Labradans

Det var en stund stor bekymring for at jeg kunne komme til å slå knute på meg, eller gå av på midten. Den delen av kroppen som skal forbinde forparten og bakparten visste liksom ikke helt hvor den skulle gjøre av seg da logringa blei like vill og intens i begge ender. Den prøvde å vri og bukte seg alt den var god for, i håp om å henge med. Til slutt tok det av så kraftig at beina ikke lenger kunne stå noenlunde i ro. De gikk som trommestikker, og nanden sier ho kjenner muskelverken trenge seg på når jeg holder på sånn uten oppvarming. Ho sier jeg må få med den biten også om jeg skal bli en virkelig god danser. Det er ikke lurt å bråstarte treningsøkta.
- Dovenpels! Ho blir jo anpusten bare jeg vipper litt på stjerten.

Akkurat nå er spørsmålet hvilke type dans som vil passe meg best. Magedans eller stepping? Spørs om Ruffwearskoene blir bytta ut med stepsko i vinter, så får jeg ligge i hardtrening fram til min Riverdance-oppvisninga i vårløsninga. En kan jo ikke råtne på rot sjøl om en etterhvert blir pensjonist. Det er viktig å holde seg sprek og god i form. Jeg har ingen som helst planer om å la kroppen forfalle. Da får jeg nemlig ikke brukt den til alt det jeg trenger den til, og så skrøpelig finner jeg meg ikke i å bli. Nanden er redd det kan ligge an til noen vanskelige konflikter mellom hyperaktiviteten i toppetasjen og yteevnen til resten av stativet, hvis ikke kontrolltårnet snart tar noe mer styring over slike kaotiske tilfeller.

I går tok nanden meg uheldigvis på fersken i å sikte litt høyt. Ho mente jeg godt kunne slå av en halvmeter, og jeg fikk grei beskjed om å droppe planen min om et friskt fraspark for å nå målet en god meter lenger opp. Litt nysgjerrig måtte jeg snu meg for å finne ut hva maset gjaldt. Det var bare det at jeg jo sto klar til å ta spranget, og ubalansen den brå vridninga medførte endte slik det måtte. Beina ga plutselig etter, jeg tippa over ende og blei liggende på ryggen og kave med beina alt jeg var god for. Nanden sier ho ikke vil ha flere halsbrekkende demonstrasjoner av høydehopp. Ho mener slikt i utgangspunktet er risikosport, og det blir neppe tryggere når hue ikke helt har fått med seg at kroppen kanskje ikke vil strekke til.

De tobeinte skal alltid være så kompliserte, men egentlig er det meste ganske enkelt. Det kan få to utfall. Enten går det greit, eller så går det den veien lorten detter. Slik er livet. Hvorfor gruble seg grønn over hver minste lille ting? Mennesker er merksnodige krasjoner.

Nei. jeg får varme opp til litt kveldssprell. Kjenner at kroppen trenger noe mer aktivisering før jeg kan roe ned for natta.

Kveldskos fra Ariell