En junidag på prærien

Vi prøver å finne feriefølelsen, men nanden sier at den ikke vil vare lenge, har egentlig ikke tid til slike slappe sysler nå. Nå er det da engang blitt strengt nødvendig å puste ut litt. Ho er stadig bekymra og tvilrådig, og bekyrmingsnyvene blir snart permanente om ho ikke slutter å plage seg sjøl med å mange rare tanker. Jeg er like glad og bekymringsløs som alltid, men prøvef å være litt ekstra snill og hensynsfull. Det får nanden til å smile litt, og jeg får stadig høre at jeg er den herligste og søteste lille hund ho kan forestille seg.

Foruten dagens inneværstimer som jeg stort sett har brukt til å innta vanskelig tilgjengelig mat, har jeg oppholdt meg på jordet, med og uten Jollyball. Beitemuligheter har det irriterende nok blitt smått med. Jeg har også vært bordpryd en stund, eller rettere sagt offer for nandens iherdige hårsanking. Vel. Jeg får vel driste meg til å innrømme at jeg egentlig ikke har så mye imot det, men det bør nok helst ikke nanden få vite, for da blir jeg i hvert fall nakenhund. Jeg får jo massevis av kos og oppmerksomhet gjennom ei stelleøkt, men så har jeg jo også en nand som mener pelsstell er mye mer enn å bli kvitt noe rusk og hårdotter.

Jeg har jo etterhvert lært at det tar tid å gjøre den loslitte pelsen min noenlunde presentabel, da den definitivt ikke er blitt vakrere med åra. Så skal jeg helst inspiseres ned til hvert minste hårstrå, og slikt tar jo tid. I tillegg kommer det alltids noe ekstra, som stell av klør, reingjøring av diverse kroppsdeler eller litt ekstra pleie av den mest medtatte rufsepelsen som nanden mener det ville vært mest hensiktsmessig å barbere vekk. Småstuss av labber og hale kan også brått ta litt tid, for sjøl om det ikke er så mye hår, vokser det jo og trenger dermed en omgang med saksa i ny og ne. Jeg er dessuten veldig opptatt av å få stelt framlabbene grundig. Bakom øra er det også av største nødvendighet å få lirka ut tovene, så jeg ser helst at ho gjør seg ekstra flid og bruker god tid der. Bakparten har jeg dessverre ikke helt kontroll over, men den henger da fortsatt på etter alle disse åra, og jeg har fått vite at det visstnok er blitt litt mer medgjørlig med tida. Nanden forstår seg ikke helt på hårveksten bak, og lurer på hvorfor jeg må slikt et alvorlig overgrodd villniss der bak nå om sommeren. Den blir jo bare møkkete og tovete og er omtrent håpløs å børste ut skikkelig hvis den forsømmes en dag, så der har ho vært litt tøff med Coatkingen og har raka av det værste. Halen min har nanden gudsjelov stor respekt for, og steller pent med den. Der har nemlig tålmodigheten og medgjørligheten min sin klart definerte ende.

Nei, nå får jeg sette meg pent på bordet og vise meg fra min beste side. Det er en sann prøvelse, for jeg kan ikke fordra øyedråper. Det er bare så ubeskrivelig vemmlig, men jeg får mye skryt for at jeg er blitt veldig flink til å holde meg i ro. Nå har det jo blitt noen runder med drypping det siste året, så en må jo bare finne seg i det, enten en liker det eller ikke. Hva gjør man vel ikke for en bitteliten godbit? Det forresten siste kvelden med Kloramfenikol i denne omgang. Nanden krysser alt som krysses kan for at jeg ikke blir verre igjen, og håper inderlig vi ikke får bruk for Maxitrolen som står i medisinskapet til skrekk og advarsel, men tviler på at alt går så vel. Ho er ikke særlig optimistisk på mine vegne for tida, enda jeg gjør alt jeg kan for å overbevise henne om at jeg er i toppform og at vinterens veterinærattest fortsatt står ved lag.


Bekymringsfri nattakos fra Ariell