Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

lørdag 5. mars 2011

Masekropp

Jeg er full av pepp i dag. Kanskje ikke så rart for vi har hatt ett par relativt rolige hjemmedager. Riktignok har jeg vært flink til å lufte nanden sjøl om kampen mot både klokka og studielitteraturen har vært nokså altoppslukende for hennes del de sist dagene. Nå har ho levert noe ho mener for alltid vil komme til å framstå som universitetets absolutte skrekkeksempel på en eksamensbesvarelse. Nanden får uansett ikke gjort noe mer nå før dommen har falt, men regner med at dette ikke er et endelig avslutta kapittel og at det må kjempes minst en runde til før faget kanskje kan regnes som bestått. Jeg har fått æren for at nanden i det hele tatt greide levere fra seg noe som helst, for ho ville for lengst vært permanent sengeliggende om ikke jeg hadde vært så søt å tilby henne noen gode lufteturer. Tobeinte er snodige sånn. De må ofte ha en særdeles god unnskyldning for å gå ut, til tross for at de egentlig foretrekker frisk luft og bevegelse framfor lite givende stolsliting. De helsemessige fodelene må vel også sies å være svært godt dokumentert

Tidligere denne uka var vi på to dagers Tigerstadsekspedisjon. Nanden skulle nemlig ha veledning på et annet større skrivearbeid som hjernecella hennes nå kanpt nok har krefter igjen til å tenke på. Så var vi på årsmøte i førerhundklubben før vi fant tak over hue for noen timer søvn. Nandens betydelige problemer med framdrift i eksamensbesvarelsen og den nært forestående nnleveringsfristen avgjorde tidspuntket for hjemreisen, så vi måtte tidlig ut å toge på onsdagsmorningen.

Etter noen dager med for mye sitting og alltfor lite søvn, har nanden nå greid å sove seg noenlunde til heketene igjen. Ho er i alle fall oppestående, men jeg har allerede sett visse faresignaler som kan tyde på at det er svært dårlig stelt i toppetasjen.

Vi har nettopp hatt prærierådsmøte. Til forskjell fra alle andre slags møter og forsamlinger jeg drasses med på, har jeg utrolig nok stemmerett i prærierådet. Problemet er jo at vi bare er to rådsmedlemmer, og nandens doble stemme gjør at jeg stadig står i fare for å bli nedstemt. Heldigvis sørger prærierådslederen for at det i slike tilfeller fattes vedtak som også imøtekommer mine ønsker og behov. Akkurat nå er det enstemmig vedtatt at vi skal ut å nyte holka, vinden og sola som er medfølgende tilbehør til de siste dagers mildvær.

Luftig lørdagshilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)