Da vi gikk for å møte nandens besøkelser på torsdag, fikk ho igjen en vag fornemmelse av at jeg gikk litt ujevnt i starten, men så gikk det seg til. Vi gikk en liten skogstur på kvelden også, uten problemer. Da vi gikk til bussen i går morges var også alt i sin skjønneste orden, men utover dagen blei det verre, og jeg blei plassert i trygg forvaring hos nandebrodern. Han ga henne også litt bistand, så ho kom seg avgårde med bussen for dagens andre utflukt, i følge med en velbrukt og skeivgått kjepp som vikar for meg. Nanden sier at det ikke er noen god erstatning, men må man så må man. Ryggen og håndledda klager allerede etter to dager med moderat aktivitetsnivå, så ho lurer på om ho i det hele tatt vil være oppegående etter en lengre førerhundpause.
Nanden måtte ut en tur i dag også, men stadig uten megn Ut må jeg jo av og til for nanden sier det ikke er bra å bli liggende og stivne heller, men jeg får ikke jasse rundt så mye og beveger meg ikke så lange økter av gangen. Jeg er allerede møkk lei av å ta det med ro, men heldigvis blir jeg tilgodesett med noe tidsfordriv når jeg må bli igjen aleine. Dessuten kom nandens private gartner, nok en gang den hjelpsomme bror, for å frisere beiteområdet mitt. Han er en riktig kjernekar, så jeg fikk tasse rundt ute, mens han strevde med å korte ned de grønne tustene våre.
Da nanden endelig kom hjem, hadde ho med seg besøk til meg. Jeg har villig lånt bort både gummibeinet og lammeskinnet mitt til Nussedachsen. Nanden er glad for at jeg behandler våre firbeinte gjester så pent. Nå har jeg slitt i timevis med å få noen godbiter ut av ei godbitleike, og er nærmest segneferdig.
For meg blir det nok flere nokså fredelige dager framover, i håp om at litt roligere tempo skal bidra til snarlig bedring. Nanden er bekymra og truer med veterinærbesøk på mandag. Til dyreklinikken skal jeg nok greie å trekke henne, om jeg så humper rundt på tre bein.
Helgehilsen fra en småhalt Ariell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar