Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

onsdag 18. mai 2011

Hei på dere!



Endelig har jeg greid å få Ariell til å gi meg forfatterrrolle i stedet for denne tvilsomme statusen som godt brukt diskusjonstema. Gamla var ikke lett å overbevise der ho klamra seg fast i tastaturet, men da jeg trua med å dytte henne ned fant ho det best å etterkomme kravet mitt.

Så her er jeg altså. Høflige hunder presenterer seg vel forresten, så jeg får gjøre det, sjøl om Ariell allerede har sladra så mye om meg at det ikke er stort mer å si.

Jeg heter Apollo og er en av seks rampegutter i et kull på ti hunder. Jeg er trent ved Lions førerhundskole, og til nå er også to av mine brødre utlevert som førerhunder. To brødre og en søster av meg skal samtrene med sine brukere i mai. Så har jeg en søster og en bror som ikke har vært i trening så lenge, og en søster som i første omgang skal gå i avl. Vi er med andre ord en duganes gjeng med labradorer som har gått fra å være små bøllefrø til å bli nokså veloppdragne.

Jeg tar sjølsagt mitt arbeid som nandens nye førerhund seriøst, men jeg liker godt å bølle og leike. Av og til må jeg erte litt på Ariell, nandens gamle førerhund som egentlig har flytta på oldinghjem hos nandens foreldre, men avlegger prærien en visitt så fort anledningen byr seg. Ariell er veldig snill, men også en ganske bestemt dame. Vi er blitt gode venner og kan dele det meste.

Fra en 17. mai med mye bra vær ispedd noen regnskurer, har værgudene i dag bestemt seg for å slå til med gårvær og regn. Ut må man jo, men det blir litt ekstra innekos på slike våte, triste dager. På slik en gråværsdag har jeg gjort en nyttig oppdagelse. Under pulten på arbeidsrommet står en sånn plastseng med talende vekt. Nanden har trua med at den må flytte ut fordi den tar mye plass og bare er i veien. Dessuten er den lite tess når den nå er blitt så ordknapp. Den er litt ustø når en trår i den, men det går fint ann å ligge der etter min mening. Ariell har aldri ansett denne vaklevorne plastbalja som liggeplass, og for henne har den aldri vært annet enn et sted ho av og til blir kommandert til å legge seg når vår tobeinte vil ha en anelse om hva bikkjeskrotten veier.

Innekoshilsen fra Apollo

2 kommentarer:

  1. Indie (førerhund)tirsdag, 24 mai, 2011

    Neimen Apollo da! Er den rosa også?? Hadde den i det minste vært hvit så.. Finnes nok bedre liggeplasser, tror du ikke? Jeg har fått biamadrass i dag og den var go å ligge på :)



    Ups, jeg glemte vist å si at du er en søt labbe og at jeg håper vi får treffes om ikke alt for lenge.. :)

    SvarSlett
  2. Hei Indie :)

    Takk:) Nanden mener jeg er søt som en polkagris og virkelig til å spise opp. Ho sier forresten også at du er en aldeles nydelig labradorfrøken, så jeg gleder meg til vi treffes :)

    Jada, jeg blir stadig mobba for sengevalget mitt. Synes den er staselig jeg, men nanden er ikke enig. Skremmer vettet av ho midt på natta gjør jeg også når jeg må gå ut av den rosa plastboksen for å snu meg. Med den skranglete vekta under står den jo ikke helt stødig så det bråker ikke reint lite, men det får ho leve med. Det er min liggeplass!

    Nanden håper jeg vil skifte mening når vi får ny og større biaseng med nok plass til både Ariell og meg, for vi ligger ofte stabla i den lille biaen sjøl om det finnes senger og tepper nok til en hel kennel her i huset.

    Så heldig du er som har fått biamadrass! Den er virkelig supert reisefølge.
    Jeg skal etterhvert også få min egen biamadrass å reise med, men bruker Ariell sin inntil videre.

    SvarSlett