan utnytte hennes forsøk på eksamensforberedelser. Kommer litt an på hva ho leser, men det er lov å prøve. Jeg vil jo ikke gå glipp av en mulighet for litt kos.

Fredagshilsen fra Ariell

På rett spor!

Det går så absolutt framover med meg og skoene. Etter mye knøling og kløning har jeg endelig begynt å få dreisen på dette, men det er fortsatt et stykke vei å gå. Så får vi se hvor gode venner vi greier å bli.

Jeg imponerer stadig

Skoene pleier å sitte godt på labbene mine, men i dag ville visst en av dem forsøke seg på et forsvinningsnummer. Det var faktisk ikke noe godt å gå uten den skoen, men det skjedde rett før vi skulle inn, så ingen skade er skjedd. Labbene mine er generelt noe frynsete for tida, og det blir definitivt ikke bedre av å gå barbeint på det skarpe snøføret vi har fått mer av. Nanden sjekker fottøyet mitt ganske ofte, så det blei raskt satt i verk leiteaksjon. Jeg deltok villig og fant skoen med en gang, til nandens store overraskelse. Jeg pleier ellers ikke være så hypp på å finne igjen gjenstander jeg har et litt anstrengt forhold til.

I dag har jeg gått min lengste skotur så langt og et godt stykke unna tunet. Helt til postkassa faktisk. Nå er det litt over 600 meter dit, så jeg fikk prøvd meg skikkelig. Egentlig ville jeg ikke være med til vedskjulet en gang, men etter hvert som nanden fikk tatt seg inn igjen etter ei real latterkule, og jeg fikk samla beina sånn noenlunde, ja da gikk det ganske jevnt og stødig bortetter gårdsveien. Jeg greide til og med å tisse med sko på! En må jo huke seg ned litt skal det bli noe skikkelig greie på den slags affærer, så det hele var virkelig en stor bragd. Nanden sier det går merkbart framover nå som jeg også har gått til fottøyet litt. Skoene jeg fikk pørve før jeg fikk mine egne var jo brukt en del og var bltt mer fleksible. Akkurat nå har vi godt håp om at flokene skal løse seg og at det skal gå greit å verge seg mot den strie, hustrige vinteren. De lunefulle vintermånedene byr stadig på utfordringer med bikkjekaldt vær og torturføre, men ingen av oss er særlig innstilt på at jeg skal parkeres med det første. Vi er bare ikke helt enige om hva som er "hensiktsmessige helseforebyggende tiltak," som nanden så vakkert presterte å kalle det. Du verden hva den dama kan. Det var visst helst noe oppgulp fra første året på videregående.

Da skal jeg slappe av litt mens nanden legger leseplan fram til eksamen og kanskje finner seg en matbit i forsøk på å oppnå et høyere nivå av leselyst. Dessuten skal det starves for gampen før det endelig er tid for min kveldsmat. Snakk om å prioritere de største først.

Hilsen fra Ariell som akkurat har spist middag og trenger en hvil for å la kroppen jobbe med maten.

Kortvarig glede

Snøværet gikk brått over til regn og gjorde den fine nysnøen våt og ekketl. Regnværet bare fortsatte og fortsatte så vi har gått et par ekle sørpeturer. Nå fryser det på til labbefientlig føre igjen. Nanden er oppgitt og begynner å se at jeg kanskje må få noen ufrivillige fridager. Det liker ingen av oss. Jeg vil da være med på det som skjer, og dessuten blir det mye vanskeligere for nanden uten meg på slikt hardt og ujevnt føre uten gode kanter å følge. Det går såvidt framover med skotreninga, men jeg er på ingen måte klar for å jobbe i sele med sko på. Det går heller ikke an å gå på do med sko på, men jeg har nylig oppdaga at det såvidt er mulig å sitte med dem. Det tok langt tid før jeg kunne sitte med understellsdekkenet også, og nanden sier det virker som jeg mister kontakten med bakparten min når jeg er påkledd fra lendet og bakover. Verst er det fra knehøyde og ned. Det finnes ikke noe som strammer eller hindrer bevegeligheten. Nanden med flere har saumfart meg i ymse stillinger med gåde sko og dekken også. Det er rett og slett fryktelig vemmelig å ha klær på.

Nanden gjør stadig nye oppdagelser som medfører endringer i vårens planer. Ho er forbanna på kalendere hvor uke ni strekker seg fra uke åtte til ti. For sikkerhets skyld begyner den også på uke en, og det skal visst ikke kalenderen for neste år gjøre. Godt jeg slipper å styre med slikt. Det overlater jeg til nanden, men jeg blir gjerne med på alle de snodige utfluktene hennes.

Da skal jeg gå å spise dagens tredje rasjon av oppbløtte småkjeks og legge meg på vent til den fjerde. Regner ikke med at det blir noen lengre kveldstur på meg slik uteforholda er nå. Litt tunsprell blir det vel alltids, men nanden er bekymra for de søte små totillene mine nå, så jeg får ikke herje lenge av gangen.

Litt misfornøyd ettermiddagshilsen fra Ariell

Jippi! Labbene mine har fått ordentlig snø å gå på

Det har snødd en del det siste døgnet og labbene mine trives godt ute på det milde fine, nysnøføret. Det er deilig å være vintergal labrador nå. Litt labbesmøring i løpet av dagen holder totillene fine så de ikke tørker ut. Bruker fortsatt Norvis sin potesalve, men når den er tom blir det nok innholdet i den svarte boksen som brukes til pelsen min, som også skal holde labbene i stell. Det er visst enda mer bivoks i den, noe nanden tydeligvis mener er viktig. Så er den like god til både hudirritasjoner, pelsbeskyttelse og til forebygging og pleie av tørre poter, Kjekt med slike ting som kan brukes til så mangt, så nanden slipper å fylle skapet med flere flasker å krukker. Ho er veldig fornøyd med den, men den er dyr og litt vanskelig å få tak i.

Nanden har tydeligvis fått et nytt yndlingsredskap. Saks er en visst en fin ting, og det er desverre meg ho stadig prøve å skamklippe med den. For om lag en uke tilbake fikk jo de lange, grå tjafsene mellom tåfisene mine gjennomgå, og i dag har også halen fått en stuss. Den skal jo egentlig ikke være spiss, men nanden mente den liknet mistenkelig på en revehale, så nå var det ingen kjære mor. Om det er trasig med poteklipp for en stakkars kilen dame som meg, så er det ikke stort bedre når nandeneven har tatt et godt tak i den fine logradorhalen min som jo er fryktelig vanskelig å holde i ro.

Nå skal vi ut en tur før jeg må til pers igjen, og da står klør og øvrig pels for tur. Klostell er småkjedelig, men heldigvis blir det gjort ofte, så det tar ikke så lang tid. Pelsstell er deilig, i alle fall når nanden bruker den rette redskapen. Det er usannsynlig deilig når ho gnubber og gnir meg med gummikarde. Naturbustbørsten er også god, men nå er den blitt så tovete og slitt at nanden snart gir den opp. Litt enkelt sagt trengs det nok en ny, for det er den børsten som er i daglig bruk, og den er uunnværlig til den håpløse pelsen min. Det er visst ikke bare lett å finne noen god erstatning heller, for den børsten vi bruker nå er sjølsagt gått ut av produksjon, og noe nylonræl kommer ikke på tale.

Jeg får passe på så nanden rydder opp skikkelig etter seg, for det er ho ikke så flink til for tida. Her om dagen måtte jeg plukke opp en boks med potevoks, og i dag tidlig hadde ho lagt fra seg et vedtre i stua. Jeg lurer litt på hva ho bruker dem til når de ligger strødd rundt slik. Ho er jo blitt verre enn meg. Jeg kan bære litt ved ute og ta den med inn så den får plass sammen med resten av vedhaugen, men jeg går da ikke rundt å bærer på kubbene innomhus for så å legge dem fra meg under sofaen. Jeg kan finne på mye rart, men det finnes da visse grenser.

Da labber jeg ut og setter noen flere fine poteavtrykk i nysnøen. Englene får de tobeinte ta seg av. Jeg kan lage sånne lange, fine rullespor, for denne snøen er finfiin til pelsstell. Kanskje jeg slipper lørdagens obligatoriske tørrsjamponering hvis jeg gjør meg skikkelig flid med snøbadet.

Snøfrisk hilsen fra Ariell

Krisen er avblåst, men jeg er fortsatt like lett

Til tross for alle bekymringer rundt mitt nylige vekttap viser blodprøveresultatene at det går riktig vei med leveren min. Jeg er jo ellers frisk og sprelsk som aldri før, blir bare en tanke roligere når jeg må ha på den svarte tvangstrøya. Nanden var litt bekymra for meg i går, for da ville jeg være med inn med en gang jeg fikk fri. Følte liksom ikke noe behov for å sprelle fra meg litt ekstra, og hadde heller ingen ugjjorte ærend. Gikk bare å la meg i senga mi, noe nanden mener absolutt ikke ligner meg.

Nå jeg nå er erklært friskere enn på lenge blir det feitekur med litt ekstra mat på meg framover. Det er jeg ikke lei meg for, men nandens lommebok sutrer nok. Nanden sjøl mener jeg allerede får mer enn nok vomfyll, og forstår ikke helt hvorfor jeg plutselig har fått så vanskelig for å gå opp i vekt, jeg har jo som labradorer flest hatt det motsatte problemet, så det har vært streng rasjonering av mat. Særlig mystisk er det visst fordi energitettheten i småkjeksene jeg får nå er en god del høyrere enn i oldingfôret jeg spiste tidligere. Det mumles noe om dårlig utnyttelse av maten og begeistringen for å fôre store mengder er heller ikke særlig stor. Ho er visst redd det kan være mer til skade enn til gagn, da jeg jo allerede har et fordøyelsesrelatert problem og en kropp som ikke bør utsettes for store belastninger i matveien. Fôring blir dermed en stadig mer komplisert vitenskap. I og med at ting så smått er på tur til å normaliseres er det uaktuelt med noen større endringer nå, så her må nok min kjære nand ta tida og den store tuben med tålmodighet til hjelp. Så krysser vi labber og hva vi ellers måtte ha å krysse, i håp om at alt blir så bra som det kan for min godt voksne og ikke lenger lytefrie kropp.

Da tar jeg meg en liten hvil tenker jeg. Det er nemlig ganske slitsomt å være hunden til en bekymra nand.

Fredelig fredagshilsen fra Ariell

Stri og sta

Neida, det er ikke nandens egenskaper jeg snakker om nå, men vi har definitivt noe til felles på det området. Egenskaper vi begge veit å verdsette. Nanden sier de er viktige i kampen for tilværelsen og at de stadig kommer til nytte, men noen ganger er det rett og slett et spørsmål om å måle viljestyrke. Det er tross alt jeg som utgjør den seende part, så nanden er vanligvis ikke veldig frampå når jeg er i sele. I dag var ho nok likevel litt i tvil en stund, men avfant seg med mine "nykker". Heldigvis. Ho kunne ellers ha fått en brå nedtur, men takket være min ekstreme stahet slapp ho unna brukne lårhalser og utslåtte tenner på dagens frokostrunde.

Nanden har fått for vane å være litt skeptisk den første tida på slikt leit vinterføre. Jeg må vel litt skamfult innrømme at jeg som fersking ikke var av den mest forsiktige og hensynsfulle typen vinterstid, og lot nanden gå på ratata noen ganger mer enn nødvendig. Men også jeg har lært og trenger ikke mye tid på å finne tilbake til vinterledsagingsferdighetene mine. Jeg har av erfaring skjønt at ordet "rollig" betyr "hogg inn bremsen ellers risikerer du å bli grundig kvesta av ei dundre på hundre". Slikt er vel en del av livets harde lære, men på det viset har jeg innsett at det bare er å avfinne seg med nandens gå sakte-aksjoner. Ho sier jeg er blitt veldig flink til å avpasse farten til varierende førerforhold, noe vi har mye av for tida. Dermed er det høytid for ros og godord akkurat nå.

Stakkars nand veit ikke sin arme råd. Egentlig vil ho ikke ha meg med på tur fordi føret er så utfordrende for labbene mine, og jeg fortsatt ikke er klar for seletur med sko på beina. Men ho veit jo hvor håpløs jeg blir hvis jeg ikke får røre på meg, så ho måtte pent ta meg med i dag også. Dessuten fikk jeg jo i morges, for ente gang, bevist at nandens vandringer ville vært livsfarlig i mitt fravær.

På tide å synge nattasang for nanden før jeg bysser lalle sjøl også.

Småtrøtt kveldshilsen fra Ariell


Bilde: Det er ikke min frokost, for på dette tidspunktet var den for lengst fortært. Skulle likevel gjerne tatt en jafs. Saftig, sommerfriskt gras er aller best, men høy duger også.



Bilde: Hans hestlige høyhet har fått frokosten servert. Heldighest! Jeg vil også ha mt.

Fra øre til røre

Nanden er ikke helt fornøyd med de fysisk tilgjengelige deler av høreredskapen min. Spesielt venstre øre har ho stilt seg tvilende til. Etter en tur til veterinæren blir historien med hyppig ørerens nå forlenga på ubestemt tid. Men hvorfor i all verden måtte jeg sultes før en øresjekk? Mens veterinæren undersøkte hvordan det ellers står til med kroppen min fikk nanden også gitt uttrykk for noen flere diffuse bekymringer, men var samtidig ganske tydelig på at det bare er småplukk og at ho lett blir bekymra for meg etter sommerens lange leverhistorie som ingen aner hvor begynte. Før vi skulle gå blei jeg også veid, og resultatet medførte at jeg måtte returnere til behandlingsrommet for å avlevere litt blod. Så da er det bare å vente på svar og håpe at jeg ikke stryker på blodprøva. Nanden har også sikra meg mat for de nærmeste ukene, så nå har vi fått i hus fjorten nye kilo gule småkjeks som også gjorde sitt til at ho la igjen en pen pengesum hos veterinæren.

Vi har også fått ubuden gjest igjen, og som sin forgjenger har kreket tatt gamlestua i besittelse. Nanden funderer på hvordan vi trygt og sikkert skal bli kvitt inntrengeren som ødelegger og lorter til der inne. Gift er uaktuelt av hensyn til min helse, og dessuten liker ho ikke tanken på å finne døde mus hvor som helst. Musefelle har ho lei erfaring med, men de som kan slikt sier at de tunge, gammeldagse fellene gjør jobben effektivt, uten at en finner mus og felle på helt andre steder enn fella blei utplassert

Det har vært kaldt det siste døgnet. Dermed er føret blitt hardt og en skikkelig utfordring for de pysete labbene mine. Nanden ber en innstendig bønn om at jeg nå må greie å avfinne meg med skoene, men det er neimen ikke enkelt kan jeg fortelle. Det bør i alle fall de som en eller annen gang har opplevd å miste bakkekontakten vite. I byen var det heldigvis bart og fint, og vi har endelig testa vårt nye vidunder av en sele på skikkelig bytur. Nanden er veldig fornøyd både med den og med min innsats, og sier jeg er rå på byvandring såvel som kjøpesentertrasking. Jeg greide til og med å ignorere en liten gneldrepels som sto rett ved døra jeg skulle finne. Bjefferten var bare en liten snutebredde unna, og jeg kunne jo ikke gå noe annet sted, for da hadde vi ikke kommet gjennom døra.

På tide å gjøre krav på en porsjon vasne småkjeks til kvelds. Får synge den vakre kveldskjekssangen min om nanden nekter å lystre.

Kveldshilsen fra Ariell som har fått innovermage og stadig er sulten som en ekte prærieulv

Ingen hindring

I går blei jeg avslørt i forsøk på å endevende en søppelsekk. Hvem hadde vel forestilt seg at jeg ville finne på å kaste meg over et høydehinder bestående av noe flatpakka inventar som sto i veien? Ikke var småesker heller, så jeg imponerte virkelig, men blei ikke videre populær etter den bragden. Fangsten blei det nå også så som så med.

Ellers prøver jeg så godt jeg kan å forhindre at nanden må ta i bruk de semre svømmeferdighetene sine. Veien vår er mildt sagt fuktig for tida, og da vi skulle traske hjemover i går kveld fant jeg like godt et scooterspor som var litt mer farbart. Saken var bare den at dette sporet ikke førte til noe vettugt oppholdssted, så etterhvert måtte jeg lose nanden min tilbake til veien. Da var vi heldigvis kommet forbi den verste strekka. Turgåere som har observert sporene etter oss er visst imponerte over mine kloke veivalg. Til tross for at nanden nokså uunngåelig blei klissblaut på beina av snøslapset, slapp ho i alle fall å bli våt til livet, noe ho også viste sin takknemlighet over, ved å rose meg opp i skyene.

På tide å synge lunsjsangen. En stakkars sliter må da ha mat.

Småvåt og småsulten hilsen fra Ariell

Tryggest å bli i senga

Senga er det tryggeste stedet i dag for ute er det livsfarlig glatt under nysnøen. Likevel har vi vært alt annet enn sengeliggende, sjøl om nanden er redd for at ho brått kan bli det i disse svinaktig influente tider. Uhell på glatta er også en betydelig risikofaktor, men en kan ikke bure seg inne når en har flere firbeinte som skal ha tilfredsstilt sine grunnleggende behov og helst litt til.

Jeg liker å base i snøen og bryr meg egentlig ikke så mye om understellsdekkenet når jeg bare har fått det på. Men sjølve påkledninga er noe stort tull, og alle lo av meg da vi skulle gå etter å ha vært på en lengre visit hos nandens foreldre. Da nanden tok fram dekkenet gikk jeg nemlig like godt i dekning i stua. Det var sjølsagt til liten nytte, for ho kom etter og kledde på meg. Som sagt er det helt greit når jeg først har fått stasen på, og min tobeinte vingle er veldig fornøyd med at jeg jobber så bra med kombinasjonen av Katadin-dekkenet og min nye sele.

Nei, nå får jeg fjerne labbene fra tastaturet for nanden skal skrive oppgave. På tide med kveldsmat forresten.

Vinterlig hilsen fra Ariell

Fyre med ved

Nanden har innsett at sommeren definitivt er over og at ekstra oppvarming er en nødvendighet, så nå fyres det med ved. Det er fint på flere måter. Jeg får være med å hente inn veden, bare jeg passer på å ikke spise den opp før vi kommer inn. Det er også deilig å ligge foran vedovnen, og nanden har lagt den lille biamadressen på kjøkkegolvet så jeg kan ligge godt når jeg først velger å ligge der i varmen.

Ute virvler snøen rundt i vindkastene, men ruskeværet forhindrer meg ikke i å foreta litt utomhuslig egenpleie. Det er så deilig å rulle seg i nysnøen. Matnyttig er den også, men der utfordres nanden litt, for jeg trenger flere tisseturer når jeg spiser snø, og det er visst litt uvant. De ekstra lufteturene gir meg samtiidig noen flere muligheter til å la beina få sprelle av seg den verste uroen. Kjempestas å springe på det snødekte jordet, og siden nysnøen også er ganske snill med de ømfintlige labbene mine, er det en skånsom form for trim, så det gjør ikke noe om jeg går barbeint. Litt ekstra smøring når vi kommer inn forhindrer at totillene blir veldig tørre.

I dag har jeg fått ukas fotpleie som i tillegg til den daglige labbesmøringa innebærer potebad, klostell, litt ekstra labbemassasje, og for anledningen en liten stuss på hårtustene mellom tåfisene. Så har jeg fått en ny omgang med tørrsjampoen, med tilhørende grundig pelsstell. Nanden er fornøyd med at jeg ikke slipper så mye hår, men jeg flasser fortsatt en del så ho vurderer å bruke en stellespray som gir litt mer fuktighet.

På tide å forberede middagen tenker jeg.

Forblåst vinterhilsen fra Ariell