Dagen derpå

Det er dagen derpå for både meg og min tobeinte. I går kveld var jeg så heldig å bli etterlatt i et bokstavelig talt smakfullt innreda hus hvor også nanden min skulle overnatte etter 50-års laget. De har jo forstått at jeg er et matvrak og har om sider lært seg å lukke kjøkkendøra når jeg ikke er under kontinuerlig oppsikt. Av og til overser de andre spiselige ting, og etterpå kommer straffa. Grådige lille meg blei god og mett i magen, men det varte ikke altfor lenge før herlighetene så smått begynte å returnere. Da nanden min kom hjem lå noen seige kaker av returnert mageinnhold utover golvet i gangen. Det tok henne tre kvarter og et ukjent antall meter papir å få tørka opp griseriet. Ikke så det ut til at ho gjorde det med stor fornøyelse heller. Ho var tydelig sliten da ho kom inn og grein på nesa og bar seg over at det seige klisset var omtrent umulig å få vekk. Med god hjelp av gangdøra, som måtte åpnes for å komme inn, og et par uoppmerksomme sko var også gugga gnidd godt utover.

Etter en bitteliten nattlig luftetur var det leggetid for oss begge, men nanden sov ikke så mye trur jeg. Ho lå for det meste å vrei seg i senga og ser fortsatt ganske ødelagt ut. Etter dagens første luftetur og en kosestund blei jeg ufattelig tørst og drakk en hel del vann. Noen minutter seinere spolerte jeg alle muligheter for en sein frokost ved å vrenge ut av meg en større mengde magesuppe. Nanden greide såvidt å redde det store teppet under stuebordet og jeg lagde kjempedam midt på stuegolvet. Enda flere meter med papir og mer såpe måtte til.

Nanden tørka og vaska og var glad det ikke skjedde mens vi lå oppe og sov, for der er det teppelagt golv som absolutt ikke ville vært glad for en sånn innsausing. Etter en liten stund kom det enda mer gugge og vi blei beordra ut av huset. Da kom det heldigvis ikke mer, men nanden var ute med meg en god stund. Nå håper vi det roer seg så jeg kan vende tilbake til det normale liv med frokost og kvelds etterhvert. Jeg har det helt fint nå, er vill og gal som vanlig, men fryktelig sulten. Jeg har jo ikke stort igjen i magen, for alt har tatt veien ut igjen der det kom inn. Nanden er streng og sier jeg bare må finne meg i å vente. Ho har nok aldri opplevd å være sulten som en skrubb og bli nekta mat. Dyreplageri kalles det etter min mening, men ho som bestemmer over maten sier vi må passe på magen så det ikke blir verre.

I går morges var det forresten bitende kaldt. Nanden min hadde fyra nesten hele natta og sov på sofaen fordi det var for kaldt på soverommet etter to dager uten folk og fe i hus. Vi tok med vedbagen og den lille, svarte lorteposen ut for å gjøre våre ærend, men for min del blei det en veldig kort tur. Jeg gjorde det jeg måtte så fort det overhodet lot seg gjøre og sto og sparka nanden på leggen for at ho skulle skjønne at det var kaldt på labbene og at jeg ville inn igjen med en eneste gang. Jeg liker egentlig å være med å hente ved i skjulet, for jeg får også bære et vedtre, men nanden blei pent nødt til å ta turen over tunet aleine.

En ting nanden liker med snø og kaldt vær er at den fine, kalde puddersnøen kan brukes til reingjøring av tepper, og i går måtte teppet jeg har i senga til pers. Det fikk et realt snøbad i følge med en god omgang juling. Glad jeg ikke får pelsen stelt på den måten! Snøbad er deilig, men den hardhendte behandlinga etterpå ser grufull ut.

I dag er det mildt og glatt og den kjedelige kommandoen "rolig" er blitt flittig brukt. Jeg trudde ikke vi skulle komme fram med snegletempoet til mitt tobeinte påheng, men hjem kom vi da til slutt og nå skal jeg bare slafen inntil det skjer noe matnyttig.

Sulten hilsen fra stakkars, lille, søte Ariell, som stadig logrer vilt og kikker bedende etter forbipasserende tobeinte i håp om at det snart detter ned noe godt.