Ei helg med ekte hjemmekos

Det har vært en hektisk utflukt på ei drøy uke. De første dagene var jeg i stor grad involvert reint praktisk, men så kom noen roligere dager for min del, mens nanden stadig labba rundt med sitt slanke, hvite reservefølge.

Den dagen vi reiste hjemmefra var mildt sagt en langdryg affære med altfor mye venting på upåliteklige transportmidler. Da vi endelig nådde mål, var det visst bare for å avlaste pakkeselet før vi labba videre for å skaffe nanden medisiner for noen måneder til. Den turen foregikk heller ikke helt uten komplikasjoner. Min tobeinte hadde nemlig et ærend til. Det sto først på lista og innebar en tur på glatta. Nanden mente det ikke var den beste starten og at ho fort ville gå tom for reine klær om ho skulle fortsette å krabbe rundt i byen. Så oppdaga ho at ho hadde lagt igjen konvolutten som skulle leveres, så dermed blei det lang omvei for lite og ingenting, men medisiner fikk ho da ordna med. Planen var å ta T-bane ned igjen, men da måtte jeg sette alle labbene ned og nekte å gå. Store mengder snø hadde nemlig lagt seg til rette på den smale gangveien, så den var ikke farbar og jeg mente derfor at vi ville komme for langt ut i den sterkt trafikerte veien. Dermed blei det helomvending og trikk et stykke, ny labbetur og til slutt T-bane før vi kom oss tilbake til basen og kunne ta kvelden med ro.

I helga måtte vi bo på hotell. Ei hyggelig dame viste oss hvor vi skulle bo. Vi tok heisen opp, men nanden heiser ikke på egenhånd med slike dårlig tilrettelagte innretninger. Veien til nærmeste trapp tenkte ho ikke på å spørre etter. Dermed blei det min jobb å snuse opp en farbar trapp, så vi kunne komme oss uhindra opp og ned. Det var ikke så vanskelig for vi hadde rom rett ved den. Riktig nok var det ei glassdør imellom, men jeg var like fult sikker i min sak. En helt annen ting var at trappeopplegget besto i en brei vindeltrapp i eget trapperom. Det gikk rundt og rundt og var masse lyd og leven sjøl om vi begge gikk så stille og forsiktig vi kunne. Nanden var glad det ikke var så mange flere enn oss som brukte den trappa, for det hørtes godt inn til oss når noen gikk i den.

Ellers har jeg som vanlig oppført meg eksemplarisk når vi har kjørt taxi. Det gjorde vi mange ganger de første dagene. Jeg har oppført meg pent i nærheten av de firbeinte jeg har møtt, holdt meg pent i ro på rommet vårt når nanden ikke kunne ha meg med, og ho har vært veldig fornøyd med meg både når vi har gått for å handle og når vi har kjørt tog og bane. Ho sier det er uendelig deilig å ha med seg en så rutinert og god ledsager som meg og at ho er kjempeheldig.

Nå har vi rota oss hjem til prærien. Det liker vi godt begge to. Jeg har fått springe masse løs og har fått litt ekstra fredagskos. Det satte jeg virkelig pris på.

Morgendagen er årets definitive innedag for oss. Mange flere bilister enn rallykjørerne som lar seg rive med av farten og spenningen, så det er tryggest å holde seg unna veiene denne helga.

Da er det slutt på dagens beretning. Nå er jeg litt sliten etter vår lange utflukt, så da tar jeg helg med god samvittighet.

Hilsen Ariell som er fornøyd med å være hjemme igjen