Nandehundenes blogg: Der gresset er grønnest...

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

søndag 31. mai 2009

Der gresset er grønnest...

Det er deilig å være tilbake i hjemlige trakter. Skjønt helt hjemme er vi ikke, for nanden har fått helgeoppdrag. Nå er vi i alle fall en snartur innom heimen så jeg får lukte på blosmtene, og rulle meg i og spise av det herlige, grønne gresset mitt.

Fredagens tur til veterhnæren resulterte i at de tobeinte nå plager meg med drypping av øyne tre ganger om dagen. Nanden sier jeg er ganske flink med tanke på at jeg alltid har mislikt at noen gjør noe med øynene mine. Så har ho sagt at vi bare må ta tida til hjelp og la medisinen få gjøre jobben, så blir jeg nok frisk igjen.

Ellers har værgudene sendt oss sol i lange baner de siste dagene, og det er så varmt at en kun kan gjøre noe fornuftig om morgenen og kvelden. Resten av dagen blir det bare sløving.

Nå skal jeg spise litt mer gress, så da takker jeg for oppmerksomheten for denne gang.

Sommervarm hilsen fra Ariell