Husriving og ny hinderbane

Et lite stykke ut i nabolaget har vi et hestlig foretak som nanden ynder å kalle "Uvdal wild west - drit og dra". Hestefolk som peprer gårdsveien vår med hestemøkk har ho ikke helt sansen for, og det er jo sjølsagt ikke snakk om å legge fra seg en og annen haug med hestepærer. Neida., her er det snakk om gjødselspredning i metervis så det ligger småkladder over alt. Sånne hindre er jeg lite vant med, så nå har jeg for sikkerhets skyld gått noen omganger hestelortslalom med gummiskodd nand. Ho er også denne gangen veldig fornøyd med meg, men jeg hadde et lite uhell. I mitt iherdige forsøk på å redde henne unna ei fersk hestepære i en litt smal passasje greide jeg nemlig å rtåkke i lorten sjøl. Nå finnes det verre ting enn hestemøkk og nanden mener det tross alt er bedre med litt ekstra labbevask etter et sjeldent uhell enn å risikere flere par ødelagte joggesko.

Nanden træler med siste innspurt av eksamensoppgava som skal leveres om drøyt et halvt døgn. Trenger jeg å nevne at ho ser aldeles segneferdig ut og knapt kan røre seg? Det er jo det vanlige resultatet av slike sysler. Ikke så rart når ho blir stående så lenge av gangen at ho står i fare for å slå rot. Ho får i alle fall skikkelige elefantbein på den måten. Sitte går jo heller ikke i lengden for da mister ho bakkekontakten.

Jeg har visst fått for vane å dundre løs på både det ene og det andre. Tidligere i dag lurte nanden på om jeg hadde planer om å rive huset da jeg skulle legge meg. Det hele skyldtes en aldri så liten feilberegning og dermed deisa jeg borti veggen så det rista i hele kåken. Dårlige hus her oppe i fjellheimen tydeligvis :)

Jeg får av og til høre at jeg godt kan bli litt mer forsiktig når jeg plasserer kroppen min, og innimellom ymtes det om at jeg burde hatt tilleggskurs i parkeringsteknikk.


Dunderfull hilsen fra Apollo

Månedens favoritt - TropiClean fresh breath clean teeth gel

Bilde: Clean teeth gel sammen med tyggeball og fingertannbørste i gummi.

I motsetning til mange tannkremer for oss firbeinte gjør Clean teeth gel faktisk nytte for seg. Den er et veldig godt valg for hunder som liker den friske myntesmaken og er dessuten basert på naturlige ingredienser med et høyt innhold av urteekstrakter.

Både to- og firbeinte her i huset setter pris på denne geleen. Nanden er glad for at den ikke blir klissete og setter flekker over alt. Den lette gelekonsistensen er grei å håndtere og i motsetning til sånt klineri med smak av lever, kylling eller liknende lukter det friskt og godt.

Ved daglig bruk bidrar Clean teeth gel til bedre ånde, samtidig som den også har en rensende effekt på tennene. Grunnen til at den kan presenteres blant våre favoritter er jo sjølsagt at den har veldig god smak og dessuten kan brukes på flere måter. Det kan appliseres direkte på tennene, eller påføre en tannbørste.

Vi nyter gjerne Clean teeth gel sammen med en tyggeleike i gummi av det slaget som har en utforming som bidrar til å gnikke litte ekstra på tenner og tannkjøtt. For den stakkaren som knapt nok får spise noe som helst ut over sine tilmålte porsjoner med mat er dette en ypperlig løsning. Smaken er så godt at den er verdt å slite litt for og dermed er det mulig å kombinere kjevetrim og munnpleie på en noenlunde fornuftig måte som ikke gir kranglete mage. Geleen påføres enkelt i små mengder i furer og hulrom på leikene. Den blir heller ikke klissete og eventuelle rester fjernes lett med vann.

Clean teeth gel selges i mange dyrebutikker og flere nettbutikker, blant annet hos Canis og Dyrlegebutikken.

Vaske, tørke, smøre

Det er en særdeles fuktig tilværelse vi lever i om dagen, men ut kommer vi da uten store problemer. Da er det verre å komme inn igjen for nå må vi stå i kø for vask og tørk. Jeg blir dessuten beskyldt for å være aldeles kronisk til å lorte meg til, så da får gjerne gamlemor gå inn først. Ho er ofte bare itt fuktig og trenger bare å tørkes over såvidt. jeg ser gjerne ut som jeg har tatt et grundig leirebad og må derfor vente fordi det er en mer omstendelig prosess å få meg rein og tørr. Vel, hva mer kan man forvente når jeg er henvist til å traske rundt på klinete grusveier, ymse grøftekanter og bekkefar nå i regntida. Ikke lett å holde seg rein da nei. Når vi så endelig får komme inn skulle man vel kunne forvente at det meste er unnagjort, men den gang ei. Da kommer nemlig en omgang med smøring av våre stakkars labber som holder på å gå i oppløsning av alt det våte. Nanden spøker med at labbene våre nok ikke er helt vaskeekte. Mine er faktisk verst og trenger jevnlig pleie for ikke å bli altfor frynsete.

Nei, klage gjør vi da ikke. Det er tross alt bedre med skikkelig regntid enn en voldsomme hetebølger. Regnet kan man alltids søke ly for under ett eller annet lenger oppi lia, men blir det skikkelig varmt finnes knapt en plass hvor det er levelig temperatur, og da blir det bare uutholdelig plagsomt. Gamlemor har vært med på en ekstrem tørr og varm sommer, og i følge nanden inngår den neppe blant hennes favorittsomre.

Jeg er også litt følsom for varmen og har det ganske fint med tretten-fjorten grader sånn som det er nå. Dessuten er det jo litt moro med vanndammer da, og de rekker jo heldigvis knapt å tørke opp før de fylles igjen. Riktignok har vi opplevd ett og annet tilfelle av oppholdsvær, men de er så få og korte at de knapt er merkbare.

Junihilsen fra Apollo (Lille Lortepetter)

Jeg kan tvinne nanden rundt ulvekloa :)

Nanden liker ikke å gjøre forskjell på oss og det er nok derfor ho fortsatt nekter meg full adgang til senga si. Her en kveld prøvde jeg nemlig på mitt yndige vis å snike meg til en flik av loppekassa hennes etter at ho hadde krypi til køys. Det er ikke noe jeg har hatt for vane å gjøre, for jeg veit at nandesenga er hundefri sone så samt det ikke er snakk om å vekke en halvdau nand. Da er ho jo uansett fra sans og samling og får knapt nok med seg hva som skjer.
Vel. Mitt forsøk på å holde nandens opphøyde liggeplass med ekstra selskap endte jo sjølsagt med at jeg fikk grei beskjed om at senga fortsatt er bare hennes, men det var ikke vanskelig å høre at det var med en viss sårhet ho ba meg pelle meg ned og labbe til min egen liggeplass. Ho er nemlig fryktelig svak for gamle damers stille men inderlige bønn om litt ekstra kos og oppmerksomhet.

Noen ekstra goder har jeg jo fått med tida. Ett av dem er den kjærkomne tillatelsen til å ligge på fanget. Det finnes knapt nok stunder jeg verdsetter høyere enn å få lov til å okkupere nandens fang. Da koser jeg meg virkelig.

Bortsett fra at jeg ikke har adgang til senga hennes og slett ikke får gnasfe på alt jeg måtte anse som spiselig kan jeg faktisk tvinne nanden rundt ulvekloa. Da ho kom hjem med Apollo fra byturen på torsdagen visste ho knapt hva godt ho skulle gjøre for meg. Nandemodern hadde latt meg ligge foran framsetet i bilen, men da nanden ville ha "min" plass til sukkerklumpen sin fordi det er best plass til han der, nekta jeg å flytte meg. Det kom henne også for øret at jeg hadde vært furten hele dagen og at en god stund blei tilbrakt surmulende på matta i gangen. Mitt krav om å beholde plassen ved framsetet blei til slutt godtatt så Apollo måtte pent ligge baki. Han er jo en nokså enkel herremann og var i tillegg noe sliten etter dagens begivenheter så han så ikke ut til å ta sakens utfall særlig tungt

Bortskjemt? Jeg? Langt ifra! Jeg sørger bare for at jeg ikke blir oversett. Nå skjer riktignok ganske sjelden, så det er ikke ofte jeg går til protestaksjon, men mine tobeinte er fullt klar over at jeg er kapabel til å lage vei i vellinga om de foretar seg noe jeg er sterk motstander av.

Søndagshilsen fra Ariell som skal snike seg til litt ekstra kos

Bare barnemat

I går hadde jeg en kranglete mage som plutselig fant ut at den ville sende sitt innhold i feil retning. Nå var det riktignok ikke stort å returnere for noen frokost var var jeg ikke blitt tilbudt enda så det var mangfoldige timer sida siste måltid. Likevel prøvde magen gjentate ganger ut over dagen og kvelden å sende opp det lille den hadde å kvitte seg med. Da vi skulle lufte oss igjen utpå ettermiddagen blei jeg bare sittende på dørhella uten å vise tegn til å ville foreta meg noen som helst. Det gjorde nok nanden min en tanke bekymra og noe mat blei det sjølsagt ikke den dagen, men litt vann greide ho å lure i meg.

I dag er jeg i fin form, men i og med at jeg sleit med oppkast i hele går lever jeg nå på gulrotsuppe og barnemat i så små porsjoner at det knapt nok er noe å bli mett av. Nanden sier vi får ta det pent i starten og det som kommer ut i riktig ende av fordøyelseskanalen er i hvertfall slik det skal være, så det er heldigvis ikke noe stort og alvorlig på gang. Det har bare vært fryktelig mye klineri og nanden var litt bekymra i går når jeg kasta opp så mange ganger at ho kom helt ut av tellinga, og ikke engang kan redegjøre for hvor mye tørkepapir som gikk med. Trekket til bustermadrassen henger ute til tørk etter en grundig vask da jeg ved et tilfelle uheldigvis ikke rakk å komme meg ut av senga før det rant over.

Vel, vel. Det er heldigvis i ferd med å rette seg for det kommer ikke opp noe mer og jeg føler meg frisk som en fisk. I dag har jeg vært opprydningsassistent, og så har jeg vært på Apollojakt. Fikk virkelig lurt han trill rundt, så med unntak av det elendige matstellet er jeg egentlig ganske fornøyd. Etter labbeturen vår i masse høyt gress blei vi ganske våte, så nanden fikk ekstrajobb med å gnubbe oss tørre igjen. Det liker jeg så godt at jeg egentlig ville stikke ut en tur til sånn at nanden måtte tørke meg på nytt. Dessverre ferska ho meg, men jeg fikk da innfridd mitt ønske om litt mer stell og oppmerksomhet, for da vi endelig var tørre og hadde fått retta litt på pelsen fikk vi labbemassasje begge to.


Lørdagskosehilsen fra Ariell

Dagens utflukt

Det har vært en litt underlig dag. Vel og merke var starten nokså normal med luftetur og frokost, og det er jo heller ikke akkurat unormalt at vi labber en tur utpå formiddagen. Jeg trava i vei bortover gårdsveien vår og forsøkte å lose nanden pent forbi vanndammene som siste døgns kraftige regnvær hadde lagt igjen. Plutselig blei jeg oppmerksom på en bil et godt stykke borte i veien mens den holdt på å rygge vekk fra oss. Det var noe kjent med bilen og iveren økte på. Doningen kjørte sin vei og nanden virka helt uberørt så vi fortsaette turen som vanlig. Fem minutter seinere fikk jeg ferten av bilen igjen, men da sto den parkert og en dame jeg kjenner godt sto og snakka i telefonen. Det var treneren min! De tobeinte hilste påtatt overstrømmende på hverandre mens jeg pent måtte holde meg i ro. Ingen enkel sak må vite, men jeg tok heldigvis ikke av.

Etter traskinga her i omegnen bar det nedover dalen og jeg fikk ligge i buret bak i bilen som jeg jo har gjort så mange ganger før. Vi fikk ikke det beste været da vi kom til byen, men hadde en fin treningsøkt på kjøpesenter med masse mennesker. Jeg lå i ro mens de tobeinte spiste, oppførte meg pent som håndhund i matbutikk og tar rulletrapp og rullebånd som om det skulle være den naturligste ting av verden. Nanden liker ikke å kjøre rulletrapp med firbeint følge enda så mye ho fikk prøvd seg under samtreningskurset, men en del ferdsel i rulletrapper er det da blitt i ettertid også. Ho veit at jeg fikser det fint, men er stadig redd for klørne mine og syntes tydeligvis det var greit med litt trening under kyndig veiledning. Det var dog intet å påpeke, noe som i det minste bør virke litt beroligende på en småengstelig nand. Jeg fikk også skryt for velstelte klør, men så er min tobeinte veldig nøye med å holde dem så korte som overhodet mulig for å begrense skadeomfanget.

Vi avslutta dagens trening en tur ut, men da var det bare litt duskregn og jeg fikk vist at jeg uten problemer kan lose nanden trygt til knutepunktet hvor vi pleier ta bussen hjem. Jeg oppførte meg eksemplarisk ved påstigning og sov de to timene det tar å kjøre hjem igjen.

sjøl om jeg blei snytt for enhver mulighet til å hilse på treneren min og syntes det var litt underlig at ho gikk bak oss har det vært en ganske OK dag. De tobeinte er fornøyde med insatsen min og vår første obligatoriske oppfølging er nå unnagjort. Sjøl om jeg er en særdeles grei kar som jobber samvittighetsfult er nanden veldig fornøyd med at skolene er blitt pålagt å følge opp hund og bruker såpass kort tid etter samtrening. Det er jo gjrene i starten utfordringene melder seg.

Nanden husker fortsatt at ho syntes det var vel lenge å vente halvvannet år på første oppfølging da ho fikk Ariell, sjøl om det ikke var noen floker som de ikke greide fikse på egenhånd. Nå har jo Ariell vært en nokså sprelsk dame med bein i nesa, men samtidig har ho hatt et veldig sterkt og godt forhold til sin tjeneste som førerhund og de har stort sett vært enige om hvordan tingene skal gjøres.

Den første tida etter samtreninga var det med skrekkblanda fryd nanden farta rundt med Ariell. Ikke fordi den firbeinte utgjorde noe stort problem, men mest fordi denne tobeinte var livredd for å begå noen feilgrep når det ikke lenger var noen trener i nærheten som kunne rette på henne. Med meg var det tydeligvis annerledes for jeg har da en nokså bestemt tobeint som står på krava til de er innfridd. Jeg har ikke for vane å være vanskelig og jeg har allerede vært med på en hel del på de to månedene vi har vært på frifot. Jeg er visst en drøm å reise med og at de første utfluktene har gått over all forventning, og nanden sier det føles som vi allerde har loffa rundt sammen i lang tid. Snodige greier det der. For bare tre måneder tilbake sto nanden nokså tvilrådig midt i en utfordrende omstillingsprosess med bytte fra en rutinert førerhund med mange års fartstid til en novise som meg, men at ho har vært heldig med ferskingen sin er ho visst ikke i tvil om.

Sjøl om nanden nå har litt erfaring som førerhundbruker og jeg strengt tatt er en nokså disiplinert ung herremann som ikke byr på særlige utfordringer, gir det likevel en ekstra trygghet å få en førerhundtreners vurdering av hvordan vi jobber. Mange situasjoner kan være vanskelige å vurdere godt når orienteringgssynet ikke er intakt, så det vil alltids kunne være noen problemoråder nanden ikke er tilstrekkelig bevisst på og utfordringer som bør løses på en mer hensiktsmessig måte.

Nå var det visst fint lite å bemerke, så vi har all grunn til å være fornøyde med dagens prestasjoner. Fint å vite at vi er på rett vei.

Litt sliten, men fornøyd hilsen fra Apollo

Hvor er senga mi?

Vi har stort sett hatt oppholdsvær i dag, noe som betyr at det meste skjer utomhus. Jeg har fått min ukentlige pedikyr, og vi har godt med både svart og beige labradorull tilgjengelig på lager om noen skulle være i behov av slikt.

Nanden blei litt overraska over at jeg plutselig valgte å trekke inn for å innta senga sjøl om både ho og svartingen fortsatt styra på ute. Dessverre kom jeg i skade for å stikke nesa ut idet de var ferdige med sine sysler, og da jeg kom inn igjen var senga mi borte. Litt furten la jeg meg i gangen, for alt av senger og tepper hadde visst tatt veien ut. Til slutt måtte jeg flytte meg fra gangen også for å gi plass til en omgang støvsuging. Til slutt fikk jeg også tilbake senga mi, og det var i grevens tid at den kom seg inn igjen, for rett etterpå begynte det å regne.

Fordi Ariell får så tørre labber av vaskemidler vasker nanden golvene med eddikvann. Det lukter litt rart synes jeg, så jeg måtte snuse litt ekstra før jeg fant ut at det var helt greit å gå inn.

Vår tobeinte har noe mer ugjort før ho kan finne loppekassa. Ho mener nemlig at ho bør ta unna oppvasken før den kommer etter henne. Vi er som vanlig ikke invitert med på den jobben, så vi firbeinte er i ferd med å gå til ro for kvelden.

Søvnig hilsen fra Apollo

Lettere vær

I dag har vi stort sett hatt sol, men en kald trekk legger en demper på sommervarmen. Dermed er det levelig ute for oss firbeinte, noe vi sjølsagt benytter oss av. Det har tørka opp ganske bra nå, og bare noen få av de riktig store dammene er det fortsatt litt fuktighet i.

Nanden river seg i håret over ei semesteroppgave som nekter å ta form. Etter at nanden hadde invilga seg en liten utflukt sammen med sin lillesøster, som slett ikke er liten lenger, fikk vi noen timers gnagearbeid, så mesteparten av ettermiddagen har vi tilbrakt ute. Apollos sele er satt sammen igjen, så det blei fin kveldstur på oss alle tre.

Nattakos fra en fornøyd Ariell

God start på en våt dag

Bilde: Førerhundsele; demontert og strødd ut over golvet.

Enda en av de dagene der man er kjapp med å komme seg ut så fort det verste styrtregnet stilner av for en liten stund. Nanden prøver stadig å utnytte fordelene ved alt vannet. Veien vår som nå kan defineres som innsjø er dermed blitt den perfekte hinderbane med en god del utfordringer. Nanden skryter av meg, sier jeg er flink og at jeg gjør det stadig bedre. Jeg har jo ikke så lang erfariing med å labbe rundt sånne store vann. Etter mitt syn er det strengt tatt en omvei, for det går fint an å svømme over.

Etter snart to uker med grisevær fant nanden ut at det var på høy tid med en skikkelig overhaling av seletøyet mitt. Ho pleier jo sjekke det etter hver tur, tørker og smører ved behov. I dag har ho plukka det fra hverandre så godt som råd er. Nå ligger det demontert på trimmebordet og tørker etter en god omgang reingjøring og smøring. Lærsmurninga nanden bruker er ikke akkurat for sarte neser, me den lukter interessant etter min mening. Høltanga fikk ho til slutt også fiska fram, så nå har vi endelig litt flere innspenningsmuligheter her og der. Nanden er litt bekymra for brystreima, hvis jeg fortsetter å legge meg ut i det tempoet jeg har gjort i det siste. Det begynner å bli såpass merkbart at svenskeselen er i ferd med å bli i smaleste laget. Visst er jeg søt, men vil nå helst slippe å bli håndtert med sukkerklype. Det neste blir vel gjerne at jeg får fastmontert bøyle. Snakk om å være på jobb 24/7.

Ruskeværshilsen fra Apollo

Mer innevær

Ikke akkurat dagen for åpne dører og mye uteliv i dag heller. Vi har hatt ett par korte perioder med opphold så vi har fått sprelle fra oss litt på tunet, ellers er dt mye inneaktivitet også i dag. Nanden har introdusert meg for Nina Ottosons Dog Smart. Den er jo ikke spesielt utfordrende. Så fort jeg fant ut at tygging av klosser ikke var noe lurt trekk og at det fint går an å plukke dem vekk ved å løfte dem opp, var det absolutt ingen heksekunst å få tak i godbitene. For Ariell er denne i simpleste laget, men ho fikk prøve ho også. Det medførte at vi måtte bytte på med å vendt og fikk dermed trent litt på å holde oss i ro mens den andre er i aktivitet.

Nå i kveldinga har jeg og nanden gått tur. Ho mente jeg ville få nok å komsentrere meg om med alle dammene regnet har lagt igjen etter seg, så Ariell fikk bli igjen hjemme. Ho fikk ei økt emd lydighet på tunet etterpå, inkludert en variant av tapt appport som vel heller kan defineres som skjult apport. På den måten får ho brukt kroppen sin en god del, for nanden kan være ganske kreativ med skjulestedene, så det krever litt innsats å finne igjen apportgjenstandnene.

Ruskeværshilsen fra Apollo

Og regnet strømmet ned...

Vi har hatt en ny våt dag, og til tider har vannet virkelig bøtta ned. Det er rett og slett vannvittige tilstander. Nå skal det ikke så mye regn til før jeg nekter å gå ut, men Apollo er sjelden vanskelig å be. I dag står til og med han bare i dørgløtten og ser tvilende villrådig på nanden når ho prøver å lokke han med ut. Da er det virkelig ille altså.

I dag har nanden har vært ute en liten stund uten oss. På dager med slikt grisevær må ho være litt ekstra kreativ med å finne på noe vi kan holde på med innendørs, helst uten at vi girer hverandre opp og lager veldig mye styr. I dag fikk Apollo en treatball med en hundekjeks inni, mens nanden satte seg ned med meg og ett par av Nina Ottosons leikebrett. De begynner å bli i enkleste laget for meg nå, sjøl når de blir gjort så vanskelige som mulig. Kanskje jeg kan få ett nytt til tiårsdagen min om to måneder :) Nanden har sett på ett par muligheter som ho trur kan gi meg noen nye utfordringer. Ho synes også det er spennende når jeg prøver å løse nye oppgaver, og gleder seg som en unge når vi tar i bruk nye spill.


Inneværshilsen fra Ariell

Kålhue

... ja, vel og merk blomkålhue. Jeg stilte meg litt tvilende i starten, men har innsett at det er spiselig. Neida, jeg er ikke kresen og grønnsaker spiser jeg jo. Jeg er bare hakket mer forsiktig i matveien enn Ariell. Nanden kan ikke huske om Ariell har fått blomkål før, men mener at det ikke er tilfellet. Sjølsagt knaska gamlemor i seg grønnsaken med største fornøyelse, mens jeg i all min forsiktighet iblanda en smule skepsis greide smuldre denne underlige grønnsaken før jeg til slutt inntok den godt partert. Derav tilnavnene Smitt og Smule.

Ellers er det en regntung dag og vi prøver å komme oss ut når det ikke fosser ned som verst. Våte nok blir vi jo uansett, men ingen av oss synes det er særlig stas når det regner oppover. Kaldt er det også sier nanden. Ho har ikke fyra de to månedene jeg har bodd her, men i dag var det et visst behov for å tenne opp i ovnen.

Fuktig fredagshilsen fra Apollo

Dagens pelsvarsel - ekstrem spredning

Det meste av avpelsingsritualet foregår utomhus, av hensyn til oss alle og ikke minst for å unngå etterarbeidet med reingjøring av golv og inventar. Nanden ønsker seg stelleforkle, men sliter med å finne noe som ikke er så stort at ho må knyte det opp i nakken. Klesrullene er for lengst oppgitt da flittig anvendelse av slike fort kan medføre et forbruk som gjøre nokså synlig innhogg i pengebeholdningen. Hair Magnet har vært forsøkt med litt ymse hell, men hårsvampen gjør heldigvis sitt til at det er mulig å befri klærne for pels som er kommet på avveie. Svampen brukes tørr, og etter bruk renses den i reint vann og tørkes. Den tørker raskt og kan brukes om igjen og om igjen og .... Lurer du på hvor vidunderet er kjøpt?
Hos Stargate for eksempel.

I dag har nanden planleggingsdag. Det ser ut til å være en pinefull affære, men det går helst bra denne gangen også. Vi har nettopp tilbakelagt en god omgang avpelsing og superkosten har fått svinge seg for å befri golvene for siste halve døgns håravfall. Kosten er like super som navnet skulle tilsi, og den er en av nandens høyt verdsatte gjenstander, særlig når det er høysessong for pelsspredning.

Prosjektoppgava som nanden har irritert seg grenseløst over, er nå i havn, noe ho nok ikke i altfor stor grad er medskyldig i, men det er langt ifra bare hennes egne dumheter som ligger til grunn for kaoset den gangen her. Nå finnes ikke lenger andre unnskyldninger for å utsette gjenopptagelse av arbeidet med semesteroppgava. Enda ei bratt kneik å komme over for en sliten studinne.

I dag har Apollo imponert nanden stort med en seletur i særdeles friskt tempo til tross for at vi hadde herja fra oss mer enn godt var etter hennes mening. Jeg har fortsatt mye å gå på til tross for alderen og er ikke så lett å slite ut, mens denne unge herremannen har litt for mye å holde styr på og kan bli litt utslått når inntrykkene strømmer på. Ikke så lett for en fersking å sile ut det en ikke trenger bry seg om. Jeg for min del er etterhvert blitt godt i stand til å stenge ute det som ikke angår meg. Nå kremnter nanden og mener bestemt at dete er å pynte vel mye på sannheten, for strengt tatt gjør jeg vel det som måtte passe meg.

Under turen oppførte vi oss meget eksemplarisk begge to. Jeg godtok til og med at Apollo lånte "min" førerhundsele. Det er jo selvfølgelig helt feil, men av og til greier ikke nanden å motstå fristelsen, særlig fordi ho mener han jobber enda bedre i den selen. Svenskene er og forblir bedre enn oss i så mangt, og det gjelder helt klart også førerhundseler. Nå er Apollos fine, brune norskproduserte seletøy slett ikke dårlig det heller. Og så er han jo en staselig kar i sin egen lekre sele. Den kler han virkelig godt. Men nanden lar han altså traske rundt i en hvit og ikke akkurat vakkert utseende uniform.

Jaja. Da får jeg gjøre krav på noe mat, mens gulingen nå må vente til frokosten servert. Synd for han, men noen ekstra goder skal jeg da ha på mine eldre dager.


Fornøyd torsdagshilsen fra Ariell

Tornerosesøvn

Dagen har så langt ikke hatt veldig mye spennende å by på. Etter en god lufterunde og frokost vagga nanden til sengs og holdt seg der noen timer. De siste dagers intense studievirksomhet ser ikke ut til å ha helsebringende effekt denne gangen heller, snarere tvert imot. For sikkerhets skyld har kroppen hennes også erklært krig mot noen ubudne små gjester.

Som vanlig var det Ariell som måtte bryte stillheten, og til nandens forundering gikk det slett ikke gikk stille for seg. Den siste tida har det jo ellers ikke vært noen ville tilstander for å kalle vår tobeinte hjem fra drømmeland. Men i dag viste gamlemor at ho slett ikke har oppgitt sine "vekkelsesritualer" sjøl om det skal være en god stund sida sist jo gikk til det skritt å torturere beinhaugen ut av senga. Det var ikke akkurat noen skjønnhetsbehandling ho utførte, men heldigvis sitter kloremerkene for en gangs skyld i nakken og ikke i ansiktet. Nanden på sin side mener at Ariell nå har vært så lenge her på prærien at vonde vaner er i ferd med å vende tilbake. Det finnes en annen logisk forklaring som heter ekstremt godt sovehjerte, men det øret er ho lite vllig til å høre på. Det må faktisk litt krutt til for å vekke nanden fra tornerosesøvnen, og sjøl om jeg ikke er tilhenger av slike ufine metoder må jeg nok innrømme at jeg i mitt stille sinn heia på Ariell. Ho hadde uansett ikke behov for noen ekstra oppmuntring, for der var både strategien og målet gitt, og insatsen var upåklagelig.

Det ser i alle fall ut til at det ikke står altfor dårlig til med sammenføynigene i bikkjeskrotten, for makan til akrobatikk og logrefaktor da gitt. Hadde halen bære vært litt lengre kunne ho slengt den rundt hele kroppen. Resultatet av dagens opptrinn er at nanden nokså spøkefullt truer med å inndra de dyrebare og effektive dråpene med Cortaflex dersom bølla fortsetter den brutale sengehærpingsvirksomheten.

Uavhengig av hva vår tobeinte måtte mene, blir konklusjonen nok en gang at det er godt ho har Ariell som sin firbeinte vekkeklokke, for jeg ville gladelig latt Tornerose sove rundt, så jeg fungerer dessverre dårlig til formålet vekking. Nanden blir jo døsig bare av å høre på snorkinga mi, så ho trenger definitivt noen som kan gi litt motvekt i en ellers søvndyssende tilværelse. Om ikke annet har jeg da lært at jeg må stå opp om morningen om det skal bli noe mat og luftetur på meg, så nanden slipper i det minste å slepe meg ut.

Ettermiddagshilsen fra Apollo som er klar for påseling og langtrask

Fire årstider på en dag

Bilde: Apollo og Ariell i utendørs aktivitet. En får ikke mer moro enn en lager sjøl, og med god tomleplass ligger alle muligheter åpne.

Etter en noe kjølig natt som nesten la rim på jordene fikk vi en vårlig morning med duskregn og etterhvert litt sol. Utpå dagen tok deg opp til å bli nokså solrikt og sommerlig før det blåste opp og skya til. Med andre ord en høstlig avslutning på dagen med regn og ruskevær, så nå venter vi egentlig bare på at vinden skal rive bladene av trærne og virvle dem rundt i sine høstlige kast.

Ellers har nanden tilbrakt altfor mye av dagen stående foran datatreskeverket sitt. Med en nokså misfornøyd mine har ho nå fått avlevert noen sider til ei prosjektoppgave. De er sannsynligvis ikke mye velskrevne da både datakrøll, skrivesperre og diverse kaos i arbeidet har bidratt til at vår tobeintes frustrasjon nå er til å ta og føle på. Bivirkningene er en segneferdig nand med hovne bein og diverse andre tilhørende plager. Oppdagelsen av at noen ekle basilusker er i ferd med å innta kroppen hennes bidrar heller ikke til å heve stemningern, så vi måtte prøve å lette litt på humøret hennes med noen ekstra underholdningsinnslag. Så det er en ganske trøtt og oppgitt, men likevel smilende nand som nå skal finne veien til senga. Det skal vi firbeinte gjøre også, for vi fikk da sprella godt fra oss før vinden og regnet gjorde utelivet mindre atraktivt.

Søvnig nattahilsen fra Ariell som skal prøve å holde seg i senga mesteparten av natta

Fra nylonbein til gjerdeststolp

Bilde 1: Apollo har lagt beslag på en gjerdestolpe i plast. Ved siden av ligger nylonbeinet som nå er mindre interessant.


Bilde 2: Moroa tok like brått slutt. Apollo ser mer anklagende enn beklagende ut her.


Bilde 3: En i drømmeland, den andre dagdrømmer nok om en hvileplass i høyden. Et gult labradorslakt ligger utstrakt på trimmebordet. Et noe mer våkent svart labbedyr har lagt seg tett inntil bordbeina og er av den klare oppfatning at livet er fryktelig urettferdig.

Nanden er en smule oppgitt over meg i dag. På en av mine prærieinspeksjoner hadde jeg rydda med meg en rest av en slik plaststolpe som brukes til å sette opp strømgjerder med. Imidlertid var det ikke spesielt populært hos vår tobeinte, og da jeg i tillegg ville smake på den sa nanden stopp. Ho har gjort det nokså klart at jeg ikke er velkommen i ryddekomiteen, og mener jeg får nøye meg med nylonbeinet mitt.

Så er det gamla sjøl da. Ho torpederer meg mens jeg ligger der fredelig og intetanende. Ikke store muligheter til å ligge på latsida i sommervarmen her hos oss nei. Slike gamle, lunefulle damer er ikke til å spøke med, så det er visst best å være litt på vakt. Også dagen i dag vært en hårfin begivenhet, men det er da fortsatt pels igjen på oss til nandens forundring og fortvilelse. Vi burde nemlig vært nakenhunder nå begge to. Det er jo ikke noe mål i seg sjøl, men når en ser hva som ligger igjen etter oss kan en jo lure på om det ikke skal ta slutt, ikke minst hvor alt håret kommer fra.

Nanden er ikke så beint lite imponert over hvor avslappa jeg forholder meg til stell av labber og klør. Jeg la meg rett og på bordet og tok livet aldeles med ro. Riktignok kiler det litt når håret under labbene skal stusses, men jeg lager ikke noe styr av det. Jeg tok meg til og med tid til å sove litt under pedikyren i går. Ellers har vi hatt godværsdag nummer to og de siste restene av dammene våre har tørka opp. Filmsnutten under sier vel det meste om hvorfor jeg savner alt det våte.

Avslappa hilsen fra Apollo

En solrik søndag

Bilde 1: Apollo har tatt plass i skyggen.


Bilde 2: To stykk labrador som virkelig slafer'n.


Bilde 3: Apollo; vokteren av vannskåla


Bilde 4: Apollo ligger klar på bordet for fortsettelse på pedikyren. Ikke noe stress her.

Det har vært en ganske fin søndag med mye sol og litt vind. Vi har tilbrakt størstedelen av dagen ute med tunsprell, pedikyr og pelsstell. Nanden har nå like mye pels som oss to til sammen, men alt i alt er vi fornøyde alle tre.

Tepper og madrasser har også fått lufta seg i finværet, og alle glugger og glas står vid åpne, så her er det virkelig hotell gjennomtrekk.

Heldigvis er det ikke så altfor varmt, men det er likevel godt å sløve i skyggen. Litt ekstra tidsfordriv fikk vi også på formiddagen. Ellers greier vi firbeinte alltids finne på noe sjøl når nanden ikke nanden har en av oss på bordet til neglavkorting og ribbing. De stundene kan nemlig bli lange for den som ikke får nyte stellet

Ellers er det deilig å være prærieulv på en slik dag!


Sommerhilsen fra Ariell og Apollo

Vann og mat

Nå bør vi ha nok av både vann og mat for en stund. Vann har vi jo fått i store doser de siste dagene, og sjøl om det verste regnværet har gitt seg og vannet nå er i ferd med å trekke seg litt tilbake er det fortsatt ganske bløtt der ute. I går kveld fikk vi noen timers opphold før regnet tiltok igjen uti de seine nattetimer. Regnpausa brukte jeg og nanden til å vasse en tur. Det vil si. Jeg prøvde jo helst å unngå at ho måtte vasse så mye da. Vi har jo ikke hatt så mye regn og dermed ikke de store dammene å skryte av i vår, så nanden har ikke mye erfaring med hvordan jeg takler slike vannhinder. Jeg er jo dessuten trent gjennom en vinter, så ho regner ikke med at jeg har hatt noe særlig befatning med søledammer i løpet av treningsperioden heller. Jeg synes jo egentlig det er ganske festlig å plaske rundt i sølevannet, men forsto raskt at det forventes at jeg skal styre unna med god klaring. Når jeg er fri benytter jeg imidlertid gjerne anledningen til å frese gjennom dammene, så nanden mente tundammen vår kom til å bli tørrlagt nokså fort hvis jeg skulle fortsette å sprute sølevann på den måten.. Så var det maten da. I går kom nemlig ny matforsyning til oss firbeinte. Nå har vi både en stor sekk med tørrfôr og en fryser full av mat. Det bør vel bety at vi er berga for sommeren. Nanden vurderer å sette meg på Norwegian Polar også, for å slippe styret med så mange typer fôr, men har nå kjøpt inn en ny ladning med Vom og hundemat til meg. Akkurat nå om sommeren har det en praktisk side, fordi pølsene mine kan kjøpes inn i mindre kvanta og vi dermed kan fylle på når det trengs. Vi har jo ikke et helt fryseri til rådighet og hvis begge skal spise NP ville måtte få tilsendt mer mat i løpet av sommeren. Tilgangen til forhandlere av Norwegian polar er litt så som så og nanden er litt skeptisk til postsendinger med frossenmat i sommervarmen sjøl om den er godt embalert, så vi får heller se om det blir noe fôrbytte på meg utpå høstslengen. I formiddag var jeg med ut for å sikre nandens matforråd for en ukes tid. Vel, det drøyde jo sjølsagt langt utpå ettermiddagen før vi kom oss tilbake til prærien, men maten er i alle fall i hus, og jammen ser det ut til at det kan bli en gulrotbit på oss firbeinte også. Såpass fortjener jeg vel etter en dags iherdig insats med nandelosing. Småsulten hilsen fra Apollo som nå er blitt noenlunde tørr

Frokostforviklinger og skrullete nand...?

En skulle vel kunne forvente at frokost ikke er noe stort og komplisert tema, men sjøl den enkleste ting kan altså nanden greie å rote til, og det nokså grundig.

Som bakgrunnsinformasjon bør nevnes at vi firbeinte ikke får maten servert samtidig. Måltidene blir nemlig langt fredeligere om vi spiser en av gangen. Det vil si at seniorfrokosten serveres til slutt fordi det er litt mer træl med tilberedning av den, og nanden gjør det mens Apollo spiser. Å sette i gang med to ulike retter samtidig kan nemlig være en prøvelse for vår tobeinte. Ho har da prestert å blande mine kosttilskudd i gulingens porsjon. Nå har han verken vondt av fiskeolje, Cortaflex eller Clorella, så slik sett er det uproblematisk. Poenget er vel heller at nanden helst vil unngå å bruke penger på dyre kosttilskudd når det ikke er helt nødvendig.

Men tilbake til dagen i dag, for i morges tøyde nanden galskapen sin enda noen hakk lenger. Når Apollo er ferdig med maten sin pleier han få beskjed om å forlate kjøkkenet så jeg kan få spise i fred. Jeg satt som vanlig pent ved døra på god avstand fra en spisende Apollo og venta på at han skulle gjøre seg ferdig og pigge av, så jeg kunne få min sårt etterlengta frokost servert.

Men hva skjer. Joda, nanden går i skapet for å hente en ny boks vitamintilskudd, setter den fra seg på bordet, setter matskåla mi på golvet foran Apollo og sier værsågod. Han har sjølsagt ikke noe imot å adlyde den komandoen og begynner å spise... av MIN mat! Jeg blir sittende, forstår ikke helt hva som skjer. Jeg aker meg fort bakover og setter meg godt inntil døra så det virkelig høres. Da våkner nanden og forstår endelig hva ho har gjort feil. Halvparten av maten er nå inntatt og Apollo får gjøre seg ferdig før nanden hysterisk leende og nokså fortvila over rotehue sitt, mekker en ny porsjon til meg, inkludert alt tilbehør. Den maten ho presterte å servere vår unge venn var nemlig en litt halvgjort seniorvariant da den mangla ett par ingredienser som alltid inngår i min frokost.

Apollo har jo allerede spist sin dagsrasjon og jeg fikk til slutt maten min jeg også, heldigvis. Men hva som går av nanden om dagen er det ingen som helt forstår. Riktignok virker ho litt sliten og tufs om dagen, men å rote så vilt da gitt! Finnes det noe botemiddel for slikt? Bør vi sende henne på langferie på en øde øy så ho kan få fred til å renske opp i hjernegjørma? Vi kan da ikke ha det sånn! Eller er det bare alt regnvannet som har gått til hue på vår arme tobeinte? Hjelper det å henge henne til tørk da?

Kanskje vi skal prøve å gi nanden litt mat. Ho har ikke inntatt frokosten sin enda, og nå er det nærmere lunsjtid. Kan gå ut å hente noen store, fine løvetannblader jeg. Jeg kunne visst trenge å ha noen på lur sjøl også, for her kan det bli snaut med matservering hvis ho skal fortsette på denne måten. Da ender ho nok opp med en gul julegris og en svart sytråd.

Oppgitt hilsen fra Ariell




Ariell steller seg til frokost mens Apollo tar morningen med knusende ro, i hvertfall inntil gamlemor bestemmer seg for å opptre som forstyrrende moment.

Velkommen tilbake kjære tundam

Endelig har jeg fått tilbake tundammen min. Siste døgns vannmasser fra oven har bidratt til en solid andedam midt på tunet, men dessverre mangler den ender, så jeg stepper frivillig inn som vikar i deres fravær.

I slike nedbørsrike tider der elva blir veldig stri hender det at gakkgakkene trekker på land for å finne roligere farvann, så ekte ender på tunet har vi faktisk hatt fra tid til annen. Jeg er aldeles ingen dårlig erstatning til tross for at jeg ikke kan ett kvekk. Jeg er jo en vaskeekte badeand sjøl om jeg logrer og sier voff, men litt andelig selskap hadde absolutt ikke vært å forakte. Har delt dam med slike vesner før jeg. Heldigvis ikke alle som tar seg nær av min badeglede, men nå kremter nanden truende og mener tydeligvis jeg ikke skal rippe opp i slike gamle historier. Vel, verken endene eller jeg tok noen skade av møtet, og hendelser med gode ender kan da ikke være noe å bruse sånn med fjæra for.

Våt og fornøyd hilsen fra badeanda Ariell som har fått sin egen dam

Sommersalat

Innimellom bøtter det ned med vann i mengder, men vi har da fått smake litt på utelivet før det plutselig begynte å regne. Heldigvis er vi godt forsynt med løvetann i år også, noe vi begge setter pris på. Vår felles lidenskap for grøntfôr er et godt utgangspunkt for å kunne nyte beitesessongen i godt selskap. Alltid fint med gode beitekompiser.

Det ser unektelig litt underlig ut med to hunder med bjelle rundt halsen som går side om side og gresser. Snakker om ulv i fåreklær :) Jeg har jo dessuten sånn fantastisk fin ull søm bør kunne nyttegjøres. Tygge drøv kan jeg også, så egentlig er det nok førersau nanden har hatt. "Bææoff!"

Junigrønn hilsen fra Ariell og Apollo

Logradorhumor

Bilde: Apollo og Ariell ligger i gresset. "Den gule og den gale tar seg en velfortjent pause mellom dagens sprell."

Apollo har bevist at en kan ha mye moro med en rull bæsjeposer. Nanden kom nemlig i skade for å legge fra seg resten av rullen på en stol da ho skulle plukke opp kladdene etter han og dermed fikk posene gjennomgå.
Snakk om å rullen ut da :)

Det måtte en aldri så liten redningsaksjon til for å unngå at alle posene blei fillete og ubrukelige, men det blei da orden på metervarene før det var for seint. Nå ville det seg slik at det også lå en mobiltelefon i skinnfuteral i den samme stolen som Apollo knabba poserullen fra, og uheldigvis ringte det mens nanden kveila opp igjen posene. En uskikkelig guttetass i rampehumør greide dermed ikke dy seg og stakk av med den hylende telefonen før nanden nådde fram for å ta den. Ho rakk ikke samle tankene før telefonen var på rasetur rundt huset, men den blei pent avlevert av en rakker med høy haleføring da han kom tilbake fra seiersrunden. Det var da det gikk opp for nanden at han nok ikke var fullt så sliten etter gåturen vår som ho hadde innbilt seg.

Humrende hilsen fra Ariell

Tur for tre

Mens nanden trasker i vei med Apollo på tur, har jeg vanligvis blitt igjen hjemme. Vel, jeg klager ikke, for det settes av rikelig med tid til bare meg og nanden også, så jeg lider ingen stor nød. I går brukte vi litt ekstra tid på trening i lineføring ved høyre fot. Nanden var nøye på at hestene problemfritt skulle kunne leies både både på hennes høyre og venstre side, men jeg har jo alltid hatt min plass på venstresida. Til tross for min alder og mangeårige vaner tok det det meg ikke lange stunda å finne ut at det er helt greit å gå både på høyre side og rett bak nanden på kommando. "Gå bak" er forsåvidt ikke ukjent for meg, da det lenge har vært en standard trappekommando som nå også vil komme til nytte der vi ikke kan gå tre i bredden. Sjøl om kroppen eldes er jeg i hvert fall ikke blitt mer tunglært med åra,

Det er vel liten tvil om hva som skal være hensikten med denne treninga, men nanden har ikke vært spesielt opptatt av at jeg og Apollo må kunne gå sammen på tur, men når det fungerer så godt er det en verdsatt bonus. At jeg har kapasitet til å takle det har det vært liten tvil om, men det var jo ikke mulig å forutse hvorvidt hennes nye ledsager ville fungere godt med meg som selskap på tur. I tillegg har nanden vært usikker på hvordan jeg ville takle å oppleve at en annen hund utfører mitt arbeid, noe som definitivt er et kapittel for seg.

Når jeg må være igjen hjemme får Apollo på arbeidstøyet etter å ha forlatt huset. Jeg blir nemlig veldig gira når nanden finner fram førerhundsele, til og med det nye brune seletøyet som jo ikke likner veldig på min gamle uniform. Også når en sele plukkes fra hverandre for litt stell, følger jeg intenst med. Nanden er klar over at jeg hadde et veldig sterkt forhold til min funksjon som hennes veiviser, og at dette var å regne som min oppgave i flokken. Inntil nylig har ho derfor vært veldig forsiktig med å la meg erfare at Apollo utfører "mitt arbeid". Nå fikk jeg jo med tida noen ekstra oppgaver ut over selearbeidet, og de har jeg heldigvis fått beholde sjøl om jeg ikke lenger får være førerhund. Vi har kommet fram til en arbeidsfordeling som fungerer godt. Apollo tar seg av ledsaging og jeg tar meg av de hjemlige sysler.
Jeg er jo vant til å blir brukt og å bli stilt krav til, og er fortsatt et arbeidsomt vesen som trenger litt å gjøre om jeg ikke skal bli aldeles tussete. Nanden sier at begreper som livslang læring og tilrettelagt arbeid er kommet for å bli, så da finnes det heldigvis håp for slike fosiler som meg også. Hvem har sagt at man må ligge på latsida når man blir pensjonist.

Men tilbake til saken. I går ettermiddag foretok vi vår første fellestur som både gikk på landevei og skogssti. Jeg var overlykkelig da nanden tok med sele så jeg fikk den på og førte nanden pent over tunet før Apollo overtok arbeidstøyet. Så var det bare å traske i vei. Apollo i sele og jeg i kort line med en storfornøyd nand imellom. Gulingen vår er vant til å ha med ekstra firfot på slep så han bryr seg null om at jeg er med. Han storkoste seg tydeligvis og jobba virkelig konsentrert og i godt driv hele veien. Jeg var bare glad for å få være med og hadde ikke noe stort behov for å lage bøll. Det har jeg jo god anledning til ellers, så labbeturene skal bare nytes. For en sjelden gangs skyld møtte vi også ett par ukjente hunder på tur. Der var det litt så som så med kontrollen, men vi passerte pent og rolig.

Med utgangspunkt i gårsdagens herlige utflukt står en ny traskeøkt for tre på dagens plan. Nanden er litt bekymra for ryggen sin, men med vår særdeles eksemplariske oppførsel mener ho at det bør gå greit. Vi skal finne enda litt mer grusvei og skogssti for å gjøre skrøpelige skrotter til lags. Det er kjempestas at vi kan mosjonere sammen alle tre, og når det i tillegg fungerer så godt er det dessuten ganske praktisk.

Turklar søndagshilsen fra Ariell

Nå til dachs

Det har vært en litt rolig dag da nanden fant ut at ho skulle ta imot dachsebesøk med tobeint følge. Riktignok har vi figurert som forstyrrelsesmomenter ved behov. Dachsen fikk nemlig en siste treningsøkt før sin første utstilling. Nanden har bistått med pedikyren, samt fjerning av floker og overflødige løshår. Utrolig nok var dachsefrøkna fortsatt vennlig innstilt til henne etter den store tålmodighetsprøven, og at nandefanget var det perfekte sted for middagsluren hersker det liten tvil om.

Ellers har vi en dag med strålende sol, men med finværet kommer også vinden. Hadde det ikke vært for den ville vi hatt nokså sommerlig temperatur.

Som plaster på såret for all venting skal jeg få en skikkelig kveldstur. Dessuten trenger også jeg litt pedikyr igjen, for klørne mine vokser som ugress. Nanden skal få lov å la middagen synke en liten halvtime først, men jeg skal da sørge for å minne henne på at ho fortsatt har noe utgjort.


Fredelig fredagshilsen fra Apollo