Nandehundenes blogg: Innekos

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

tirsdag 29. desember 2009

Innekos

I dag nekter jeg å gå ut mer enn jeg må for å få unnagjort mine høyst nødvendige utomhuslige sysler. Det er tjue beinkalde grader der ute og absolutt lite ideelt for en real utedag. Det går helt greit å være innelabrador når man har en nand som kan være med å lage litt moro. Ho har til og med greid å finne litt ekstra tid til å låne meg sine gode hender, noe som er usannsynlig deilig.

Det er virkelig julefred her på prærien nå. Endelig er det tid til å gjøre ingenting, uten dårlig samvittighet for alt som skulle vært gjort. Det er nok den beste julegaven nanden min kan få, etter et år med mange harde prøvelser.

Lurer på om jeg skal gjøre meg litt ekstra flid med å blidgjøre nanden, i håp om at det da vanker litt ekstra julegodis. Ho er ufordragelig måteholden når det kommer til godsakene, og burde virkelig skamme seg over å være slik en gnier.

Romjulshilsen fra Ariell som er i ferd med å gå til aksjon for mer julegodter