Jeg er visst et vanskelig tilfelle

I dag har jeg blitt undersøkt av to veterinærer og den ene satte meg virkelig på prøve, men jeg besto den med glans. I likhet med nanden min har de en forståelse av at synsfunksjonen på nåværende tidspunkt ikke er nevneverdig redusert. Samtidig kan ingen med sikkerhet si når eller hvor fort det kan forverres. Veterinærene vil ikke konkludere med noe som helst før de har vært i kontakt med øyespseialist. Nanden er stadig like klok, men glad for at de tar dette så seriøst. Det store spørsmålet er hvor mye lengre min yrkeskariere vil bli. Det kan heller ingen si noe sikkert om, men som nanden vel hadde forventa, har veterinæren, godt skjult i en liten bisetning, gitt uttrykk for at det kan dreie seg om noen måneder.

Nanden har stadig lommeboka på vidt gap når det gjelder meg. I tillegg til veterinærutgiftene, måtte ho kjøpe mer ørerens. En sommer uten MalAcetic i hus kan fort bli krise. Vi har også vært innnom byens to dyrebutikker, samt både apotek og helsekost for å handle nødvendige remedier for pleie av pels, øyne, munn og mage.

Vi hadde god tid, så jeg overbeviste nanden om at det ville passe fint med en skikkelig kveldstur før vi skulle busse hjem. Ho hadde nettopp tenkt å kommandere høyre, idet jeg nokså kjapt og bestemt gjorde en nitti grader vending mot venstre. Det blei ikke sagt noe mer, nanden dilta lydig etter og jeg fikk gåturen min. Alternativet ville vært noen ørkesløse timers venting på stasjonen, så jeg så det absolutt som min plikt å unngå at en så dum plan skulle bli iverksatt. Jeg overbeviste en noe nedtrykt nand om at jeg fortsatt er en duganes førerhund både på kjente og ukjente veier, og på de minst farbare steder. Det spørs bare hvor lenge det varer.

Vel, vel. Hund som jeg er tar jeg ingen sorger på forskudd, og nå skal jeg krølle meg sammen for natta. Det håper jeg også min tobeinte gjør, for ho ser ut til å trenge noen timer søvn.

Bekymringsfri hilsen fra Ariell