Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

fredag 25. mars 2011

Hjem til helga

Her på prærien er det nesten blitt snøfritt. Da vi reiste for to snaue uker sida var det fullt vinterføre, men nå er det bare en og annen gjenstridig snøflekk igjen.

Vi har altså vært på en lengre utflukt og har tidvis pendla mellom Oslo og Hurdal. Nanden har stadig noe ugjort her og der, så det er visst ikke fred å få. Vi har overnatta på et nytt sted også, for nandesøssen har nå blitt nabo med gamle Lier psykiatriske. Jammen sa man galehus, for den katta som bor der er ikke riktig på en snurr. Den likte i alle fall ikke forbipasserende logrehaler særlig godt, men jeg lot som jeg ikke la merke til den, og den gikk heldigvis ikke lenger enn til å uttrykke sin misnøye med mitt nærvær.

Jeg er ikke helt fonrøyd med nanden min heller, for ho har gjort et forsøk på å ha andre hunder enn meg mens vi har vært på reisefot. Jeg har valgt å godta det, dog under tvil. Det verste er at ho prøver å skjule det, men det nytter jo ikke. Jeg har da nese for slikt.

Nå skal vi kose oss her hjemme og det skal bli godt med ei fin og solfylt helg på barmark. Nanden har en del å gjøre, og lurer på hvilke ende ho skal begynne i, Det hoper seg opp når en er borteværende en stund, og mens nanden rydder i sine mange gjøremål skal jeg rydde litt kvist og kvas som vinden har feid ned fra tuntreet mitt.
Oi, det burde jeg kanskje ikke nevne i klartekst for da kommer nanden til å henge på meg som en klegg for å passe på at jeg ikke fortærer noe treverk.

Vel. Tre eller ikke tre. Jeg ønsker uansett alle to- og firbeinte venner en fantastisk helg.

Helgehilsen fra Areill

1 kommentar:

  1. Indie (førerhund)søndag, 27 mars, 2011

    Godt ikke kattekreket gjorde noe mer. De er apsolutt ikke til å spøke med sier nå bare jeg. Må nok innrømme at det er litt skummelt når pusi ligger i trappen og vi skal ut eller inn, men så går jeg rett bak mamsen og da går det heldigvis bra -hun passer på :)

    Her skal vist den 2-bente gå til baking igjen. Hun er da ikke riktig helt bevart!? Så kjedelig også da, for jeg får jo ikke smake og vi kunne jo heller brukt tiden til litt trening..

    SvarSlett