Tidlig i grålysninga på fredag fant vi en livløs hest da vi var på vei opp for å fôre dem. Han har alltid likt å løpe etter meg. Det er så skummelt så jeg har lært meg å holde meg unna han. Denne gangen var det ikke så lett, for han lå tvers over den smale traktorveien, så det var nesten uråd å komme forbi. Han viste jo ingen tegn til at han ville ta meg så jeg våget såvidt å liste meg forbi. Lenger opp gikk en ensom stakkar og ropte på kompisen sin, så vi gikk for å se til han og gi han litt ekstra å tygge på. Det er ikke så greit å plutselig bli helt aleine her i verden.
Nanden min ser sliten og nedfor ut for tida. Jeg prøver å trøste så godt jeg kan. Noen ganger hjelper det litt, andre ganger er det som om ho ikke merker at jeg er her. Det blir i alle fall mange ekstra turer ut nå som gamlefar er blitt aleine. Føret består stort sett av is og skare nå, så vi må være forsiktige når vi går. Jeg får ha litt lengre klør akkurat nå og nanden bruker brodder i håp om at det skal holde henne på beina.
Mitt oppi all elendigheta lurer nanden litt på om ho skal melde oss på lydighetskurs i mars. Ho trenger å se litt framover og tenke på noe annet, så får vi se om vår trofaste medhjelper har tid og lyst til å bruke ei ekstra helg på oss.
Nanden skal egentlig på skola nå rett over helga, men trur ikke ho orker det. Det ser ikke sånn ut heller, for den tida ho ikke befinner seg på vei til eller hos gampen, tilbringer ho helst i senga. Trur ikke ho sover så godt for ho vrir og vender mye på seg der borti loppekassa si. Ikke spiser ho stort heller. Det er jo slett ikke bra for mat er viktig. Det mener nå jeg.
Ho sier jjo sjøl at "uten mat og drikke, duger helten ikke".
Helgivis får i hvert fall jeg maten min, og jeg spiser som vanlig med iver og lyst. I dag fikk jeg gulrotbit da vi var på frokostvisit hos gampen. Jeg satte stor pris på at de delte med meg. Jeg spiser jo ellers både gress og kraftfôr, men egentlig får jeg ikke lov å ta av hestematen for nanden mener jeg blir så løs i magen av det. Da spør jeg heller hesten om lov og han bryr seg jo ikke, så da sniker jeg til meg en smule her og et strå der. Det er alltid godt å ha noe å tygge på. Det er i alle fall vi på fire enige om.
Nei. Nå er det tid for en luftetur tenker jeg og så får jeg prøve å få nanden til å spise litt frokost. Vi firbeinte er for lengst ferdig med vår frokostrasjon.
Logrende søndagshilsen fra Ariell
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar