Fredagsærend

Dette har vært en av sommerens varmeste dager, men litt skiftende vær har vi da også hatt i dag.

Etter at jeg hadde vært med nanden og nandemodern på fredagshandel fikk jeg også være med på kirkegården og besøke grava til min tobeintes bestefar. På posten henta vi en pakke med litt spennende lukter. Den inneholder visst blant annet mer av den frysetørka maten som Ariell får som en del av sin daglige fôrrasjon. Jeg får også av og til, særlig når vi er på reisefot i mange dager av gangen og det reint praktisk blir vanskelig å oppbevare frossen, rå kjøttmat i så lang tid. Dessuten veier jo ikke tørrmaten stort i forhold til pølsene som består av 70% vann. Vektmessig utgjør noen dagsrasjoner til og med mye mindre enn vanlig tørrfôr, noe nanderyggen slett ikke er lei seg for.

Vi plukka opp ei lita dachsefrøken som blei med på siste bit av kjøreturen. Ho har nå tilbrakt noen timer her på prærien.

Fredagshilsen fra Apollo

Labbisene som skulle passe huset

Bilde 1: Apollo og Ariell foran inngangsdøra."Herr Bjeffesen og Fru Hoppert ønsker velkommen til gards."

Bilde 2. Ariell og Apollo har lagt seg ned for å nyte dagens første solstråler.


I dag har jeg og Ariell hatt huset for oss sjøl fordi nanden skulle på sjukehuset. Det har vært veldig varmt og lite hundevennlig å tilbringe særlig mye tid i bil. Dessuten hadde ho skaffa seg tobeint ledsager. Det var ikke så aller værst å være hjemme heller for vi hadde flere på besøk ut over dagen, så vi fikk både stell, luft og kos i massevis.

Nanden hadde ikke gjort så mye enn det høyst nødvendige på dagens lange utflukt. I tillegg til et ikke altfor oppløftende besøk hos nevrolog, hadde ho vært innom dyrebutikken å henta mer fryserfyll til meg. Ho hadde tydeligvis også besøkt dyreklinikken, for ho hadde med en diger boks med mer leddvennlig kosttilskudd til gamlemor også.

De fleste har for lengst fått unna sommerens første slått og flere er snart klare for sin andre, men her hos oss står graset fortsatt høyt og råtner på rot. Nanden er rimelig irritert på folk som leiker bonde og bare skal karre til seg mer tilleggsgjord av rein og skjær gårdighet. En kan nokså tydelig se hvem som driver seriøst ut fra når de høster graset sitt og hvordan de ellers steller jorda. Det kreves en god porsjon omtanke for grasvekstene også om fôret skal bli bra og sikre optimal produksjon og dyrehelse. Tustene som står her hos oss nå er knapt egna til dyrefôr og burde vært slått for flere uker sida. Riktignok har vi hatt en regnfull sommer, men de bøndene som ikke går med hue under armen har jo greid å få unna slåtten ved å utnytte de få mulighetene værgudene tross alt har gitt dem.

Nei, nå er det på tide å ta med en sliten, og oppgitt nand på en liten kveldstur så ho får lufta den overkokte hjernecella si før vi går til ro for natta.

Sommerkveldshilsen fra Apollo

Noen kommer, noen går, noen trår forsiktig

Bilde: Hundepote. "Mange har satt djupe fotspor i nandens hjerte, og alle er de like umistelige."

Nandens bestefar blei gravlagt i går, en begivenhet som gjorde at vi fikk huset for oss sjøl noen timer. Dagen var ellers en av de mindre våte.

I dag regner det litt mer igjen og nanden er ganske stille, men har vært nødt til å gjenoppta noen flere nødvendige sysler, blant annet er det tid for planlegging av fôrinnkjøp.

Vi har labba noen småturer på skogssti og har fått sprelle fra oss på tunet mellom regnskurene. Nå i kveldinga har vi passa huset noen timer mens vår tobeinte har vært på bursdagsvisitt til sin eldste søster. Jeg har dessuten fått stelt klørne mine som vokser uhyggelig fort. Nanden er også litt bekymra for labbene mine som blir så lett såre, noe som gjør at jeg har et noe variabelt arbeidstempo. Ho sier jeg har mye skrøpeligere tredeputer enn gamlemor som alltid har vært et labbende problem fordi ho har en nokså tørr hudtype. Likevel er det sjelden ho har vært sårbeint utenom de strenge vintrene så lenge helsa har vært bra og fôret ikke har vært altfor magert.

Smøring er en udiskutabel nødvendighet og jeg har mottatt trusler om bruk av potesokker, men så langt har vi prøvd å legge flest mulig av dagens turer på skogssti for å dempe slitasjen på potene. Dessuten trives vi alle tre best i skogen. Skulle det nå fortsette på denne måten blir jeg nok nødt til å avfinne meg med å få labbene tildekket når skal gå en del på grusveier og det som verre er.

Skogsgrønn og sårbeint hilsen fra Apollo

Når englene gråter

Enda en av disse grå og våte dagene. Nanden sier englene virkelig har tatt til tårene etter de dramatiske hendelsene på fredag, og det er igjen stor fare for flom.


Det er skikkelig inneværsdag og sjøl jeg som normalt ikke har noe imot litt regn og ruskevær er skeptisk til å sette mine labber på utsida av dørstokken. Derfor er vi alle tre nokså enige om å satse på litt ekstra innekos i dag. Nanden prøver stadig å riste av seg noen av de vonde tankene, men det er visst ikke så lett. Det er så mye mer enn været som har gjort denne sommeren tung og trist.


Regntung hilsen fra Apollo

Dagen etter dagen

Nanden var inneforstått med at hennes 33.års dag ville bli en stille begivenhet. Nå er ho ikke spesielt opptatt av å feire at åra går, så de pleier ikke være særlig mye liv og røre rundt hennes bursdager. En rolig sammenkomst med nærmeste familie er mer enn nok, og til tross for at ho egentlig ikke hadde noe særlig ønske om noe slikt i år på grunn av sin bestefars bortgang, fikk nandemodern trumfa igjennom en liten markering. Bursdagsbarnets ønske om å ikke flagge blei imidlertid respektert.

Vi fikk også være med på kalaset, men for vår del blei kakene og kaffen erstatta med en skål friskt vann og fylte margbein som vi fikk kose oss med i ro og fred.

Ut over det kan man vel ikke akkurat si at fredag 22. juli 2011 gikk særlig fredelig for seg her til lands. Som om ikke dagen var sorgtung nok for nanden og resten av familien blei kakene enda mer tungfordøyelige etter hvert som man forsto omfanget av de ufattelig tragiske hendelsene i Oslo og på Utøya. En virkelig langfredag i all sin gru.

Resultatet er en nand i fullstendig hjernetåke som innbitt strever med å holde styr på alle dagens gjøremål. De er dermed blitt begrensa til å omfatte det mest nødvendig, som fôring og lufting av oss firbeinte. Så har nanden satt av faste tider for å få med seg nyheter, for det er helt uaktuelt å la direktesendingene surre og gå hele dagen.

Stille lørdagshilsen fra Ariell

Månedens favoritt - gummikarder fra Grooma

Bilde 1: Apollo med den store, røde gummibørsten i munnen.

Bilde 2:
Til venstre; Lil' Grooma - lilla, rund gummikarde med grove dupper
I midten; Sof Touch - grønn, rund gummibørste med små, mjuke dupper i blomsterformasjon
Til høyre; Broad Stroke - rød, stor, avlang gumbørste med små, tette dupper


Neida. Det er ingen hemmelighet at nanden har en forkjærlighet for gummikarder enten det er hund eller hest som skal nyte godt av stellet. Gummikarder finnes i et utall varianter, noen gode og mange mindre gode. I vår tobeintes samling finnes litt av hvert, og mange av de typiske hundebørstene imponerer virkelig på minussida.

Når det kommer til stelleredskaper er nanden spesielt opptatt av ergonomisk utforming da ho er tidligere håndleddsoperert med varige mèn og dessuten har sånne søte, små barnehender. I tillegg skal stelleredskapene være effektive og funksjonelle. Sist, men ikke minst skal de også være så behagelige som mulig for oss firbeinte.

Gummibørster av god kvalitet gjør god nytte for seg samtidig som de er snille mot hud og pels. Gode børster som ligger godt i hånda og ikke er for harde er også en sann nytelse forbåde hund og røkter.

Det er lite som slår en god stunds gnubbing med en av grombørstene fra Grooma. Groomas gummikarder er lette og ergonomiske. De er lagd for å passe inn i en liten til normal håndflate og de runde typene har en grop i kanten som passer for en finger slik at børsten ligger stødigere i hånda.

Grooma er et gammelt, velprøvd kvalitetsmerke og nanden kan særlig huske den søte, grønne børsten som en av sine absolutte favoritter fra sine første år i stallen. Sof Touch er en liten, rund børste med mjuke gummidupper i formasjon som en slags blomst. Med sin unike utforming og fleksible gummibust er den en god massasjebørste som er lett å gjøre rein. Det er flere enn nanden som synes godt om denne, for den er også vår klare favoritt.

Broadstroke er en stor, avlang børste med samme type gummisbust som Sof Touch. Den er god til fjerning av løse hår både fra hundepels, klær, tepper og møbler. Noen er også av den oppfatning at den kan gjøre nytte som tannbørste, men da snakker vi om sånne gylne labbevesener som er svære i kjeften.

Lil' Grooma er rund og på størrelse med Sof Touch. Den er riktig nok litt fastere i fisken og har store, grove gummidupper, men er en snill og god børste som rufser godt i underulla.

Gladhesten solgte disse børstene, men såvidt nanden veit eksisterer ulykkeligvis ikke lenger noen norsk nettbutikk som har denne vidunderlige trioen for salg. Heldigvis for oss er dette børster som holder i mange tiår. De er en sann nytelse for gamle damer med ømfintlig hud og rufsepels, såvel som for unge herrer som trenger å bli kvitt litt overflødig hår. Her er det bare å flate ut og la den tobeinte skride til verket. Pelsstell skal ikke være et nødvendig onde, men et nyteverdig gode, og med disse herlige gummikardene blir den daglige stelleøkta virkelig en drømmestund.

Præriestillhet

Vi har vendt hjem til prærien etter å ha vært "fraværende" noen dager. De siste fire døgn har vi hatt tilhold i nandeforeldrenes kråkeslott på grunn av de sørgelige omstendighetene. Apollo fant ut at buret mitt var et fint sted å være, og jeg låner det bort med den største glede. Jeg fikk biaen hans i stedet, og var særdeles fornøyd med det.

Nå har vi vært hjemme noen timer og har fått sprelle fra oss på tunet, beita litt og gått en fin, stille skogstur med vår tobeinte. Nandeskrotten er ikke helt medgjørlig om dagen og det stadige påfyllet av smertestillende medisiner gjør kroppen hennes tung og trøtt. Likevel sier ho det er godt å komme ut og tasse litt i skogen, få rørt på lemmene og lufta tankene.

I dag kom de første to punktheftene av boka nanden bestilte for akkurat en uke tilbake. Bokvalget sier vel sitt om hva ho tenkte allerede på det tidspunktet, for det er definitivt ingen krimbok ho har gitt seg i kast med denne gangen. Med Per Fugelli sin siste tittel "Døden, skal vi danse?" i fanget og meg i armkroken har ho prøvd å gripe tak i en litt alternativ tilnærming til dødens alvor.

Apollo som gjerne kommer hoppende og sprettende når noen er lei seg, har skjønt at han nå må vise andre takter for å nå fram til en nedstemt nand. Det nytter ikke bykse i vei og slenge ut en lang tunge, så nå tasser han pent bort til henne og setter seg tett inntil med den stor skallen sin i fanget hennes. Jeg legger helst hele kroppen min oppå henne, gjerne med hue godt inni nandens armkrok eller i halsgropa.

Onsdagshilsen fra Ariell som passer godt på nanden sin

En rar helg og en trist mandag

Lørdag ettermiddag fikk nanden vite at hennes bestefar lå på det siste og at legene ikke kunne gjøre noe mer for han. I går besøkte ho han på sjukehuset sammen med modern og sine tre søsken. Det blei en ganske rolig søndag for oss firbeinte, noe som ikke gjorde så mye, for det var en av sommerens verste regnværsdager. Vi gikk dessuten en god tur på lørdagskvelden så det var godt med en litt mindre aktiv dag, særlig for Apollo som er litt sårbeint.

Egentlig skulle de reise den lange veien ned til sjukehuset i dag også, men litt over halv fire i morges kom den triste beskjeden om at bestefaren hadde sovna inn. Nanden var helt knust da de dro fra han etter gårsdagens visitt og fortviler over at han ikke fikk ha noen av sine nærmeste hos seg de siste timene han levde.

Det tyngste for henne er nok nettopp at det hele skjedde på så kort tid og at de geografiske avstandene vanskeliggjorde mulighetene for å besøke bestefaren sin den tida han var innlagt på sjukehus. Ho forsto tidlig at han nok ikke ville greie seg gjennom sommeren, men ingen var forberedt på at hjertet var blitt så svakt at det ville svikte så fort. Man blir aldri klar for å miste noen, men likevel er det ekstra smertefult å miste en av sine nærmeste på denne måten.

I dag har jeg vært med en liten tur på mormorbesøk. Det var mange tobeinte der, men han jeg alltid blir så lykkelig over å få besøke var ikke å se. Den eldre herremannen med det lune smilet, den varme stemmen, den gode latteren, de snille øynene og de omsorgsfulle hendene kom aldri. Det syntes jeg var rart for han har alltid vært der før. Jeg fant meg noen bein å varme, men logrefaktoren var ikke særlig høy.

De tobeinte er så stille og triste. Nanden har hatt med Apollo på rusletur, mens jeg har fått bile med nandefadern. Det liker jeg kjempegodt og er alltid glad for å få være med på kjøretur.

Stille hilsen fra Ariell

Vanskelige tider

Bilde: Apollo lukter på prestekragene. Det er ikke første gang han viser interesse for blomster for gullgutten har ved et tilfelle forsøkt å snappe til seg en rose. Kanskje den var tiltenkt nanden :)

En sak nanden grubles mye på nå om dagen, er hvorvidt det bringer ulykke å få ny firbeint ledsager. Det året jeg kom inn i nandens liv døde hennes farfar av kreft i bukspyttkjertelen etter å ha vært dårlig et par måneder. Nå, kort tid etter at Apollo har tatt over som hennes nye ledsager er ho i ferd med å miste sin andre bestefar. Hennes morfar har vært innlagt på sjukehus en måneds tid. Fra å være tilsynelatende frisk og sunn har han på denne korte tida fått påvist tarmkreft, er blitt hjerteoperert, stomioperert og har måttet fjerne flere store cyster i bukhulen. Legene har vært optimistiske, men tilstanden hans varierer veldig og nanden er redd han ikke overlever denne sommeren. Den ene dagen er han våken og ved godt mot, den neste kjemper han for livet på intensivavdelingen.

Visst er han ikke noen ungdom lenger, men hønngammal er han da heller ikke. Helsetilstanden forverres gjerne brått og uventa når man begynner å dra på åra, men det verste er nok at alt er så uforutsigbart. I dag er han blitt veldig dårlig igjen og stort mer veit ikke nanden akkurat nå.

Nandens bestefar er et av de mennesker jeg virkelig setter pris på. Jeg har vært på ferie hos hennes mormor og bestefar når mutter og fatter skal tilbringe noen dager i flåttland og det er greiest at jeg ikke er med. Bestefaren til nanden min har slike faste gode never og er en snill, men samtidig bestemt mann som sjelden hever stemme uten en veldig god grunn. Han bærer sterkt preg av sin oppvekst med dyr og har et særdeles godt håndlag med oss firbeinte. Han er rett og slett umistelig for oss alle. Jeg var på besøk hos han rett før han ble dårlig, og det siste han sa før jeg reiste var at jeg kanskje ville komme tilbake på ferie noen dager i sommer.

Midt oppi alt det håpløse prøver nanden fortsatt å plukke blomster til sin fargerike bukett av dagens små og litt større gleder, men at en av de mest fargerike blomstene i livets hage er i ferd med å visne for godt er en tung bør å bære.

Så er jo jeg her for henne, noe jeg veit ho er veldig glad for når livets brutale realiteter kommer veltende over henne. Så har ho jo Apollo også. Sin egen lille Blomster-Finn som av og til får sjøl den sørgmodigste nand til å trekke litt på smilebåndet. Apollo prøver så godt han kan å bidra til sankingen av dagens blomsterbukett.

Omsorgsfull hilsen fra Ariell

Lørdagsgodt

Bilde: Apollo omgitt av diverse pakker og bokser med tygg og godbiter.

Jeg kan jo alltids fange meg en mygg å smatte på, men de er så små at det knapt smaker noe av dem. Dessuten er det mye bry for så lite. Ikke blir man mett av det heller, så jeg håper jeg snart får middagen servert.

I dag kom postbilen tutende. Jeg var ute og ville gjerne være med for å se hva som skulle skje, men nanden var ikke helt enig og sendte meg derfor inn. Litt seinere kom ho labbende med to esker ho nesten var helt borte bak. Innholdet i den minste esken var ikke spesielt spennende, men store var til gjengjeld svært interessant. For en himmelsk duft!!!

Nanden har endelig innsett at ho ikke hadde særlig mye å by på og fant ut at det var på høy tid å fylle op godislageret. Det er sjelden vi handler særlig mye godsaker når vi er innom en dyrebutikk derson det ikke er snakk om noe helt spesielt eller nanden har kommet i skade for å legge igjen noe hjemme. En del av butikkene tar seg dessuten veldig godt betalt for godbitene og tyggeproduktene sine, så nanden synes det er greit å heller handle slike forbruksvarer i nettbutikk der ho har god oversikti over sortiment og priser.

Nå kan det høres ut som jeg er en bortskjemt liten godtegris, men det er absolutt ikke tilfellet. Nanden er ikke den som deler ut godsaker over en lav sko. Min mørke venninne kan stort sett ikke spise annet enn små mengder hjemmeprodusert snacks og jeg er heller ikke oppfostra på godbiter, men av og til vanker det en liten lekkerbisken, noe vi jo setter veldig stor pris på. Nå er ikke ost og pølse de greiste godbitene i sommermånedene, og særlig ikke når man av og til er på reisefot uten medbrakte kjøleløsninger, så et nødlager av små, anvendelige godbiter kommer godt med.

Visst finnes det godtebutikk på nett for oss firbeinte også. Nanden har latt seg imponere over utvalget av godis hos Nettdyret. Nettdyret er visst et greit dyr å handle hos. Rask levering og fraktfri forsendelse er absolutt ikke å forakte. Dessuten er ingredienslister oppgitt for alt av godbiter og tyggeproduker, noe vår nand setter særlig stor pris på.

Resultatet av hennes nettlige handletur mottok vi altså i dag. Foruten treningsgodbiter i flere varianter, inneholdt esken også en boks kjøttfulle sticks, en stor pakke tyggepinner og noen fylte margbein. Sistnevnte kan også Ariell få kose seg lit med.

Kanskje en skal forøke å smiske til seg en aldri så liten smakebit. Det hadde slett ikke vært så dumt. Så var det dette med å trykke på de rette knappene da.

Formiddagshilsen fra Apollo som gjerne vil ha litt lørdagsgodt

Atter en regnværsdag

Bilde: Ariell og Apollo i samme hundeseng. "Ingen gode grunner til å gå ut i ruskeværet akkurat nå."


Etter gårsdagens finvær våkna vi i dag til gråvær og dryppende vann. Heldigvis rakk vi å få oss en god lufterunde før regnet virkelig begynte å bøtte ned

Regnværet bryr ikke nanden seg så altfor mye om. Det er vått og upraktisk, men noe man bare må finne seg i å leve med. Det er nok andre ting som tynger henne langt mer enn litt ruskevær.

Etter frokost krølla jeg meg sammen i armkroken til en tydelig humørsjuk nand. Med et tungt sukk lånte ho meg et par gode hender mens ho nokså oppgitt la fram sin sørgelige beretning om om førerhundvirksomheten jeg har mitt opphav fra. Ho har vanskelig for å legge skjul på sin misnøye rundt denne raseringen av førerhundarbeidet, og blir ikke blidere stemt når blindeforbundet i nok en krampetrekning forsøker å overbevise førerhundbrukere om sine utsøkte tilbud. Det er heller for et svakhetstegn å regne, og mangelen av tiltak for skikkelig ivaretakelse av hundene fra start til mål er det som bekymrer nanden aller mest.

Det er mange år sida sist jeg gikk av trikken på Furulund, men det var alltid like moro når jeg skjønte hvor vi skulle, og jeg beina ned til førerhundskolen med nanden på slep. Med kenneltjenester, kontortjenester, trenere og internat på samme sted lå alt godt til rette for ekstra oppfølging og kontakt ved behov. Det hele var såpass oversiktlig at man kunne driste seg til å kontakte skolen om noe sto på. Nå har ikke vi hatt det store behovet, men tryggheten i å vite at skolen også reint fysisk var der for oss har alltid vært viktig for nanden. Dette var et av hennes klare kritterier for valg av førerhundskole den gang som nå. Det er tydelig at ho ikke er aleine om å tenke i de baner når enkelte leverandører det siste året plutselig har fått en voldsom pågang av søkere.

Nanden er inderlig glad for at det forhåpentligvis er mange år til neste gang ho igjen må tenke på hvem som skal levere henne firbeint følge dersom denne valgfriheten i det hele tatt består og det fortsatt finnes seriøse leverandører.


Fuktig fredagshilsen fra Ariell

Myggsluker

Det er hektisk slåtteaktivitet her nede på flatene nå som været er tålelig bra. Jeg og nanden har flere ganger gått forbi brølende traktorer med innretninger som skjærer av de lange stråvekstene eller presser rundballer. Det bryr jeg meg ikke om. I dag sto pakking for tur på et av nabojordene og idet vi gikk forbi, kikka jeg litt forundra på den digre grasbunten som blei tulla inn i hvite plastremser. Det så litt spennende ut og lager dessuten en snodig lyd, men jeg hadde tross alt annet å gjøre enn å studere rundballepakking, så jeg tassa videre før nanden fikk sagt noe.

Før syntes visst Ariell det var skummelt med vibrasjonene de store, rå traktoregga lager når de dundrer i bakken, men den slags spetakkel tar jeg med knusende ro.

I det siste er jeg virkelig blitt præriemyggens skrekk der jeg stadig snapper etter de små, stikkende insektene. En nokså tydelig klapring i tenner gjør den sysselen ganske så hørbar, og nanden ber meg av og til være søt å skåne tanngarden. Litt må en jo ofre for fangsten, og dessuten må en være kjapp i vendingene om en skal lykkes. De er uansett lite trivelige gjester, og jeg misliker sånne som spiser av vennene mine til både frokost og kvelds.

Myggslukende hilsen fra Apollo

Tre måneder

I dag er det akkurat tre måneder sida jeg slepte nanden på vår siste tur gjennom Thereserunden. En avsluttende prøvelse som til tross for diverse utfordringer gikk langt over min tobeintes forventning.

Det har vært tre innholdsrike måneder. Etter hjemstedstreninga rett før påske tok vi en velfortjent påskeferie med mest landeveislabbing, men i mai var vi mye på reisefot. Første tur bar til Nes på Hedmark, en ganske rolig helgeutflukt for min del, men med ganske utfordrende hjemreise. Så var vi noen dager i Oslo der jeg fikk en liten smak av livet som studenthund. Det synes jeg er helt greit, og nanden var veldig fornøyd med at jeg tok det hele med knusende ro. Vi fikk også litt bytrening i løpet av dagene i Tigerstaden. Så dro vi en helg til Lillehammer der vi bodde på hotell. Kanskje ikke min mest spennende helg, men jeg greide meg bra gjennom den prøvelsen også.

I slutten av mai tok nanden fatt på en lengre periode med prosjektoppgave og semesteroppgave. Da fikk vi Ariell i hus også, så livet på landet er definitivt ikke kjedelig. Med så intens reisevirksombet som vi hadde i mai er det godt for både to- og firbeinte noen uker roligere uker hjemme. Skjønt vår tobeinte har hatt mer enn nok å ta seg til. Med andre ord ser ho ikke fram til å studere på fulltid, men kommende semester lar seg visst ikke gjennomføre på annen måte.

Jeg nyter virkelig prærielivet men stiller meg stadig noe skeptisk til Eivind beinlaus. Nanden sier at Ariell også reagerte en del på husets mange lyder en periode, men terskelen for å si i fra er visst blitt rimelig høy. Jeg har enda ikke hørt et bjeff fra henne.

Dagen i dag har vært nokså grå og periodevis fuktig, men nå i kveldinga har vi hatt knallfint vær. Nanden klager over hueverk som ho prøvde å kurrere med frisk luft. Ho dro ut puta til godstolen og la seg godt tilbake, men holdt seg våken for å kunne følge med på våre sprell. Det er ingen spesielt strevsom jobb, for vi gjør ikke så altfor mye ugang.

Lillelørdagshilsen fra Apollo

Planer er til for og endres

I dag har vi atter gjort våre tunsprell i regnet, så det fuktige sommerværet har visst ikke tenkt å slippe taket enda. imidlertid er det gledelig at det ikke regner så intenst og at vi tilgodeses med noen minutters oppholdsvær innimellom. Da jeg og nanden skulle ut å gjøre dagens ærend var vi så heldige at det bare regna litt innimellom. Veldig våte og sølete slapp vi i det minste å bli.

Nanden er av og til et rotehue av dimmensjoner. Ho skulle ha varme rundstykker til frokost, men av og til skjer tusen ting på en gang så ho fikk aldri spist dem. Dermed blei de liggende å tørke. Det kan jo muligens være til min fordel sjøl om jeg ikke har for vane å spise tørka brødmat. Det er nemlig sjelden det finnes noe slikt å oppdrive her i gården.

Dagens opprinnelige plan var egentlig å reise ut fra morningen av, men da måtte vi vente noen timer på buss hjem igjen, noe nanden var litt i tvil om kroppen hennes hadde lyst til. Ellers går det da så smått framover med henne, men jeg kunne trenge litt drahjelp. Jeg har spurt Ariell pent om litt bistand, men ho vifter bare litt overbærende med halen og sier at ho dessverre ikke får lov å holde på med sånne selesysler lenger og at jeg nok må greie den biffen sjøl. Noen tips har ho da viska meg i øret, men jeg er nå engang ikke så tøff at jeg vil prøve å springe fra en slepende og haltende nand. Ariell gir seg over og mener at den tobeinte skrotten går seg til etter en stund og at den med fordel kan utfordres litt. Nanden orker ikke mase om mer tempo når kroppen hennes har satt på bremsen, men prøver å etterkomme firbeinte krav om mer fart. Det er en viss fare for at sluttresultatet bli mindre trivelig, men i følge min firbeinte venninne det er den tobeintes problem.

Utpå ettermiddagen tok vi kortversjonen av den tidligere planlagte turen vår. Nanden er fornøyd med meg, men sier jeg av og til kan bli litt vel opptatt av å gå på langtur inn i sideveiene, særlig når vi vender snuta hjemover, men så er det jo også langt flere sideveier å markere på hjemfarten. Gamlemor sjøl hadde visst en periode der ho gjerne ville gå alle tenkelige og utenkelige omveier når nanden helst ville rett hjem.

Til nandens glede er jeg kommet over de værste frustrasjonene rundt de trange bussene som snirkler seg gjennom dalen vår, og oppfører meg nå ganske eksemplarisk ved påstigning. Dette med å åle seg inn mellom smale seterader blir jeg neppe helt fortrolig med, men gjør det uten altfor mange funderinger og overveininger. Nå har jeg en tobeint som prøver å ta litt hensyn til at det ofte kan være veldig utfordrende å parkere en kraftig guttekropp mellom setene da det er uhyggelig trangt om plassen i mange av bussene. Jeg er dessuten heller ikke riktig så smidig og sammenleggbar som hennes tidligere firbeinte reisefølge, og strever litt med kroppskontrollen ved parkering på steder der en knapt nok har rom nok til å tenke, og i hvert fall ikke kan snu seg for å skifte mening.

Nok om det. Bussturen forløp uten større problemer i dag og nanden fikk gjort det ho skulle. Resultatet av dagens fangst var en liten flaske fiskeolje til Ariell. Ja, og så en pose Eukanubakjeks bare til meg :) Gamla får jo ikke spise sånt for da blir magen hennes vanskelig. Ikke greit med sånne gamle, følsomme skrotter som ikke får annet å spise enn sine nøye tilmålte matrasjoner og litt grøntfôr. Nå er det ikke mye ekstra som tilfaller meg heller, men nanden er ikke fullt så restriktiv med hva jeg får knaske i meg.

Nå i kveldinga kom jeg over en brun plysjhund som jeg ulykkeligvis kom i skade for å disekere. Nanden er jo aldri langt unna og oppdaga altfor fort min ugjerning. Jeg trenger vel neppe nevne at ho konfiskerte den noe medtatte fillebikkja.

Nei, jeg er ikke uoppdragen, bare litt nysgjerrig og utforskende. Dessuten har man jo sine instinkter i behold. Det hører med til historien at nanden ga meg en større utfordring enn den stakkars forsvarsløse plysjhunden, så jeg er nærmest utslitt etter forsøket på å fiske ut en godsak fra en godbitball. En tungebrekkende øvelse som også har kosta meg betydelig huebry. Så da går jeg til ro for kvelden med hardkokt hjernemasse og mør tunge.

Trøtt tirsdagshilsen fra Apollo

Mer vær i vente

Joda, vi har da fått noe oppholsvær etterhvert, men nå er det jo gjerne sånn om dagen at når det ikke regner katter, så blåser det høy og hatter. Med andre ord har vi fått oppholdsvær med mye vind i kastene. Ariell tar ikke det så tungt og trives bedre med vind enn med væte, mens jeg ikke er så glad i å få ørene blåst av. Større deler av formiddagen tilbrakte vi ute på tunet og på tur med småvinglete tobeint, men etter hvert måtte nanden gi etter for den vanskelige kroppen sin. Småkvalm og uggen av pillene ho dytta i seg fant ho det best å innta horisontalen for noen timer.

Nanden er veldig fornøyd med min innsats under dagens seletur, for joggeskoene hennes var like reine og tørre etter turen som da ho tok dem på seg. At det er en aldri så liten bragd er det liten tvil om, for her i omegnen er det høysessong for både vanndammer og hestemøkk.

Nå i kveldinga har vi hatt sol og en kort stund også åpen dør ut, men så begynte det å blåse. Dessuten kom det en skokk tobeinte rekende forbi, noe jeg heller ikke var spesielt glad for. Så med både vind og fiskere som irritasjonsmomenter konkluderte nanden med at jeg fikk være inne i stedet for å bli liggende på dørhella og bære meg.

Nå har det skya til og regnværet er visst ikke langt unna, men det er snart natta for oss, så da gjør det ikke så mye.

Ruskeværshilsen fra Apollo

Kosehelg

Bilde: Apollo og nanden på tur.

I går kveld fikk vi besøk av nandens eldste niese. Det er kjempestas for oss firbeinte, og særlig jeg får masse ekstra kos og oppmerksomhet. I dag hadde de tobeinte planene klare. Først gikk de tur med Apollo. Etterpå stelte de klør, ører, munn og øyne på oss begge. Den unge damen vil gjerne lære litt hundestell sånn at ho kan hjelpe til mer med Nussedachsen, og da er det jo greit å øve seg på meg som er vant til å bli stelt med.

Nanden brukte Apollo til å vise på, mens jeg fikk stellet mitt av gromjenta mi. Ho kan gjøre hva ho vil med meg uten at jeg blir veldig urolig. Ho kan helle øra mine fulle av ørerens, tørke tenner, file klørne mine og klippe potehår. Noe av stellet har de også filma små snutter av. Nanden sier at slike videosekvenser kan være en nyttig del av en læringsprosess. Ho mener vår unge helgegjest i løpet av dagen gjorde stor framgang både foran og bak kameraet, og jammen har ikke nanden sjøl også dratt litt lærdom av en aktiv dag der alvor og latter har gått hånd i hånd. Noen filmtabber har det også blitt og de var tydeligvis god underholdning etter at damene var ferdige med dagens planlagte aktiviteter.

Apollo blei også filma på tur med nanden og nederst i innlegget ligger noen små videosnutter.

Fornøyd søndagshilsen fra en velpleid Ariell




På tur ut. Nanden prøver å samle sammen en Apollovims for å gå tur. Han er ferdig med å gjøre sitt fornødne og har innsett at det er på tide å ta fatt på dagens arbeid.



Videosnutten viser en av de mest dagligdagse utfordringer nandens firbeinte ledsagere utsettes for. En gårdsvei full av vanndammer og hestelort krever at man virkelig passer på og er god på å beregne plass. Er det mulig skal vi jo gå på innsida av hindringen nærmest kanten og ikke trekke ut i veien med mindre det er helt nødvendig for å komme forbi. Da er det viktig å gjenoppta kanten så snart det lar seg gjøre.



Her er Apollo og nanden nettopp kommet hjem fra labbeturen sin. Apollo finner døra og får av selen så han kan få gjøre eventuelle nødvendige ærend før han går inn.

Alder ingen hindring

Sjøl om jeg ikke lenger er noen ungdom ligger jeg, som de fleste nok forstår, ikke på latsida når det gjelder kreative påfunn. Dessuten har jeg jo alltid vært løsningsorientert og tyr ikke til harde metoder om det ikke tjener noen klar hensikt og er strengt nødvendig eksemplevis for å riste liv i halvdaue nandekrek.

Saken er den at Apollo noen ganger sitter litt i veien for meg. Han flytter seg ikke om jeg ser litt hardt på han, så da måtte jeg jo finne på noe smart så jeg kunne slippe til jeg også. Jeg blei stående litt i tenkemodus før jeg nokså beslutsomt henta meg et Skineez-ekorn. Apollo greier ikke motstå de leikedyra og så nok en aldri så liten mulighet for en drakamp med meg. Jeg tok han skikkelig ved nesa denne gangen for jeg slapp nemlig filledyret idet han innså hva jeg hadde i munnen og tok et godt tak. Da hadde jeg plutselig fri passasje bort til nanden og så sjølsagt mitt snitt til å utnytte muligheten mens min gylne kamerat bare sto der og så dumt på meg :)
Utspekulert? Jeg?

Apollo har forresten også begynt å vise mer virketrang. Han er jo ellers en ganske rolig type, og som helgebesøket vårt uttrykte virker han eldre enn meg når det kommer til aktivitetsnivå og en del adferdsmessige trekk. Sjøl om han av og til kan være litt voldsom og virke tøff i trynet, er Apollo egentlig ganske feig. Nå er jeg ikke født i går så sjølsagt utnytter jeg hans svake sider så godt det lar seg gjøre.

Nanden er fornøyd med at gullgutten har begynt å tø opp litt, men minnes at også jeg var ganske spak den første tida vi hadde sammen, til tross for at jeg av natur er mye mer energisk og frampå.

Ho er også veldig glad for at han takler oppfølgingstreningene med sin egen trener veldig godt, noe ho med sikkerhet veit ikke ville fungert for meg. Det er vel heller snakk om kaotiske tilstander da ja. Jeg blir jo yr og vill bare av å høre stemmen hans, og har prestert å være grinete ei hel helg med ettertreningskurs fordi treneren min var i nærheten, men jeg ikke fikk oppmerksomhet. En nokså flau nand prøvde å forklare at jeg normalt ikke oppfører meg sånn, og fikk vite at jeg nok bare var sliten. Jammen sa jeg sliten :) jeg lot i hvert fall nanden få vite at det ikke var noe i veien med utholdenheten min, men særlig grei var jeg visst ikke den helga. Det er mange år sida nå, men jeg lærte mine kjære tobeinte at jeg misliker sterkt slike hensynsløs praksis. Ved seinere møter har nanden derfor gitt slipp på meg og latt oss få gjøre unna hilseritualene så jeg kunne roe meg og avfinne meg med mitt gamle gode bekjentskap sitt nærvær. Noen livlige opptrinn har det riktignok blitt, men til gjengjeld er det ikke ofte jeg har fått gleden av å treffe treneren min.

Apollo viser sjølsagt også interesse for sin trener, men blir ikke aldeles tulling og er i stand til å jobbe konsentrert i henne nærvær. Nanden er glad for det da det er en viss sannsynlighet for at de treffes under kurs og helgetreninger eller på tur innom Tigerstaden.

Freidig fredagshilsen fra Ariell

Myggelige tider

Myggen er også en skapning som trives godt under varme, fuktige forhold, noe vi har fått merke. Det vil si. Apollo ser ut til å unnslippe det verste. Jeg er mest plaga av knotten som gir meg masse røde prikker på magen hvis nanden ikke er påpasselig med å spraye meg før jeg går ut. Nå skjer det heldigvis ikke ofte da det ikke er særlig ønskelig med eventuelle allergiske reaksjoner ved et skikkelig knottangrep. Nanden sjøl har tydeligvis glømt å beskytte seg mot plagsomme insekter for ho er est til dobbel størrelse og har snart ikke en hudflekk uten myggstikk. Her går det med andre ord mengder med aloe vera og tetreprodukter.

Det blir ikke bedre av at vi inviterer de blodtørstige inn ved å ha vinduer åpne hele døgnet. Nå har vi ikke annet valg hvis det skal være håp om å overleve her inne. Med temperatur rundt tjue grader og høy luftfuktighet blir det knapt levelig innendørs uten skikkelig lufting. I dag regner det heldigvis ikke så tett, så det går an å være ute når insektene ikke er på sitt hissigste.

Jeg er så heldig at jeg endelig får full dagsrasjon med mat igjen, men den kommer fortsatt pent fordelt på seks måltider i døgnet, så her fôres både seint og tidlig.

Tja. Egentlig er jeg litt sulten, har jo ikke spist på drøyt tre timer :) Så kanskje jeg skal be om en matbit snart.

Middagshilsen fra Ariell

Vareopptelling i prærieapoteket

Et kranglevorent legeme begrenser vår tobeintes mulighet til å utrette særlig mange gjøremål, men en grundig gjennomgang av vårt velfylte medisinskap er gjennomført. Ho pleier ta en skikkelig opprusk en gang i halvåret. Medisinene får lesbar datomerking umiddelbart etter innkjøp, så det skal være greit å luke ut ting etterhvert som de utgår på dato. I perioder er det heldigvis langt mellom turene innom husapoteket, noe som også resulterer i at det hoper seg opp med legemidler som ikke lenger bør brukes.

Etter å ha fått rydda tilbake alle remedier som fortsatt kan brukes satt nanden igjen med et aldri så lite tilskudd til en anseelig samling gamle medisiner som på ett eller annet tidspunkt skal innleveres til apotek. Men før ho kunne hive remediene i den allerede velfylte posen måtte ho skaffe seg oversikt over hva som snarest bør kjøpes inn. Et velassortert husapotek kommer godt med her oppe hvor en ikke bare kan løpe og kjøpe ved behov. Det er mangfoldige mil til nærmeste apotek og dessuten elendig bussforbindelse, så slikt som med mindre sannsynlighet er å finne i et lite lokalt medisinutsalg må en vurdere behovet for å ha i bakhånd i et nødstilfelle. Slike typiske ting som akutte mageplager, våteksem og begynnende ørevondter trenger dessuten behandling omgående for å begrense omfanget av plagene.

Da innkjøpslista skulle settes ut i praktisk handling støtte nanden sjølsagt på et par frustrerende forhold. Først fant ho ut at Hibiscrub for tida ikke er tilgjengelig i mindre forpakninger enn halvlitersflasker. Et aldri så lite irritasjonsmoment da såpass kraftig desinfiserende hudvask ikke er noe vi er storforbruker av, men som av og til er til uvurderlig nytte, spesielt når våteksemet gir seg til kjenne.

Så var det sårpudder da. Vår tobeinte holder nemlig hardt på barnelærdommen om at væskende sår og eksem i størst mulig grad skal behandles tørt. Hennes tidligere veterinær kom også alltid med tilrådninger om at våteksem og andre væskende sår og utslett ikke må klines til med salver og kremer, men skal få mulighet til å tørke opp skikkelig før de eventuelt utsettes for den type behandlng. Bruk av pudder og vandige løsninger på fuktige hudlidelser og tilstander som lett forverres av fuktighet, har spart både nanden sjøl og hennes firbeinte for en hel del plager og utfordringer. En vil ho helst bli fort bra igjen og nanden tenker med gru på mitt langvarige tilfelle av våteksem under samtreninga i vår. Veterinæren ordinerte salver, kremer og geleer i fleng med det resultat at det tok ukevis før jeg blei ordentlig bra. Et mer seigliva våteksem kan ho ikke huske å ha opplevd.

Med andre ord har sårpudder alltid vært å finne i nandens husapotek. Nå finnes det knapt noe slikt å få på apotek lenger da Bacimycinpudder blei tatt ut av felleskatalogen i fjor og alternative legemidler i pudderform ikke er å få kjøpt. Nanden greide sikre seg en boks i siste liten, men nå er også den for legnst utløpt på dato. Nanden har heldigvis oppdaga at MalAcetic HC har god effekt ved begynnende våteksem og håper den forblir på markedet.

Grønnleire er også effektivt som sårpudder og har antibakteriell og antifungoral effekt som det så fint heter når det snakkes om bekjempelse av bakterier og sopp. Når eksemet er tørt kan grønnleire blandes med vann til en pasta som smøres på den såre huden. Grønnleire er et naturlig alternativ med mange ulike bruksområder og som faktisk blir stadig vanligere i preparater til dyr.

En tredje apotekvare nanden savner er den gode gamle skylleballongen. Til tross for at de jo ikke går ut på dato, trenger de jevnlig utskifting, men de er nærmest umulig å få tak i. Den er et godt hjelpemiddel ved rensing av ører, og med guttetasser i hus er den også anvendelig om det skulle oppstå behov for forhudsrens.

Ja da. Nanden er trofast bruker av apoteket, men mest av andre grunner enn for å holde medisinskapet oppdatert. Når vi stikker av gårde på bytur er det nærmest obligatorisk å avlegge apoteket en visitt. På samme måte som Ariell gjorde må også jeg spørre nanden en ekstra gang om det virkelig er meningen at vi ikke skal en tur inn dit når ho for en sjelden gangs skyld har tenkt å frese forbi apoteket uten å gjøre tegn til å ville inn og plage betjeningen. Sist vi var innom blei resultatet heller magert, men ho gikk ikke helt tomhent ut igjen. Det må strengt tatt kunne kallse dagens kupp for vi fikk jo en måleskje helt gratis :) Noe særlig mer kunne de dessverre ikke hjelpe med den dagen. Det skjer stadig, så ho vurderer å ta i bruk apoteket på andre sida av byen da de lagerfører et større vareutvalg.

Logrende hilsen fra Apollo som er klar for ny bytur

Åttebeint utfordring

Vi har ikke hatt en spesielt labbevennlig sommer så langt. Smøring av poter er slett ikke bare noe som hører vintermånedene til da alle årstider har sine mindre hudvennlige utfordringer å by på. Varme, fuktige sommerdager er definitivt ingen spøk de heller, og vi vil helst slippe å få friluftslivet fullstendig ødelagt av all fuktigheten som jo ikke er spesielt snill med labbene. Begge har leie erfaringer med hvor ille det er å gå rundt sårbeint.

Det er alltid deilig med litt labbegnubb, men nå har nanden vært nødt til å se seg om etter nye remedier for å unngå at vi pådrar oss såre smuldrende tredeputer. Med to sett labber som bærer preg av altfor mye fuktig sommervær er forbruket av potesmurning økende. Salva som de siste åra har vært vår tobeintes førstevalg er ikke lenger helt lett å oppdrive. Dessuten ville den blitt nokså kostbar i bruk på åtte sommersåre labber. Skraphandlerbuas lærsmurning er et rimelig alternativ og er som skapt for norkse forhold. Periodevis er den fortsatt i bruk og gir overbevisende resultater, men den er ikke kjent for å lukte særlig godt. Dermed var jakta i gang for å finne en levelig løsning.

Terrenget for aktuelle produkter er sondert, ingredienser er studert og brukervennlighet vurdert. Produktene som tilfredsstilte nandens krav er deretter utprøvd i praksis og avskrives raskt om de ikke gjør tilstrekkelig nytte for seg, så det er ikke noe tull med kvalitetssikringa her i gården :)

Det finnes et hav av klineri med ingredienslister som gir nanden frysninger. Med andre ord er disse lite aktuelt for regelmessig bruk. Når så mange av av de vanligstee potepleieproduktene på markedet inneholder så ymse blir det til slutt lite å velge i for den kravstore. Videre inneholder noen produkter for lite bivoks til å gi tilstrekkelig beskyttelse for en aktiv hund. Lanolin unngår vi også da den eldste av oss har vist tendenser til hudreaksjoner på ullfett. Dermed stilles enda høyere krav til innholdet av annen voks og utvalget begrenses kraftig

Løsningen heter Ekholms PROB potesalve. I likhet med nevnte lærsmurning inneholder den riktignok tjære, noe som jo har sine uvurderlige fordeler, men avgir jo dermed også litt lukt. Imidlertid stinker det ikke rev og tjærelukta er forbigående. Dessuten har potesalva visse egenskaper som kommer godt med i disse varme, fuktige tider.

PROB potesalve gir i følge vår nand både god beskyttelse og pleie av den utsatte huden på tredeputene. Den frister heller ikke til labbegnaging og har god forebyggende effekt mot soppinfeksjoner som lett oppstår i slike lange perioder med varme og sølevær. Det ser ikke ut til at sommerregnet skal gi seg med det første, så ritualene med vasking, tørking og smøring av labber må nok opprettholde en stund til.

Konsistensen på salva er ganske, noe som også bidrar til at den danner en god beskyttende og fuktighetsbevarende barriere og sitter bra på labbene. Innholdet av pleiende planteoljer som trekker godt inn i huden forsyner tørr hud med fuktighet og de eteriske oljene hindrer vekst av bakterier og sopp.

Produktet kan gjerne påføres med svamp og boksen har en utforming som gjør det mulig å legge oppi en liten svamp. Vanlig ansiktssvamp eller svamper av det slaget hesteutstyrsbutikkene selger til lærpleie fungerer bra. Produktet kan for øvrig også brukes som lærsmurning, men kan over tid gulne hvitt lær. Det kan samtidig nevnes at PROB også har en salve med noe smidigere konsistens. Ingrediensene er de samme, men bivoksinnholdet er redusert slik at produktet ikke blir så fast i konsistensen.

Denne potesalva kommer ikke akkurat i reiseforpakning, så det leites fortsatt etter et hendig og greit produkt til tørre labber på reisefot. En bleiekrem og en ansiktskrem er under vurdering, men nandens krav er jo som kjent ikke helt enkle å tilfredsstille.

Her er labbene i alle fall godt ivaretatt, så da får det nå bare regne.

Stille tassende sommehilsen fra Ariell og Apollo

Tar saken i egne labber

Nanden er på krabbestadiet etter å ha dratt i havn ei slags eksamensoppgave og er ellers lite fornøyd. Ariell trår jo mer enn gjerne til med en hjelpende labb eller fire, men denne gangen var ho nok på tur over streken. Ho prøvde nemlig å gi vår tobeinte litt ryggbehandling, noe som resulterte i smertestønn og grufulle grimaser. Svartingen har så lang fartstid som alltmuligassistent at ho ikke så ut til å bry seg stort om den tobeintes krauning. I en labradors verden er det nå engang slik at målet helliger middelet, og gamlemor fikk nokså mye oppmerksomhet fra grinemor, så da var vel også målet nådd. Dessuten sies det at vondt skal vondt fordrive, men i følge nanden uteblei resultatet av behandlinga. Imidlertid har man jo fått lokalisert noen flere ømme punkter, så det finnes kanskje håp om at den pensjonerte førerhunden kan nyttes som diagnostisk hjelpemiddel :)

Det går altså så sakte med nanden om dagen at vi firbeinte stort sett får nyte tunlivet. Nå gir det vel så mye mosjon som en labbetur, så vi overlever den løsningen for noen dager. Innevær har vi jo fortsatt også nok av. Jeg får en del huebry og tidtrøyte med diverse mat- og godbitoppgaver som nandens kreativitet i større eller mindre grad har vært medvirkende til. Nå i kveld strever jeg med å få en altfor stor hundekjeks ut av en bitteliten åpning. Ariell som ikke engang får kikke på så mye som et lite gresstrå har fått jobb som kosedyr og varmeflaske og ser ut til å avfinne seg med litt nødvendig forskjellsbehandling. Egentlig er ho en heldighund. Ho får jo ha hele nanden for seg sjøl.

Lørdagskoshilsen fra Apollo

Vått og grått

Regnvær er i ferd med å bli en vane og når sola viser seg er nanden nærmest i sjokktilstand og går i dekning i husets mørkeste rom. Temperaturene skal vi ikke klage på for de ligger gjerne et sted mellom 13 og 18 lune grader og sammen med høy luftfuktighet er det i ferd med å bli ideelle forhold for soppinfeksjoner og annet fanteri.

Nanden sier det er på tide med innkjøp av nye håndklær om sommeren skal fortsette sånn, for vi kan knapt stikke en labb utafor døra før vi er dyvåte og må tørkes på tur inn igjen. Ho er spesielt bekymra for Apollo sida ho allerede en gang har opplevd han med våteksem. Dekkhåra til min gule kompis er nok ikke av det mest vannavvisende slaget så han blir fort våt til skinnet da underulla suger vann og holder godt på det. Med meg tar det gjerne litt lenger tid før jeg blir skikkelig våt, men når jeg først blir gjennomblaut tar det evigheter å få meg helt tørr igjen.

Jeg har hatt en litt variabel uke med litt oppkast innimellom. Nanden liker det dårlig og gir meg ikke mye å spise om dagen. Etter forsøket med kokt fisk og ris og deretter enda et døgn uten mat er barnematen nå tilbake på menyen. I tillegg til mikroskopiske porsjoner av mors lapskaus inntas jevnlige små doser flytende klorofyll og Aloe vera, noe som ser ut til å roe magen. I andre enden av fordøyelseskanalen er det heldigvis bare velstand og de siste ukene har jeg levert den fineste "utstillingsbæsj." Vel, et noe underlig begrep kanskje, men det stammer fra min samtreningsperiode da de tobeinte studerte mine etterlatenskaper nøye i påvente av at jeg skulle bli bra av diareen.

Nanden sier at hvis magen min prøver å returnere noe mer de nærmeste dagene får vi ta en tur til doktor dyr. Ho synes det er litt underlig at jeg sliter med sånne spredte tilfeller med mageinnhold som tar kommer ut i feil ende. Jeg er ellers like pigg og glad som vanlig. og gjør mitt beste for at nanden skal være det også. Jeg legger dessuten ned mye arbeid i å lære Apollo hvordan gire opp vår trøtte treige tobeinte. Det er en kunst jeg mener han bør lære seg først som sist, ellers kan tilværelsen bli i overkant kjedelig. Jeg kan jo ikke gjøre det for han i all evighet, for jeg er visst i ferd med å bli en godt voksen dame. Vel, sjøl om jeg begynner å "trekke på årene" drøyer det forhåpentligvis en god stund til før jeg må trekke inn årene, men ungdommen trenger jo litt tid på å lære også. Nanden sier dessuten det er viktig med tidlig innsats med tanke på å legge det beste grunnlaget for gode læreprosesser, så da har jeg i det minste valgt en strategi som er pedagogisk riktig.

Nei, på tide med en fuktig liten aftenstur vel. Jeg må jo se om jeg kan finne en egna plass å få stelt pelsen min for kvelden. Langt vått gress er uunnværlig til egenpleie nå om sommeren.

Frisk og freidig fredagshilsen fra Ariell