Hjem, kjære hjem

Vi er nettopp kommet hjem fra en utflukt som begynte ved morgengry i går. Etter mange timer på buss, tog, møter og andre steder nanden mente det var viktig å sette sine bein, er vi endelig hjemme igjen. Vi fikk også med oss et sånt "hund under bordet-møte", men egentlig var det bare styr og trangt så jeg krølla meg godt sammen på mitt nye langhåra saueskinn som faktisk er blått av farge. Nanden fant en passende krok hvor jeg kunne få være litt i fred for alle som skulle noe. Før møtet fikk jeg også løpe litt i parken sammen med en av mine venner og kollegaer, men nanden ville ikke mer da jeg begynte å knase pinner til flis og ville spise det opp.

I går kveld var nanden min skikkelig surrehue. Jeg prøvde å fikse litt på alt styret da, men ho virka bare forvirra og bekymra seg masse over ei vekkeklokke som ingen ville stoppe. Vi skulle nemlig overnatte på et litt snodig sted hvor vi ikke har vært så mye før. Etter å ha forsikra seg om at den vekkeklokka var ei vekkeklokke og ikke en alarm tok ho endelig sjansen på å låse oss inn. Vi fikk da lagt oss til slutt også. Så var det tidlig opp igjen da. I dag har jeg vært helt i det blå, så jeg husker ikke engang hvor vi har vært. Men nå veit jeg at vi er hjemme og at det er noe skummelt her. Det vil ikke nanden min vite noe om, så jeg har gitt opp å fortelle henne det.

Hilsen labbetusse som er glad for å være hjemme igjen